Vampyr

«Vampyr» har flere betydninger.

Menneske utkledd som vampyr.

Philip Burne-Jones, The Vampire, 1897

En vampyr er et mytologisk og folklorisk vesen som lever og ernærer seg av livsessensen (vanligvis i form av blod) fra levende vesener, uansett om de er udøde eller levende vesener. Vampyriske instanser har blitt nedtegnet i mange kulturer og til tross for spekulasjoner av litteraturhistorikeren Brian Frost at «troen på vampyrer og blodsugende demoner er så gamle som mennesket selv», og kan gå tilbake til «forhistorisk tid», ble begrepet vampyr ikke vanlig før tidlig på 1700-tallet etter en tilstrømning av vampyrovertro til vestlige Europa fra områder hvor vampyrlegender var hyppig, som Balkan og Øst-Europa. Det eksisterte også en del lokale varianter i områder som grenset opp mot de nevnte områdene, og som hadde andre navn, eksempelvis vrykolakas i Hellas og strigoi i Romania. Det økte nivået av vampyrovertroen i Europa førte til massehysteri og i en del tilfeller til at lik ble spiddet og noen mennesker ble også anklaget for å være vampyrer.

Selv om vampyrene i folkeminnet på Balkan og i Øst-Europa framsto i en mangfoldig framtoning fra bortimot menneskelig til oppsvulmende, råtne lik var det suksessen til legen og forfatteren John Polidoris roman fra 1819, The Vampyre (Vampyren), som etablerte forestillingen om det karismatiske og sofistikerte vampyren i skjønnlitteraturen. Denne romanen er uten tvil er det mest innflytelsesrike tekst om vampyrer fra tidlig på 1800-tallet, og inspirerte verker som James Malcolm Rymers Varney the Vampire; or, The Feast of Blood, og ikke minst Bram Stokers Dracula.

Det var imidlertid Dracula, Stokers roman fra 1897, som er husket som den mest vesentlige fortelling om vampyrer, og som har dannet grunnlaget for den moderne vampyrfiksjonen. Dracula lånte fra tidligere mytologier om varulver og tilsvarende fiktive demoner og som «ga stemme til tidsalderens angst» og engstelsen til «det senviktorianske patriarkatet». Den enorme suksessen til denne romanen alene førte til en særegen vampyrsjangre, fortsatt populært på 1900-tallet og ikke minst i dag, med bøker, filmer, videospill, og fjernsynsshow. Vampyren er en slik dominerende figur i skrekksjangeren at litteraturhistorikeren Susan Sellers har plassert dagens vampyrmyte i «den samtidige trygghet i marerittets fantasi».

Etymologi

Le Vampire, litografi av R. de Moraine i Féval (1851–1852).

Vampyr har sin opprinnelse i det kazan-tatariske (et tyrkisk språk fra Kaukasia) ordet ubyr, som betyr heks. Det ble lånt inn i russisk som upyr, og derfra fant det sin vei inn i serbisk som vampir. Til engelsk og videre til norsk kom det enten fra franske vampyre eller tyske vampir. Anvendelsen av orden i form av en blodsugende flaggermus ble introdusert på 1700-tallet av den franske biologen Buffon. Oxford English Dictionary daterer den første ankomsten av ordet vampyr fra 1734 i en reisebeskrivelse kalt Travels of Three English Gentlemen, trykket i 1745. Vampyrer hadde allerede vært diskutert i tysk litteratur. Etter at Østerrike hadde fått kontroll over nordlige Serbia og Oltenia (den nå historiske provinsen Lille-Valakia) i 1718 merket myndighetene seg den lokale praksisen med ekshumasjon (grave opp lik) og «drepe vampyrer». Disse rapportene som ble nedtegnet i tiden 1725–1732 fikk omfattende oppmerksomhet i tyskspråklige områder.

Som nevnt er det engelske begrepet er avledet fra tyske vampir (muligens franske vampyre) som igjen er avledet tidlig på 1700-tallet fra serbiske вампир (vampir). da Arnold Paole, en påstått vampyr i Serbia, ble beskrevet i løpet av den tiden da Serbia var en del av Det østerrikske keiserdømme.

Det serbiske begrepet har paralleller i bortimot alle slaviske språk: bulgarsk вампир (vampir), kroatisk upir /upirina, tsjekkisk og slovakisk upír, polsk wąpierz, ungarsk упир (upyr), russisk упырь (upyr). Den nøyaktige etymologien er noe uklar, men det er foreslått at det er til sist avledet fra urslaviske former som *ǫpyrь og *ǫpirь. Den mest vanlig forklaringen er at de slaviske språkene har lånt ordet fra en tyrkisk form for «heks», jf. tatarisk ubyr.

Det første bokførte bruken av gammelrussiske formen Упирь (Upir) er antatt å være i et dokument datert 6555 (1047 e.Kr.). Det er i en kolofon i et manuskript med Salmenes bok, skrevet av en prest som oversatte boken fra glagolittisk til kyrillisk. Presten skriver at hans navn er «Upir' Likhyi» (Оупирь Лихыи), noe som betyr i retningen av «Onde Vampyr» eller kanskje heller «Urene Vampyr». Dette tilsynelatende merkelige navnet har blitt sitert som et eksempel på bevart hedendom og bruken av oppnavn som personnavn.

Et annet eksempel på bruk av det gammelrussiske ordet er den antihedenske avhandlignen «Ord fra Sankt Grigoriy», datert løselig til mellom 1000- og 1200-tallet. Her blir hedensk tro på upyri rapportert.

Folketro

Moderne poster for vampyrfest.

Forestillinger om en eller annen form for vampyrer har eksistert i tusener av år. Kulturer i Mesopotamia, i Midtøsten, oldtidens Hellas, og i Romerriket hadde alle fortellinger om demoner og skumle ånder som er betraktet som forgjengere til moderne vampyrer. Til tross for forekomsten av vampyrlignende vesener i oldtidens sivilisasjoner, har folkeminnet av det vesen som vi i dag kjenner som vampyr bortimot utelukkende sin opprinnelse fra det østlige og sørøstlige Europa tidlig på 1700-tallet, da muntlige tradisjoner fra mange etniske grupper i disse områdene ble nedtegnet og utgitt. I de fleste tilfeller var vampyrer former for gjenferd av onde vesener, folk som hadde begått selvmord, eller hekser, men de kunne også ha blitt skapt av en ond ånd som besatte et lik, eller ved å ha blitt bitt av en vampyr. (Over)troen på slike legender ble så omfattende i en del områder at det førte til massehysteri og faktisk også lynsjing av en del mennesker som man mente var vampyrer eller besatt av en vampyrånd.

Beskrivelse og en del fellestrekk

Det er vanskelig å gjøre en felles, endelig beskrivelse av den folkloriske vampyr til tross for at det er flere elementer som er felles i mange europeiske legender. Vampyrer var vanligvis rapportert som oppsvulmet i sin framtoning, og hudfargen var rødmusset, purpurfarget eller mørk; karakteristikker som ofte ble forklart med at de nylig hadde drukket blod. Faktisk ble blod ofte sett sive eller dryppe fra munnen og nesen da liket ble sett i likskrud eller likkiste. I tillegg var det venstre øyet fortsatt åpent. Det kunne også være et bevis at tenner, hår og negler hadde vokst på liket, skjønt hoggtenner var ikke et vanlig trekk.

Å skape vampyrer

Grunnene til at noen ble vampyr, var mange og mangeartede i den opprinnelige folketroen. I den slaviske og kinesiske tradisjonene sto et hvilket som helst lik som et dyr hadde hoppet over, særlig en hund eller en katt, i fare for å bli udød. Et lik med et sår som ikke hadde blitt behandlet med kokende vann var også i risikosonen. I russisk folkeminne ble det sagt at vampyrer en gang hadde vært hekser eller mennesker som hadde gjort opprør mot Kirken mens de fortsatt levde.

Kulturelle praksiser oppsto ofte av at de hadde til hensikt å forhindre den kjære avdøde fra å bli forvandlet til et udødt vesen eller gjenferd. Å gravlegge et lik oppned var utstrakt praksis, og det samme var praksisen å legge igjen jordiske objekter som en ljå eller sigd i nærheten av graven for å forhindre enhver demon fra å gå inn i kroppen eller å berolige den døde slik at den ikke ville stige opp fra kisten. Denne metoden minner om oldtidens greske praksis å plassere en obolus (gresk mynt) i munnen på den avdøde som betaling for å krysse elven Styx på vegen til underverden. Det har blitt argumentert at mynten i stedet hadde til hensikt å avlede alle onde ånder fra å gå inn i liket, og dette kan ha påvirket senere folkeminne om vampyrer. Denne tradisjonen var vedvarende i gresk folkeminne om vrykolakas hvor et kors av voks og et stykke keramikk med inskripsjonen «Jesus Kristus erobrer» ble lagt på liket for å forhindre det fra å bli en vampyr. Andre metoder som vanligvis ble praktisert i Europa var å skade senene i knærne eller legge valmuefrø, hirse eller sand på graven til en antatt vampyr; dette hadde til hensikt å holde vampyren opptatt hele natten med å telle kornene, noe som indikerer at man assosierte vampyrer med arithmomania (en mental forstyrrelse som gjør at man er tvunget til å telle ting). Lignende kinesiske fortelleinger hevder at om et vampyrlignende vesen kom over en sekk med ris ville den være nødt til å telle hvert eneste korn. Dette er et tema som går igjen i myter fra det indiske subkontinent til søramerikanske fortellinger om hekser og andre former for onde eller ondskapsfulle ånder eller vesener. I albansk folkeminne er en dhampir sønn av karkanxholl eller lugat. Om karkanxholl sover med sin hustru og hun blir gravid med et barn blir avkommet kalt for dhampir og har den særegne egenskap å kunne avsløre en karkanxholl; fra dette er det faste uttrykket «dhampir kjenner lugat» avledet. En lugat kan ikke bli sett og kan kun bli drept av en dhampir som i seg selv vanligvis er sønn av en lugat. I ulike regioner kan dyr være gjenferd som lugater; også levende mennesker som sover. Dhampiraj er også et albansk etternavn.

Å identifisere vampyrer

Men liket var ikke død..., bilde av Antoine Wiertz (1854)

Mange omstendelige ritualer ble benyttet for å identifisere en vampyr. En metode for å finne en vampyrs grav involverte å føre en gutt som var jomfru gjennom en kirkegård på en hingst som ennå ikke hadde bedekket en hoppe. Hesten ville etter sigende stoppe ved graven som var tvilsom. Vanligvis måtte hesten være svart, skjønt i Albania burde den være hvit. Når det ble funnet hull i jorda over en grav ble det sett som et tegn på en vampyr.

Lik som var antatt å være vampyrer ble generelt beskrevet som friskere ut enn forventet, runde og med få eller ingen tegn på forråtnelse. I en del tilfeller ble mistenkte graver åpnet, og landsbyboere har faktisk beskrevet at et lik hadde friskt blod fra et offer over hele ansiktet. Bevis på at en vampyr var aktiv i et gitt område omfattet døde kyr, sauer, slektninger eller naboer. Folkloristiske vampyrer kunne også gjøre sin tilstedeværelse kjent ved å bedrive mindre poltergeist-lignende aktiviteter som å løfte takstein fra takene eller flytte på husholdningsredskaper, eller å legge press på folk mens de sov.

Beskyttelse mot vampyrer

Amuletter som beskyttelse mot gjenferd er vanlig i folkeminne. Hvitløk er et vanlig eksempel, en type villroser og hagtorn er også sagt å være skadelig for vampyrer, og å risle sennepsfrø på et taket av et hus var etter sigende en måte å holde dem unna. Andre beskyttelser var hellige gjenstander som et krusifiks, rosenkrans, eller hellig vann(vievann?). Vampyrer var etter sigende ikke i stand til å gå på viet jord slik som i kirker eller templer, eller krysse rennende vann. Selv om det tradisjonelt ikke har blitt ansett som en gjenstand som beskytter har speil blitt brukt for å jage vampyrer når et speil ble plassert mot utsiden av en dør - i en del kulturer er det sagt at vampyrer ikke har noe speilbilde og tidvis heller ikke kaster skygge, muligens en manifestasjon av at vampyrer mangler sjel. Denne egenskapen, som ikke er universell (greske vrykolakas/tympanios kunne både ha speilbilde og kaste skygge) ble benyttet av Bram Stoker i hans roman Dracula og har forblitt et populært emne hos påfølgende forfattere og filmregissører. En del tradisjoner har også hevdet at en vampyr ikke kan komme inn i et hus så sant de ikke helt bestemt har blitt invitert inn av eieren av huset, men etter den første invitasjonen kan de komme og gå som de selv vil. Selv om vampyrer i folkeminnet er antatt å være mer aktive om natten er de ikke generelt betraktet som sårbare for sollys.

Å drepe en vampyr

Metoder for å ødelegge mistenkte vampyrer varierer. Å drive en påle gjennom vampyrens bryst er den metoden som oftest blir nevnt, særlig i sørslaviske kulturer. Ask var den foretrukne tresorten i Russland og i baltiske land, eller hagtorn i Serbia med en nedtegnelse for eik i Schlesien. Mulige vampyrer ble som regel stukket gjennom hjertet, skjønt munnen var målet i Russland og nordlige Tyskland, og maven i nordøstlige Serbia. Å stikk hull på huden på brystet var å en måte å slippe luften ut av en oppblåst vampyr; dette er tilsvarende til det å begrave skarpe gjenstander slik som sigder sammen med lik slik at de kunne stikke hull på huden om kroppen ble oppblåst mens de ble omformet til et gjenferd.

Halshogging var den foretrukne metoden i tyske og vestslaviske områder og med hodet gravlagt mellom beina, bak rumpen eller fra kroppen. Dette tiltaket har blitt sett på som en måte å påskynde at sjelen kunne forlate legemet som i en del kulturer ble hevdet å dvele i liket. Vampyrens hode, kropp eller klær kunne også bli spikret eller festen til jorden for å hindre oppstigning. Sigøynere slo stål- eller jernnagler gjennom likets hjerte og la biter av metall i munnen, over øynene, ørene og mellom fingrene i løpet av begravelsen. De plasserte hagtorn i likets sokker eller presset hagtornpåle gjennom beina. I løpet av en begravelse på 1500-tallet i nærheten av Wien ble en murstein presset inn i munnen på et kvinnelig lik, en handling som har blitt tolket som et ritual i vampyrdrap av arkeologene som oppdaget det i 2006. Ytterligere grep omfattet å helle kokende vann over graven eller fullstendig forbrenning av liket. På Balkan kunne en vampyr også bli drept ved å skyte på det eller drukne det, helle hellig vann over legemet eller ved eksorsisme. I Romania kunne hvitløk bli lagt i munnen, og ikke så lenge siden som på 1800-tallet ble forholdsregelen å skyte en kule gjennom likkista benyttet. For særlig vanskelige saker ble liket hakket i småbiter og de enkelte delene brent, blandet med vann og administrert av familiemedlemmene som sjelesorg. I Sachsen i Tyskland ble en sitron lagt i munnen på en mistenkt vampyr.

Oldtidens overtro og forestillinger

Lilith (1892), av John Collier.

Fortellinger om overnaturlige vesener som sugde blod eller spiste kjøttet av levende har blitt funnet i bortimot hver eneste kultur over hele verden i mange århundrer. I dag vil vi knytte disse vesenene med vampyrer, med i oldtiden eksisterte ikke begrepet «vampyr»; bloddrikking og tilsvarende handlinger ble tilskrevet demoner eller gjenferd som kunne spise kjøtt og drikke blod; selv djevelen ble betraktet som synonym med en vampyr. Bortimot hver eneste nasjon har assosiert bloddrikking med en form for gjenferd eller demon, eller i en del tilfeller med en guddom. I India, for eksempel, har fortellinger om vetalaer, ånd-lignende vesener som oppholdt seg i lik, blitt samlet i tekster som Baital Pachisi («Tjuefem fortellinger om Baital»), en av de eldste fra 1000-tallet e.Kr. En fortelling i Kathasaritsagara forteller om kong Vikramāditya og hans nattlige gjester som fanger et flyktig vesen. Oldtidens indiske gudinne Kali med hoggtenner og en krans av lik eller hodeskaller, ble også til sist knyttet til bloddrikking. I oldtidens Egypt drakk gudinnen Sekhmet også blod.

Perserne var blant de første sivilisasjonene som hadde fortellinger om bloddrikkende demoner: vesener som forsøkte å drikke blod fra mennesker ble avbildet på utgravde potteskår. Oldtidens Babylonia og Assyria hadde fortellinger om den mytiske Lilitu,, synonym med framveksten av myten om Lilith (hebraisk לילית) og hennes døtre liluene fra hebraisk demonologi. Lilitu ble betraktet som en demon og ble ofte avbildet som ernærende av blodet fra spedbarn. Den jødiske motpart ble imidlertid sagt å leve av både menn og kvinner, i tillegg til nyfødte.

Oldtidens greske og romerske mytologi beskrev Empusæ, Lamia, og strigere. Over tid ble de første to begrepene til vanlige ord som beskrev henholdsvis hekser og demoner. Empusa var datteren av gudinnen Hekate og ble beskrevet som et demonisk vesen med bronseføtter. Hun ernærte seg av blod ved omforme seg til en ung kvinne og forførte menn og når de sov drakk hun deres blod. Lamiaen jaktet på småbarn som lå i sine senger om natten, sugde deres blod, det samme gjorde gelloudene eller Gello. Som Lamiaen ernærte strigene seg på barn, men jaktet også på unge menn. Det ble beskrevet at de hadde kropper som kråker eller fugler, og ble senere inkorporert i romersk mytologi som strix, en form for nattlig fugl som levde på menneskelig kjøtt og blod.

Folkeminne fra middelalderen og senere

Mange av mytene som omgir vampyrer har sin opprinnelse i middelalderen. De engelske historikerne og krønikeskriverne Walter Map og William av Newburgh på 1100-tallet nedtegnet hendelser om gjenferd, skjønt nedtegnelser av engelske legender om vampyrer er få. Disse fortellingene er lik senere folkeminne som ble rapportert vidt og bredt fra Øst-Europa på slutten av 1600- og 1700-tallet og som var grunnlaget for vampyrlegendene som senere kom til Tyskland og England hvor de ble senere polert, utsmykket og popularisert.

En av de tidligste nedtegnelsene av vampyraktivitet kom fra regionen Istria i dagens Kroatia i 1672. Lokale rapporter siterte den lokale vampyren Giure Grando fra landsbyen Khring i nærheten av Tinjan som skapte panikk hos landsbybeboerne. En tidligere bonde, Guire, døde i 1656, men imidlertid hevdet landsbybeboerne at han hadde kommet tilbake fra de døde og begynt å drikke blod fra folk og seksuelt plaget sin enke. Landsbyens leder beordret at en påle ble kjørt gjennom hjertet hans, men da denne metoden ikke greide å drepe ham, ble han halshugget med langt bedre resultat.

I løpet av 1700-tallet nådde graden av vampyrhysteriet et høydepunkt: det ble sett mengder av vampyrer i hele Øst-Europa og hvor man stadig vekk måtte grave opp lik for å identifisere og drepe mulige gjenferd; selv myndighetene var engasjert i å jakte på og kjøre påler gjennom vampyrer. Til tross for denne perioden ble kalt for opplysningstiden økte overtroen på vampyrer dramatisk og resulterte i massehysteri over det meste av Europa, men særlig i øst. Panikken begynte med et utbrudd av påståtte vampyrangrep i østlige Østpreussen i 1721 og innenfor det store området til Habsburgmonarkiet fra 1725 til 1734 som spredte seg til andre lokaliteter. To berømte vampyrsaker, den første som ble offisielt nedtegnet involverte likene til Peter Plogojowitz og Arnold Paole fra Serbia. Plogojowitz ble rapportert å ha dødd i en alder av 62 år, men skal etter hva som ble påstått ha kommet tilbake etter sin død og spurt sin sønn om mat. Da sønnen nektet ble han funnet død den neste dagen. Plogojowitz skal etter sigende ha kommet tilbake og angrepet en del naboer som ble funnet død, etter sigende grunnet blodtap. I det andre tilfellet døde Paole, en tidligere soldater som ble bonde, og som etter sigende angrepet av en vampyr i tidlige år, mens han slo høy. Etter hans død begynte andre folk å dø i omgivelsene og ble viden antatt at det var Paole som hadde kommet tilbake for å jakte på naboene sine. En annen berømt serbisk legende involverte vampyrer som hadde konsentrert seg rundt en viss Sava Savanović som levde i en mølle og som drepte og drakk blodet fra møllerne. Denne fortellingen ble senere benyttet i en fortelling skrevet av den serbiske forfatteren Milovan Glišić og i den serbiske skrekkfilmen Leptirica fra 1973.

Keiserinne Maria Teresia av Østerrike sendte sin personlige lege for å finne ut om vampyrer eksisterte. Gerard van Swietens konklusjon var at de ikke eksisterte.

De to hendelsene nevnt over ble godt dokumentert: representanter for myndighetene undersøkte likene, skrev sin rapporter og det ble utgitt bøker over hele Europa Hysteriet, som har blitt kalt for «1700-tallets vampyrkontrovers», herjet i en hel generasjon. Problemet var opphisselse over epidemier på landsbygda over påståtte vampyrangrep, uten tvil foresaket av den omfattende overtro som var rådende i bondesamfunnene hvor lokale gravde opp lik og i noen tilfeller spiddet dem med påler. Selv om mange lærde ga sine rapporter på denne tiden at vampyrer ikke eksisterte, og tilskrev angrepene naturlige forklaringer som for tidlige nedgravde lik (som ikke var helt døde) eller rabies, bare økte overtroen. Dom Augustine Calmet, en respektert fransk teolog og lærd, satte sammen en omfattende avhandling i 1746 som var uklar og tvetydig om vampyrer eksisterte eller ikke. Calmet samlet rapporter på hendelser med påståtte vampyrer, og tallrike lesere, inkluderte den ellers så kritiske Voltaire, foruten håpefulle demonologer, tolket avhandlingen i den retningen at den hevdet at vampyrer faktisk eksisterte.Voltaire skrev i sitt leksikalske verk Filosofisk ordbok, Dictionnaire philosophique (1764):

«Disse vampyrene var lik som reiste seg fra sine graver om natten for å suge blod fra de levende, enten ved deres struper eller mager, og etterpå dro de tilbake til gravlundene. De personene som hadde blitt sugd visnet hen, ble bleke, og falt sammen; mens de sugende likene vokste seg feite, fikk roserød farge, og fikk en utmerket appetitt. Det var i Polen, Ungarn, Silesia, Moravia, Østerrike og Alsace-Lorraine at de døde fikk denne gode føde.»

Kontroversen bare økte da keiserinne Maria Teresia av Østerrike sendte sin personlige lege, Gerard van Swieten, for å undersøke kravene om vampyrer. Han konkluderte at vampyrer ikke eksisterte og keiserinnen vedtok lover som forbød åpning av graver og skjende graver, noe som også førte til at vampyrepidemien døde ut. Til tross for denne kondemneringen levde vampyrene videre i kunstneriske verker og i lokal overtro.

Moderne forestillinger

I moderne litteratur tenderer vampyren til å bli beskrevet som en elegant, karismatisk skurk. Til tross for at de fleste ikke lenger tror på vampyrer blir enkelthendelser med vampyrer fortsatt rapportert. Det eksisterer også selskap som jakter på vampyrer, men disse er hovedsakelig dannet av sosiale grunner. Påstander om angrep fra vampyrer sveipet over det afrikanske landet Malawi på slutten av 2002 og begynnelsen av 2003, og hvor en mobb steinet et menneske til døde og angrep i alle fall minst fire andre. En av de som ble angrepet var guvernør Eric Chiwaya, da angriperne mente at myndighetene spilte på lag med vampyrene. Tidlig i 1970 spredte lokalpressen ryktene om at en vampyr hjemsøkte kirkegården Highgate gravlund i London. Mange amatører og ditto vampyrjegere flokket i stort antall til kirkegården. Flere bøker ble skrevet om saken, særlig av en viss Sean Manchester, en lokal mann som var blant de første til å foreslå eksistensen av en «Highgatevampyr», og som senere hevdet at han hadde manet bort og ødelagt et helt rede med vampyrer i området. I januar 2005 sirkulerte det rykter om at en angriper hadde bitt et antall mennesker i engelske Birmingham, noe som spredte frykten for at en vampyr herjet i gatene. Det lokale politiet kunne derimot slå fast at slik kriminell aktivitet hadde ikke blitt rapportert og at hele saken synes å være en urban legende og vandrehistorie.

Chupacabra slik noen har forestilt seg at den kan se ut

En av de mer omtalte vampyrsakene i moderne er chupacabra («geite-sugerne») fra Puerto Rico og Mexico som etter sigende var ekle vesener som ernærte seg av kjøttet eller sugde blodet fra husdyr, noe som har gitt antagelsen at det egentlig var snakk om vampyrer. Det såkalte chupacabra-hysteriet har ofte blitt assosiert med de dype økonomiske og politiske krisene som særlig var rådende på midten av 1990-tallet.

I Europa, hvor de fleste mytene om vampyrene har sin opprinnelse, er vampyren betraktet som et fiktivt vesen, skjønt en del overtroiske lokalsamfunn i Øst-Europa har holdt fast på en del gamle forestillinger av ulike årsaker og hevder stadig at vampyrer er ute og herjer. I Romania i løpet av februar 2004 fryktet flere slektninger av Toma Petre at han hadde blitt en vampyr. De gravde opp liket, rev ut hjertet, brente det, blandet asken med vann for å kunne drikke blandingen.

Vampyrisme eller vampyrisk livsstil representerer også en relevant del av dagens okkulte bevegelser. Myten om vampyren, dets magiske kvaliteter, tiltrekkende sjarm, og arketypiske rovdyregenskaper uttrykker en sterk symbolisme som kan bli benyttet i ritualer og faktisk som en del av de spirituelle system. Vampyren har vært en del av de okkulte samfunn i Europa i århundret og spredde seg siden til de amerikanske subkulturer og blitt sterkt påvirket og blandet med nygotisk estetikk.

I 2006 skrev Costas Efthimiou, fysikkprofessor ved Universitetet i Sentrale Florida, sammen med Sohang Gandhi, en avhandling som matematisk viser at vampyrer umulig kan eksistere, basert på geometrisk progresjon. Om den første vampyr hadde opptrådt den 1. januar 1600, i henhold til avhandlingen, og den ernærte seg en gang hver måned (noe som er mindre hyppig enn hva som beskrives i filmer og folkeminne), og hvert offer ble omskapt til en ny vampyr, ville hele den menneskelige befolkning i løpet av kun to og et halvt år ha blitt forvandlet til vampyrer. Grunnen er at befolkningen på jorden telte 511 870 911 mennesker den 1. januar år 1600. Hvis den aller første vampyren gikk til angrep på denne datoen på kun én person denne måneden, ville det vært to vampyrer på jordas overflate den 1. februar år 1600. En måned senere hadde de blitt fire og videre fordobling inntil alle var blitt vampyrer.

Vampyrflaggermus

• Se hovedartikkel, Vampyrflaggermus

En vampyrflaggermus i Peru

Selv om mange kulturer har fortellinger om vampyrflaggermus er det først i nyere tid blitt en vesentlig del av den tradisjonelle kunnskapen om vampyrer. Vampyrflaggermus ble først integrert i vampyrfolkloren da de ble oppdaget i Sør-Amerika på 1500-tallet. Selv det ikke fines vampyrflaggermus i Europa har flaggermus og ugler lenge blitt assosiert med det overnaturlige og som omen (varsel og tegn), hovedsakelig på grunn av at de er nattdyr.

De tre arter av reelle vampyrflaggermus er alle utelukkende knyttet til Latin-Amerika, og det er ingen bevis som tyder på at de hadde noen slektninger i Den gamle verden innenfor menneskelig minne. Det er derfor umulig at folkoriske vampyrer representerer en form for forvrengt minne om vampyrflaggermus. Det er flaggermusene som er oppkalt etter vampyren i folkeminnet, og ikke omvendt. Oxford English Dictionary har nedtegnet det folkloriske begrepet fra 1734 og det zoologiske ikke før 1774. Selv om vampyrflaggermusens vanligvis ikke er farlig for mennesker, er det kjent for at de har gått på mennesker og hovedsakelig på kyr hvor de ofte etterlater sitt kjennetegn, bitemerke bestående av to hull i offerets skinn eller hud.

Den litterære Dracula omformet seg til en flaggermus flere ganger i romanen, og vampyrflaggermus er nevnt to ganger. I 1927 ble det satt opp en teaterutgave av Dracula som fulgte romanen. Her ble Dracula omgjort til en flaggermus, akkurat som i filmen hvor Béla Lugosi ble omgjort til en flaggermus. Den samme scenen ble på nytt benyttet av Lon Chaney Jr. i filmen Son of Dracula (i 1943).

I moderne fiksjon

Omslaget på den opprinnelige utgivelsen av Varney the Vampire, en folkelig skrekkfortelling om den skrekkelige vampyren Varney.

Edvard Munchs berømte maleri «Vampyr» fra 1893.

Vampyren er i dag et fast innslag i populære fortellinger i bøker, fjernsyn og film. Slike fortellinger begynte i 1700-tallets poesi og fortsatte med 1800-tallets korte prosafortellinger, den første og mest innflytelsesrike var John Polidoris The Vampyre (1819). Her het vampyren «Lord Ruthven», og dennes bedrifter ble ytterligere utpenslet i en rekke vampyrskuespill hvor han var en form for antihelt. Før 1820 var det satt opp fire ulike dramatiseringer bare i Paris. Polidoris bok ble først trykket i New Monthly Magazine, og forfatteren ble oppgitt å være selveste Lord Byron. Den kjente poeten var svært misfornøyd over krediteringen. Polidori var Byrons personlige lege, og under en ferie i Sveits skrev Byron et utkast til en fortelling om en vampyr som han oppga. Det Polidori gjorde var å spinne videre på denne ideen. I oppstyret fikk Polidori sparken som lege, og som hevn ga Polidori sin vampyr en rekke av Byrons mest negative egenskaper. Det interessante her er at den folkloriske vampyr fra Øst-Europa ble forestilt som stor og oppblåst, en avdød bonde – kun kledd i likdrakt, mens Polidori etablerte vampyren som en blek, sensuelle, elegant adelig herre – ganske like Lord Byron. Det var et trekk som vampyren beholdt og som Stoker befestet med Dracula. Etter Polidori fortsatte vampyren sitt liv i en rekke enkle skrekkfortellinger som Varney the Vampire (1847) til den kulminerte i den mest eminente vampyrromanen av dem alle, Dracula av Brad Stoker i 1897.

Over tid ble en del egenskaper som nå synes være et fast innslag integrert i vampyrens profil: hoggtenner og sårbar for sollys. Hoggtennene var tilstede både i Varney the Vampire og Dracula, mens frykten for dagslys ble først introdusert i den tyske regissøren F.W. Murnaus skrekkfilm Nosferatu, en bearbeidelse av Stokers Dracula. Den lange, svarte kappen dukket opp som rekvisitt i teaterproduksjonene på 1920-tallet mens den høye kraven ble introdusert av skuespilleren Hamilton Deane som et hjelpemiddel for å la Dracula «forsvinne» på scenen. Lord Ruthven og Varney var i stand å bli kurert av månelys, men det finnes ingen parallell til det innenfor tradisjonell folkeminne.

Udødelighet er antydet skjønt ikke ofte direkte dokumentert i folkeminne. Udødelighet er derimot et vesentlig trekk i vampyrbøker og filmer hvor det ofte legges vekt på kostnadene for evig liv, nemlig det konstante behovet for nytt blod. Den fortsatte populariteten for vampyrtemaet i skjønnlitteraturen og i spillefilmen er blitt tilskrevet kombinasjonen av særlig to faktorer: representasjonen av seksualitet og den uopphørlig frykten for å dø. Mens en serie som True Blood diskuterer homofili, er avholdenhet og seksualfrykt et vesentlig tema i den mer pyntelige vampyrserien Twilight. Dagens litterære vampyrer framstår nesten alltid som både tiltrekkende og frastøtende. «På denne måten er vampyrene å anse som symboler som kan fylles med varierende innhold. Historiene om vampyrer kan formidle svært ulike ideer og temaer.»

Moderne vampyr-fiksjon blir beskrevet som «fleksibel. Twilight skildrer spenningen mellom kyskhet og begjær mot det hemmelige. I True Blood er det uvasket hedonisme. I House of night forenes heltefortellingen med tenåringsromanens mønster av løsrivelse og nytt rotfeste». Et fellestrekk er vampyrenes aristokratiske overmenneskekarakter.

Kjente bøker om vampyrer

• Tørst av Jo Nesbø
• The Vampyre av John Polidori
• Varney the Vampire av James Malcolm Rymers
• Carmilla av Sheridan Le Fanus
• Dracula av Bram Stoker
• En vampyrs bekjennelser av Anne Rice
• Vampyren Lestat av Anne Rice
• The Vampire diaries av L. J. Smith
• Queen of the Damned av Anne Rice
• Historikeren av Elizabeth Kostova
• Twilight-serien av Stephenie Meyer
• Vampire Academy-serien av Richelle Mead
• House of Night-serien av P.C. Cast og Kristin Cast
• Sagaen om Darren Shan av Darren Shan
• The Southern Vampire Mysteries-serien av Charlaine Harris
• Den Sorte Dolks Brorskap av J.R. Ward
• Anita Blake av Laurell K. Hamilton

Kjente filmer med vampyrer

• Nosferatu - Eine Symhonie des Grauens, en tysk film fra 1922 med Max Schreck som Graf Orlok. Regi er ved F. W. Murnau.
• Horror of Dracula, en britisk film fra 1958 med Christopher Lee som grev Dracula. Regi er ved Terence Fisher.
• Nosferatu - Nattens vampyr, en tysk-fransk film fra 1979 med Klaus Kinski i hovedrollen. Regi er ved Werner Herzog.
• Dracula, en britisk-amerikansk film fra 1979 med Frank Langella i hovedrollen. Regi er ved John Badham.
• Bram Stoker's Dracula, en amerikansk film fra 1992 med Gary Oldman som grev Dracula. Regi er ved Francis Ford Coppola.
• En vampyrs bekjennelse en amerikansk film fra 1994 med Tom Cruise som Lestat de Lioncourt. Regi er ved Anne Rice.
• Blade, en amerikansk film fra 1998 med Wesley Snipes som Blade. Regi er ved Stephen Norrington.
• The Little Vampire, en tysk-nederlandsk-amerikansk film fra 2000, med Rollo Weeks som Rudolph. Regi er ved Larry Wilson.
• Van Helsing, en britisk film fra 2004 med Hugh Jackman som Van Helsing, en vampyrjeger. Regi er ved Stephen Sommers.
• The Twilight Saga, flere amerikanske filmer som er produsert fra 2008. Også TV-serie.
• La den rette komme inn, en svensk film produsert i 2008. Regi ved Tomas Alfredson.

Kjente TV-serier med vampyrer

• Buffy, vampyrenes skrekk (1997–2003)
• Angel (1999–2004)
• True Blood (2008-2014)
• The Vampire Diaries (2009- )
• Being Human (2008-2013)
• Moonlight (2007–2008)
• (Teen Wolf) (2011-2012)
• Young Dracula (2011-2014)
• The Originals (2013-2014)
• What We Do in the Shadows (2019 - )

Litteratur

• Barber, Paul (1988): Vampires, Burial and Death: Folklore and Reality. New York: Yale University Press. ISBN 0-300-04126-8.
• Bunson, Matthew (1993): The Vampire Encyclopedia. London: Thames & Hudson. ISBN 0-500-277486.
• Cohen, Daniel (1989): Encyclopedia of Monsters: Bigfoot, Chinese Wildman, Nessie, Sea Ape, Werewolf and many more... London: Michael O'Mara Books Ltd. ISBN 0-948397-94-2.
• Frayling, Christopher (1991): Vampyres, Lord Byron to Count Dracula. London: Faber. ISBN 0-571-16792-6.
• Jennings, Lee Byron (2004) [1986]: «An Early German Vampire Tale: Wilhelm Waiblinger's 'Olura'». I Reinhard Breymayer & Hartmut Froeschle (red.): In dem milden und glücklichen Schwaben und in der Neuen Welt: Beiträge zur Goethezeit. Stuttgart: Akademischer Verlag Stuttgart. pp. 295–306. ISBN 3-88099-428-5.
• Jones, Ernest (1931): «The Vampire». On the Nightmare. London: Hogarth Press and Institute of Psycho-Analysis. OCLC 2382718.
• Marigny, Jean (1993): Vampires: The World of the Undead. London: Thames & Hudson. ISBN 0-500-30041-0.
• McNally, Raymond T. (1983): Dracula Was a Woman. McGraw Hill. ISBN 0-07-045671-2.
• Schwartz, Howard (1988): Lilith's Cave: Jewish tales of the supernatural. San Francisco: Harper & Row. ISBN 0-06-250779-6.
• Skal, David J. (1996): V is for Vampire. New York: Plume. ISBN 0-452-27173-8.
• Skal, David J. (1993): The Monster Show: A Cultural History of Horror. New York: Penguin. ISBN 0-14-024002-0.
• Silver, Alain; James Ursini (1993): The Vampire Film: From Nosferatu to Bram Stoker's Dracula. New York: Limelight. ISBN 0-87910-170-9.
• Summers, Montague (2005) [1928]: Vampires and Vampirism. Mineola, NY: Dover. ISBN 0-486-43996-8. (Opprinnelig utgitt som The Vampire: His Kith and Kin)
• Summers, Montague (1996) [1929]: The Vampire in Europe. Gramercy Books: New York. ISBN 0-517-14989-3. (også utgitt som The Vampire in Lore and Legend, ISBN 0-486-41942-8)
• Pettersen, Av Arnfinn (2003): Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon, Humanist forlag
• Wright, Dudley (1973) [1914]: The Book of Vampires. New York: Causeway Books. ISBN 0-88356-007-0. (Opprinnelig utgitt som Vampire and Vampirism; og som The History of Vampires)

Eksterne lenker

• Det blodsugende lik, eller: Vampyrens historie, fortalt baklengs – Artikkel fra Forskning.no
• Journal of Dracula Studies
• Bitt av basillen