Rockwell B-1 Lancer
| B-1 Lancer | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Bombefly | ||
| Produsent | Rockwell International Boeing Integrated Defense Systems | ||
| Første flyvning | 23. desember 1974 | ||
| Introdusert | 1. oktober 1986 | ||
| Status | 67 operative | ||
| Brukt av | United States Air Force | ||
| Antall produsert | 104 B-1 | ||
| Enhetspris | US$283.1 millioner pr. 1998 | ||
Boeing (tidligere Rockwell) B-1 Lancer er et strategisk bombefly med lang rekkevidde som er i tjeneste hos det amerikanske luftforsvaret. Sammen med B-52 Stratofortress og B-2 Spirit danner dette kjernen til USAs flåte av langtrekkende bombefly.
Historie
[rediger | rediger kilde]B-1A
[rediger | rediger kilde]B-1 begynte som et prosjekt kalt «Advanced Manned Strategic Aircraft» (AMSA), (Avansert bemannet strategisk fly), som ble startet rundt 1965. Etter en lang utviklingsperiode som strakk seg helt fram til 1970, ble kontrakten tildelt Rockwell International. Den første av fire B-1A-prototyper gikk på vingene første gang 23. desember 1974. Flyet var ment å være et høyhastighets bombefly med lang rekkevidde som skulle kunne fly i overlydshastighet i lav høyde over korte perioder, og ha mulighet for å fly i Mach 2,5 i stor høyde. B-1A kom aldri i produksjon da programmet ble kansellert av Jimmy Carter i 1977. Utprøving av B-1A fortsatte likevel fram til slutten av 1981.
Den første prototypen ble skrotet ved Rome Air Development Center i New York. Den andre ble brukt i B-1B programmet, men styrtet 29. august 1984. Dette flyet var utstyrt med en utskytningskapsel i stedet for det vanlige utskytningssetet. Kapselen ble skutt ut, men fallskjermen foldet seg ikke skikkelig ut så piloten, Doug Benefield, mistet livet i ulykken.
De to gjenværende B-1A prototypene overlevde. Den tredje prototypen er på utstilling ved Wings Over the Rockies i Denver, Colorado. Den fjerde, og siste, prototypen ble også bruk i B-1B programmet. Den var i mange år utstilt ved National Museum of the United States Air Force i nærheten av Dayton, Ohio før det ble flyttet til Strategic Air and Space Museum i Ashland, Nebraska. Dette flyet har vanlige utskytningsseter og andre egenskaper som ellers er spesifikke for B-1B varianten.
B-1B
[rediger | rediger kilde]
Reagan administrasjonen gjenopptok utviklingen av B-1 i 1981 som en del av generell opprustning. B-1 var tiltenkt en midlertidig rolle som bombefly i påvente av at stealthbombeflyet, «Advanced Technology Bomber» (som ble til B-2 Spirit), skulle bli ferdigutviklet.
Den første produksjonsmodellen av det reviderte konseptet, B-1B, fløy første gang i oktober 1984, og den første B-1B, «The Star of Abilene», ble levert til det amerikanske luftforsvaret i juni 1985. B-1B ble operativt 1. oktober 1986, og det siste B-1B ble levert 2. mai 1988.
Utfasing
[rediger | rediger kilde]Total ble 100 førstelinjefly produsert med en kostnad på 200 millioner dollar pr. fly. Ved århundreskiftet var det 93 fly i tjeneste i USAF. I 2003 ble det bestemt at 33 B-1B skulle tas ut av tjeneste slik at man kunne fokusere på å holde de gjenværende flyene i drift, men i 2004 ble beslutningen delvis omgjort da 7 fly ble tatt inn i tjeneste igjen. Ved utgangen av 2004 var det total 67 fly i tjeneste og resten av flåten ble brukt til reservedeler.
I 2021 fortsatte flyvåpenet å fase ut fly, denne gang 17 av 62 gjenværende maskiner.[1]
Spesifikasjoner (B-1B Lancer)
[rediger | rediger kilde]
| Tekniske data | |
|---|---|
| Mannskap | 4 (2 piloter og 2 våpenoffiserer) |
| Lengde | 44,5 m |
| Vingespenn | 24,1 - 41,8 m |
| Høyde | 10,4 m |
| Vingeareal | 181,2 m² |
| Vekt (uten last) | 87 100 kg |
| Vekt (med last) | 148 000 kg |
| Vekt (maksimum) | 216 400 kg |
| Motor | 4 × General Electric F101-GE-102 med etterbrennere (64,94 - 136,92 kN skyvekraft) |
| Ytelser | |
| Maksimal hastighet | Mach 1,25 (1 330 km/t) |
| Kampradius | 5 543 km |
| Rekkevidde, ikke stridsdyktig | 11 998 km |
| Marsjhøyde | 18 000 m |
| Vingelast | 816 kg/m² |
| Bevæpning | |
| Missiler | Luft-til-bakke: 24 × JAASM eller 12 × JSOW |
| Bomber | 114 × GBU-39 eller 84 × Mark 82 eller 84 × Mark 62 eller 8 × Mark 65 eller 30 × CBU-87/89 eller 30 × CBU-97 eller 30 × CBU-103/104/105 eller 24 × GBU-31 JDAM (med Mark 84/BLU-109) eller 15 × GBU-38 JDAM (med Mark 82) eller 24 × Mark 84 |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Insinna, Valerie (19. februar 2021). «The ‘Bone’ heads to the boneyard». Defense News (på engelsk). Besøkt 23. februar 2021.