Henrik III av Det tysk-romerske rike
| Henrik III av Det tysk-romerske rike | |||
|---|---|---|---|
_Miniatur.jpg) | |||
| Født | 28. okt. 1016 Bayern[1] | ||
| Død | 5. okt. 1056[2][3][4] (39 år) Bodfeld | ||
| Beskjeftigelse | Aristokrat, keiser, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Gunhild av Danmark (1036–)[5] Agnes av Poitou (1043–)[5] | ||
| Far | Konrad II av det tysk-romerske rike | ||
| Mor | Gisela von Schwaben | ||
| Søsken | Matilda of Franconia Ernest II Liudolf, Margrave of Frisia Herman IV, Duke of Swabia | ||
| Barn | |||
| Nasjonalitet | Tyskland[7] | ||
| Gravlagt | Speyerdomen | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Henrik III (født 28. oktober 1017, død 5. oktober 1056 i Bodfeld i Harz i Tyskland), kalt Henrik den svarte eller Henrik den fromme, var konge av Tyskland og keiser av Det tysk-romerske rike og tilhørte det saliske dynasti.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han var eldste sønn av kong Konrad II av Tyskland og Gisela av Schwaben, og faren gjorde ham til hertug av Bayern som Henrik VI i 1026, etter Henrik Vs død. Da faren ble kronet til tysk-romersk keiser på første påskedag 1028, ble Henrik valgt og kronet til konge av Tyskland i Aachen-katedralen av Pilgrim, erkebiskop av Köln. Etter at Herman IV, hertug av Schwaben døde i 1038, ga faren også dette hertugdømmet til ham i tillegg til kongeriket Burgund, som Konrad arvet i 1033.
Keiser
[rediger | rediger kilde]Da faren, Konrad II, døde den 4. juni 1039 ble Henrik enehersker i kongeriket Tyskland og Det tysk-romerske keiserriket.
På synoden i Sutri i desember 1046 fikk Henrik satt punktum for et bittert skisma innen pavedømmet. Den betraktes som den første reformsynoden under Henrik IIIs regjeringstid, og den skulle ta oppgjør med simoni, det vil si kjøp og salg av kirkelige embeter eller stillinger.[8] Synoden kom til at pave Benedikt IX, som ikke var til stede, ikke lenger var å betrakte som pave. Sylvester III, som var kommet til synoden, ble ilagt en straff, men hva den bestod i, er ukjent.
Gregor VI førte som fungerende pave forsete under synoden, men pådro seg så meget kritikk at han etter påtrykket fra forsamlingen erklærte seg beredt til fratreden for å gjøre veien fri for en ny og ubelastet pave. Den 24. desember 1046, altså noen dager etter, ble det avholdt en ny synode i Roma, som fortsatte med det reformverk som var påbegynt i Surti, som formelt avsatte Benedikt IX, og valgte en ny pave. Henriks ønskekandidat erkebiskop Adalbert av Hamburg-Bremen (hvis tilsynsområde også omfattet Norge og resten av Skandinavia) avslo, men foreslo en venn av seg, biskop Suidger av Bamberg. Derpå ble Suidger valgt til pave den 25. desember 1046 og tok navnet Klemens II.
Den nyutnevnte pave Klemens II kronet så umiddelbart Henrik til keiser i Roma.
Henrik III utså med tiden fire tyskere til paver; Klemens II (1046-1047), Damasus II (1048), Leo IX (1049-1054) og Viktor II (1055-1057).
Keiseren ble i 1036 gift med den danske kong Knut den mektiges datter prinsesse Gunhild av Danmark. Sammen fikk de datteren Beatrix. Gunhild døde i 1038, og Henrik giftet seg på nytt i 1043 med Agnes, datter av hertug Wilhelm V av Aquitaine. Med Agnes fikk han en sønn som etterfulgte ham som keiser under navnet Henrik IV.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Union List of Artist Names, ULAN 500355725, utgitt 4. november 2016, besøkt 21. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 25011, oppført som Henrik III. (njemački kralj)[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Enric III, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0024077[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage, oppført som Heinrich III, Holy Roman Emperor, The Peerage person ID p10258.htm#i102571, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage person ID p10258.htm#i102571, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ IdRef, IdRef-ID 139636064, besøkt 1. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Guido Martin: Der salische Herrscher als Patricius Romanorum. Zur Einflussnahme Heinrichs III. und Heinrichs IV. auf die Besetzung der Cathedra Petri, I: Frühmittelalterliche Studien, Bd. 28 (1994), s. 257–295, her: s. 260.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- H. M. Gwatkin, J. P. Whitney, J. P. (red.) et al. The Cambridge Medieval History: Volume III. Cambridge: Cambridge University Press, 1926.
- John Julius Norwich. The Normans in the South 1016-1130. Longmans: London, 1967.