Hundeloven

Lov om hundehold (LOV 2003-07-04 nr. 74), eller hundeloven som den også kalles, er en lov som regulerer hundeholdet i Norge. Loven ble kunngjort 4. juli 2003 og satt i kraft fra 1. januar 2004. Loven inneholder til sammen 33 paragrafer fordelt på 9 kapitler. I tillegg kommer en egen Forskrift om hunder. Før 2004 var lovgivningen som omhandlet hund fordelt i forskjellige lover, deriblant bufeloven av 1926, jaktloven av 1951, viltloven av 1981 og reindriftsloven av 1978.

Lovens formål

Loven har til formål å bidra til å fremme et hundehold som varetar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden. Den gir regler for hvordan hundeholdet skal utøves av den enkelte for å vareta slike hensyn. Videre gir loven regler for hvordan enkeltpersoner og det offentlige kan forholde seg til hundehold som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden.

Da Justisdepartementet fremmet Lov om hundehold, skrev departementet: «Hunden er et dyr som har fulgt mennesket og tjent til en rekke nyttige og positive formål opp gjennom tidene. Departementet anser hundehold som en naturlig del av norsk tradisjon og hverdagsliv. I dag tjener hunder til en rekke positive og nyttige formål, og gir hver dag stor glede til et stort antall voksne og barn. Dette er det dominerende bildet av hundeholdet i Norge. ... Den største delen av det norske hundeholdet antas å være uproblematisk i forhold til omgivelsene».

Løse hunder

Hundelovens §10 inneholder bestemmelser om løse hunder. Bestemmelsens andre ledd lyder:

Hunden skal leveres til hundeholderen, dersom denne er til stede. Dette gjelder ikke dersom hundeholderen åpenbart ikke kan ta om hunden på forsvarlig og lovlig måte. Hvis hunden ikke blir levert til hundeholderen, skal den snarest leveres til politiet.

Innskrenket adgang til avlivning

Hundeloven opphevet avlivningsbestemmelsen i bufeloven § 2 fra 1926, som lød:

Hund som finnes i ferd med å jage eller skade bufe i strekning hvor dets eier eller besidder har rett til å la det beite, kan så vel grunneieren som bufeets eier ... straks la drepe på stedet. Hvis hund skader fjærfe på sted, hvor dets eier eller besidder har rett til å la det opholde sig, kan den efter foranstaltning av fjærfeets eier eller besidder straks drepes på stedet.

I Ot.prp. nr. 48 (2002-2003) Om lov om hundehold, kap. 12.1.2.2 het det at «De strenge reglene i [Bufeloven] § 2 må sees på bakgrunn av det skadeproblemet som omstreifende hunder representerte på 1920-tallet da loven ble vedtatt. Forarbeidene av 1926 viser at formålet med § 2 var å beskytte bufe på betryggende måte mot omstreifende hunder. ... Adgangen til å avlive eller kreve avlivet hund etter § 2 første ledd er absolutt. Det stilles ikke krav om at faren for skade på bufeet ikke kunne vært avverget på annen måte. Det er heller ikke noe krav om at faren eller skaden på bufeet er forholdsmessig større enn den skade som voldes ved at hunden blir drept».

Lovrevisjon

Høsten 2020 kunngjorde Landbruks- og matdepartementet (LMD) at departementet hadde gjennomgått lov om hundehold og så «behov for å endre hundeloven for bedre å balansere sikkerhetsaspektet opp mot dyrevelferd og hundeeieres rettsikkerhet». LMD identifiserte flere deler av hundeloven som det skulle arbeides videre med:

• Sikring av tilstrekkelig lik praktisering av forskriftshjemlene i hele landet.
• Mer fleksibel adgang til å gjøre unntak for reglene om båndtvang. Det vurderes derfor om dette bør kunne fastsettes i forskrift.
• Presisering av ordlyden og definisjon av ulike begreper som gir føringer for virkemiddelbruken. Dette for å tydeliggjøre rettstilstanden og gjøre det enklere for politiet å bruke hjemlene på en hensiktsmessig måte.
• Vurdering av kostnader i forbindelse med forvaring av hunder under klagebehandling av avlivningsvedtak.

LMD ønsket å utarbeide en veileder til hundeloven for å tydeliggjøre innholdet i de ulike bestemmelsene, og bidra til en bedre etterlevelse og en mer enhetlig praktisering av bestemmelsene.

LMD la 1. september 2021 ut sitt høringsforslag til i hundeloven. LMD konkluderte (side 31) med at «I mer enn halvparten av forskriftene har kommunene fastsatt utvidet båndtvang i større grad enn de har adgang til etter hundeloven § 6».

Andre aktuelle lover

I tillegg til hundeloven regulerer også dyrevernloven, husdyrloven, granneloven og husleieloven i en viss utstrekning hundeholdet i Norge.

Dyrevelferdsloven § 23 stiller krav om at «Dyreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel».

Hunders behov for mosjon faller inn under denne bestemmelsen. Naturlig adferd for en hund er å løpe løs, ikke gå i bånd. Det er ordinær båndtvang i Norge nesten fem måneder hvert år (1. april til 20. august). Det er derfor viktig for hundenes mulighet til å få dekket sine naturlige behov, at det ikke innføres utvidet båndtvang som det ikke kan dokumenteres behov for.

Friluftsloven §2 sier at «I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet». Miljøverndepartementets Rundskriv Nr. T-3/07 «Om lov om friluftslivet» stadfester i punkt 3.2.1 (Ferdsel til fots) at «Ferdselsretten i utmark er den viktigste og mest grunnleggende delen av allemannsretten. … Vanlig ansvarlig ferdsel med hund inngår også i den alminnelige ferdselsrett» .

Landbruks- og matdepartementets «Forskrift om velferd for småfe» (§ 27) pålegger dyreeier «ansvar for at småfe på utmarksbeite hentes hjem i god tid før det ventes frost eller snøfall om høsten». Det er derfor ikke hjemmel for å vedta båndtvang av hensyn til «husdyr på beite» for tidsrom hvor det kan forventes «frost eller snøfall».

Se også

• Båndtvang

Eksterne lenker

• Lov om hundehold (Lovdata)
• Forskrift om hunder (Lovdata)
• Rundskriv av 04.01.2004 om hundeloven Besøkt 15. mai 2021

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.