Hopp til innhold

Badeanstalt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Kurbad»)
Et spa i Spania.
Ayurvedisk spa i Goa, India.

En badeanstalt, også kalt kurbad eller spa, er et sted der det finnes vann med antatt helsebringende egenskaper. Dette er vanligvis mineralvann eller varme kilder.

I dag brukes betegnelsen gjerne om et luksushotell eller feriested som ligger i nærheten av en spesiell vannkilde, eller som tilbyr massasjebad eller andre former for hydroterapi til sine gjester. Spa er i dag en internasjonal betegnelse på en moderne kurbadvirksomhet som omfatter streng diett for sunt kosthold, pleie av kroppen, massasje, avslapning og fysisk og mental mosjon.

I dagens Skandinavia som i en rekke andre land har virksomheten til de gamle kurbadene fått en oppblomstring under betegnelsen spa.

Skandinaviske kurbad

[rediger | rediger kilde]

Norge

[rediger | rediger kilde]

Kjente badesteder i Norge:

Sverige

[rediger | rediger kilde]

I Sverige har Ronneby brunn i Ronneby kommune, Ramlösa brunn og kurbadet i Nådendal vært blant de mest kjente kurbadene.

Danmark

[rediger | rediger kilde]

I Danmark har «Skodsborg Badesanatorium» (1898–1992) i Skodsborg vært kjent utover landets grenser som et kurbad som også utdannet fysioterapeuter og drev en kokkeskole. I Klampenborg lå «Klampenborg Vandkur-, Brønd- og Søbadeanstalt» (1845–1939).

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Begrepet spa er avledet fra byen Spa i østlige Belgia. Dets navn er kjent tilbake til romersk tid da stedet var kalt for Aquæ Spadanæ,[2] Stedet har medisinske mineralkilder som ble gjenoppdaget 1400-tallet, og tidlig på 1600-tallet var stedet velkjent nok i England til at byens navn ble benyttet som et generisk begrep for «medisinske kilder».[3] Det er tidvis ukorrekt knyttet til det latinske ordet spargere i betydningen å spre, overrisle eller fukte.[4]

Siden 1500-tallet hadde de gamle romerske ideene om helsebringende bad blitt gjeninnført i byer som Bath i Somerset (som ikke er kilden til ordet bad, men avledet fra norrøne bað).[5][6] Siden middelalderen har sykdom grunnet av jernmangel blitt behandlet ved å drikke jernmedisin som jernholdig kildevann. I 1596 hadde William Slingsby (1563–1634), som hadde vært i den belgiske byen (som han kalte for Spaw), oppdaget en jernholdig kilde i Yorkshire. Han bygget en innelukket brønn ved hva som kom til å bli kjent som Harrogate. Det ble den første kursted i England for å drikke medisinsk vann. I 1596 oppdaget doktor Timothy Bright (1551?-1615) en andre brønn som ble kalt for The English Spaw. Det ble begynnelsen for bruken av ordet spa som en generell beskrivelse.

Det er jevnlig påstått i kommersiell hensikt at ordet spa er et akronym for ulike latinske fraser «Salus Per Aquam» eller «Sanitas Per Aquam», da i betydningen «helse gjennom vann».[7] Det er enten særdeles lite sannsynlig, eller helt usannsynlig: avledningen opptrer ikke før tidlig på 2000-tallet og er sannsynlig konstruert i ettertid[8] da det ikke finnes noe bevis for akronym som har kommet inn i språket før 1900-tallet. Det passer heller ikke med det kjente romerske navnet for stedet.[9]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Antikkens romerske bad i den engelske byen Bath.

Praksisen med å reise til varme eller kalde kilder i håp om en helsebringende effekt på en del lidelser eller sykdom går tilbake til forhistorisk tid. Arkeologiske undersøkelser i nærheten av varme kilder i Frankrike og Tsjekkia har avdekket våpen og ofringer datert til bronsealderen. I Storbritannia har legender fra oldtiden kreditert tidlige britonske konger med oppdagelsen av de varme kildene i byen Bath.[10]

Mange mennesker rundt om i verden har hatt forestillingen om at å bade i en særskilt kilde, brønn eller elv kunne resultere i fysisk eller åndelig renselse. Former for rituelle renselser eksisterte blant innfødte amerikanere (indianere), babylonere, oldtidens egyptere, antikkens grekere, og romere. I dag kan rituelle renselser via vann bli funnet i religiøse seremonier hos jødene, kristne, muslimer, buddhister, og hinduer. Disse seremonier reflekterer den gamle troen eller håpet på helbredelse og vannets rensende egenskaper. Komplekse baderitualer ble også praktisert i oldtidens Egypt, i forhistoriske byer i Indusdalen, og i de egeiske sivilisasjonene. Som regel bygde disse oldtidsfolkene få konstruksjoner rundt det hellige eller legende vannet, og hva de eventuelt bygde var oftest av provisorisk vesen.[10]

Bad i gresk tid

[rediger | rediger kilde]
Spabyen Hisarya i Bulgaria: en romersk by ble bygd på 100-tallet e.Kr. grunnet mineralkildene på stedet.
Coriovallum, romersk bad Heerlen, Nederland (rekonstruert)

En del av de eldste beskrivelser av praksis med bad i Vesten kommer fra antikkens Hellas. Grekere begynte med badkurer som utgjorde grunnlaget for de moderne prosedyrer med spa. De egeiske folkene rundt Egeerhavet benyttet små badestamper, vaskebassenger, og forbad for sin egen personlige renslighet. De eldste av slik funn er badene i palasskomplekset ved Knossos på Kreta innenfor den minoisk kultur. Luksuriøse badestamper av alabast er utgravd i minoiske Akrotiri på øya Santorini; begge datert fra midten av 1000-tallet f.Kr. Grekerne etablerte offentlige bad og dusjer innenfor sine gymnasion, flertall gymnasia, som fungerte i antikkens Hellas som en offentlig idrettsplass og treningssted for atleter og idrettsfolk. Her slappet de av, bedrev personlig hygiene, og skrapte seg rene med særskilte badeskraper.[11]

Gresk mytologi spesifiserer at særskilte naturlige kilder eller tidevannsbassenger var velsignet av gudene for helbrede sykdommer. Rundt disse hellige bassengene etablerte grekerne badefasiliteter for de som kom for denne hensikt. De besøkende etterlot seg ofringer til de helbrede gudene ved disse stedene og badet med håp om kur og helbredelse. Spartanerne utviklet en form for primitiv dampbad. Ved Serangeum[12] ble et tidlig gresk balaneîon eller balneum[13], som kan oversettes til badehus (et bad, et sted for å bade),[14] men her forstått som badekamre, hogd ut i fjellsiden hvor det var varme kilder. En rekke av nisjer ble også hogd inn i fjellet over kamrene hvor de badende kunne oppbevare sine klær. Et av badekamrene hadde dekorative gulv av mosaikk som viste en vognkjører, en hestedrevet vogn, fire hester, en kvinne fulgt av to hunder og nedenfor en delfin. De gamle grekere benyttet naturens egenskaper, men utvidet dem og la til egne bekvemmeligheter som dekorasjoner og hyller. Ved senere gresk sivilisasjon ble badehus som regel bygd i forlengelsen av gymnasion og atletiske områder.[10]

Den mest utviklede og forfinede bruken av vann for avslapning og helbredelse kommer fra tyrkiske hamam (tyrkisk bad), en form for dampbad, og arabiske bad.[15] Denne terapeutisk bruken av varmt vann ble innført av muslimer i den europeiske middelalderen via Spania (al-Andalus). De største arabiske bad i verden utenfor et muslimsk land er lokalisert i den spanske byen Jaén og er datert til 1100-tallet.[16]

Bad i romersk tid

[rediger | rediger kilde]
Ruinene av de enorme badene i Caracallas termer i Roma, fullført i år 216 på sted utgjørende 25 hektar (33 acre).

Romerne etterlignet mange av grekernes badevaner, og overgikk dem i bygging av større og mer komplekse bad. Årsaken var flere: de romerske byene var større i utstrekning og med større befolkning, tilgjengeligheten av rennende vann som følge av bygging av akvedukter, og oppfinnelsen av sement som gjorde det lettere, tryggere og billigere å bygge store byggverk. Som i Hellas ble romerske bad det fremste senter for avslapning og sosiale aktiviteter. Med utbredelsen av Romerriket spredte også ideen om offentlige bad seg til alle land rundt Middelhavet, og inn i regioner i Europa og i Nord-Afrika. Med byggingen av akvedukter fikk romerne nok vann ikke bare jordbruket og industrien, men også for sine fritidssysler. Vannet ble oppvarmet for bruk i badene. I dag er utstrekningen av romerske bad avdekket i ruiner og i arkeologiske undersøkelser i Europa, Nord-Afrika og i Midtøsten.[10]

Romerne utviklet også bad i sine kolonier ved å dra nytte av naturlige varme kilder, eksempelvis i Aix[17] og Vichy[18] i dagens Frankrike; Bath[19] og Buxton[20] i England; Aachen[21] og Wiesbaden[22] i Tyskland; Baden[23] i Østerrike; og Aquincum (dagens Budapest) i Ungarn,[24] og andre steder. Disse badene ble senter og sosiale møtesteder i de romerske samfunnene. Bibliotek, spisesteder, gymnastikkhaller, og hageanlegg ble en del av noen badekomplekser. I tillegg benyttet romerne varmt termisk vann for å lette lidelser fra reumatisme, leddbetennelse, og fra fråtsing i mat og drikke. Nedgangen for Romerriket som begynte i 337 etter at keiser Konstantin døde, førte til at romerske legioner gradvis oppga deres fjernliggende provinser og etterlot sin bad til å bli overtatt av lokalbefolkningen eller bli ødelagt.[10]

Romerne hadde opphøyet bading til en bedre kunstart, og deres badehus reflekterte fysisk disse framskrittene. Romerske bad omfattet et langt mer komplekst ritual enn ganske enkelt nedsenking i vann eller fjerne svette. De ulike delene av baderitualet, — avkledning, bading, svetting, motta massasje, og hvile ut, — krevde adskilte rom som romerne bygde for disse funksjonene. Kjønnene var adskilte, kvinnene hadde egne bad,[25][26] og utvidelser som ikke direkte var tilknyttet baderutinene fikk betydning for formen og utviklingen av badehusene. De detaljerte romerske baderutinene og den påfølgende arkitekturen tjente som forløper for senere europeiske og amerikanske badeanlegg. Hageanlegg, åpne rom og overdådig arkitektonisk arrangementer lik de fremste romerske ble gjenskapt i Europa på slutten av 1700-tallet. Framstående amerikanske spa fulgte opp et århundre senere.[10]

Bad i middelalderen

[rediger | rediger kilde]
Varme kilder i Aachen, Tyskland, 1682
«Etter badet». maleri av Joaquín Sorolla, 1916.

Med Romerrikets nedgang ble offentlige bad ofte steder for uanstendige oppførsel, og slik bruk var ansvarlig for spredning framfor helbredelse av sykdommer. En vanlig tro utviklet seg i befolkningen i Europa at hyppige bad fremmet, ikke minsket sykdommer. Middelalderens kirkeautoriteter oppmuntret denne overtroen og gjorde hva de kunne for å få stengt offentlige bad. Kirkeledere mente at offentlige bad skapte et miljø for umoral og sykdom. Den katolske kirke bannlyste offentlige bad i mislykket forsøk på å stoppe spredning av syfilis i Europa. Generelt representerte denne perioden en nedgangstid for offentlig bading.[10]

Folk fortsatte dog å oppsøke noen få utvalgte varme og kalde kilder som de trodde var hellige brønner for å helbrede ulike plager. I en tidsalder av religiøs inderlighet eksisterte det en tro at vann kunne være tilknyttet Gud eller en av helgenene. I 1326 oppdaget Collin le Loup, en jernvarehandler fra Liège i Belgia, kilder med jernoksider i den belgiske byen Spa.[27] Rundt disse kildene utviklet et berømt kursted og begrepet «spa» kom til referere til enhver form for kursted lokalisert i nærheten av naturlige vannkilder. I løpet av denne perioden ble enkeltstående kilder assosiert med særskilte sykdommer og plager som det ble hevdet de kunne helbrede eller ha helsebringende effekt for.[10]

Badeprosedyrene i denne perioden varierte meget. På 1500-tallet forordnet leget ved Karlsbad i Böhmen (dagens Karlovy Vary i Tsjekkia) mineralvann tatt innvortes som utvendig. Pasienter badet periodisk i varmt vann for opp til 10 eller 11 timer mens de drakk glass etter glass med mineralvann. De første badesesjonene skjedde om morgenen, de andre om ettermiddagen. Denne behandlingen varte i flere dager inntil det dannet seg kviser i huden som svulmet opp, noe som førte til at «gift» ble drenert fra disse, og som ble oppfattet som kilden til sykdommen. Deretter fulgte en rekke av varme, men kortere bad for å vaske bort infeksjoner og lukke kviseutbruddene.[10]

I den engelske kystbyen Scarborough i 1626 oppdaget en fru Elizabeth Farrow en elv med surt vann som rant fra en av klippene sør for byen. Det ble vurdert for å ha helsebringende effekt og førte til utviklingen av Scarborough Spa. Doktor Robert Witties bok om spavann som ble utgitt i 1660[28] førte til en strøm av besøkende til byen. Sjøbad ble også en behandlingsmetode, og Scarborough ble Storbritannias første kystferiested.[29] De første rullende "bademaskiner", et lite hus med hjul hvor de badende kunne skifte klær i, er dokumentert i 1775.[30]

Bad på 1700-tallet

[rediger | rediger kilde]
Poster for Pierre Vigiers bad ved breddene av elven Seine i Paris (1797)

På 1700-tallet fikk de fleste i den europeiske overklassen sine klær vasket med vann, men selv tørket de kun sine ansikter med håndklær og litt vann da det å bade hele kroppen var en aktivitet for de nedre samfunnsklasser. Overklassen begynte først å endre sine holdninger til bading som en måte for å oppnå helbred først senere i århundret. De velstående flokket til kursteder for å drikke og bade i vann. I 1702 reiste dronning Anne av Storbritannia til Bath, et tidlige romersk bad, for å bade.[31] En tid senere kom Beau Nash til Bath, og i kraft sin personlighet ble han en dommer av den gode smak og oppførsel i England. Sammen med finansmannen Ralph Allen og arkitekten John Wood omformet han Bath fra å være et landsens spa til det fremste fasjonable kursted i England.[32] Bath satte tonen for andre spa i Europa. Tilsynelatende kom de velstående og berømte dit på sesongmessig basis for å bade og drikke vannet, men de kom også for vise fram sin rikdom for andre likesinnede. De sosiale aktivitetene i Bath omfattet dans, konserter, kortspilling, forelesninger og promenere i gatene.[10]

Tilsvarende overklasseaktiviteter eksisterte ved kursteder over hele Europa. Spaene ble steder hvor overklassen viste fram sin pomp og prakt. Disse kurstedene ble beryktede for steder preget av sladder og skandaler. De ulike samfunnsklassene valgte særskilte årstider for sin opphold som kunne vare fra noen uker til flere måneder. En sesong okkuperte aristokrater kurstedet, ved andre tider var det rike godseiere og pensjonerte militære offiserer som tok bad.[10]

I løpet av 1700-tallet kom det en fornyelse for medisinsk bruk av kildevann i Europa, fremmet av leger som var preget av opplysningstiden.[33] Denne fornyelsen endret måten man fikk spabehandling på. Eksempelvis var den aksepterte metoden i Karlsbad for å drikke mineralvann at store tønner ble sendt til de enkelte hotellene hvor pasientene drakk legens tilskrevne doser for seg selv i sine rom. Doktor David Beecher anbefalte i 1777 at pasientene kom til vannets kilder og at hver pasient først skulle utføre tilskrevne øvelser. Denne nyvinningen økte den medisinske nytten og gradvis ble fysisk aktivitet en del av kurbadene i Europa. I 1767 publiserte doktor James Currie boken The Effects of Water, Cold and Warm, as a Remedy in Fever and other Diseases[34] Denne boken, sammen med tallrike lokale pamfletter om sammensetningen av spavann, stimulerte økte interesse i «vannkur» og fremmet utvortes og innvortes bruk av vann som et helsebringende virkemiddel.[33] Den dag i dag er inntak av vann som medisin fortsatt populært innenfor alternativ medisin, selv om både det vitenskapelig grunnlaget og den helsemessige effekten er tvilsom eller ikke-eksisterende.[35][36]

Bad på 1800- og 1900-tallet

[rediger | rediger kilde]
Et termisk spa i Budapest, Ungarn.
Tyrkisk spa Sina (hamam) i Trenčianske Teplice, Slovakia.
Spa i Franzensbad (Františkovy Lázně).
Kunstig vannfall ved kurstedet Carolus Thermen, Aachen, Tyskland.

På 1800-tallet ble bading en mer akseptert praksis da legestanden innså en del av fordelene ved renhet og renhold. En koleraepidemi i Liverpool i England i 1842 førte til en renessanse for hygiene og sanitære forhold, lettet av en overlappende bevegelse for hydropati (vannkur) og hygiene. Det førte til bestemmelsen av rekke lover kollektivt kjent som «The Baths and Wash-houses Acts 1846 to 1896».[37][38] Resultatet var økte fasiliteter for å bade og vaske klær, og flere mennesker deltok i disse aktivitetene.

I 1842 fikk et hus i Cincinnati i Ohio det første innendørs badekar i USA. Å bade var imidlertid ennå ikke en universal skikk. Kun et år senere, i 1843, var bading mellom 1. november og 15. mars forbudt i Philadelphia i Pennsylvania av helseårsaker, og i 1845 var bading forbudt i Boston i Massachusetts, så sant det ikke var beordret av en lege. Imidlertid endret denne situasjonen seg, og ved 1867 hadde de fleste velstående hus i Philadelphia badekar og innendørs sanitæranlegg. I England ble dusjer med varmt vann installert i militære brakker og i skolene på 1880-tallet. Tabuet mot bading forsvant med framgangen i medisinsk vitenskap, legestanden over hele verden fremmet fordelene med bading og hygiene. I tillegg kom den viktorianske smaken for det eksotiske bidro til å søke ut de helsebringende effektene av var termisk vann.[10]

I de fleste tilfeller skjedde den formelle utformingen av den arkitektoniske utviklingene av spaene i Europa i løpet av 1700- og 1800-tallet. Arkitekturen i engelske Bath, utviklet langs georgianske og nyklassisistisk linjer, fulgte generelt palladianske strukturer. Den viktigste arkitektoniske form som oppsto var «halvmånen» — et delvis elliptisk gateplan som er benyttet i mange områder i England. Spa-arkitekturen i Karlsbad, Marienbad (dagens Mariánské Lázně), Franzensbad) (dagens Františkovy Lázně ) og Baden-Baden var hovedsakelig nyklassisistisk, men litteraturen synes å indikere at store badehus ikke ble bygget før godt inn i 1800-tallet. Vektleggingen på å drikke vann framfor å bade i det førte til utviklingen av adskilte strukturer kjent som trinkhallen («drikkehall») og hvor de som tok kuren tilbrakte timer med å drikke vann fra vannkildene.[10]

Ved midten av 1800-tallet hadde situasjonen endret seg dramatisk. Besøkende til europeiske spa begynte å vektlegge bading i tillegg til å drikke vann. Foruten fontener, paviljonger, og «drikkehaller», ble badehus i skala av de antikke romerske bad gjenoppvekket. Fotografier av et slikt spakompleks som ble tatt på 1930-tallet viser detaljer av den tidligere arkitekturen. Det viser stort bruk av mosaikkgulv, marmorvegger, klassiske statuer, bueåpninger, kuppelformet tak, delte hvelv, triangulære gavler, korintiske søyler, og alle andre staffasjer fra nyklassisistisk arkitektur. Bygningene var gjerne delt ved funksjon — som med «drikkehallen», badehuset, inhalatorium (inhalering av damp), og conversationhaus («samtalehuset») som var senteret for sosiale sammenkomster. Baden-Baden hadde golf- og tennisbaner, «fortrinnlige veier for biler, og kjøre langs gammeldags veier hvor ville dådyr er like vanlige som kyr er hos oss, og bortimot like fryktløse.»[10]

Ved begynnelsen av 1800-tallet besto kurstedene i Europa av tallrike akkumulerte tradisjoner. Baderutinene omfattet nedsenkning i varmt vann, drikke vann, puste damp, og slappe av i nedkjølingsrom. I tillegg beordret legene at pasientene ble dusjet med varmt eller kaldt vann og gitt en særskilt diett for fremme helbredelse. Forfattere begynte å skrive reisehåndbøker til kursteder og spa i Europa hvor de forklarte de medisinske fordelene og sosiale bekvemmelighetene for hvert sted. Rike europeere og amerikanere reiste til disse stedene for deres kulturelle aktiviteter og bad. Disse spaene tilbød lignende kurer mens de forsøkte å opprettholde egne særpreg. Ved Karlsbad sto gjestene opp ved 6-tiden for å drikke vann mens et lite orkester spilte. Deretter kom en lett frokost, bad og siden lunsj. Legene ved kurstedet begrenset hva de enkelte gjestene/pasientene kunne spise for de enkelte måltider. Om ettermiddagen kunne gjestene gå på utflukter eller være tilstede ved en konsert. Nattlige teaterframføringer fulgte kveldsmaten. Dagen endte rundt klokken 21 med at gjestene vendt tilbake til sine rom for å sove til neste morgen. Denne kuren kunne holde på så lenge som en måneds tid før gjestene reiste hjem og kom tilbake året etter. Andre europeiske spa fulgte lignende opplegg.[10]

På begynnelsen av 1900-tallet kombinerte europeiske spa en streng diett med mosjon og en komplett badeprosedyre for å oppnå helseeffekt for den enkelte pasient. Et eksempel på denne endringen var pasienter ved Baden-Baden, som hadde spesialisert seg på behandling av leddgikt, ved at de ble dirigert til å se en lege før de kunne ta bad. Straks det hadde skjedd fortsatte pasientene til hovedbadehuset hvor de betalte for sine bad og oppbevarte sine verdisaker før de ble dirigert til et avkledningsrom. Badehuset tilbød håndklær og badesko. Prosedyrene begynte med en varm dusj, deretter et rom for sirkulerende varmluft på 140 grader for 20 minutter, deretter ytterligere 10 minutter i et rom på 150 grader, før et dampbad på 154 grader, før man dusjet og fikk såpemassasje. Etter massasjen svømte pasienten i et basseng som var oppvarmet til kroppstemperatur. Etter svømmeturen hvilte pasienten i 15 til 20 minutter i et rom med et varmt og grunt boblebasseng («Sprudel»). Bassenget inneholdt et lag med sand hvor naturlig kullsyrebehandlet vann boblet opp. Dette ble fulgt opp av en rekke med gradvis kjøligere dusjer og basseng. Etter dette ble pasienten skrubbet med varme håndklær og deretter tullet inn i laken og dekket med tepper for å hvile i 20 minutter. Det avsluttet badedelen av behandlingen. Resten av behandlingen besto av obligatorisk diett, mosjon og et program for å drikke vann.[10]

Europeiske spa hadde ulike andre aktiviteter for gjestene etter badet, blant annet gambling, hesteveddeløp, fiske, jakt, tennis, dans, golf og ri på hest. Utflukter og teateraktiviteter var andre drivkrefter for å folk til å reise på spa. En del myndigheter anerkjente de medisinske fordelene ved spaterapi og betalte tidvis en del av pasientenes utgifter. I slutten av 1900-tallet har elegansen og luksusen fra tidligere århundrer minsket, men folk reiser fortsatt til naturlige varme kilder for avslapning, massasje og helsegrunner. Mange luksushoteller har spa på hotellet som en del av tilbudet til gjestene. I Tyskland er tradisjonen med at deler eller hele av utgiftene dekker av offentlige eller privat helseforsikring. Vanligvis vil en lege forordne noe få ukers opphold ved et spa eller kursted, sjelden færre enn to uker, men vanligvis fire til seks uker. Her vil pasienten bli behandlet med kildevann og naturterapi. I tillegg til behandlingen og oppholdet er måltidene foruten også underholdningen betalt av forsikringen.[39]

Ulike typer spa

[rediger | rediger kilde]
  • Hotellspa/Resortspa er et spa som befinner seg på et reisemål eller i et hotell som tilbyr profesjonelle spa-behandlinger, fysisk og mental trening i tillegg til velvære, nedstressing og sunt kosthold.
  • Fitness spaer et treningssenter som hovedsakelig fokuserer på fysisk trening og som tilbyr profesjonelle spa-behandlinger.
  • Cruisespa er et spa ombord på et cruiseskip som tilbyr profesjonelle spa-behandlinger, fysisk trening og sunn mat.
  • Dagspa er en hudpleiesalong med utvidet tilbud som også tilbyr vannbaserte behandlinger som kurbad.
  • Helsespa har som hovedmål å vise vei til en sunnere livsstil for enkeltgjester. Oppholdet varer vanligvis sju dager eller mer. Livsstilsendringen blir gjennomført med omfattende programmer som inkluderer spa-behandlinger, fysiske aktiviteter, kostholdsopplæring med mer.
  • Medisinsk spa er et anlegg som drives med utdannet helsepersonell og som tilbyr medisinsk behandling i et miljø der spa-behandlinger er rekreasjon. Anlegget opererer innenfor rammene hvor helsepersonalet har utdannelse og praksis, for eksempel plastisk kirurgi og andre kosmetiske behandlinger.
  • Kildevannsspa er et spa som har naturlig tilgang på varme eller kalde kilder, eller sjøvann, som brukes i hydroterapibehandlinger.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Historie». Vikersund kurbad. Besøkt 23. februar 2017. 
  2. ^ Rosen, George (1954): Journal of the History of Medicine and Allied Sciences, Yale University Dept. of the History of Science and Medicine, Project Muse, H. Schuman
  3. ^ Ayto, John (1990): Dictionary of Word Orgins, Bloomsbury Reference, ISBN 0-7475-4570-7, s. 491
  4. ^ Tubergen, A. van; Linden, S. van der: «A brief history of spa therapy» i: Ann Rheum Dis 2002; 61 (10), s. 949-950 (PDF)
  5. ^ «bad», Bokmålsordboka
  6. ^ «bath», Wiktionary
  7. ^ Eksempelvis i Torkildsen, George (2005): Leisure and Recreation Management, Routledge, ISBN 0-415-30995-6
  8. ^ Hva man på engelsk kaller for Backronym: «a specially constructed phrase that is supposed to be the source of a word that is, or is claimed to be, an acronym». Et eksempel: World Wide Words
  9. ^ «Spa», Factoids
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Paige, John C; Laura Woulliere Harrison (1987): Out of the Vapors: A Social and Architectural History of Bathhouse Row, Hot Springs National Park (PDF). U.S. Department of the Interior.
  11. ^ Greenhalgh, Michael: «Gymnasium, Palaestra and Bath», The Greek & Roman Cities Of Western Turkey
  12. ^ Pausanias, Frazer, James George (2012): Pausanias's Description of Greece, Cambridge University Press, s. 478
  13. ^ «balneum», Wiktionary
  14. ^ Lewis, Charlton T.; Short, Charles: «balnĕum», A Latin Dictionary
  15. ^ Geerts, Erlend: «What To Expect When Visiting a Turkish Bath or Hamam?» Arkivert 12. oktober 2015 hos Wayback Machine., Wittistanbul
  16. ^ «Arab Baths in Jaén», Medieval Histories, 26. januar 2014
  17. ^ Coolidge, Carrie (25. mars 2013): «A Working Roman Spa», Penta Daily
  18. ^ Florian, Charlene (16. juli 2012): «The Healing Power of Thermal Water» Arkivert 18. september 2015 hos Wayback Machine., Kerstin Florian
  19. ^ «Roman Baths, Bath» Arkivert 6. oktober 2015 hos Wayback Machine., Visit Bath
  20. ^ «Aqvae Arnemetiae, Roman Spa Town» Arkivert 17. juni 2009 hos Wayback Machine., Roman-britain.org
  21. ^ «History of bathing», Aachen.de
  22. ^ Dougherty, Carter (22. oktober 2007): «Taking the Waters in Wiesbaden», The New York Times
  23. ^ «Doing something good for body and health» Arkivert 7. oktober 2015 hos Wayback Machine., Römertherme
  24. ^ «Bathing in Former Glory: Budapest’s Famous Thermal Baths», The Culture Trip
  25. ^ «History of Ancient Roman Baths» Arkivert 25. juni 2015 hos Wayback Machine., KET
  26. ^ Fryer, Jane (4. august 2006): «The steamy truth about the Roman Bath», Daily Mail
  27. ^ Osterer, Melissa (2005): «History of Resorts» Arkivert 26. mars 2016 hos Wayback Machine., University of Florida
  28. ^ Binns, Jack (3. juni 2011): «Dr Robert Wittie» Arkivert 8. oktober 2015 hos Wayback Machine., The Scarbourough News
  29. ^ Eddy, Matthew (2008): The Language of Mineralogy: John Walker, Chemistry and the Edinburgh Medical School, 1750-1800, Ashgate Publishing, Ltd., s. 70
  30. ^ ««A Brief History of Scarborough Spa»». Arkivert fra originalen 6. oktober 2015. Besøkt 5. oktober 2015. 
  31. ^ «Queen Anne 1665-1714», Bath.uk
  32. ^ Eglin, John (2005): The Imaginary Autocrat: Beau Nash and the invention of Bath, Profile, ISBN 1-86197-302-0
  33. ^ a b Eddy, Matthew Daniel (2010): «The Sparkling Nectar of Spas: The Medical and Commercial Relevance of Mineral Water» i: Klein, Ursula & Spary, E. C. (red.): Materials and Expertise in Early Modern Europe, s. 198–226.
  34. ^ Currie, James (1808): Medical reports, on the effects of water, cold and warm, as a remedy in fever and other diseases..., Philadelphia, fra den 4. engelske utgaven, U.S. National Library of Medicine
  35. ^ Barrett, Stephen: «Some Notes on Dr. Batmanghelidj's Silly "Water Cure"», Quackwatch
  36. ^ Ferre, Madeleine (22. september 2012): «Homeopatisk medisin er bare vann», Dagbladet
  37. ^ Metcalfe, Richard (1877): Sanitus Sanitum et omnia Sanitus. Bind 1. London: The Co-operative Printing Co (Internet Archive)
  38. ^ «Baths and Washhouses Act», Parliament.uk
  39. ^ Kurlovene for Nordrhein-Westfalen er definert som følgende: «Eine Kur dient durch wiederholte Anwendung vorwiegend natürlicher Heilmittel nach einem ärztlichen Plan der Gesunderhaltung oder Genesung des Menschen; in der Regel ist sie mit einem Ortswechsel verbunden.» (Gesetz über Kurorte im Lande Nordrhein-Westfalen (Kurortegesetz - KOG), aufgehoben durch Art. I des Gesetzes vom 11. Dezember 2007; GV. NRW. 2008 s. 8, in Kraft getreten am 8. Januar 2008.)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Altman, Nathaniel (2000): Healing springs: the ultimate guide to taking the waters : from hidden springs to the world's greatest spas. Inner Traditions / Bear & Company. ISBN 0-89281-836-0
  • Buchman, Dian Dincin (2001): The complete book of water healing. 2. utg., McGraw-Hill Professional. ISBN 0-658-01378-5
  • Crebbin-Bailey, Jane; Harcup, John W.; Harrington, John (2005): The Spa Book: The Official Guide to Spa Therapy. Cengage Learning EMEA. ISBN 1-86152-917-1
  • Dvorjetski, Esti (2007): Leisure, pleasure, and healing: spa culture and medicine in ancient eastern Mediterranean, Brill, (illustrert). ISBN 90-04-15681-X
  • Chambers, Thomas (2002): Drinking the Waters: Creating an American Leisure Class at Nineteenth-Century Mineral Springs. Smithsonian Institution Press.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Badeanstalt&oldid=24658194»