Den ingermanlandske krigen
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Den ingermanlandske krigen var en væpnet konflikt mellom Sverige og Russland som pågikk mellom 1610 og 1617. Krigen sluttet med at Sverige vant store landområder i freden i Stolbovo og var med og legge grunnlaget for den svenske stormaktstiden.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]
I Den store urotiden i Russland, sendte Karl IX av Sverige en styrke under ledelse av Jacob De la Gardie for å erobre den russiske festningen ved Staraja Ladoga. Da de ankom Ingermanland, ba innbyggerne i Novgorod den svenske kongen om at en av hans sønner, Karl Filip eller Gustav Adolf ble innsatt som deres konge, og på denne bakgrunnen overleverte de byen til De la Gardie.
Den russiske tsaren Vasilij IV satt beleiret av opprørere i Moskva, og hadde store nok problemer som følge av den pågående krigen med Polen. Han fant derfor å måtte alliere seg med den svenske kongen for å få militær hjelp mot opprørerne og Polen-Litauen, mot å gi svenskene kontroll over Korela festning (Keksholm) i Priozersk ved Ladoga, noe som skulle bli til Kexholms län. De la Gardie sluttet da sine styrker til styrkene under kommando av den russiske kommandanten Michail Skopin-Sjujskij og marsjerte mot Moskva for å frigi tsaren.
Den svenske intervensjonen i den russiske konflikten ga Sigismund Vasa anledning til å erklære krig mot Russland, og de polske styrkene slo de svensk-russiske styrkene i slaget ved Klusjino i 25. juni 1610, ikke langt fra Smolensk. Store deler av den svensk-russiske styrken ble knust, og de gjenværende styrkene, herunder de svenske leiesoldatene, overga seg. Nederlaget førte til at bojarene avsatte tsaren og polakkene besatte Kreml i Moskva.
Krigen
[rediger | rediger kilde]Den svensk/russiske alliansen opphørte ved at tsaren ble avsatt, og i 1611 overtok Gustav Adolf den svenske tronen. Han prøvde å få sin bror på den russiske tronen etter at polakkene ble drevet ut av Moskva etter et opprør i 1612, og Mikhail Romanov var blitt valgt til ny tsar i 1613. De la Gardie satt fortsatt med en svensk styrke i Novgorod og Ingermanland, og satte denne i bevegelse mot de russiske posisjonene. I 1613 ble Tikhvin beleiret, men de svenske styrkene ble slått tilbake. Den russiske motoffensiven maktet imidlertid ikke å gjenerobre Novgorod. Tsaren var forsiktig med å involvere sine styrker i åpen kamp, og krigen hadde liten aktivitet fram til svenskene erobret Gdov i 1614.
Året etter innledet svenskene en beleiring av Pskov, men kampene ble avsluttet da partene inngikk fredsavtalen i Stolbovo.
Virkninger
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Freden i Stolbovo
Fredsavtalen gjorde Russland til en innlandsstat vestover da de mistet adgangen til Østersjøen ved at Sverige fikk kontroll over Ingermanland og Ivangorod, Jama, Koporje og Nöteborg. Novgorod og Gdov ble tilbakelevert til Russland.
Videre førte krigen til en økt rivalisering mellom Sverige og Polen-Litauen om Østersjøen. De svenske ambisjonene om å gjøre dette til et svensk innlandshav første til den svenske innblandingen i den kommende tredveårskrigen og konflikt med Polen, Danmark-Norge og Det tysk-romerske rike gjennom hele 1600-tallet.
Det ble Michael Romanovs sønnesønn, Peter den store som klarte å bryte den svenske barrieren mot Østersjøen for russerne, og anla byen St. Petersburg ved Østersjøen for å styrke den russiske posisjonen langs kysten.