Hopp til innhold

Karl I av Østerrike-Ungarn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Karl I av Østerrike»)
Karl I av Østerrike-Ungarn
FødtKarl Franz Josef Ludwig Hubert Georg Maria von Österreich
17. aug. 1887[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Persenbeug Castle (Persenbeug-Gottsdorf, Østerrike-Ungarn)
Død1. apr. 1922[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (34 år)
Funchal (Portugal)[5][6]
BeskjeftigelseOffiser, politiker, monark Rediger på Wikidata
Embete
  • Konge av Ungarn (1916–1918)
  • keiser av Østerrike (1916–1918)
  • medlem i riksrådets overhus (1907–1916)
  • Konge av Böhmen (1916–1918)
  • Head of the House of Habsburg Rediger på Wikidata
Utdannet vedKarlsuniversitetet i Praha
Schottengymnasium (18991901)
EktefelleZita av Bourbon-Parma (19111922) (avslutningsårsak: personens død)[7]
FarOtto av Østerrike
MorMaria Josepha von Sachsen
SøskenMaximilian Eugen von Österreich
Barn
8 oppføringer
Otto von Habsburg
Robert Habsburg-Lothringen
Carl Ludwig Habsburg-Lothringen
Rudolph Habsburg-Lothringen
Elisabeth Habsburg-Lothringen
Adelheid von Habsburg-Lothringen[8]
Felix Habsburg-Lothringen[8]
Charlotte Habsburg-Lothringen[8]
NasjonalitetØsterrike[9]
Cisleithania
GravlagtIgreja de Nossa Senhora do Monte
Utmerkelser
Signatur
Karl I av Østerrike-Ungarns signatur
Våpenskjold
Karl I av Østerrike-Ungarns våpenskjold

Karl I (tidligere Karl Frans Josef Ludvig Hubert Georg Maria av Habsburg-Lothringen; født 17. august 1887 i Persenbeug, død 1. april 1922 i FunchalMadeira) var keiser av Østerrike og (som Karl IV) konge av Ungarn fra 1916 til 1918.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Karl var eldste sønn av keiser Frans Josef av Østerrikes brorsønn, erkehertug Otto av Habsburg (1865–1906) og Maria Josefa av Sachsen (1867–1944), datter av den siste saksiske kongen. Hans bestefar erkehertug Karl Ludwig var bror av keiser Frans Josef I. Han var nevø av erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Este.

Han forlovet seg den 13. juni 1911 i Villa delle Pianore ved Lucca (Italia) med Zita av Bourbon-Parma, og de giftet seg den 21. oktober samme år i Schloss Schwarzau (Niederösterreich). De ble foreldre til den senere EU-parlamentarikeren Otto von Habsburg.

Han ble utnevnt til tronfølger til keiser- og kongetronene i Østerrike-Ungarn i 1914 etter skuddene i Sarajevo.

Edsavleggelse som konge av Ungarn, 1916

Han etterfulgte i 1916 – midt under verdenskrigen – den gamle keiser Franz Josef. Han søkte omgående separatfred med de vestlige allierte (Frankrike og Storbritannia), noe som mislyktes. Keiser Karl var den eneste blant de politiske lederne som støttet fredsanstrengelsene fra pave Benedikt XV (1914–22). Han prøvde i 1917 å trekke Østerrike-Ungarn ut av krigen gjennom hemmelige kontakter med de allierte, de mest lovende gjennom sin svoger, prins Sixtus av Bourbon-Parma. Men alle forsøk mislyktes, hovedsakelig fordi keiseren nektet å avstå landområder til Italia. Da det begynte å gå rykter om hans initiativ, benektet han det hele. De allierte offentliggjorde da hans korrespondanse i mars 1918. Fordi han også hadde støttet franske krav på Alsace-Lorraine, ble hans rykte både i Tyskland og i hjemlandet sterkt lidende.

Innenriks initierte Karl til tross for de ekstremt vanskelige tidene en omfattende sosial lovgivning, inspirert av kristen sosiallære.

Da første verdenskrig var slutt, ble han tvunget til å tre tilbake. I 1921 forsøkte han å vinne tilbake tronen, i første omgang som konge av Ungarn, men uten å vinne støtte.

Etter en kort internering i abbediet Tihany ved Balatonsjøen ble han den 1. november 1921 sammen med sin hustru Zita tatt med det britiske Donau-skipet «Glowworm» til Svartehavet og så med den britiske krysseren «Cardiff» (D58) via Gibraltar til den portugisiske øya Madeira. Få måneder senere døde eks-keiseren, ennå ikke 35 år gammel.

Etterkommere

[rediger | rediger kilde]

Han fikk åtte barn:

  • Erkehertug Otto von Habsburg (1912–2011), tysk CSU-politiker, Østerrikes og Ungarns siste kronprins
  • Adelheid (1914–1971)
  • Robert (1915–1996)
  • Felix (* 1916-2011)
  • Karl Ludwig (* 1918)
  • Rudolf (* 1919)
  • Charlotte (1921–1989)
  • Elisabeth (1922–1993)

Saligkåring

[rediger | rediger kilde]

Han ble saligkåret av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma i 2004. Dette var den siste saligkåringen Johannes Paul II foretok. Til stede ved saligkåringen var hans sønn Otto von Habsburg og tallrike andre medlemmer av Habsburg-familien.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Charles I emperor of Austria, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Charles-I-emperor-of-Austria, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b regionální databáze Knihovny města Olomouce, tritius.kmol.cz, besøkt 25. september 2024[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Karlo I., Proleksis enciklopedija-ID 30205[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Карл I, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The Peerage person ID p10129.htm#i101288, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 2. januar 2013, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Erich Feigl (Hrsg.): Kaiser Karl. Persönliche Aufzeichnungen, Zeugnisse und Dokumente. Amalthea, Wien 1984, ISBN 3-85002-179-3.
  • «Karl Franz Joseph». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 3, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1965, s. 236–239. (Direkte lenker: s. 236, s. 237, s. 238, s. 239)
  • Gordon Brook-Shepherd: Um Krone und Reich. Die Tragödie des letzten Habsburgerkaisers. Molden, Wien 1968.
  • Peter Broucek (Hrsg.), Anton Lehár: Erinnerungen. Gegenrevolution und Restaurationsversuche in Ungarn 1918–1921. Verlag für Geschichte und Politik, Wien 1973, ISBN 3-7028-0069-7.
  • Peter Broucek: Karl I. (IV.). Der politische Weg des letzten Herrschers der Donaumonarchie. Boehlau, Wien 1997, ISBN 3-205-98737-3.
  • Alexander Demblin (Hrsg.): August Demblin: Minister gegen Kaiser. Aufzeichnungen eines österreichisch-ungarischen Diplomaten über Außenminister Czernin und Kaiser Karl. Böhlau, Wien 1997, ISBN 3-205-98762-4.
  • Eva Demmerle: Kaiser Karl I. „Selig, die Frieden stiften ...“. Die Biographie. Amalthea, Wien 2004, ISBN 3-85002-521-7.
  • Hans Flesch-Brunningen (Hrsg.), Karl I. Der letzte Kaiser. In: Die letzten Habsburger in Augenzeugenberichten, Düsseldorf 1967, S. 269–359.
  • Josef Gelmi: Der letzte Kaiser. Karl I. (1887–1922) und Tirol. Tyrolia, Innsbruck/Wien 2004, ISBN 3-7022-2619-2.
  • Andreas Gottsmann (Hrsg.): Karl I. (IV.), der Erste Weltkrieg und das Ende der Donaumonarchie. Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 2007, ISBN 978-3-7001-3929-4 (Inhaltsverzeichnis).
  • (de) Ludwig Jedlicka: «Karl.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 11, Duncker & Humblot, Berlin 1977, ISBN 3-428-00192-3, s. 243–245 (digitalisering).
  • Elisabeth Kovàcs: Untergang oder Rettung der Donaumonarchie? Böhlau, Wien 2004, 2 Bände, ISBN 3-205-77237-7 und ISBN 3-205-77238-5.
  • Heinz von Lichem: Karl I. Ein Kaiser sucht den Frieden. Bilddokumentation. Tyrolia, Innsbruck/Wien 1996, ISBN 3-7022-1993-5.
  • Bernhard A. Macek: Kaiser Karl I. Der letzte Kaiser Österreichs. Ein biografischer Bilderbogen. Sutton Verlag, Erfurt 2012, ISBN 978-3-9540-0076-0.
  • Jan Mikrut (Hrsg.): Kaiser Karl I. (IV.) als Christ, Staatsmann, Ehemann und Familienvater. Dom Verlag, Wien 2004, ISBN 3-85351-188-0.
  • Arthur Polzer-Hoditz: Kaiser Karl. Aus der Geheimmappe seines Kabinettchefs. 2. Auflage. Amalthea, Wien 1980, ISBN 3-85002-122-X.
  • Heinz Rieder: Kaiser Karl. Der letzte Monarch Österreich-Ungarns 1887–1922. Callwey, München 1981, ISBN 3-7667-0596-2.
  • Markus Roth: Karl von Österreich: Kaiser – Kriegsherr – Kirchenmann. Politischer Heiliger in der Neuzeit? Kovac, Hamburg 2013, ISBN 978-3-8300-6804-4.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Overhode for huset Habsburg
19161922
Etterfølger
Forgjenger  Keiser av Østerrike
19161918
Etterfølger
monarkiet avskaffet
Forgjenger  Konge av Ungarn
19161918
Etterfølger
Riksforstander Miklós Horthy