Strukturtilpasning

Strukturtilpasning er en strategi som i særdeleshet benyttes av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet i forbindelse med betingelsene de setter for å gi lån til fattige land. Det finnes ingen klar definisjon på hva strukturtilpasning innebærer, og begrepets innhold bør derfor ta utgangspunkt i hva disse institusjonene legger i dem.

Teoretisk er strukturtilpasningen basert på den såkalte Washington-konsensusen, et sett med retningslinjer institusjonene utviklet i samarbeid med den amerikanske sentralbanken på slutten av 1980-tallet. Denne konsensusen tar utgangspunkt i et nyliberalt økonomisk paradigme og legger opp til tiltak basert på dette grunnlaget. I praktisk politikk har det ført til at blant annet følgende tiltak har blitt regnet som strukturtilpasning:

• Kutt i offentlige utgifter
• Ekspropriasjon av næringslivet
• Valutadevaluering
• Liberalisert internasjonal handel
• Åpne for direkteinvesteringer fra utlandet
• Budsjettbalanse
• Privatisering
• Styrking av utenlandske investorers rettigheter
• Bedre statsstyre og kamp mot korrupsjon

Den konkrete utformingen av et lands strukturtilpasning vedtas formelt gjennom et samarbeid mellom institusjonene og det angjeldende landet. Siden det imidlertid er Verdensbanken og Pengefondet som sitter med den økonomiske makta har de også makt til å definere strukturtilpasningen. Det konkrete innholdet i strukturtilpasningsprogrammene har også variert. Innføring av egenandeler på sanitet, helse og utdanning, gjennomføring av kontroversielle utbyggingsprosjekter og salg av strategisk viktige bedrifter til utlandet har imidlertid ofte blitt trukket frem.

Kritikere av strukturtilpasningen legger, ved siden av kritikk av selve innholdet i disse programmene, også vekt på at denne styringen ovenfra er et demokratisk problem, og flere presidenter og regjeringer har måttet gå som en direkte følge av protester mot strukturtilpasningen. Kritikken har også gjort at Verdensbanken og Pengefondet i dag stadig oftere benytter seg av andre betegnelser på strukturtilpasningen.

Historie

Strukturtilpasningsprogrammer oppstod fra to av Bretton Woods institusjonene, IMF og Verdensbanken. De oppstod fra kondisjonaliteter som har vært en del av lånene fra IMF og Verdensbanken siden tidlig på 1950-tallet. I begynnelsen fokuserte disse mest på et lands makroøkonomiske politikk. Strukturtilpasningsprogrammer, slik vi kjenner dem i dag, oppstod som følge av en serie økonomiske katastrofer på slutten av 70-tallet; oljekrisen, gjeldskrisen, flere økonomiske depresjoner, og stagflasjon. Disse katastrofene fikk begge organisasjonene til å konkludere med at dypere intervensjon var nødvendig for å forbedre et lands økonomiske velstand.

I 2002 gjennomgikk strukturtilpasningsprogrammer (SAP) en endring, fattigdomsreduserende tiltak (PRSP) ble innført som et resultat av bankens tro på at vellykkede økonomiske programmer må ha et sterkt fundament i eierskap til det enkelte land. I tillegg har SAP-ene, med deres fokus på fattigdomsreduksjon, forsøkt å bidra til FNs tusenårsmål. Som et resultat av PRSP-ene, har en mer fleksibel tilnærming til policyutforming blitt implementert i IMF og Verdensbanken.

Selv om hovedfokuset til SAP-ene fortsatt er å oppnå balanse i ekstern gjeld og handelsunderskudd, har årsakene til gjelden SAP-ene behandler endret seg. I dag har SAP-ene utvidet sin mulighet til å påvirke gjennom å gi støtte til land som opplever økonomiske problemer pga. naturkatastrofer. I tillegg til de som opplever det samme pga. dårlig økonomisk politikk. Siden de ble innført har SAP-ene blitt tatt i bruk av flere av de andre IFI-ene.

Statssuverenitet

Kritikere hevder at SAP-ene truer suvereniteten til den nasjonale økonomien fordi en utenforstående organisasjon dikterer en nasjons økonomisk politikk. Enkelte hevder at å lage god politikk er i statens egeninteresse. Derfor blir SAP-er unødvendige, gitt at staten handler ut i fra egeninteresse. Imidlertid bør man ta hensyn til at i mange utviklingsland vil mange politikere favorisere politisk vinning over nasjonale økonomiske interesser.

Selv om statsgjeld i I- og U-land er nesten universelt, er det spesielt vanskelig for U-land å opprettholde betalingsbalansen.

På grunn av dette argumenterer flere for at kravene i strukturtilpasningene er et middel for å styre store deler av jordens befolkning. Derfor argumenterer flere for at den demokratiske utformingen av politikk blir undergravet av valg tatt av vestlige byråkrater og at implementeringen av disse valgene i hovedsak har vært til de store donorlandenes fordel.

Et eksempel er at det å gjøre det enklere for utenlandske investeringer gir bedrifter fra I-land muligheter til å bygge fabrikker i fattige områder. Bedriftene utnytter overskuddet av billig arbeidskraft, og at disse landene vanligvis mangler miljøreguleringer til å produsere varer til en lavere pris. Som et resultat vil eksporten til det landet øke. Selv om dette øker BNP, vil mesteparten av profitten komme bedriften og landet det kommer fra til gode. Andre argumenterer for at de som blir ansatt av bedriftene, har et desperat behov for arbeid. De argumenterer for at de alternative jobbene/levemåtene de kan velge er enda verre.

Eksterne lenker

• IMF Factsheet on Conditionality
• Project on Structural Adjustment Programs Overview of SAPs from the Department of Political Science at Towson University