Hopp til innhold

forholde

Fra Wiktionary

Norsk

[rediger]

Verb

[rediger]

forholde seg (refleksivt) (bokmål/riksmål)

  1. være; være tilfellet; henge sammen
  2. oppføre seg (på en bestemt måte)
    Jeg forholder meg rolig inntil jeg hører fra deg.

Andre former

[rediger]

Etymologi

[rediger]

Fra middelnedertysk vorholden («holde tilbake», «holde fast på»)

Uttale

[rediger]
Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
Dette ordet mangler en lydfil med uttalen av ordet. Hvis du har en mikrofon, kan du spille inn uttalen og laste den opp.

Grammatikk

[rediger]
Bøyning (sterkt verb)
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum Imperativ Presens partisipp Passiv
å forholde forholder forholdt har forholdt forhold forholdende (bokmål/riksmål)

Ref: Norsk ordbank

Oversettelser

[rediger]


Verb

[rediger]

forholde (bokmål/riksmål)

  1. (foreldet, litterært) hindre noen i å få eller oppnå noe; fortie noe for noen
    • ... og fik Rejer selv nogengang Hus, saa — ja saa vilde han se paa den, som vovede at forholde ham Kaffeen saameget som et Minut!. 
      – Gaa paa!, side 156, 1882, Jonas Lie

Referanser

[rediger]