Lånord
Lånord er ord som har kommet inn i ordforrådet til et språk fra et annet språk, til forskjell fra arveord, som var en del av ordforrådet da språket (eller språkfamilien det er en del av) ble dannet. Et annet begrep for det samme er importord. Man kan skille mellom lånord og fremmedord, der forskjellen er at lånord i større grad blir en naturlig del av mottagerspråket.
Lånordsforskning er viktig i språkhistorisk forskning av flere grunner. For utforskningen av språkslektskap gjelder det å skille mellom arveord og lånord. Der to språk har samme ord med samme betydning, vil det være argument for språkslektskap, men bare dersom ordet ikke er et lånord. Et eksempel på tilfeller der dette er aktuelt, er spørsmålet om språkslektskap mellom uralske og tyrkiske språk, der lånord står sentralt.
Lånord kan også fortelle noe om tidligere språktrinn i det långivende språket. For eksempel er det mange urnordiske lånord i finsk, ord som i finsk ikke har gått gjennom de lydendringene de senere gikk gjennom i nordisk, slik at man for eksempel har kuningas «konge» og rastas, «trost» fra urnordisk *kuningaR og *trastaR, der a-en i suffikset forsvant i synkopetiden i germansk.
Lånord i norsk
[rediger | rediger kilde]Norsk har en stor andel lånord, hvorav størsteparten er hentet fra nedertysk. I senmiddelalderen skjedde en voldsom import av nedertyske ord i det skandinaviske ordforrådet, som endret de skandinaviske språkene dramatisk i forhold til slik språkene var i høymiddelalderen.[1] Det er anslått at mellom 30 og 40 prosent av det norske ordforrådet i dag er hentet fra nedertysk. Ord av nedertysk opprinnelse er f.eks. arbeid, betale, bruke, føle og snakke. Det er også en god del lånord av latinsk og gresk opprinnelse i skandinaviske språk; dette er ord som gjerne gjenfinnes i de fleste europeiske språk, og som ble tatt opp i norsk langt senere, særlig gjennom universitetene og vitenskapen. Generelt er de nedertyske lånordene i skandinavisk i større grad basisvokabular, altså ord som brukes svært ofte av alle lag av befolkningen, er en nødvendig del av språket og som «føles norske», mens lånord av latinsk og gresk opprinnelse er mer utpregede fremmedord, gjerne ord knyttet til vitenskap og utdannelse (typisk eksempel: leksikon). Norsk har også en del lånord fra høytysk og lånord hentet fra diverse andre europeiske språk. Også i vår tid tar norsk opp lånord/fremmedord, særlig fra engelsk, men også fra andre språk. Nye fremmedord kommer inn i språket bl.a. gjennom fjernsynet og Internett.[2][n 1][3]
Se også
[rediger | rediger kilde]Fotnoter
[rediger | rediger kilde]- ^ Like før den andre verdenskrig registrerte filologen Aasta Stene omkring 530 engelske ord som var i bruk i norsk. Lignende undersøkelser har blitt foretatt i senere tiår, og det ble klart at trenden var at stadig flere engelske ord kom i bruk. Anglisismeordboka fra 1997 har omkring 4000 oppslagsord, det vil si omkring syv og en halv gang så mange som Stene fant. Engelske ords andel blant lånord har også steget markant, og utgjør i Bokmålsordboka og Nynorskordboka henholdsvis ca. ti og tolv prosent av lånordene. Mens lånordene fra engelsk i 1950-årene i svært stor grad var knyttet til ungdomskultur, har fenomenet spredt seg også til andre felt. Mens ungdomskultur fremdeles er et viktig område, finner man også særlig ord knyttet til fritidsaktiviteter, sport og næringsliv. Det er også en betydelig mengde ord knyttet til mat, men dette områdets andel har minsket blant den totale mengde utenlandske lånord; dette er et resultat av en mer internasjonal matkultur der særlig spansk og asiatiske språk har vært kilde for lånord.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article963930.ece
- ^ Jf. Anne Line Graedler: «Engelsk i norsk» Arkivert 14. mai 2010 hos Wayback Machine. på Språkrådets nettsider.
- ^ Aasta Stene (1945): English Loan-words in Modern Norwegian, Oxford University Press og Johan Grundt Tanum Forlag