Hyderabad (fyrstestat)

Hyderabad
Fyrstestat
1724–1948
Flagg Våpen
Plasseringa til Hyderabad Kolonitidens India: Britisk India i rødt, fyrstestatene i gult.
Hovedstad	Hyderabad
Språk	Farsi (hoffspråk), urdu (offisielt), telugu, marathi og kannada (folkemål)
Religion	Hinduisme (85 %), islam (10 %)
Styreform	Monarki
Historisk periode	Mogulriket Kolonitidens India
- Grunnlagt	1724
- Opphørte	1948
Areal
- 1941	214 187 km²
Innbyggere
- 1941 est.	16 338 534
Befolkningstetthet	76,3 /km²
Valuta	Hyderabadsk rupi
I dag en del av	Delstatene Telangana, Karnataka og Maharashtra i India

Hyderabad med den omstridte provinsen Berar i nord. Kart fra 1903

Hyderabad var en stat på det indiske subkontinent. Den ble etablert i 1724 og eksisterte til 1948, da den ble innlemmet i India. Staten var den største av fyrstestatene i kolonitidens India, og hadde i 1947 en befolkning på over 16 millioner. Den ble styrt av en hersker med tittelen nizam. Herskeren var muslim, mens befolkningen i hovedsak var hinduer. Byen Hyderabad var landets hovedstad.

Under nizamdynastiet frigjorde Hyderabad seg fra Mogulriket. Den ble en vasallstat under Storbritannia, en del av britenes indirekte styre av India gjennom flere hundre fyrstestater. Statsledelsen og administrasjonen var muslimskdominert. Selv om statsforvaltningen på noen områder ble modernisert, fant det ikke sted vesentlige reformer av demokratisk karakter som kunne gi den i hovedsak hinduistiske befolkningen deltagelse i det politiske system.

Ved Indias deling og selvstendighet i 1947 søkte nizam Asaf Jah VII å gjøre landet uavhengig, og en konflikt med India oppsto. I september 1948 invaderte India landet og det ble omgjort til en delstat.

Etymologi

Staten hadde sitt navn fra byen Hyderabad. Moskeen Charminar, som her vises i et fotografi av Deen Dayal fra 1880, ble reist i 1591, like etter byens grunnleggelse

Staten hadde navn etter hovedstaden. Bynavnet Hyderabad forklares som en referanse til Ali ibn Abi Talib, fetter og svigersønn av islams grunnlegger Mohammed og islams fjerde kalif. På grunn av sitt rykte som modig i felt, fikk Ali tilnavnet haidar, som betyr «løve». Leddet bad betyr «by», og en bokstavelig oversettelse av navnet er derfor «løvebyen».

På norsk forekommer tidligere også navneformene «Haiderabad» og «Heidrabad». Staten omtales også som Hyderabad og Berar, der sistnevnte viser til provinsen Berar, et omstridt område nord for selve Hyderabad. Et annet navn benyttet for staten er Hans høyhet nizamens besittelser.

Siden det også finnes en by med navnet Hyderabad ved elven Indus i provinsen Sind, skrev man Hyderabad (Deccan) for å vise til byen og riket i det sørlige sentrale India.

Naturgeografi

Landskap i Hyderabad

Den kunstige innsjøen Osman Sagar ble til i 1922 ved oppdemming av elven Musi

Staten Hyderabad lå på Deccanplatået i det sentrale India. Den hadde tidlig i sin historie tilgang til havet i øst, men mistet denne etterhvert som nizamen måtte avstå områder til britene. Dermed ble Hyderabad en innlandsstat, helt omsluttet av Britisk India, bortsett fra en kort grense med fyrstestaten Bastar i nordøst. Spredte eksklaver lå inne i Britisk India, særlig i vest, og tilsvarende fantes det britisk-indiske enklaver inne i Hyderabad.

Landskapet er høyest i nordvest ved Aurangabad, med en høyde på over 600 meter over havet, og lavest ved Kurnool i sørøst, på det laveste omkring 245 meter over havet. Elvene renner her fra nordvest mot sørøst, der de munner ut i Bengalbukta.

Landet var geografisk delt i to regioner, Marathwada og Telangana, av elvene Manjira og Godavari. Nord og vest for elvene har berggrunn av flombasalt (trapp) og landet er preget av åser, berg og klipper og rik vegetasjon. Her var det godt jordbruksland, velegnet til dyrking av hvete og bomull. I landet sør og øst for elvene var det berggrunn av granitt og kalkstein, med mindre vegetasjon, mest spredt buskskog. Her var jorden bedre egnet til dyrking av ris. I berggrunnen fantes det forekomster av diamanter, gull, kull og jernmalm.

Godavari med Manjira og andre sideelver var viktigste elvesystem i nord. I sør var Krishna med sideelver viktigst. Strekninger av denne elven utgjorde landets sørgrense. Landet hadde få naturlige innsjøer, men ved oppdemming ble noen større innsjøer skapt til bruk for irrigasjon. Den viktigste av disse var Pakhal Lake.

Klima

Klimaet i området har tre årstider: en varm årstid fra februar til mai, en regntid fra juni til september og en mildere årstid fra oktober til januar. Gjennomsnittstemperaturen lå på 27 °C. I hovedstaden Hyderabad var gjennomsnittstemperaturen i januar 22 °C, i mai 33 °C, i juli 27 °C og i november 23 °C. Nedbøren lå på mellom 762 mm og 813 mm i årsgjennomsnitt. Det meste av nedbøren kom med den sørvestlige monsunen mellom juni og oktober.

Demografi

Befolkningsutvikling

År	Bef.	±%
1871–2	10 666 080	—
1881	9 845 594	−7,7%
1891	11 537 040	+17,2%
1901	11 141 142	−3,4%
1911	13 374 676	+20,0%
1921	12 471 770	−6,8%
1931	15 800 000	+26,7%
1941	16 338 534	+3,4%

Hyderabad var den mest folkerike av fyrstestatene på det indiske subkontinent og hadde i 1901 dobbelt så mange innbyggere som den nest største staten, Mysore. Folketallet ble påvirket av hungersnød fra 1876 til 1878, i 1897 og 1900. I tillegg til uår gjorde også pest og kolera innhogg i befolkningen.

Folketellingene i 1911 og 1921 viste en stor nedgang i folketallet. Forklaringen kan delvis ligge i usikre folketellingsmetoder, men en økt dødelighet på grunn av epidemier spilte også inn. I årene 1918 til 1919 herjet en influensapandemi, ellers kjent som spanskesyken, i India. Hyderabad ble rammet i oktober 1918. Landet tapte 350 000 liv i influensaepidemien. Før dette hadde pest og kolera herjet og i 1920 var det også uår og sult i deler av landet.

Fra siste halvdel av 1800-tallet var det innflytting fra andre deler av India, særlig av kvalifisert personell til statsadministrasjonen, noe som medførte motsetninger mellom opprinnelige innbyggere og innflyttere.

I 1901 bodde 90 % av befolkningen på landsbygden, der landsbyene hadde en gjennomsnittsstørrelse på 500 innbyggere. Det fantes 79 byer og 20 010 landsbyer.

Hovedstaden Hyderabad var største by. Den vokste fra 145 039 innbyggere i 1891 til 739 159 i 1941. Nest største by var Warangal, med en befolkning i 1931 på 62 119, og tredje størst var Gulbarga, med et folketall på 41 083. Deretter fulgte Aurangabad med 29 288, Raichur med 27 910 og Nander med 26 992.

Det ble gjennomført folketelling hvert tiår, samtidig med det øvrige britiskkontrollerte India. Hyderabads Statistics Department ble etablert i 1919.

Språk og folkegrupper

Et mangfold av språk ble benyttet i Hyderabad. Hoffspråket var persisk og eliten talte urdu, mens de brede lag av folket talte telugu, marathi og kannada. Persisk ble først også benyttet som administrasjonsspråk, men ble i 1880-årene erstattet av den hyderabadske varianten av urdu. Urdu forble elitens språk, knyttet til den sentrale statsadministrasjonen. Marathi var folkemålet i den nordlige delen av regionen Marathwada, mens kannada var språket i de sørlige delene av regionen. I regionen Telangana i øst ble det talt telugu.

I 1921 talte 10 % av befolkningen urdu. 42 % av befolkningen hadde telugu som sitt språk, 26 % marathi og 12 % kannada.

I tillegg til de tre språklige hovedgruppene, fantes det flere mindre grupper av urfolk i staten. De viktigste av disse var gonder, lambadier, koyaer, chenchuer og kondareddier.

Religion

Detalj fra Ramappa-tempelet, en hinduhelligdom som har Shiva som viktigste guddom

Befolkningen var overveiende hinduer. Andelen hinduer gikk ned over tid, fra over 90 % i 1891. Dette skyldtes delvis muslimsk og kristen misjon, men også innflytting av muslimer fra andre deler av India. Nizamene var sunnimuslimer og eliten i statsadministrasjonen tilhørte også islam.

I 1921 tilhørte 85 % av befolkningen i staten som helhet hinduismen, mens 10 % bekjente seg til islam. Forholdet var annerledes i byene, der andelen muslimer var høyere. I byene var 43 % muslimer og 52 % hinduer. Forholdet mellom den politiske elitens og befolkningens religion ble avgjørende for statens utvikling og skjebne ved Indias deling og selvstendighet.

I tillegg til de to hovedreligionene, fantes det også mindre samfunn av animister, kristne, jainer, sikher og parsier. Den katolske kirke etablerte et apostolisk vikariat med sete i Hyderabad i 1851, og det ble elevert til bispedømme i 1888.

Historie

Nizam-ul-Mulk Kamar-ud-din grunnla staten Hyderabad i 1724

Byen Hyderabad ved elven Musi ble grunnlagt i 1589 og var hovedstad i sultanatet Golconda. Området Deccan kom under stormogulen, som i 1685 erobret byen Hyderabad. I 1713 utpekte stormogulen den turkmenskættede Kamar-ud-din til subahdar eller guvernør av Deccan. Han vant gradvis uavhengighet fra sentralmakten og ble i 1724 grunnlegger av staten Hyderabad. Kamar-ud-din ble kjent som Nizam-ul-Mulk og med herskernavnet Asaf Jah. Samtidig grunnla han nizamdynastiet som styrte Hyderabad inntil staten ble innlemmet i India i 1948. Nizamdynastiet sikret seg store landområder, privat eiendom som forble i dynastiets private eie i hele statens levetid.

Arvestrid, britisk og fransk rivalisering

Kart over India i 1760. Nizamens territorier, markert med grønn farge, strekker seg fra det sentrale til store deler av det sørøstre India. Hyderabad tapte imidlertid tilgangen til havet og ble en innlandsstat. Fra The Public Schools Historical Atlas, utgitt i 1905

Etter at Asaf Jah døde i 1748 fulgte det arvekriger, der både Det britiske ostindiske kompani og Det franske ostindiske kompani engasjerte seg. Franskmennene vant arvestriden og innsatte sin foretrukne kandidat. Da denne døde i 1751, maktet de å sikre at etterfølgeren, Salabat Jang, også var franskvennlig. Franskmennene ble belønnet med territorier langs østkysten, slik at de kunne betale sine tropper med inntektene derfra. Imidlertid ble handelen skadelidende av krigen og ledelsen i Det franske ostindiske kompani i Paris avsatte Joseph François Dupleix. I 1754 avviklet det franske kompaniet sin virksomhet, noe som etterlot det britiske kompaniet under ledelse av Robert Clive, som en dominerende maktfaktor.

I 1762 ble Salabat Jang styrtet av sin yngre bror Ali Khan, som beholdt makten til 1803. Hovedstaden ble i 1763 flyttet fra Aurangabad til Hyderabad. Nizam Ali Khan ordnet det politiske system og i hans regjeringstid fikk staten mer stabile grenser. Han flyttet også hovedstaden til byen Hyderabad. I 1766 inngikk Hyderabad en traktat med Det britiske ostindiske kompani der Hyderabad forpliktet seg til å betale kompaniet i bytte mot militær støtte. Hyderabad støttet først Haider Ali i Mysore i krigen mot britene, men valgte britenes side i krigen mot Tipu Sultan på 1790-tallet.

Britisk dominans

I 1798 ble nizam Ali Khan tvunget til å akseptere britisk overhøyhet, og Hyderabad ble, som den første indiske stat, en vasallstat under Det britiske ostindiske kompaniet. Britene utpekte en representant, kalt resident, for å ivareta sine interesser. Det ble etablert en militærstyrke under britisk kontroll, som herskeren var forpliktet til å betale for. Administrasjonen av Berar ble i 1853 avstått til Kompaniet, for å finansiere militærstyrken til beskyttelse av Hyderabad. I dette arrangementet styrte britene all forsvars- og utenrikspolitikk, mens nizamen beholdt uavhengighet i indre anliggender, dog under overoppsyn av den britiske resident. Britenes innflytelse økte etterhvert som stadig mer av India kom under deres kontroll. Hyderabad deltok på britisk side i krigene mot marathaene og staten var lojal mot britene under det store opprøret i 1857.

Nizam Mahbub Ali Khan, Asaf Jah VI. Fotografi fra Illustrated London News, 1889

Statsminister Salar Jung karikert i Vanity Fair i 1876

Fra 1869 styrte nizam Mahbub Ali Khan, men politikken ble lenge dominert av en sterk diwan eller statsminister, Salar Jung. Diwan Salar Jung satte i gang flere reformtiltak. Innkreving av skatter og avgifter var satt ut på kontrakt, en ordning nizamen og staten tapte på. De ble avhengig av å låne penger og bankfolk ble en mektig gruppe i Hyderabad. Diwan Salar Jungs reformer i skatteforvaltningen, som medførte at skatteinnkrevere i større grad ble ansatt med lønn, hjalp noe på dette. Avståelsen av inntektene fra provinsen Berar til britene, hjalp på å lette statsutgiftene til opprettholdelse av den britiske militære kontingenten. Under Salar Jung ble det også opprettet en statsbank. Postvesen, telegraf, jernbane og elektrisitet ble utbygd i andre halvdel av 1800-tallet.

Reformer og modernisering

Salar Jung gjennomførte reform av militærvesenet og opprettet en sentral kontrollert hær, til erstatning for styrker stilt av godseierne og som motpart til den britiske militærkontingenten. I reformene av statsforvaltningen brakte Salar Jung inn ekspertise fra Nord-India, for det meste muslimer, noe som skapte en vedvarende konflikt mellom mulkier («landsmenn») og innflyttere.

I denne perioden ble jernbanen utbygget, noe britene ønsket og fikk staten Hyderabad til å finansiere. Jernbaneutbyggingen ble først tapsprosjekt for staten Hyderabad. Tilknytningen til Great Indian Peninsula Railway skjedde ut fra britiske militære hensyn og jernbanen ble ikke lagt der den best ville tjent Hyderabads økonomiske utvikling. Jernbaneselskapet Nizam's State Railway (NSR) ble etterfulgt av Nizam's Guaranteed State Railway (NGSR) ved utvidelse av jernbanenettet. NGSR ble også en utgiftspost for staten, men som særlig britiske investorer tjente på, da aksjer i selskapet ga garantert utbytte. Betingelsene var for Hyderabad så dårlige, at det kom til offentlig kritikk og protester. Britene presset på for å sikre eksportforbud av salt til Britisk India, slik at de kunne opprettholde sitt saltmonopol der.

De første tiår av 1900-tallet

Osman Ali Khan, Asaf Jah VII, arvet makten i 1911. Han ble den siste nizam. På dette bildet er han iført ordensdrakten for Indias stjerneorden

Nizamen Osman Ali Khan var lojal mot britene i første og andre verdenskrig, stilte tropper, bidro økonomisk til krigsinnsatsen og ga politisk støtte. Særlig i første verdenskrig var dette viktig, fordi nizamen oppfordret indiske muslimer til å kjempe på alliert side til tross for at det medførte å kjempe mot Det osmanske rike med sultan og kalif.

Hyderabad var lenge preget av religiøs toleranse og fredelig sameksistens og samhandling mellom folkegruppene. Politikken utspant seg lenge mellom nizamen, medlemmer av den øverste eliten, adelen og den britiske resident. Nizamens styre ble akseptert av folket og herskeren kunne trekke på opparbeidet godvilje på grunn av langvarig fredelige sameksistens mellom hinduer og muslimer under nizamenes styre. Nizam Osman Ali Khan var en tilbaketrukken hersker som ikke visste å utnytte dette til egen fordel. Han sto for et tradisjonsbundet og detaljorientert styre, uten direkte kontakt med folket, og så sin rolle som å kontrollere og styre statstjenestemennene, ikke rådføre seg med folkemeningen.

Politisk polarisering

Generalmajor Syed Ahmed-el-Edroos (til høyre) overgir Hyderabad State Forces til den indiske generalmajor Joyanto Nath Chaudhuri ved en seremoni i Secunderabad. Den indiske invasjonen av Hyderabad ble kalt Operasjon Polo. Krigen var over på fem dager

Da hinduer og muslimer mot slutten av 1930-tallet organiserte politiske partier og politikken i stadig større grad ble polarisert, kom nizamen til slutt til å støtte seg på statstjenestemenn utenfra og til den muslimske siden i politikken. Tanken om et muslimskstyrt Deccan, der nizamdynastiet representerte en effektiv administrasjon som sørget for ro og orden, fikk gjennomslag. Dette støtte mot planene Kongresspartiet hadde for India etter uavhengigheten.

Etter andre verdenskrig sto Hyderabad overfor økende press utenfra i kombinasjon med indre uroligheter. Regjeringen var dominert av det ytterliggående muslimske partiet Ittihad og dets paramilitære organisasjon Razakar, som terroriserte den hinduistiske så vel som den muslimske befolkningen og som deltok på regjeringens side i kampen mot bondeopprørerne i Telangana. Bondeopprøret ble ledet av Kommunistpartiet. I geriljakrigen som fulgte skaffet opprørene seg i 1948 kontroll over 3000 landsbyer.

Konflikt med India

Ved Indias deling og uavhengighet i 1947 ble fyrstestatene tvunget til å velge om de ville slutte seg til Unionen India eller Pakistan. Dette til tross for at Indian Independence Act stilte fyrstestatene fritt til å velge autonomi. I Hyderabad mobiliserte hinduene for tilslutning til India og fikk støtte av Kongresspartiet, som i juni 1947 varslet at det ville oppmuntre til opprør i fyrstestater som motarbeidet partiets plan om et fritt og forent India.

Nizamen valgte heller å søke å opprettholde en selvstendig stilling for staten Hyderabad, uavhengig av en ny indisk stat, helst i direkte forbindelse med Storbritannia og med britiske tropper stasjonert i Hyderabad. Hyderabads regjering ba om støtte fra Georg VI og kunne vise til at britene hadde ved i 1802 traktatforpliktet seg til å stille minst 5 000 infanterister, 2 000 kavalerister og fire artilleribataljoner til forsvar av Hyderabad. Landet appellerte til FNs sikkerhetsråd om å behandle Hyderabads sak. For å få tilgang til havet, søkte Hyderabad en avtale med Portugal om å overta Marmagao i det sørlige Goa.

En ettårig stillstandsavtale mellom Hyderabad og India ble inngått i november 1947, men situasjonen internt forverret seg og konflikten med India tiltok i løpet av perioden. Den 13. september 1948 kl. 16 ble Hyderabad angrepet av den indiske hær fra alle geografiske retninger under Operasjon Polo, og den 17. september kl. 17 kapitulerte Hyderabad. India innsatte en militærguvernør.

Etter Indias invasjon av fyrstestaten ble ikke innbyggerne umiddelbart indiske statsborgere. Det skjedde først da India vedtok en statsborgerskapslov i 1955.

Del av India

I 1950 ble landet omgjort til en delstat i India. Den 1. november 1956 ble delstaten Hyderabad oppløst som et ledd i States Reorganisation Act, og territoriet ble fordelt etter språkgrenser på delstatene Andhra Pradesh, delstaten Bombay og delstaten Mysore. Andhra Pradesh hadde telugu som dominerende språk, i staten Bombay dominerte de tre språkene marathi, gujarati og kannada, mens delstaten Mysore hadde kannada som største språk.

Senere har oppdelingen av den tidligere fyrstestaten fortsatt langs språklige grenser. Den 1. mai 1960 ble delstaten Bombay delt i de to statene Gujarat, med gujarati som dominerende språk, og Maharashtra, hvor hovedspråket er marathi. Delstaten Mysore skiftet i 1973 navn til Karnataka; den er dominert av kannada og omfatter også områder fra den tidligere staten Bombay. Den 2. juni 2014 ble Telangana, en av de to hovedregionene i den gamle fyrstestaten Hyderabad, skilt ut fra Andhra Pradeh og gjort til egen delstat.

Politikk og administrasjon

Farkundah Ali Khan, Asaf Jah IV (1829–1857). Nizamen bærer smykker med edelstener. Hodebekledningen er utstyrt med sarpech

Politisk system

Hyderabad var et monarki med en autokratisk monark. Staten lå tilbake for utviklingen i andre fyrstestater og i Britisk India når det gjaldt politiske reformer. Mot slutten av dens eksistens ble det bestemt å innføre representative organer, men disse kom ikke i funksjon før landet ble innlemmet i India.

Statsoverhode

Makten i staten lå hos herskeren. Nizamen rangerte blant de fremste av herskerne i kolonitidens India. Han hadde krav på en salutt på 21 skudd. Mens andre herskere ble omtalt som hans høyhet, fikk nizamen av Hyderabad i 1918 omtaleformen hans fornemme høyhet.

Oversikt over nizamer av Hyderabad

Etter at statens grunnlegger døde, fulgte det strid om arvefølgen. Fra og med 1862 tok nizamene herskernavnet Asaf Jah, med statens grunnlegger regnet som den første med dette herskernavnet. Nizamene omtales ofte også med sitt personnavn.

Staten Hyderabad hadde disse herskerne:

Kamar-ud-din, Nizam-ul-Mulk, Asaf Jah I (1724–1748) Nasir Jang (1748–1750) Muzaffar Jang (1750–1751) Salabat Jang (1751–1762) Ali Khan, Asaf Jah II (1762–1803)

Sikander Jah, Asaf Jah III (1803–1829) Farkundah Ali Khan, Asaf Jah IV (1829–1857) Tahniyath Ali Khan, Asaf Jah V (1857–1869) Mahbub Ali Khan, Asaf Jah VI (1869–1911) Osman Ali Khan, Asaf Jah VII (1911–1948)

Regjering og lovgivende råd

Diwan Viqar ul-Umara, landets statsminister, i prosesjon gjennom Hyderabads gater omkring 1900

Statsadministrasjonen ble ledet av en diwan, i praksis landets statsminister. Diwanen ble utpekt av nizamen. I perioden 1914 til 1919 styrte nizamen uten diwan, men ble presset av britiske residens til å gjeninnføre embetet.

Tidlig på 1890-tallet ble et lovgivende råd og et regjeringsråd innført, men nizamen beholdt alle fullmakter, også til å endre på vedtakene disse fattet. Medlemmene var oppnevnt. Gjentatte utredninger av innføring av stemmerett, representative organer og ansvarlig regjering på 1920- og 1930-tallet førte lite med seg.

I august 1946 erklærte nizamen innføringen av en lovgivende forsamling på 132 representanter, hvorav 76 valgte, 43 nominerte og 13 oppnevnte. Sammensetningen var basert på tanken om paritet mellom de to religiøse samfunnsgruppene. Hinduer og muslimer fikk 58 representanter hver, med to mandater reservert for kristne og ett for parsiene.

Først etter andre verdenskrig fikk partiene en rolle i regjeringsdannelsen. Både Hyderabad State Congress, der hinduene dominerte, og det muslimske Majlis-e-Ittihad-ul-Muslimeen ble invitert til å delta i regjeringen, men førstnevnte avslo. Regjeringen kom da under innflytelse av det muslimske partiet.

Britisk kontroll

Det britiske residentskap i Hyderabad ble reist mellom 1803 og 1806 og ble betalt av nizamen. Fotografi fra 1880 av Deen Dayal

Hyderabad var under britisk overhøyhet og ble som vasallstat kontrollert av britene gjennom visekongens stedlige representant, en resident, som holdt til i den britiske enklaven Secunderabad. Der hadde britene også en større militærstyrke. Da Asaf Jah VII utfordret britene ved å hevde likeverdig status i relasjonene mellom Hyderabad og britene, fikk han i 1925 et svar fra visekongen, Rufus Isaacs, som viser fyrstestatenes underordnede stilling: «The sovereignty of the British Crown is supreme in India, and therefore no Ruler of an Indian State can justifiably claim to negotiate with the British Government on an equal footing.»

Politiske partier

Maharaja Sir Kishen Pershad var statsminister i Hyderabad 1901–1912 og 1926–1937. Statsministeren ble utnevnt av nizamen og var uten partitilhørighet

På 1920-tallet kom en rekke organisasjoner med politisk tilsnitt til. Noen hadde et språklig og kulturelt virkefelt og det ble dannet organisasjoner for alle de tre store folkemålsgruppene: Maharashtra Parishad blant maharathitalende, Karnataka Parishad blant kannadatalende og Andhra Jana Sangh blant telugutalende. Andre representerte en form for Deccan-nasjonalisme som hadde vokst fram ved Osmania-universitetet, og som appellerte til både muslimer og hinduer samtidig som den var lojal mot nizamen. I 1935 ble Nizam's Subject League og Mulki League stiftet. Sistnevnte ønsket å bevare Hyderabad som en selvstendig stat og hadde brodd mot britene så vel som innflyttere fra andre deler av India. Konstitusjonelle reformer var et hovedmål og ligaen appellerte til begge de to store religiøse befolkningsgruppene.

På slutten av 1930-tallet ble politikken stadig mer polarisert og den religiøse skillelinje mellom muslimer og hinduer ble den viktigste. Det muslimske Majlis-e-Ittihad-ul-Muslimeen, eller bare Ittihad, som ble stiftet i 1927 og som mest hadde drevet religiøse og sosiale aktiviteter, ble da en politisk organisasjon. Ittihad ble over tid stadig mer ytterliggående og knyttet til seg en paramilitær organisasjon, Razakar. Ittihad dominerte regjeringen de siste årene av staten Hyderabads eksistens og kjempet for en selvstendig, muslimskledet stat.

På hinduistisk side ble Hyderabad State Congress til i oktober 1938. Partiet krevde grunnlovsreformer, sivile og politiske rettigheter for befolkningen. Det ble umiddelbart forbudt av myndighetene og ledelsen fengslet. HSC ble igjen tillatt i 1946. Den allindiske, hinduistiske reformbevegelsen Arya Samaj, som hadde vært aktiv i Hyderabad siden 1890-tallet og som spredte seg raskt fra 1920-tallet, ble i stedet en politisk kraft. Sammen med den allindiske, hindunasjonalistiske Hindu Mahasabha ledet Arya Samaj den politiske mobiliseringen av hinduer og sto i spissen for den satyagraha som ble iverksatt mot myndighetene i oktober 1938.

Andhra Jana Sangh, som hadde vært aktiv blant hinduistiske telugutalende, skiftet navn til Andhra Mahasabha og fikk fra 1937 en politisk profil. Under Telanganaopprøret kom organisasjonen under innflytelse av kommunistene.

Andre indiske politiske partier hadde også innflytelse over utviklingen i Hyderabad, selv om de ikke var tillatt å operere der. Det gjaldt først og fremst Kongresspartiet, som fra 1930-tallet så for seg Hyderabad som en del av et selvstendig og forent India, samt Kommunistpartiet, som organiserte væpnet bondeopprør i Telangana.

Administrativ inndeling

Kart over staten Hyderabad der divisjonene er merket med tall i rødt: 1. Aurangabad, 2. Gulbarga, 3. Gulshanabad (Medak) og 4. Warangal. Fra Imperial Gazetteer of India, utgitt i 1909

I 1856 ble Hyderabad inndelt i fire divisjoner: Aurangabad, Bidar, Gulbarga og Warangal. En omorganisering av inndelingen fant sted i 1905, da Medak (Gulshanabad) erstattet Bidar som divisjon. Divisjonene var inndelt i distrikter, som igjen var inndelt i talukaer. Den administrative inndelingen omfattet ikke nizamens private gods. Distriktet Atraf-i-Baldah («byens forsteder») besto av områder omkring byen Hyderabad. Ellers hadde divisjonene og distriktene navn etter den viktigste byen i området.

Etter 1905 var divisjonene og distriktene:

Aurangabad divisjon Aurangabad distrikt Bhir distrikt Nanded distrikt Parbhani distrikt

Gulbarga divisjon Bidar distrikt Gulbarga distrikt Osmanabad distrikt Raichur distrikt

Medak (Gulshanabad) divisjon Atraf-i-Baldah Mahabubnagar distrikt Medak distrikt Nalgonda distrikt Nizamabad distrikt

Warangal divisjon Adilabad distrikt Karimnagar distrikt Warangal distrikt

Forsvars- og utenrikspolitikk

Møte i den andre rundebords-konferansen om India i London i 1931

I tiden Hyderabad var en vasallstat under Storbritannias kontroll, fantes det ikke mulighet for å drive selvstendig utenriks- og forsvarspolitikk. Landet hadde heller ikke anledning til å delta i mellomstatlige internasjonale organisasjoner.

Nizamen kunne likevel ha politisk innflytelse utover sin egen stat, blant annet som den fremste muslimske statsleder i India. Under første verdenskrig utstedte nizamen et dekret som oppfordret indiske muslimer til å delta på britenes side, selv om det betød å kjempe mot Det osmanske rike, under ledelse av sultanen, som også var kalif, islams øverste leder. Som belønning for sin lojalitet ble herskeren i 1918 gitt tittelen His Exalted Highness av britene. Likevel pleiet han, i et ønske om å presse britene og for å framstå som muslimsk leder, kontakt med Kalifat-bevegelsen, som protesterte mot behandlingen av kalifen og som agiterte mot det britiske koloniherredømme.

Forholdet til andre fyrstestater og Britisk India

Som innbyggere i andre fyrstestater, hadde de som bodde i Hyderabad tidligere hatt status som britiske beskyttede personer, en status som endte da Storbritannias overhøyhet opphørte 15. august 1947. Passene som fyrstestaten selv da utstedte, ble ikke godtatt av India.

Da Fyrstekammeret ble opprettet i 1921, var nizamen, som den fremste indiske hersker, et selvskrevent medlem. Imidlertid avslo nizamen invitasjonen til samarbeid og nektet å delta i Fyrstekammerets arbeid. Han ønsket ikke å gå engasjere seg i et forum der han risikerte å måtte forholde seg til fyrster av langt lavere status enn den han selv nøt. Nizamens handlemåte var her på linje med den herskerne av andre store fyrstestater med en status av 19–21 skudds salutt valgte.

I 1930 viste imidlertid nizamen en midlertidig godvilje, ikke bare ved å bidra økonomisk til Fyrstekammeret, men også ved å sende en delegasjon for å observere kammerets arbeid. Fyrstestatene var på dette tidspunkt dratt inn i forberedelsene til rundebordskonferansene om Indias framtid i London. Hyderabad sendte Akbar Hydari som sin representant ved disse møtene. Hyderabad uttrykte støtte til planene om en indisk føderasjon, men prioriterte gjenvinning av full suverenitet over Berar og var opptatt av spørsmålet om regionens framtid i en eventuell indisk forbundsstat.

Gryende diplomati

De siste årene av staten Hyderabads eksistens ble dette flagget benyttet

Hyderabad ble ved Indias deling mer aktiv som selvstendig aktør i forhold til omverdenen. Etter at India ble selvstendig i 1947 uten at Hyderabad sluttet seg til den nye unionen, utvekslet de to landene generalagenter for å ivareta forbindelsene. Hyderabad hadde nære forbindelser til Pakistan og ga landet et lån på 15 millioner britiske pund. En handelsrepresentasjon ble opprettet i London og Portugal ble kontaktet for å undersøke mulighetene for bruk av Goa som havneby. Det ble ført diskusjoner med Frankrike om å etablere diplomatiske forbindelser. Under krisen i forbindelsene med India sendte Hyderabad en delegasjon for å fremme sin sak i FN.

Forsvar

Militærvesenet var etter statens grunnleggelse organisert etter mønster av Mogulriket, men utviklet seg i desentralisert retning og med innslag av utenlandske tropper. Hærstyrkene var den første tiden sammensatt av enkeltavdelinger oppsatt og ledet av adelsmenn. I andre halvdel av 1700-tallet kom det til tropper rekrutterte og ledet av franskmennene og, etter hvert som britenes innflytelse økte, tilsvarende britiskledede avdelinger. Den britiskkontrollerte styrken ble kalt Hyderabad Contingent. Nizamen etablerte et eget kavaleri. I 1847 organiserte nizamen dessuten en egen styrke for sitt privatgods, sarf-e-khas.

I tillegg til hyderabadere og mannskaper fra andre deler av India, ble også arabere, afghanere og afrikanere rekruttert til militærtjeneste i Hyderabad. I 1856 ble en afrikansk kavaleriavdeling på 300 mann etablert. Den var under ledelse av rajaen av Wanaparthy. Ulike adels- og stormenn kunne ha sine egne soldater.

Etter at Berar i 1853 ble overgitt til britene for å finansiere styrken de holdt i Hyderabad, mistet nizamen kontroll over styrken. Et eget militærdepartement under ledelse av statsministeren ble opprettet i 1865 og militærmakten ble mer sentralisert. Året etter overtok nizamen kontrollen av det afrikanske kavaleriet. Et elefantkavaleri stasjonert i Secunderabad kom også til.

Hashim Ali Khan var offiser i 2nd (Nizam's Own) Hyderbad Imperial Service Lancers, som var stasjonert i Golconda

Nizamen viste sin lojalitet overfor kolonimakten ved å bidra økonomisk til forsvaret av det indiske kolonirikets yttergrenser og opprettet i 1893 to kavaleriavdelinger, hver på 400 mann, til samme formål. Avdelingene var en del av Imperial Service Troops. I 1931 talte bidraget til dette opplegget 1 073 mann. Nizamene bidro til Storbritannias krigsinnsats i første og andre verdenskrig, både med tropper og med økonomisk støtte. Landets militære styrker ble også brukt til livvakttjenester for nizamen og til å bevokte fengslene.

I 1926 talte de hyderabadske styrkene 6 000 regulære soldater og 12 000 irregulære. I tillegg kom nizamens egne styrker. Forsvarsstyrkene ble i 1934 reorganisert under ledelse av britiske offiserer. Arveprinsen ble da gjort til general og øverstkommanderende for det som fikk navnet Hyderabad State Forces. Landets væpnede styrker besto av et kavaleri med lansenéravdelinger og en treningsskvadron og et infanteriet på tre avdelinger og et øvelseskompani. I tillegg fantes en artilleriavdeling. Under andre verdenskrig ble rekrutteringen økt og fire avdelinger ble sendt utenlands for tjeneste.

Oppgavene over Hyderabads militære styrker etter andre verdenskrig varierer. En kilde oppgir at landet i 1948 hadde 70 600 regulære soldater og 10 000 irregulære. En britisk rapport fra 1948 vurderte det imidlertid slik at Hyderabad hadde 24 000 mann under våpen, men at bare 5–6 000 av disse var skikkelig trent og utrustet. Hyderabad hadde noen gamle pansrede kjøretøy og et ukjent antall beltevogner, men ingen stridsvogner og heller ingen fly. Etter verdenskrigen syslet imidlertid Hyderabad med planer om å opprette et flyvåpen.

Rettsvesen og politi

Bygningen til Hyderabad High Court ble oppført i 1919

Fra 1870-tallet ble det britisk-indiske rettssystem gradvis innført. Ettersom befolkningen var flerkulturell, hersket det rettspluralisme, særlig på områder som var regulert innad i de ulike folkegruppene, enten dette var en religiøst basert regulering eller bestemt av kastesystem. Dette gjaldt på områder som ekteskap, adopsjon og arv.

En høyere domstol, kalt High Court, ble innført i 1890. Inntil 1921 var det ikke noe skille mellom den utøvende og dømmende makt i Hyderabad. Lokalt hadde rettshåndhevelsen vært ivaretatt av skatteinnkreverne. I 1921 ble funksjonene skilt. Behovet som da oppsto for rettstjenestemenn på lavere nivå, ble fylt ved at kompetente personer ble hentet inn fra Britisk India. Landet hadde ved inngangen til 1940-tallet én høyesterettsdommer og 12 ordinære dommere, samt 296 dommere på lavere nivå.

Hyderabad hadde et velorganisert hemmelig politi, Khofi, som hadde et nett av informanter som strakte seg inn de fleste sfærer og ned til gatenivå lokalt. Etter at den politiske mobiliseringen utover på 1930-tallet ledet til organisert politisk opposisjon mot det rådende styresett risikerte politisk aktive å bli fengslet. Den sivile ulydighetskampanjen som ble satt i gang i 1938 ble møtt med arrestasjoner. Partier og organisasjoner kunne forbys og det var begrensninger på ytrings-, møte og organisasjonsfriheten.

Det var forholdsvis lite kriminalitet i landet. I 1941, da landet hadde 16,3 millioner innbyggere, ble det registrert 79 626 kriminalsaker. Politistyrken talte 15 466 mann. 

Statens inntekter

Inntekter fra jordbruksland var de viktigste statsinntektene. Lenge var dette den helt dominerende inntekten staten hadde, men utover på 1900-tallet ga etter hvert også toll og avgifter viktige statsinntekter. I 1884–1885 hadde staten 18 670 000 rupi i landinntekter, mens tollinntektene var på 4 825 000 rupi og inntektene fra avgifter og opium på 3 586 000 rupi. For året 1935–1936 var dette endret til 33 557 000 rupi i inntekter fra land, 19 619 000 rupi fra avgifter og opium og 10 467 000 rupi i tollinntekter. Jernbanen, som på slutten av 1800-tallet var en utgiftspost for staten, ga på 1930-tallet overskudd og statsinntekter. I 1884–1885 var inntektene fra jernbanen på 1 331 000 og utgiftene på 2 501 000. I 1935–1936 var dette snudd til 10 400 000 rupi i inntekter og 157 000 rupi i utgifter.

Statsinntektene totalt økte fra 41 700 000 rupi i 1900–1901 til 209 900 000 rupi i 1947–1948. I perioden 1900 til 1948 var statsinntektene som regel større enn utgiftene de fleste år, bortsett fra året enkelte år og årene fra 1930 til 1934, som ga sammenhengende underskudd. Statsutgiftene var det siste året av statens eksistens svært mye større enn inntektene.

Landets økonomi, regnet i statsinntekter og -utgifter, var i 1947–48 på linje med Belgia og større enn 20 av FNs medlemsland på den tiden.

Symboler

Marmortronen i Chowmahalla-palasset

Hyderabads riksvåpen

Hyderabads symboler er nært knyttet til nizamdynastiet. Fra stormogulen i Delhi hadde nizamene fått rett til å føre et spesielt insignium, fisken eller mahi-o-maratib, som var et av de fremste verdighetstegn. Denne besto av en metallfigur på toppen av en stang. Den ble båret foran nizamen.

I Chowmahalla-palasset hadde nizamene sin masnad eller trone. Den var laget av hvit marmor og plassert i en stor hall der nizamen hold durbar eller hoff. Til sølvjubileet for Osman Ali Khans regjering som nizam, ble det i 1936 laget en ny tronstol med baldakin.

Hyderabad hadde flere flagg gjennom historien. Mot slutten av statens eksistens ble det benyttet et gult flagg med grønne og hvite striper. I et rundt felt i midten fantes et skjold med nizamens tittel asaf jah nizam ul mulk og over dette en dastar, den spesielle turbanen som de ledende menn benyttet. Flagget hadde også påskriften all lovpris til Gud øverst og nizamens navn nederst. Flagget var nært knyttet til nizamdynastiet og ble kalt asafiaflagget. Et annet flagg Hyderabad benyttet tidligere var delt i grønt og rødt med en stjerne og halvmåne i midten.

Riksvåpenet, nizamens merke, fantes i ulike varianter. Det var rundt og hadde en inskripsjon og over dette et lite heraldisk skjold med en dastar over dette igjen. Under dette slynget det seg et bånd med påskrift. Inskripsjonene kunngjorde nizamens fulle tittel og navn, på urdu i det runde feltet, på engelsk på båndet under. To løver holdt våpenet.

Det fantes også en nasjonalsang. Teksten var på arabisk og urdu.

Økonomi og næringsliv

Hyderabad hadde en landbruksøkonomi. Store deler av befolkningen på landsbygden levde med føydale eiendomsforhold. Til tross for store naturressurser og mineralforekomster og begynnende industrialisering, forble Hyderabad et land der befolkningen i stor grad livnærte seg på landbruk.

Pengevesen

10 hyderabadske rupi utgitt 1940, advers og revers

Hyderabad fortsatte å benytte Mogulrikets mynt også etter at Hyderabad gjorde seg selvstendig, men skaffet seg etter hvert sitt eget myntvesen. I 1856 ble myntvesenet reformert og året etter ble de mange private myntverkene, som hadde slått mynt, stengt. Fra 1858 ble mogulkeiserens navn byttet ut med nizamens tittel på myntene. Fra slutten av 1800-tallet ble gikk produksjonen av mynt over til å bli maskinell og det ble laget mynt i gull, sølv, kobber og nikkel. Sølvmynter fra Hyderabad var populære under andre verdenskrig og i juni 1944 ble det produsert 14,5 millioner sølvmynter.

Hyderabad benyttet rupi som pengeenhet. Fram til 1918, da Hyderabad begynte å trykke sedler, var det bare mynt som ble utgitt. I 1942 ble sentralbanken Hyderabad State Bank etablert.

Bankvesen

Særlig i første halvdel av 1800-tallet hadde private bankfirma betydelig makt i Hyderabad. Statsinntektene kom i hovedsak fra landbruket og ved innhøsting av avlingene, slik at staten i året for øvrig var avhengig av lån fra bankene for likviditet. Diwanen trengte gode forbindelser til bankierene for å kunne beholde sin posisjon. Bankene førte også regnskap for staten, slo selv mynt og holdt soldater til innkreving av gjeld. Bankvirksomheten ble drevet av familiefirma og næringen var dominert av hinduer fra Gujarat og Marwar, samt gosainer.

Med diwan Salar Jungs reformer av forvaltningen og systemet for innkreving av skatter og avgifter ble bankenes makt redusert. I 1868 ble det også etablert en ordinær bank, kalt State Bank, egentlig en filial av Bank of Bengal.

Landbruk

Allerede fra statens grunnleggelse hadde nizamene skaffet seg kontroll med størstedelen av jordbruksarealet. Agrarstrukturen som ble etablert av Asaf Jah I vedvarte ut statens levetid. Inntekter fra landbruket ble benyttet til å holde hoff, finansiere statsadministrasjonen og opprettholde militære styrker. Herskerne benyttet også kontrollen de hadde over land til å tildele inntektsrettigheter til adelen. Nizamdynastiet knyttet til seg en muslimsk adelsklasse, men systemet inkorporerte også den eksisterende hinduistiske adel.

Agrarstruktur

Mye av jorden ble benyttet til å dyrke jowar eller sorghum

Nizamen tildelte jagir, len på inntektene fra land. Jagir kunne tildeles i bytte mot tjenester, eller for å gi en utvalgt person sikre inntekter. Lenet gjaldt retten inntekter fra jorden, ikke eiendomsretten til den. Tildeling av en jagir skjedde ved sanad, offisielt brev, fra nizamen og ga personlige rettigheter som ikke kunne overdras til andre. Innehaveren av en jagir ble kalt jagirdar. Også skatteinnkrevingen ble besørget av jagirdarer, som også utpekte tjenestemenn i områdene de hadde råderett over. Jagirdarene kunne også ha politi- og domsrettigheter Ofte var jagirdarene fraværende godsherrer som oppholdt seg i Hyderabad by. En jagir kunne være arvelig eller personlig, og kunne også gis til moskeer og hindutempler. Noen ble gitt i bytte mot at mottageren stilte soldater til tjeneste for nizamen, andre ble gitt i stedet for lønn. I praksis utviklet mange av jagirene seg til å bli arvelige gods.

Halvparten av den dyrkede jorden var kronland (khalsa) og ble administrert av den statlige skatteoppkrevingen. Den andre halvparten tilhørte godseiere, jagirdarer, som fikk inntekter fra leilendinger som drev jorden. Nizamens personlige gods, sarf-e-khas, utgjorde 10 % av jordbrukslandet, og hadde en egen administrasjon som forble upåvirket av moderniseringstiltak ellers i statsforvaltningen.

Jorden ble drevet av bønder som var leilendinger og landarbeidere. Systemet med tvangsarbeid, begar, var utbredt og vanskelig å få bukt med, til tross for at det gjentatte ganger ble erklært forbudt.

Avlinger

I 1901 ble 41,4 % av den dyrkede marken benyttet til sorghum, 10,7 % til bomull, 8,2 % til perlehirse, 4,5 % til ris og 4,2 % til sesam.

Naturressurser og industri

Sortering av kull ved Singareni Collieries Company i 1928

Hyderabad var rik på naturressurser. Deccan er historisk kjent for sine diamantforekomster. Innenfor grensene til staten Hyderabad fantes diamanter ved elven Krishna sør i landet. Her var det lenge tatt ut stener, og da mulighetene for industriell drift ble undersøkt av Hyderabad (Deccan) Company, fant man at det ikke lenger var grunnlag for drift. Hyderabad hadde ellers forekomster av glimmer, korund og granat.

Også gull har i området vært utvunnet gjennom lengre tid. Drift av den industrielt drivverdige gullforekomsten mellom elvene Krishna og Tungabhadra, ble satt i gang mot slutten av 1800-tallet.

Kullforekomstene nordøst i landet ble oppdaget i 1872. Selskapet Hyderabad (Deccan) Company fikk i 1886 konsesjon for å drive ut kull fra kullfeltene i Singareni og i 1904 ble det utvunnet 426 278 tonn kull herfra. I 1920 overtok selskapet Singareni Collieries Company driften av kullfeltene. Kullet ble fraktet ut fra gruven med jernbane til Dornakal. I 1928 sysselsatte kullgruveselskapet omkring 11 000 personer.

Forekomster av jernmalm fantes flere steder i staten. Det ble framstilt digelstålkaker og disse gikk også til eksport. En kobberåre ble funnet i distriktet Nalgonda og i distriktet Karimnagar fantes det grafitt. Langs linjen til Great Indian Peninsula Reilway ble det tatt ut kalkstein til bruk som byggemateriale både innenlands og for eksport.

Det ble utover på 1900-tallet investert i sementproduksjon, kjemisk industri og gjødselsindustri. Dersom industriveksten settes til 100 i 1931, var den vokst til 230 i 1946. Landet hadde seks tekstilfabrikker, 84 garverier og tobakksindustri med produksjon av sigaretter. Det ble også produsert matolje. I håndverksindustrien ble det blant annet produsert tepper, lær- og metallvarer.

Post- og telefonvesen

Frimerke fra 1871

Staten Hyderabad hadde et postvesen. Frimerkeutgivelser startet i 1869. Fra 1856 ble posttjenesten satt ut på kontrakt, men et nytt statlig postvesen ble innført i 1869. Det ble da etablert postkontor i distriktene. Posten ble fraktet av jernbanen og av postløpere. I tillegg til Hyderabads eget postvesen, hadde også Britisk Indias postvesen kontorer i landet. Det ble i 1882 inngått postavtale mellom Hyderabad og det keiserlige postvesen i Britisk India. I 1902–1903 hadde Hyderabads postvesen 248 postkontor i landet, mens det fantes 38 britisk-indiske postkontor. Hyderabads postvesen leverte dette året 6 683 718 forsendelser, mens britisk-indisk postvesen ekspederte 6 461 073.

Telefonen ble innført av Bombay Telephone Company i 1884, men ble raskt overtatt av staten. På begynnelsen av 1900-tallet hadde 154 kontorbygninger og boliger innlagt linje, i tillegg til 71 statsinstitusjoner.

Samferdsel

Oksekjerre var et vanlig transportmiddel i Hyderabad. Her er medlemmer av visekongen av Indias familie fotografert ved Mahubabad i 1911. De var i Hyderabad i anledning innsettelsen av Asaf Jah VII

Jernbanestasjonen i Hyderabad by. Fotografi av Deen Dayal

Vegstandarden var lenge lav. Fram til 1868 fantes det stamveger mellom hovedstaden Hyderabad og byene Sholapur, Gulbarga, Kurnool, Masulipatnam, Hanamakonda og Nagpur. Vegnettet ble utbygd fra 1 997 km i 1891 til 2 597 km i 1901. I 1948 hadde staten 10 673 km veger, av dette 7 960 km med fast dekke.

Jernbane

Jernbaneutbyggingen i Hyderabad startet på 1870-tallet som følge av at Great Indian Peninsula Railway (GIPR) anla en strekning tvers over den indiske halvøy, en linje som knyttet sammen Bombay og Madras. Denne strekningen gikk sør i staten og utenom hovedstaden Hyderabad. Statens Hyderabads eget jernbanenett ble bygget med en linje som knyttet hovedstaden til GIPRs stasjon i Wadi, en linje nordøstover fra Hyderabad til Warangal og derfra videre til Dornakal og sørover over grensen til havnebyen Bezawada. En linje ble også bygget mellom Dornakal og kullfeltene i Singareni. I 1900 ble banen fra Hyderabad til Manmad gjennom Godavari-dalen åpnet.

Busstransport

Den statlige jernbanen engasjerte seg også i landevegstransport. Road Transport Service ble etablert i juni 1932. Når det gjelder passasjertrafikk, utviklet busstransport seg til å bli viktigere enn jernbanen. I oktober 1947 fraktet jernbanen 1 657 276 passasjerer, mens busstransporten i januar 1948 fraktet 3 398 852 passasjerer.

Luftfart

Flyselskapet Tata satte i 1935 Hyderabad på sitt rutekart

I 1935 fikk Hyderabad sin første flyrute, da selskapet Tata lot sine fly på ruten Karachi–Madras mellomlande i Hyderabad. I 1938 ble et luftfartskontor, Air Department, organisert under den statlige jernbaneadministrasjonen. Det ble anlagt flyplasser og anskaffet fly. Luftfartskontoret hadde også ansvar for opplæring av personell. Viktigste flyplass var Begumpet ved Hyderabad. Flyplasser ble i 1941 åpnet ved Aurangabad og Adilabad. Jernbanens Air Transport Service opererte fly for charter og fra 1940 en post- og passasjerrute til Bangalore. Flyselskapet Deccan Airways ble etablert i 1945. Hyderabad var den eneste fyrstestaten i India som etablerte et eget flyselskap.

Turisme

Noen reiselivsnæring av større omfang fantes ikke. Interessen for å utvikle næringen kom til uttrykk i en artikkel i Hyderabad Government Bulletin on Economic Affairs i juni 1948, der det ble tatt til orde for å etablere et statlig turistkontor for å trekke besøkende til staten. Ajantahulene ble her trukket fram som et reisemål, sammen med gamle templer og moskeer, de historiske fortene i Warangal, Bidar og Golconda, samt palasser. I januar dette året var det 45 besøkende turister ved State Hotel.

Samfunn

Kalender

Flere kalendere ble benyttet. Statsforvaltningen benyttet faslikalenderen, en solkalender som begynte i azur (oktober), men den islamske kalender ble benyttet for registrering av fødsler og dødsfall, samt ved tildeling av titler. I tillegg til dette ble den gregorianske kalender også benyttet.

De religiøse gruppene feiret sine egne fester og helligdager. Nizamens fødselsdag var offentlig helligdag, sammen med fødselsdagen for den britiske monark som indisk keiser. I anledning tohundreårsjubileet for statens grunnleggelse ble en uavhengighetsdag innført. I fasliåret 1337 ble denne feiret 20. isfandar, tilsvarende 23. januar 1928.

Utdanning

Elever og lærere ved Nizam College i 1890

Nizamene og adelen hadde tradisjon for å støtte religiøs utdanning. Under diwan Salar Jung I ble det i 1859 satt i verk tiltak for å styrke utdannelsen i persisk og andre språk gjennom statlig finansierte skoler. Fra 1883 ble skolevesenet utbygget til distriktene. Skoler ble også etablert av kristne misjonærer, først av anglikanerne i 1834 og kort tid etter av katolikkene. Også denne virksomheten ble utvidet. Inntil begynnelsen av 1900-tallet fantes det ikke noe enhetlig utdanningssystem, men den fireårige grunnskolen kunne lede til videre studier i middelskolen.

Ved middelskolene som hadde engelsk som undervisningsspråk, kunne skolegangen forberede elevene for universitetsstudier i det britisk-indiske utdannelsessystem. Dar ul Ulum, et college grunnlagt i 1856, var tilknyttet Punjab University. I 1886 ble Nizam College grunnlagt. Skolen hadde tilknytning til University of Madras. Den hadde i 1900 omkring 40 studenter.

Evnerike studenter kunne utvelges av diwanen til videre skolegang, og det fantes stipendordninger som støttet studier i England for barn av hyderabadfamilier. Siden mange hinduer var skeptiske til sjøreiser, ble denne en ordning flere muslimer benyttet seg av. I 1911 fantes det 88 offentlige middelskoler med 16 000 elever, samt 15 private middelskoler med til sammen 500 elever.

Rundt første verdenskrig fant det sted en satsing på utdanning. Utgiftene til skolevesenet gikk opp og antallet elever steg. De statlige utgiftene til utdanningssektoren økte fra 1,17 % av budsjettet i 1910 til 10,45 % i 1931. Andelen barn i skolen økte i samme periode fra 5,1 % til 14,9 %. Særlig videregående skolegang ekspanderte og det ble sterkere samordning i det statlige skoleverket. Til tross for dette gikk det tregt å bekjempe analfabetisme. I 1931 kunne 5 % av befolkningen lese og skrive.

Høyere utdanning og forskning

Arts College var den første egne bygning reist for Osmania University. Den er i indo-sarasensk stil og ble åpnet i 1938

I 1918 ble landets første universitet, Osmania University, grunnlagt. Undervisningsspråket var urdu og universitetet var det første i India der et av landets egne språk ble benyttet. Universitetet holdt til i leide lokaler inntil det på 1930-tallet ble reist egne bygninger. Den første av disse var Arts College, innviet i 1938 og holdt i indo-sarasensk stil. Selv etter opprettelsen av universitetet forble Nizam College en eliteinstitusjon som tiltrakk seg de beste studentene. I 1935 hadde antallet studenter ved Nizam College økt til 300, mens Osmania University hadde 1 806. Universitetet fikk fakulteter for teologi, humanistiske fag, realfag, rettsvitenskap, ingeniørvitenskap og medisin, samt et eget Women's College. Universitetets budsjett for året 1940–1941 var på 2 116 819 hyderabadske rupi.

Romobservatoriet Nizamiah Observatory ble etablert i 1901 av Zafar Jung og overlatt til staten i 1907. I 1919 ble observatoriet tilknyttet Osmania University. Det var utstyrt med teleskop for utforskning av verdensrommet. Observatoriet deltok i det internasjonale prosjektet Carte du Ciel, som eneste asiatiske institusjon. Det fikk også seismograf for jordskjelvstudier og meteorologisk utstyr.

Nawab Imadul Mulk grunnla i 1886 Dairat-ul-Maarif med det formål å utgi sjeldne arabiske manuskripter. Fra 1926 ble dette tilknyttet Osmania University.

Archaeological Department gjennomførte arkeologiske undersøkelser flere steder i landet, blant annet i Ajantahulene og Ellorahulene, og ved Warangal, Gulbarga, Bidar, Maski og Paithan.

En medisinerutdannelse ble i 1846 etablert ved opprettelsen av Hyderabad Medical School, senere kalt Hyderabad Medical College og Osmania Medical College. Den britiske legen Edward Lawrie, som arbeidet ved denne institusjonen, vakte oppmerksomhet med studier av sikkerheten ved bruk av kloroform som bedøvelse. Forskningen var støttet økonomisk av nizamen, som også hadde Lawrie som livlege.

En annen betydelig forskningsgjerning fant sted på slutten av 1800-tallet ved studiene Ronald Ross gjorde av malaria og malariaparasitter. Ross ble i 1902 ble tildelt nobelprisen i medisin.

Akademiet The Hyderabad Academy ble grunnlagt i 1939.

Helse

Nedleggelse av grunnstenen for Government Nizamia General Hospital, også kalt Government Unani Hospital, i 1933. Nizam Asaf Jah VII til venstre

På begynnelsen av 1900-tallet ble feber rapportert som viktigste dødsårsak, etterfulgt av diaré, dysenteri og andre mageonder, samt kopper. Befolkningen ble også rammet av kolera og pest forekom. Jenter ble tidlig gift og mange døde i barselseng.

Ved inngangen til 1940-tallet hadde distriktshovedstedene sykehus, mens det i de lokaladministrative enhetene fantes helsestasjon eller apotek. Medisiner var også tilgjengelig gjennom omreisende apoteker. Ved sykehusene ble det ansatt kvinnelige leger for å kunne tilby helsetjenester til kvinner. Osmania General Hospital hadde en zenanaavdeling. Egne tuberkuloseinstitusjoner ble etablert for å bekjempe denne sykdommen. Det fantes også en omreisende kinobil, som ble benyttet til å vise helsefremmende informasjon for publikum i distriktene. Ved siden av vestlig medisin, ble også unanimedisin praktisert.

Massemedier

På 1890-tallet fantes det 22 aviser og tidsskrifter i staten. Deccan Standard og Public Opinion kom ut på engelsk, mens Dena Vartam trykket artikler på urdu og engelsk. I 1901 kom det ut 12 aviser på urdu og det fantes to som kom ut på marathi. I tillegg kom den offisielle Nizam Gazette, som trykket Asaf Jahs VIIs dekreter og meddelelser. Avisen Deccan Chronicle begynte sine utgivelser i 1938. Det kulturelle og vitenskapelige tidsskriftet Islamic Culture utkom kvartalsvis fra 1927 og var et organ der muslimsk patriotisme kom til uttrykk.

Regjeringen innførte i 1891 pressekontroll for å hindre at kritikk av nizamen og statsforvaltningen kom på trykk. Avisene som protesterte mot dette ble stengt. Sensuren gjaldt også import av trykksaker og det fantes en indeks av forbudt litteratur.

Radiosendinger startet i 1933 og ble overtatt av staten i 1935. Statskringkasteren fikk installert en sterkere sender i 1939 og ble samme år kjent under navnet Deccan Radio. Stasjonen ble overtatt av All India Radio i 1950. I tillegg til den kraftige senderen i Saroornagar øst for hovedstaden, fantes det fra 1941 også en stasjon i Aurangabad. Her gikk sendingene på urdu og marathi, mens programmene fra hovedstaden ble sendt på urdu og engelsk.

Fotografen Deen Dayal var virksom i Hyderabad, der han fra 1884 var hoffotograf. Portrett fra omkring 1890

Kultur

Nizamene hadde tradisjon for å støtte håndverkere, kunstnere og diktere. Etter at han gikk av som statsminister, viet Salar Jung III sin tid til å samle kunst. Samlingen ble en del av Salar Jung Museum.

Litteratur og skriftkultur

Særlig betydningsfull var støtten nizamene ga til urdukultur. Poesi var det viktigste litterære uttrykksmiddel og både nizam Mahbub Ali Khan og hans sønn Osman Ali Khan skrev dikt, slik også dynastiets grunnlegger gjorde. Nizamene delte ut stipender til diktere som skrev på urdu. Blant urdudiktere som var aktive, finner vi Daagh Dehlvi og Amir Meenai. Forfattere som Sarojini Naidu og Nizamat Jang skrev på engelsk.

Først på 1900-tallet startet en biblioteksbevegelse og i 1901 ble det første private bibliotek åpnet. Foreninger for språklig og kulturelt virke ble dannet i hver av de tre store språksamfunnene.

Nye kunstformer

Tribunen på Hyderabad Race Club i Malakpet. Foto fra 1880-tallet

Fotografen Deen Dayal ble i 1884 utnevnt til hoffotograf, laget portretter og fotograferte byer og landemerker, så vel som arkeologiske utgravinger og annet. På 1920-tallet støttet nizamen filmskaperen Dhiren Ganguly og hans Lotus Film Company og innspillingssteder ble stilt til rådighet i Hyderabad.

Idrett

I Hyderabad ble det drevet hestesport og boksing, samt forskjellige lagidretter som cricket, fotball, kabaddi og landhockey.

Hyderabad var en av statene der polo var en idrett eliten dyrket. Denne hestesporten har en lang, historisk tradisjon i området. Fra Golconda-sultanatets tid finnes et bilde med en poloscene. I Bidar finnes Indias nest eldste polobane, også den fra 1600-tallet, kanskje eldre.

Staten Hyderabad ble regnet blant de fremste i India for polo. Nizamen fremmet polosporten gjennom å holde polobaner og avle hester, men også ved å ansette trenere og sponse turneringer med deltagelse fra andre deler av India. Idretten var organisert gjennom den allindiske India Polo Association. Nizamen var også sponsor for pololaget fra Golconda, som var et av de beste i India.

Litteratur

Fulltekstutgaver av eldre litteratur om Hyderabad

• Census of India, 1911. Volume XIX. Hyderabad State. Part I. Report, Bombay, 1913
• Hydari, Akbar: Hyderabad State. A Souvenir, Hyderabad: Government Central Press, 1938
• Hyderabad State List of Leading Officials, Nobles and Personages, Hyderabad: Residency Government Press, 1937
• Imperial Gazetteer of India. Provincial Series. Hyderabad State, Calcutta: Superintendent of Government Printing, 1909
• Law, John: Modern Hyderabad (Deccan), Calcutta: Thacker, Spink & Co., 1914
• Some Aspects Of Hyderabad, Hyderabad: The Information Bureau, 1941

Nyere faglitteratur

• Bakshian jr., Aram og Geoffrey D. Schad: «Hyderabad: Shadow of Empire», History Today, bd. 39, nr. 1, 1989, s. 19–28
• Benichou, Lucien D.: From Autocracy to Integration: Political Developments in Hyderabad State (1938–1948), Hyderabad: Orient Longman, 2000
• Faruqui, Munis D.: «At Empire’s End: The Nizam, Hyderabad and Eighteenth-Century India», Modern Asian Studies, bd. 43, nr. 1, 2009, s. 5–43
• Leonard, Karen: «Hyderabad. The Mulki–Non-Mulki Conflict», i Robin Jeffrey (red.): People, Princes and Paramount Power. Society and Politics in the Indian Princely States, Delhi: Oxford University Press, 1978, s. 65–106
• Leonard, Karen: «Banking Firms in Nineteenth-Century Hyderabad Politics», Modern Asian Studies, bd. 15, nr. 2, 1981, s. 177–201
• Leonard, Karen Isaksen: Locating home. India's Hyderabadis abroad, Stanford: Stanford University Press, 2007
• Leonard, Karen Isaksen: «Family Firms in Hyderabad: Gujarati, Goswami, and Marwari Patterns of Adoption, Marriage, and Inheritance», Comparative Studies in Society and History, bd. 53, nr. 4, 2011, s. 827–854
• Luther, Narendra: Hyderabad. A biography, New Delhi: Oxford University Press, 2006
• Nayeem, M. A.: The splendour of Hyderabad. The last phase of an oriental culture (1591–1948 A.D.), Hyderabad: Hyderabad Publishers, 2011
• Pernau, Margrit: The passing of patrimonialism. Politics and political culture in Hyderabad, 1911–1948, New Delhi: Manohar, 2000
• Pernau-Reifeld, Margrit: «Reaping the Whirlwind. Nizam and the Khilafat Movement», Economic and Political Weekly, bd. 34, nr. 38, 1999, s. 2745-2751
• Ramusack, Barbara N.: The Indian princes and their states, (The New Cambridge History of India, III:6), Cambridge: Cambridge University Press, 2004
• Sherman, Taylor C.: «The integration of the princely state of Hyderabad and the making of the postcolonial state in India, 1948–56», Indian Economic & Social History Review, bd. 44, nr. 4, 2007, s. 489–516
• Sherman, Taylor C.: «Migration, citizenship and belonging in Hyderabad (Deccan), 1946–1956», Modern Asian studies, bind 45, nr. 1, 2011, s. 81–107