Tysklands historie (1933–1945)
 |
.svg)
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Det tysk-romerske rike Tyskland under Napoleonskrigene Restaurasjon og revolusjon Det tyske keiserrike Weimarrepublikken Det tredje rike Et delt Tyskland Tysklands gjenforening Etter gjenforeningen |
Nazi-Tyskland blir brukt som kortform for «det nasjonalsosialistiske Tyskland», og beskriver perioden av Tysklands historie, fra Hitlers maktovertagelse i januar 1933 til avslutningen av andre verdenskrig i 1945. Etter maktovertakelsen ble andre partier snart forbudt. Forfølgelsene av landets jødiske minoritet ble trappet opp fra 1935 og kulminerte med drap på omkring 6 millioner jøder i okkuperte områder. Denne perioden er også kjent under betegnelsen Det tredje riket.
Tyskland ble pålagt strenge begrensninger i landets militære styrker i Versailles-traktaten, men Hitlers regimet innledet snart opprusting i hemmelighet. Østerrike ble innlemmet i riket i april 1938. Blant etniske tyskere i Tsjekkoslovakias Sudetenland var det stemning for å overføre området til Tyskland, og Sudetenkrisen sommeren 1938 endte med Münchenavtalen der Tsjekkoslovakia måtte avstå området til Tyskland. I mars 1939 tok Tyskland kontroll over hele Böhmen og Mähren, mens et lydrike ble opprettet i Slovakia.
Tyskland gikk til krig mot Polen 1. september 1939. Da Frankrike og Storbritannia 3. september erklærte krig mot Tyskland, var andre verdenskrig begynt. Polen ble erobret etter en måneds kamp og delt med Sovjetunionen som invaderte de østlige provinsene. Frankrike og Storbritannia innledet ikke noe felttog i den perioden som kalles Phony War. Danmark ble besatt på kort tid 9. april 1940, mens Norge fikk støtte av britiske, franske og polske styrker og Tyskland tapte sitt første slag i Narvik. I mai ble Belgia, Nederland og Luxembourg besatt, og etter noen ukers kamp i slaget om Frankrike kapitulerte de franske styrkene. Den tyske rustningsindustrien ble forsterket med tvangsarbeidere fra okkuperte områder.
Sommeren 1941 ble Jugoslavia og Hellas erobret og tyske styrker avanserte raskt gjennom Sovjetunionen fra 22. juni. Etter slaget om Stalingrad hadde sovjetisk styrker overtaket på Østfronten. Etter at USA kom med i krigen i desember 1941 var Tyskland i krig med store deler av verden. Allierte styrker gikk i land i Italia i 1943 og Normandie i 1944. Byer nord i Tyskland (særlig Hamburg, men også Berlin) ble gjenstand for omfattende allierte flybombing. Tyskland ble invadert av sovjetiske styrker fra øst og britiske og amerikanske styrker fra vest. Hitler tok sitt eget liv 30. april 1945 og regimet kapitulerte 8. mai. Tyskland og Berlin ble okkupert av de allierte som fikk ansvar for hver sin sone.
I Tysklands krigføring ble omkring 4 millioner av landets innbyggere drept på slagmarken, over 1 million sivile døde, til sammen over opp mot 10 % av innbyggerne. De allierte gjennomførte et omfattende rettsoppgjør i Tyskland, der Nürnbergprosessen mot ledende personer er særlig kjent.
Sommer-OL 1936 ble arrangert i Berlin og ble brukt til propagandaformål av naziregimet. I tysk språkbruk brukes om den samme perioden betegnelsen «Zeit des Nationalsozialismus» (den nasjonalsosialistiske tid), forkortet «NS-Zeit».
Navn
[rediger | rediger kilde]Nasjonalsosialistene selv omtalte landet som «Det tredje rike» (tysk: Das dritte Reich). Denne betegnelsen bygget på at Det tysk-romerske riket skulle anses som «det første riket», og Det tyske keiserrike «det andre riket».
Det offisielle navnet på den tyske staten hadde siden 1871 vært Deutsches Reich (Det tyske riket), og dette vedvarte til 1945. Betegnelsen «Großdeutsches Reich» (Det stortyske rike) ble i enkelte sammenhenger brukt parallelt fra 1938 etter Anschluss, og hyppigere fra 1943. Betegnelsen «Großdeutsch» (stortysk) ble brukt første gang i 1848/49 av den politiske retning som i Frankfurtparlamentet arbeidet for en samlet tysk nasjon, inkludert Østerrike.
Riksdagen brenner
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Machtergreifung, Riksdagsbrannen og Adolf Hitlers regjering
I januar 1933 kom Adolf Hitler til makten i Tyskland. Til tross for at partiet var i mindretall, ble han utnevnt av Reichspräsident Hindenburg til kansler, forøvrig etter press fra Franz von Papen. Hitler ledet en koalisjonsregjering der nasjonalsosialistene var i mindretall, men hvor de besatt viktige ministerposter.
Natt til 27. februar 1933 sto Riksdagsbygningen i Berlin i flammer. Politiet fant en nederlandsk kommunist, Marinus van der Lubbe, liggende halvnaken bak den brennende bygningen. Hitler og Hermann Göring kom raskt til stedet og ble vist van der Lubbe. Göring erklærte straks at kommunistene stod bak brannen og satte i gang en kampanje mot kommunistpartiet KPD. KPD ble fra 1. mars forbudt i Tyskland, og ledende kommunister ble arrestert.
I mars ble tre bulgarske kommunister arrestert, hvorav Georgi Dimitrov var den mest kjente. Bulgarerne og van der Lubbe ble senere i 1933, stilt for retten i Leipzig. van der Lubbe ble funnet skyldig og henrettet 10. januar 1934. Til alles overraskelse ble bulgarerne frifunnet, etter at Dimitrov hadde sparket advokaten sin og forsvart seg selv. Dimitrov sannsynliggjorde at det var nasjonalsosialistene selv som sto bak brannen, noe som ble svært pinlig for dem da rettssaken ble overført på riksdekkende radio. Hitler ble rasende på grunn av frifinnelsene, og erklærte at heretter skulle ikke forræderitiltaler lenger prøves i det vanlige rettssystemet, men heller i de såkalte Volksgerichtshöfe, Folkedomstolene. Disse rettene kunne nasjonalsosialistene kontrollere selv og folkedomstolene ble senere beryktet for det høye antall idømte dødsdommer.
Hitler brukte brannen som argument overfor rikspresident Paul von Hindenburg til å få Hindenburg til å erklære unntakstilstand. Hitler fikk Hindenburg med på dette allerede dagen etter brannen, og Hindenburg utstedte et dekret (Riksdagsbrannforordningen) som opphevet mange av frihetene nedfelt i grunnloven. Ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og den frie presse forsvant. Nasjonalsosialistene erklærte så at Komintern stod bak brannen. Forutsetningene for at Tyskland kunne forvandles fra et demokrati til en politistat nærmest over natten var på plass. Etter valget 5. mars 1933 kom den såkalte Bemyndigelsesloven, som ga rikskansleren diktatoriske fullmakter.
Dette valget var det siste riksdagsvalget i Weimar-republikken. De konservative partiene stilte fellesliste med NSDAP i en stor koalisjon. Hitlers regjering hadde flere konservative ministre, bl.a. pressemagnaten Hugenberg, som var en av dem som hadde bearbeidet folkemeningen til fordel for Hitler fra august 1929.
De konservative stilte fellesliste med NSDAP og fikk tilsammen 52 % av stemmene. Kommunistene og SPD fikk ca. 30%.
Etter dette ble det holdt en rekke andre valg, blant annet provinsiallanddagsvalg i Preussens 12 provinser 12. mars 1933. Resultatene var stadig vekk ca. 30 % for SPD og KPD, men nå økte høyrefløyen til over 60 %, varierende fra provins til provins. Disse valgene foregikk under press og demonstrasjoner, men å stemme på SPD eller KPD var ikke forbundet med direkte fare. Stemmene ble korrekt telt opp, men de valgte representanter fikk ikke ta sete. Ofte tas ikke disse valgene med i historiske oversikter, fordi resultatene i for stor grad peker i retning av Hitlers massive folkelige støtte.
Det aller siste valg med demokratisk tilsnitt var valgene blant arbeiderne til bedriftsrådene våren 1934. Der fikk NSDAP bare 25 % av stemmene i de første valgene og resten ble raskt avlyst.[1]
De andre partiene forsvinner
[rediger | rediger kilde]De andre politiske partiene ble etterhvert forbudt. Etter at ledelsen i Sosialdemokratene hadde kritisert Hitler offentlig i Riksdagen, ble partiet forbudt og partiets verdier ble konfiskert. De venstreliberale Deutsche Staatspartei ble også snart tvangsoppløst. Høyrepartiene, bestående av de katolske partiene og de konservative, gikk i oppløsning innenfra etter press fra nasjonalsosialistene.
Den 14. juni 1933 ble NSDAP Tysklands eneste lovlige parti. Forsøk på annen partipolitikk ble straffet med flere års fengsel. Riksdagen bestod fortsatt, men nå bare av nasjonalsosialister.
Hindenburgs død
[rediger | rediger kilde]
Nasjonalsosialistene fikk enda mer utvidede fullmakter 20. januar 1934 da en ny lov som fratok de tyske delstatene makt ble vedtatt. Weimarrepublikkens konstitusjon sikret delstatene stort selvstyre, noe som passet dårlig for nasjonalsosialistene. Den nye loven satte delstatene under kontroll fra sentralregjeringen i Berlin og oppløste delstatenes egne parlament.
2. august døde president Hindenburg. Hindenburg var den siste politikeren som kunne fungere som en viss motvekt til Hitler, og ved presidentens død var det ikke lenger noen som stod i veien for Hitler. Hitler samlet vervene som rikskansler og rikspresident, og tok selv tittelen fører og rikskansler.
Etter dette hadde Hitler full kontroll over Tyskland. Alle rester av republikken var borte og Tyskland var nå et totalitært regime.
Hitler tar kontroll over SA
[rediger | rediger kilde]- Utdypende artikkel: De lange knivers natt
Sturmabteilung (SA) var en paramilitær nasjonalsosialistisk gruppe opprettet av Hitler selv i 1920. SA var blitt brukt til å trakassere politiske motstandere på 20-tallet, men nå følte Hitler at de var blitt en truende maktfaktor. Under ledelse av den populære Ernst Röhm var Hitler redd for at de skulle true førerens posisjon. Videre stod Hitler under et press fra de militære da SA og Röhm stadig høyere artikulerte kravet om formelle posisjoner innen de væpnede styrker.
Natt til 30. juni 1934 ble kjent som «De lange knivers natt». Hitler hadde på forhånd fått fabrikkert bevis for at Röhm planla et kupp og fikk ham arrestert denne natten.
Hitler hadde også alliert seg med de andre nasjonalsosialistiske toppene Hermann Göring, Joseph Goebbels, Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich. Ved hjelp av SS fikk disse nøytralisert og overtatt SA. SA ble så omstrukturert og i praksis lagt ned. SS, som tidligere hadde vært en undergruppe av SA, ble nå en egen enhet. SS overtok på mange måter SAs rolle etter denne utrenskningen.
Samtidig som SA ble kuppet, ble også en mengde andre politiske motstandere arrestert. Blant de mest kjente var Kurt von Schleicher, tidligere rikskansler.
Hitler benyttet også anledningen til å overta kontrollen over hæren. Hæren ble reorganisert, Wehrmacht overtok for det tidligere Reichswehr.
Hitlers økonomiske politikk
[rediger | rediger kilde]Da Hitler kom til makten var Tyskland ennå rammet av depresjonen. Arbeidsledigheten var høy, og også landbruket slet med å produsere nok mat i de økonomiske krisetidene.
Hitler allierte seg fort med storindustrien. I et møte med industrialister i 1932, i regi av Thyssen, avviste Hitler kategorisk at hans parti hadde sosialistiske mål. Han bekjente seg til privat eiendomsrett, og avviste at NSDAP tjente arbeiderklassens interesser. Videre hevdet Hitler at kun et diktatur ledet av han selv kunne forsvare privat eiendomsrett, og lovet blant annet å føre en politikk som forbedret bedriftenes profitt, utryddet marxismen, og kuet arbeiderklassen. Dette ble godt mottatt, og tungindustrien åpnet pengesekken for NSDAP.[2] I 1933 utnevnte han Hjalmar Schacht til ny president i riksbanken. Schacht var vel ansett i det tyske næringslivet og dette beroliget de som fortsatt var redd for at Hitler skulle føre en venstreorientert økonomisk politikk. Nazistene privatiserte en rekke store banker, industrikonserner og skipsverft. Også den tyske jernbanen, den gangen verdens største offentlig eide selskap, ble privatisert.[3]
Samfunnsøkonomisk la Hitler seg noe over mot en særegen form for «planøkonomi»[4] i tett samarbeid med næringslivslederne, hvor den private eiendomsretten ikke var truet og hvor nazi-regimet brukte økonomiske incentiver for å stimulere næringslivet til å dekke sine behov. Nazistene tilbød kontrakter som sikret statssubsidier og garantert profitt.[5]
Hitler ville satse mye på å bygge ut tungindustrien ytterligere, da han så på denne som en bærebjelke i økonomien og viktig til å ruste landet opp igjen.
Hitler stimulerte også økonomien ved å sette i gang store offentlige byggeprosjekter. Mest kjent er nettet av motorveier, de såkalte Autobahn. Utbyggingen av veiene skaffet arbeid til mange og ga bilindustrien viktig hjelp.
Industrien ble også oppmuntret til å forske på syntetiske produkter. Hitler ville unngå å havne i samme situasjon som under første verdenskrig, da Tyskland måtte gi opp på grunn av manglende forsyninger uten egentlig å ha tapt krigen militært. Det var spesielt viktig å utvikle kunstig bensin, noe I.G. Farben greide i 1934 ved hjelp av statsstøtte.
Samtidig prøvde nasjonalsosialistene å reformere jordbruket ved å innføre maksimalgrenser på hvor mye gjeld som kunne ligge på en gård. Dette gav imidlertid ikke den ønskede effekten, og produksjonen gikk bare nedover. Resultatet var at Tyskland måtte importere matvarer, noe som gikk på bekostning av våpenimporten. Tyskland fikk et stort underskudd på handelsbalansen på grunn av denne importen.
Tyskland hadde likevel stor økonomisk fremgang på 30-tallet. Veksten i industrien var så stor at handelsunderskuddet ble av sekundær betydning. På grunn av lavere arbeidsledighet og større tilgang på forbruksvarer, kom veksten i stor grad vanlige folk til gode.
I denne perioden forflyttet Tysklands industrielle tyngdepunkt seg også østover. Tradisjonelt hadde de vestlige bystrøkene, som Düsseldorf, Gelsenkirchen og Dortmund, hatt mesteparten av industrien. Mye av den nybygde industrien på 30-tallet ble bygd i Midt-Tyskland og i de tidligere tyske østområdene. Disse østligere områdene hadde tidligere stort sett vært jordbruksområder, men gikk inn i en rivende utvikling i Hitlertiden.
Jødeforfølgelser
[rediger | rediger kilde]
Hitler satte straks i gang med forfølgelse av jøder da han kom til makten. Det ble stadig innført regler og påbud for jøder, og jøder fikk forbud mot å jobbe i staten og militærvesenet og ble uønsket i utdanningssystemet.
I 1935 kom de såkalte Nürnberg-lovene, som kriminaliserte ekteskap mellom jøder og ikke-jøder. Senere ble jødiske menn pålagt å ta «Israel» som mellomnavn, og jødiske kvinner måtte legge «Sarah» til navnet. Jøder fikk også en gul «J» stemplet i passet.
Jødiske butikker ble systematisk ødelagt av SA og jøder ble stadig trakassert. Den største aksjonen kom natt til 10. november 1938, en natt som ble kjent som krystallnatten. 1500 synagoger ble satt i brann, 7000 jødiske butikker ble ramponert og 20 000 jøder og andre «uønskede» ble satt i konsentrasjonsleir.
Mange jøder forlot Tyskland på grunn av jødeforfølgelsene. Noen drog til USA og andre til andre europeiske land.
Krystallnatten førte til at mange utenlands fordømte nasjonalsosialistene. USA hjemkalte bl.a. sin ambassadør i Berlin. Jødeforfølgelsene gjorde at nasjonalsosialistiske og fascistiske bevegelser i andre land mistet lokal støtte og sympati.
Opprustning
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Tysklands opprustning i 1930-årene
Tyskland ble pålagt strenge begrensninger i landets militære styrker i Versailles-traktaten. Marinen ble begrenset til seks større krigsskip, og hæren ble begrenset til 100 000 mann, hvorav kun 4 000 offiserer. Tyskland fikk ikke lov til å ha noe luftforsvar.
Allerede fra 1933 gikk Hitler inn for å bygge opp de militære styrkene. Dette måtte gjøres i hemmelighet så Frankrike og Storbritannia ikke oppdaget opprustningen.
Opprustningen var nå kommet så langt at britene og franskmennene måtte svare. Frankrike økte varigheten av verneplikten, og britene gikk i gang med å utvide marinen. Hitler svarte øyeblikkelig med å også innføre verneplikt i Tyskland, samtidig som han erklærte at Tyskland ikke hadde til hensikt å overholde rustningsbegrensningene i Versailles-traktaten. Tyskland gikk derfor i gang med å bygge opp Luftwaffe igjen.
De andre stormaktene reagerte i liten grad på dette. Storbritannia, Italia og Frankrike prøvde å opptre samlet og protestere uten at Hitler brydde seg. Folkeforbundet fordømte Hitlers politikk, men Tyskland hadde meldt seg ut av Folkeforbundet allerede ved Hitlers maktovertagelse, noe som gjorde at de stod uten sanksjonsmuligheter.
Hitler ønsket å bygge opp den tyske flåten igjen, men så fort at han ikke hadde ressurser nok til å bygge opp både hæren og flåten. Løsningen var å gjøre en avtale med Storbritannia om at størrelsen på den tyske overflateflåten ikke skulle overstige 35 % av størrelsen på den britiske overflateflåten. Tyskland kunne ha like mange ubåter som Storbritannia. Hitler anså avtalen som en stor diplomatisk seier.
Utdypende artikkel: Den italiensk-abessinske krig
I oktober 1935 angrep Italia Etiopia. Dette bidro til at demokratiene Frankrike og Storbritannia så med stor skepsis på Mussolini, og blokkerte handelen med landet. Tyskland benyttet denne sjansen til å nærme seg Italia, og fortsatte å handle med Mussolini.
Utdypende artikkel: Den spanske borgerkrig
I 1936 brøt det ut borgerkrig i Spania. Både Italia og Tyskland støttet nasjonalistene, ledet av Francisco Franco, og støttet Franco militært. De felles målene i Spania bidro til å føre Italia og Tyskland enda nærmere hverandre. Den 1. november 1936 snakket Mussolini i en tale om «aksen mellom Roma og Berlin», den nye alliansen aksemaktene var en realitet. På grunn av den russiske støtten til republikken, ønsket de vestlige stormaktene ikke å gripe inn på den legale regjeringens side, og overlot spanjolene til sin skjebne. Dette førte til at en rekke frivillige, ofte fra arbeiderklassen i England, Norge, Frankrike og andre europeiske land, meldte seg på republikkens side.
Tyskland sendte i 1936 tropper inn i den demilitariserte sonen Rhinland. Hitler mente at dette var nødvendig for å sikre den tyske grensen mot Frankrike. Samtidig var det et alvorlig brudd på Versailles-traktaten. Siden Frankrike ikke reagerte på dette overfor Tyskland, fikk Hitler blod på tann og antok at Tyskland kunne handle som de ville uten at seierherrene fra første verdenskrig reagerte.
Overtagelsen av Østerrike
[rediger | rediger kilde]- Utdypende artikkel: Anschluss
Tyskland presset stadig på for et tett samarbeid med lillebroren i sør, Østerrike. Selv om landene hadde undertegnet en avtale den 11. juli 1936 der Tyskland anerkjente Østerrikes suverenitet, jobbet sterke krefter i Tyskland for at Østerrike skulle forenes med Tyskland. Spesielt Hermann Göring jobbet for dette.
Østerrike hadde også sitt eget nasjonalsosialistiske parti, DNSAP, ledet av Arthur Seyss-Inquart. I 1938 ble det avslørt at disse planla et kupp i Østerrike. Østerrikes kansler Kurt Schuschnigg tok dette opp med Hitler under et møte i Berchtesgaden.
Hitler anså dette som en glimrende mulighet til å presse Østerrike til å innfri en mengde tyske krav. Hitler krevde bl.a. at Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen, samt at alle fengslede nasjonalsosialister skulle løslates. Den tyske hærer satte samtidig i gang en militærøvelse nær grensen, for å legge press på Schuschnigg.
Schuschnigg gikk med på Hitlers krav. Seyss-Inquart ble innenriksminister, og styrte på kommando fra Berlin. Schuschnigg så snart at situasjonen var uholdbar, og ønsket å holde en folkeavstemning om spørsmålet.
Hitler krevde straks at folkeavstemningen skulle utsettes da det var usikkert hva utfallet ville bli. Hen krevde derimot at den østerrikske presidenten, Wilhelm Miklas, skulle sparke Schuschnigg og utpeke Seyss-Inquart som ny kansler. Miklas nektet imidlertid å godta Seys-Inquart, men gikk med på de andre kravene.
Hitler svarte på dette 12. mars med å sende Wehrmacht inn i Østerrike. President Miklas gav den østerrikske hæren ordre om å ikke gjøre motstand, og landet var snart kontrollert av tyske tropper.
Hitler drog selv til Østerrike, og ble møtt av jublende folkmasser. Hitler erklærte så det østerrikske Anschluss, Østerrike skulle innlemmes i Tyskland som provinsen Ostmark. Hitler avholdt folkeavstemning om dette 10. april og fikk støtte av over 99 % av velgerne i et valg som verken var fritt eller hemmelig.
Münchenavtalen
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Münchenavtalen
Staten Tsjekkoslovakia ble opprettet etter første verdenskrig som en stat for tsjekkere og slovaker. Landet hadde imidlertid en stor tysk minoritet, det var over tre millioner tsjekkoslovaker med tysk som morsmål. Disse bodde stort sett i området Sudetenland som lå opp mot den tyske grensen.
Tsjekkoslovakias demokratiske styresett og landets allianser med Frankrike og Sovjetunionen irriterte Hitler. Hitler brukte tyskerne i Sudetenland som middel for å ødelegge Tsjekkoslovakia. Med henvisning til prinsippet om nasjonal selvråderett krevde han i 1938 at tyskerne der skulle få lede seg selv.
Dette var helt uakseptabelt for Tsjekkoslovakias regjering. Sudetenland med sitt fjellandskap og sine befestninger, var vitalt for landets forsvarsevne. Samtidig var viktig tungindusti som f.eks. Škoda-fabrikkene plassert her.
Da regjeringen i Praha nektet å følge de tyske kravene, truet Hitler med krig. Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen ønsket imidlertid ikke krig med Tyskland og bad den tsjekkiske presidenten Edvard Beneš om å følge det tyske diktatet.
Den britiske statsministeren Neville Chamberlain drog til Tyskland, for å møte Hitler. Chamberlain gikk med på at Tyskland kunne annektere Sudetenland så lenge Hitler ikke kom med flere krav.
Avtalen om Tysklands overtakelse av Sudetenland, den såkalte Münchenavtalen, ble undertegnet i München 29. september 1938 av Neville Chamberlain, Edouard Daladier og Benito Mussolini. Den tsjekkoslovakiske regjeringen var ikke representert. Fra 1. oktober ble Sudetenland en del av det tyske riket. Denne avtalen brukes ofte som eksempel på at man må vise fasthet overfor diktatorer, for å hindre dem i å nå sine mål. USAs utenriksminister Madeleine Albright uttalte for eksempel i april 1999 i forbindelse med angrepet på Jugoslavia, at hun har «München som sitt intellektuelle kompass». Dette er en feiltolkning, Hitler var rasende fordi vestmaktene ikke valgte krig. Det avtalen klarest viser, er at vestmaktene var villige til det meste så lenge Hitler angrep østover.
Hitler var imidlertid ikke fornøyd før hele Tsjekkoslovakia opphørte å eksistere. I mars 1939 ønsket slovakiske separatister selvstyre for Slovakia. Hitler lovet den slovakiske lederen Josef Tiso selvstyre og truet den tsjekkoslovakiske regjeringen med krig om de motsatte seg uavhengighet for Slovakia.
Den tsjekkoslovakiske regjeringen gjorde nå alt den kunne for å unngå krig med Tyskland. Hitler hadde imidlertid bestemt seg og informerte Tsjekkoslovakia om at tyske tropper snarest ville innta landet. Den nye presidenten, Emil Hácha, så at landet ikke kunne forsvare seg effektivt mot den tyske hæren og ga ordre om at man ikke skulle gjøre motstand under invasjonen. 15. mars rykket tyske tropper inn i Böhmen-Mähren og Tsjekkoslovakia opphørte å eksistere som uavhengig stat.
Krigen nærmer seg
[rediger | rediger kilde]Etter første verdenskrig var byen Danzig blitt en såkalt fristad under ledelse av Folkeforbundet. Dette skjedde til tross for at byen hadde en overveldende majoritet at etnisk tyske innbyggere. Danzig (polsk: Gdańsk) ble Polens eneste havneby og var derfor nødvendig, for å sikre landet adgang til Østersjøen.
Hitler ønsket å tilbakeføre Danzig til Tyskland. Den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop tok spørsmålet opp med den polske ambassadøren Józef Lipski 24. oktober 1938. Den polske regjeringen var naturlig nok noe skeptisk og bestemte seg for å avvente situasjonen.
Hitler hadde håpet at den tyske invasjonen av Tsjekkoslovakia skulle skremme polakkene til å gå med på de tyske krav. Hendelsene i Tsjekkoslovakia fikk heller motsatt effekt. Storbritannia hadde endelig mistet troen på Hitler og signaliserte til Polen at de støttet Polen i disputten om Danzig. Med britisk støtte nektet Polen å gå med på kravet om overgivelse av Danzig. Da Hitler så at diplomatisk press ikke førte frem begynte han å forberede en invasjon av Polen. 23. mai 1939 forklarte Adolf Hitler imidlertid sine offiserer at grunnen til invasjonen ikke var Danzig, men Tysklands behov for Lebensraum. Detaljene av dette konseptet ble senere formulert i Generalplan Ost.
23. august 1939 ble verden overrasket av den såkalte Molotov-Ribbentrop-pakten. Denne pakten var en avtale mellom erkefiendene Tyskland og Sovjetunionen. Offisielt var det en ikke-angrepsavtale, men avtalen hadde også en hemmelig del. En deling av Polen ble avtalt, de vestlige områdene skulle tilfalle Tyskland og de østlige skulle innlemmes i Sovjetunionen. Samtidig fikk Stalin frie hender overfor Finland, Estland og Latvia.
Denne avtalen gjorde Hitler sikker på at Frankrike og Storbritannia ikke ville oppfylle sine forpliktelser overfor Polen. Hitler planla derfor et angrep innen kort tid. Samtidig gjorde Chamberlain det klart overfor Hitler at Storbritannia stod på sin forpliktelse til å forsvare Polen.
Chamberlains tidligere ettergivenhet, gjorde at Hitler ikke tok britene på alvor. Samtidig var han sikker på å vinne en eventuell konflikt med vestmaktene nå som han hadde ryggen fri i øst. Hitler stilte derfor Polen et ultimatum, og da Polen ikke oppfylte kravene gikk Tyskland til krig mot Polen 1. september 1939. Da Frankrike og Storbritannia 3. september erklærte krig mot Tyskland, var andre verdenskrig begynt.
Store tyske seirer
[rediger | rediger kilde]- Utdypende artikkel: Andre verdenskrig
De tyske styrkene erobret og okkuperte Polen etter om lag 1 måned, skjønt den polske regjeringen kapitulerte aldri. Da Sovjetunionen 17. september angrep og okkuperte Polens østlige provinser, forsvant alt håp om at Polen skulle stå imot selv om enkelte byer lenge holdt stand. Hovedstaden Warszawa kapitulerte ikke før 28. september og 6. oktober var de siste lommene av polsk motstand eliminert.
I krigens første halvår, var liten aktivitet på vestfronten. Denne perioden kalles ofte «skyggekrigen». Verken de allierte eller Tyskland satte igang noen felttog.
På sjøen satte Tyskland med en viss suksess inn ubåter og andre skip, for å hindre allierte konvoier. Bl.a. gjorde det tyske lommeslagskipet «Admiral Graf Spee», før det ble senket i munningen av Río de la Plata 17. desember, stor skade i Sør-Atlanteren.
Våren 1940 gikk Tyskland til angrep på Danmark og Norge. Under Operasjon Weserübung, ble Danmark lett erobret, men i Norge møtte Tyskland alvorlig motstand. Under kampene om Narvik ble den tyske fremrykningen stoppet. Likevel måtte de norske forsvarerne i Norge gi seg 7. juni.
10. mai angrep Tyskland Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike. Nederland, Belgia og Luxembourg ble enkelt erobret. De tyske styrkene var også de franske og britiske overlegne, 14. juni falt Paris og 22. juni kapitulerte Frankrike.
Den britiske hæren hadde på mirakuløst vis unnsluppet Wehrmacht ved Dunkerque. Den vellykkede evakueringen fra Dunkerque gjorde at Storbritannia kunne fortsette krigen. Tyskland satte da igang slaget om Storbritannia hvor Luftwaffe skulle tvinge Winston Churchill og britene i kne. Selv om tyskerne gjorde stor skade på mange britiske byer, vant britene slaget om Storbritannia.
Sommeren 1941 erobret Tyskland Jugoslavia og Hellas. Selv om disse landene ble erobret i løpet av tre uker, fortsatte kampene i landene i form av geriljaangrep av motstandsbevegelser. Den tyske okkupasjonen av Jugoslavia og Hellas ble aldri effektiv.
22. juni gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen. Under Operasjon Barbarossa vant tyskerne store seirer i 1941. Den tyske hæren stod ved Moskva da den russiske vinteren satte inn og stoppet den tyske fremgangen.
Sommeren 1942 fortsatte den tyske offensiven. Først ved Stalingrad ble den tyske fremgangen endelig stoppet. I slaget om Stalingrad høsten og vinteren 1942 døde hundretusenvis av soldater på begge sider. Den tyske 6. armée kapitulerte 2. februar 1943, etter kapitulasjonen hadde Den røde armé det strategiske overtaket.
Holocaust
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Holocaust
Etterhvert som Tyskland erobret flere og flere europeiske land ble den tyske anti-jødiske politikken innført i disse landene. Tyskland tvang også sine allierte til å utlevere jødene i disse landene.[trenger referanse]
Jøder ble tidlig tvunget til å flytte inn i gettoer særlig i det okkuperte Polen. Warszawagettoen ble etablert i oktober 1940. Dette var egne byområder som ved hjelp av murer var adskilt fra resten av byen. Samtidig ble jødene tvunget til å arbeide i den tyske industrien.
I selve Tyskland bodde det relativt få jøder, vel 500 000 i 1933 og over 300 000 av disse emigrerte eller flyktet før krigen begynte. Over 150 000 tyske jøder ble drept i holocaust.[6] Holocaust foregikk hovedsakelig i Polen og tyskokkuperte deler av Sovjetunionen (inkluderte Latvia og Litauen). Holocaust er utenkelig uten invasjonen av Polen ifølge Timothy Snyder. Omkring halvparten av de jødiske ofrene var polske og 1 million var sovjetiske borgere, og de fleste av disse var drept ved utgangen av 1942.[7][8] Invasjonen av Sovjetunionen i 1941 var trolig en hovedgrunn til beslutningen om å tilintetgjøre jødene.[9][8] Systematiske massakrer begynte i Litauen straks etter invasjonen i slutten av juni 1941. På sovjetisk område inkludert Baltikum ble jødene stort sett skutt og dumpet i massegraver.[10] I noen massegraver var det flere titusen døde, som Babij Jar i utkanten av Kiev.
Avliving av utviklingshemmede i «Aktion T4» pågikk fra 1939, og etter hvert ble eksos fra forbrenningsmotorer som avlivingsmetode. Erfaringer og personale fra T4 ble overført til Aksjon Reinhardt, som fra oktober 1941 begynte utryddelsen av jødene i det polske Generalguvernementet.[11] Leiren Kulmhof ved Chełmno var i drift fra 8. desember 1941 for å drepe jødene i Łódź og Wartheland, og der ble gassvogner tatt i bruk i stor skala.[12]
I januar 1942 møttes tyske ledere ved Großer Wannsee utenfor Berlin. Under Wannsee-konferansen ble man enige om hvordan den Den endelige løsningen på jødespørsmålet skulle organiseres.
Senere ble det opprettet flere utryddelsesleirer. Konsentrasjonsleiren Belzec var den første tillintetgjørelsesleiren i Generalguvernementet og var i drift fra mars 1942. Belzec var den første leiren med faste gasskamre som var utformet som et slags badehus.[13] Bare to-tre personer overlevde Belzec der over 400.000 ble drept. Disse leirene var, i motsetning til tidligere konsentrasjonsleirer, ikke arbeidsleirer eller leirer for politiske fanger, men rene dødsmaskiner. Den første Auschwitz-leiren var i drift som fangeleir fra 1940, og de første internerte var politiske fanger og polske motstandsfolk. Auschwitz II (Birkenau) ble anlagt fra oktober 1941 for å avlaste den opprinnelige leiren. De første fangene i Birkenau var krigsfanger fra felttoget i Sovjetunionen. Gasskamrene i Birkenau var klare til bruk i mars 1942, og der ble Zyklon B tatt i bruk til avliving av fangene. Det ble under SS skapt et apparat som ved hjelp av industrielle metoder for masseutryddelse skapte et av historiens største folkemord. Auschwitz er særlig godt kjent og dokumentert fordi det var både en arbeidsleir og en utryddelsesleir, og fordi det var relativt mange overlevende vesteuropeiske jøder. Overlevende og vitner som havnet bak jernteppet fikk ikke fortelle historien om holocaust som historien om massedrap på jødene.[7]
Timothy Snyder skriver at det tyske regimet med vilje lot omkring 3 millioner sovjetiske krigsfanger dø av sult og sykdom. Ifølge Snyder har dette massemordet kommet i skyggen av holocaust, og uten holocaust ville det gått inn i historien som den største krigsforbrytelsen. Tyske styrker massakrerte dessuten omkring 350.000 hviterussere, og et litt mindre antall polske og jugoslaviske sivile.[7] I tillegg til jøder ble også slavere, homofile, sigøynere, psykisk utviklingshemmede, politiske opposisjonelle og andre «uønskede» utryddet.
Det totale tallet på døde i det nasjonalsosialistiske folkemordet er omstridt, men mange forskere anslår tallet til ca. 11 millioner. Av disse var mellom fem og seks millioner jøder.
Rettsoppgjøret etter krigen skjedde blant annet i form av Auschwitzprosessen, Majdanekprosessen, Nürnbergprosessen og Einsatzgruppenprosessen. Auschwitzprosessen foregikk i Kraków i regi av polske myndigheter og der ble blant andre Arthur Liebehenschel mens Rudolf Höß ble dømt og henrettet i 1947 før de andre Auschwitz-sakene. Himmler tok sitt eget liv i mai 1945 før rettsoppgjøret. Ernst Kaltenbrunner var den eneste blant de øverste ansvarlige for folkemordet i Nürnbergprosessen.[14] Senere fulgte saken mot Adolf Eichmann i Israel i 1961. Rettssaken ble en internasjonal begivenhet og ofrene for nazistenes utryddelsespolitikk var i sentrum i rettssalen. Frankrikes sake mot Klaus Barbie i 1987 satte på dagsorden Frankrikes samarbeid med nazistene. I 1963–1965 gjennomførte Vest-Tyskland sin egne Auschwitz-rettssaker i Frankfurt, trolig den viktigste i Tyskland etter krigen. Det var flere og mer pålitelige vitnemål i sakene mot lavere funksjonærer som beveget seg blant de internerte i Auschwitz. For eksempel ble Robert Mulka (Höß' adjutant) bare dømt for medvirkning til 3000 drap og fikk 14 års fengsel, mens korporal Josef Klehr, som moret seg med å drepe pasienter med fenol, ble dømt for 475 mord og satt i fengsel resten av livet. Klehr ble et monster som tyskere flest kunne distansere seg fra.[15] Hellmuth Reinhard, Gestapo-sjef i Norge, ble på 1960-tallet av en tysk domstol funnet skyldig i deportasjonene fra Norge, men punktet var foreldet etter tysk strafferett.[16]
I 2016 ble Oskar Gröning (da 94 år gammel) dømt til fire års fengsel for medvirkning til drap på 300 000 mennesker, de fleste ungarske jøder, i Auschwitz.[19].[20] For retten var det vesentlig at Gröning hadde vært til stede ved sortering av jøder på perrongen i Auschwitz og dermed hadde medvirket til drapene, eller om han kun var bokholder (i tysk presse ble han omtalt som «bokholderen fra Auschwitz»).[21] Dommen skapte rettshistorie ved at den også medhjelpere til holocaust ble dømt.[22]
Tyskland taper krigen
[rediger | rediger kilde]I desember 1941 ble USA med i krigen etter Japans angrep på Pearl Harbor 7. desember. I den forbindelse erklærte også Hitler krig mot USA.
Tyskland og deres allierte var nå i krig med store deler av den resterende verden. Den amerikanske hæren var fortsatt liten, men med de amerikanske ressursene som i stadig større grad ble rettet mot rustningsindustrien, var det bare et tidsspørsmål når de allierte ville få et overtak.
I løpet av 1942 og 1943 ble Afrikakorpset under ledelse av Erwin Rommel slått i Nord-Afrika og måtte kapitulere i 1943. Senere samme år ble Italia invadert av de allierte. Dette, sammen med de sovjetiske offensivene på østfronten, skapte en meget vanskelig situasjon for de tyske styrkene. Wehrmacht ble stadig presset lenger bakover.
På samme tid ødela den allierte bombekampanjen stadig mer av den tyske industrien hvor de fleste store tyske byer også ble rammet, blant annet ble Hamburg og Dresden så å si jevnet med jorden, mens Berlin fikk veldig stor medfart. Den tyske industrien gikk derfor bokstavelig talt under jorden, men effektiviteten ble faktisk økt i forhold til årene 1940–43. Dette skyldtes særlig bruken av slavearbeidere fra de okkuperte landene, inkludert jøder. Den tyske rustningsindustrien klarte imidlertid ikke å holde tritt med tapene ved frontene. Forsyningssituasjonen hjemme i Tyskland ble samtidig stadig vanskeligere og krigsindustrien greide dermed ikke lenger å sørge for de militært nødvendige forsyninger.
I 1944 opprettet de allierte en ny front da de gikk i land i Normandie. På østfronten gjenerobret den sovjetiske hæren stadig større områder, tysk materiell og soldater. I 1944 nådde Den røde hær Polen.
20. juli 1944 prøvde flere høyere offiserer i Wehrmacht å gjennomføre et av flere statskupp-forsøk, hvor oberst grev Claus von Stauffenberg utførte et attentat mot Hitler. 20. juli-attentatet mislyktes i å ta livet av Hitler, noe som ble ansatt for avgjørende for å kunne påberope seg makten på et legitimt grunnlag. Statskuppets ledere ble henrettet og førte til et enda dårlige samarbeidsklima mellom Hitler og de væpnede styrkene, fordi de gjensidige tillitsforholdene ble stadig dårligere.
Den siste tyske offensiven i vest, Ardenneroffensiven, mislyktes hovedsakelig på grunn av manglende drivstoff og evne til rask nok framrykking. De allierte rykket stadig lenger og lenger inn mot selve Tyskland og i øst rykket Den røde armé frem til Oder-Neisse-linjen, hvor framrykkingen stoppet. I takt med den sovjetiske framrykkingen i øst, økte stadig flyktningstrømmen vestover.
Hitler evnet ikke å erkjenne de militære vanskelighetene Tyskland stod overfor og godtok fortsatt ikke taktiske tilbaketrekninger. Han hadde en urealistisk forestilling om fortsatt militær slagkraft og stridsevne. Da Den røde armé ved Seelow 14. april startet fremrykkingen mot Berlin, ble sluttkampene om Berlin innledet. Til tross hard tysk motstand og treg framrykking de første dagene, nådde de sovjetiske styrkene Berlin i månedskiftet april/mai og 30. april 1945 begikk Hitler selvmord i førerbunkeren i Berlin mens kampene fortsatt raste i byen.
Karl Dönitz etterfulgte Hitler som statssjef og gikk inn for å avslutte krigen så fort som mulig og 8. mai 1945, kapitulerte de tyske styrkene betingelsesløst. Andre verdenskrig i Europa var over. Det tredje rike ble oppløst og etterfulgt av alliert okkupasjon av Tyskland.
Selvmord
[rediger | rediger kilde]
Da krigen gikk mot slutten og den røde arme nærmet seg begikk et stort antall tyskere selvmord. Tallene er usikre, men det dreier seg trolig om flere tusen.[23] Selvmordsbølgen omfattet offentlige tjenestemenn, militær og vanlige tyskere..[24] Goeschl anslår 7000 selvmord bare i Berlin.[25] I byen Demmin tok mellom 700 og 2000 sitt eget liv 1. mai 1945 da den røde arme nærmet seg, i tillegg til innbyggerne var byen full av flyktninger fra områder lenger øst.[26][27][28] I Teterow tok omkring 200 sitt liv ved drukning i innsjøen.[29]
Hitler, Goebbels, Bormann, Himmler og justisminister Otto Georg Thierack var blant topplederne som tok sitt eget liv omkring krigens slutt. Andre selvmord blant ledere: 8 av 41 gauleiter, 7 av 47 HSSPF, 53 av 554 generaler i hæren, 14 av 98 general i Luftwaffe, 11 av 53 admiraler.[30]
Etterspill
[rediger | rediger kilde]Etter Tysklands kapitulasjon etablerte de allierte et okkupasjonsstyre. Tyskland ble delt inn i tre vestlige og en østlig okkupasjonssone, mens selve Berlin på samme måte ble delt i fire sektorer hvor Sovjetunionen hadde ansvaret for den østlige.[31][32][33]
Rettsoppgjør
[rediger | rediger kilde]Etter krigen ble det innledet rettsoppgjør mot regimet og enkeltpersoner i en serie prosesser:
- Nürnbergprosessen (hovedprosessen) ble ført av de allierte i fellesskap mot regimets toppledere
- Nürnbergprosessene var 12 etterfølgende prosesser gjennomført av USA
- Auschwitzprosessen eller Krakowprosessen ble ført av polske myndigheter mot personell i Auschwitz
- Dachauprosessene var 489 militære straffesaker mot mannskap fra leirene Dachau, Buchenwald, Flossenburg og Mauthausen gjennomført av den amerikanske okkupasjonsmakten inne i Dachau-leiren.
- Majdanekprosessene ble innledet straks sovjetiske styrker befridde Majdanek høsten 1944.
- Belsenprosessen ble gjennomført av de allierte høsten 1945 mot personell fra Auschwitz og Bergen-Belsen.
- Stutthofprosessen ble gjennomført av polske og sovjetiske myndigheter i Gdańsk 1946.
- Saker for tyske domstoler etter at Vest-Tyskland var opprettet som selvstendig stat:
- Ulm-Einsatzkommando-prosessen (tysk: Ulmer Einsatzgruppen-Prozess) var den første store saken under tysk lov. Den omfattet 10 personer, blant andre Bernhard Fischer-Schweder, tiltalt for medvirkning til holocaust i Litauen.
- Auschwitzprosessen i Frankfurt ble gjennomført 1963–1965 mot 22 personer tiltalt etter tysk straffelov.
- Treblinkaprosessen ble avholdt i Düsseldorf fra 1964 og omfattet personell fra utryddelsesleiren Treblinka
- Majdanekprosessen i Düsseldorf («den tredje majdanekprosessen») ble gjennomført fra 1975 mot personell fra konsentrasjonsleiren Majdanek
- Karl-Friedrich Höcker ble dømt til fengsel først på 1960-tallet for sitt virke i Auschwitz, deretter i 1989 for sitt virke i Majdanek.[34]
- Andre saker:
- Adolf Eichmann ble dømt og henrettet i Israel.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ For en fullstendig oversikt over alle tyske valg fra 1919 til 1933 til Riksdag og Landdager, se her.
- ^ Pauwels, Jacques R: Big Business and Hitler, side 42-43, Lorimer 2017
- ^ Bel, Germà: «Against the mainstream: Nazi privatization in 1930s Germany»
- ^ Kjetil Simonsen (22. mai 2014). «Nazisme». Store norske leksikon. Besøkt 7. mai 2015.
- ^ Buchheim , Christoph og Scherner , Jonas (2006). «The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 403
- ^ https://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10005469
- ^ a b c Snyder, Timothy (16. juli 2009). «Holocaust: The Ignored Reality». The New York Review of Books (på engelsk). Besøkt 8. august 2018.
- ^ a b Snyder, T. (2012). The causes of the Holocaust. Contemporary European History, 21(2), 149-168.
- ^ Bruland (2008) s.16.
- ^ Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26.
- ^ Hilberg, Raul: The Destruction of the European Jews. New York: Holmes & Meier, 1985, tre bind.
- ^ Bruland (2008) s.16.
- ^ Höhne, Heinz: Der Orden unter dem Totenkopf. Die Geschichte des SS. München: Bertelsmann, 1967.
- ^ Aronson, S. (2010). US Intelligence, the Holocaust, and the Nuremberg Trials: Seeking Accountability for Genocide and Cultural Plunder. 2 vols. International History Review, Vol. 32, No. 3, pp. 559-562
- ^ Goda, N. J. (2006). Law, Memory, and History in the Trials of Nazis. The International History Review, 28(4), 798-806.
- ^ Bergfald (1967) s. 20, 49-50.
- ^ Fastenberg, Dan (17. juni 2010). «Top 10 National Apologies». Time (på engelsk). ISSN 0040-781X. Besøkt 12. august 2018.
- ^ «: KNIEFALL ANGEMESSEN ODER ÜBERTRIEBEN?». Der Spiegel. 51. 14. desember 1970. Besøkt 12. august 2018.
- ^ «Auschwitz-Prozess: Gröning will bei Selektion von Juden nur ausgeholfen haben». Die Zeit (på tysk). 22. april 2015. ISSN 0044-2070. Besøkt 17. juni 2017.
- ^ «Bundesgerichtshof: Haftstrafe gegen Oskar Gröning ist rechtskräftig». Die Zeit (på tysk). 28. november 2016. ISSN 0044-2070. Besøkt 18. juni 2017.
- ^ «Nebenkläger im Auschwitz-Prozess: "Ich wusste, das ist das Ende meiner Familie" - SPIEGEL ONLINE». SPIEGEL ONLINE. 23.04.2015. Besøkt 5. juli 2017.
- ^ «Beihilfe zum NS-Massenmord: BGH bestätigt Urteil gegen früheren SS-Mann Gröning - SPIEGEL ONLINE - Panorama». SPIEGEL ONLINE. 28.11.2016. Besøkt 5. juli 2017.
- ^ «Tyskere som valgte døden fremfor freden». Aftenposten. 23. oktober 2016. «Omtale av Florian Hubers bok Barn, lov meg at du skyter deg»
- ^ «Suicides: Nazis go down to defeat in a wave of selbstmord». 14. mai 1945. Besøkt 10. april 2011.
- ^ Christian Goeschel (2009). Suicide in Nazi Germany. Oxford University Press. ISBN 0-19-953256-7.
- ^ «How thousands of Germans committed mass suicide as Allies approached». Mail Online. 9. mai 2015. Besøkt 1. februar 2017.
- ^ Mackay, Don (9. februar 2015). «Demmin mass suicide: 900 died rather than face Red Army». mirror. Besøkt 1. februar 2017.
- ^ (www.dw.com), Deutsche Welle. «End of WWII: 'Entire families committed suicide' | Culture | DW.COM | 05.05.2015». DW.COM (på engelsk). Besøkt 1. februar 2017.
- ^ «Gerda's long quest for the truth: who sent my family to their deaths?». The Independent (på engelsk). 17. juli 2011. Besøkt 1. februar 2017.
- ^ Goeschel, Christian (2006). «Suicide at the End of the Third Reich». Journal of Contemporary History. 41 (1): 153–173. ISSN 0022-0094. Besøkt 22. februar 2024.
- ^ Det femdelte Tyskland. Oslo: Gyldendal. 1971. ISBN 8205000417.
- ^ Rastén, Adolph (1965). Vest-Tyskland etter krigen: fra nederlaget 1945 til Erhards dilemma 1965. Oslo: Aschehoug.
- ^ Hills, A. (2000). Britain and the Occupation of Austria, 1943–45. Springer.
- ^ Fulbrook, M. (2018). Reckonings: Legacies of Nazi Persecution and the Quest for Justice. Oxford University Press.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bruland, Bjarte (2008). Det norske Holocaust. HL-senteret. ISBN 9788299750394.
Den tyske administrasjonen av okkuperte områder 1939–1945 | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Understatlige enheter av det tredje riket | .svg) | ||||
| Militæradministrasjon | |||||
| Reichskommissariat |
| ||||