Trolldom

Denne artikkelen omhandler trolldom i juridisk betydning. For musikalen, se Trolldom (musikal).

Vannprøven (på latin judicium aquae frigidae) var et gammelt rettsmiddel for å avgøre skyld. Metoden ble også brukt under de europeiske trolldomsprosessene på 1500- og 1600-tallet, da gjerne kalt «heksesvømming» eller «heksebad». Fløt de mistenkte, var de skyldige, sank de, var de uskyldige.

Illustrasjon: Fargelagt trykk fra 1600-tallet

.

Trolldom var den juridiske betegnelsen på trolldoms- og hekserikriminalitet, altså lovbrudd, i den tidsperioden hekseprosessene pågikk. Disse varte fra 1400-tallet til 1700-tallet, men de fleste sakene foregikk etter reformasjonen, i det som kalles tidlig nytid. I dagligtale i dag brukes begrepet «trolldom» ofte om ulike typer magi, både tradisjonell svartekunst og andre trolldomskunster som kunne påvirke omgivelsene gjennom overnaturlige krefter, og moderne tryllekunster. Magi kan også omfatte okkultisme, spiritisme og annet.

I Norge var omfanget av hekseprosessene størst fra slutten av 1500-tallet og gjennom hele 1600-tallet. Den første kjente trolldomssaken i Norge ble ført i 1325, men denne hadde et annet preg enn dem vi kjenner fra 1500-tallet og senere. De siste dødsdommene for trolldom i Norge, ble avsagt på 1690-tallet. På 1700-tallet ble det ført flere trolldomssaker, men ingen av dem endte med dødsdom. Alt i alt ble det ført rundt 900 trolldomssaker i Norge og dokumenter for 650 av disse er samlet. I Norge foregikk spesielt streng forfølgelse av angivelige trollfolk i Finnmark, der primært norske kvinner var utsatt. 91 mennesker ble henrettet i løpet av 1600-tallet under trolldomsprosessene i dette området. Kildene til trolldomsprosessene i Finnmark er utgitt i full tekst i bokform. Steilneset Minnested i Vardø er bygd til minne om ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark. De som ble dømt til døden for trolldom i Norge, ble i mange tilfeller brent på bål.

Magi

Magi kan defineres som rituelle handlinger med den hensikt å få overnaturlige makter til å gripe inn i jordiske forhold. Ordet stammer fra latin magus (et lånord fra gresk) som også ble brukt om zoroastrismens prester. Gjennom magi får enkeltmennesket angivelig mulighet til å påvirke maktene; motsatt religionen, der mennesket bare kan be om Guds eller gudenes velvilje. Tradisjonelt skilles det mellom «nyttemagi» (hvit magi) og «skademagi» (svart magi).

Middelalderens lover forbød skademagi (latin: maleficium, flertall maleficia), mens nyttemagi som signing, helbredelse og lignende ble tolerert. I senmiddelalderen utviklet teologene et nytt syn, der all magi – også i det godes tjeneste, som helbredelse og jaktlykke - ble knyttet til onde makter.

I Norge gjaldt middelalderlovene i det store og hele til 1697, men det ble vedtatt dødsstraff for signing ved kongelig forordning i 1584. Til hundreårsjubileet for reformasjonen 12. oktober 1617 sendte kong Christian 4. ut en skjerpende forordning om «trollfolk og deres medvidere» der det het at disse «skal straffes paa deris hals uden ald naade!» Men nå ble signing straffet mildere, med landsforvisning i stedet for dødsdom.

Forbryteren

«Trollfolk», kjønnsspesifisert som «trollkvinne» eller «trollmann», var betegnelsen på forbryteren, også i Christian V's Norske Lov (1687‚ trolldomsloven opphevet i 1842 og i liten grad rettskraftig de siste 150 årene). På norsk ble ikke ordene «heks» (tysk: Hexe) og «hekseri» tatt i bruk før sent på 1600-tallet. I antropologien har «hekseri» og «trolldom» forskjellig betydning,^{[trenger referanse]} men i mange andre fagområder er «hekseri» et fellesbegrep.

Forestillinger om trollfolk i hekseprosessenes tid var en blanding av folketro og teologi. En trollmann/trollkvinne eller heks hadde angivelig fått magiske evner gjennom en djevlepakt. Idéen om djevlepakt hørte til en omfattende lærd europeisk doktrine kalt demonologi. Dette tankegodset spredte seg over hele Europa og fikk stor betydning for omfanget av trolldomsprosesser, også i Europas periferi som Finnmark. Trolldom var onde, skjulte handlinger forårsaket av en ond kraft som virket gjennom et menneske og skadet et annet. Den personen som forårsaket skadene, kunne være uvitende om det, og trengte ikke å ha noe ønske om å skade noen.^{[trenger referanse]}

Anklager om trolldom rammet ofte utøvere av nyttemagi, som signere eller sjamaner. Det var ofte kvinner som ble anklaget for trolldom, men i områder der tradisjonell magi ble utøvd av menn, var de mannlige «heksene» i flertall. I Norge og det nåværende Sverige (Finland og de baltiske besittelsene unntatt) var kvinneandelen blant de dømte ca. 75 %. Dette svarer til det antatte gjennomsnittet for Europa. Variasjonene er imidlertid så store (og kildegrunnlaget så tilfeldig) at det er vanskelig å hevde at forholdene i Norden er representative. Det som er klart, er at trolldomsprosessene i hovedsak rammet kvinner, for eksempel i Skottland var 84 % kvinner blant de anklagede, og i Finnmark tilsvarende 82 % kvinner.

Forbrytelsen og lovgrunnlaget

Heksevekt, Oudewater, Nederland.

Under og etter reformasjonstiden vedtok en rekke europeiske land egne trolldomslover, ofte hjemlet direkte ut fra bibelen. For eksempel viste Luther til Andre Mosebok 22,18: «En trollkvinne skal du ikke la leve». Derfor heter det i Danske og Norske Lov av 1683 og 1687 (artikkel 6-1-9): «Befindis nogen Troldmand, eller Troldquinde, at have forsvoret Gud og sin hellige Daab og Christendom, og hengivet seg til Diævelen, den bør levendis at kastes på ilden og opbrændis.» Trolldomslovene i Norge ble offisielt opphevet først i 1842.

Det hebraiske ordet Det gamle testamente bruker for «trollkvinne», er mekhashepha. Hva som eksakt lå i det ordet for flere tusen år siden da teksten ble til, vet ingen i dag. Ordroten, kashaph, har blitt oversatt med «mumling»; at heksen var den som praktiserte magi ved å mumle frem trollformler og ganding. Ordroten har imidlertid også vært oversatt med «å skjære» og dermed koblet til å skjære opp urter til medisin. Denne tolkningen av mekhashepha nærmer seg det som sies i Septuaginta, den greske oversettelsen av Det gamle testamente, som oversetter mekhashepha til det greske ordet pharmakeia, en kvinne som tilbereder medisin med urter. Men parlamentsmedlemmet Reginald Scott fra Kent oversatte i 1584 pharmakeia med «giftmorder» i sitt verk The Discoverie of Witchcraft.

Trolldom ble ansett som en av tidens mest alvorlige forbrytelser. Trolldommens verste form var «diabolismen», der det var inngått en djevlepakt. I den mest intense tiden med trolldomsprosesser ble folk også dødsdømt for «signeri», det vil si rituelle former for folkemedisin (healing) og hvit magi.

Adam av Bremen skriver i sin skildring av de nordiske land og misjonshistorie i det 11. århundre om trolldommen i Skandinavia. De verste udådsmennesker var etter den gamle kirkes oppfatning trollmennene og heksene, som også ble kalt "illgjerningsmenn" eller "uhyrer". Han skriver at disse "var Norge fullt", tross av Olav den helliges energiske utrydningskrig. Under Harald Hardråde synes de atter å være kommet i skuddet, og hekseri og trolldom har levd sitt hemmelighetsfulle liv. Enkelte folkeslag synes særlig utstyrt med okkulte evner, således lappene og de finsk-ugriske folk. Man skal ikke utføre spådom, galdering eller onde gjerninger, men den som blir kjent skyldig dette skal alt hans gods inndrives, halvparten tilfaller kongen og halvparten biskopen. Men den som lytter til spådom og tror på det, han skal bøte 40 mark, halvparten til kongen og halvparten til biskopen. Men den som farer med galdring og med onde gjerninger, og tror på det, han skal føres ut av vår konges land. Men de har adgang til å gå til skrifte og å bøte til Krist. Hvis noen blir anklaget for dette, skal de rense seg ved å betro seg til menn hvis de er mann, og til kvinner hvis de er kvinne. For kvinner er det innført et eget vitnesbyrd i trolldomssaker, 6 kvinner oppnevnes, 3 fra hver side av hennes bopel, husfruer som folk vet er gode. De skal vitne om at kvinnen ikke galdre eller gjøre onde gjerninger. Hvis et vitne svikter tar kongen halve formuen og bispen den andre halve, og hun skal føres ut av landet. Men om en kvinne er beskyldt for å være troll eller menneskeeter, da må beskyldningen komme fra tre hus, som er kjent i bygda. Blir hun kjent skyldig skal man føre henne ut på sjøen og hugge ryggen over på henne og senke henne i dypet. I Borgartingsloven I, 16, har man en mildere dom for dette tilfelle: "Hvis en kone er beskyldt for trolldom i herredet, da skal hun ha seks kvinners vitnesbyrd om det, at hun ikke er trollsk. Hun er fri, hvis hun kan skaffe det. Men kan hun ikke skaffe det, da fare hun bort fra herredet med sine eiendeler. Ikke volder hun det selv, at hun er trolsk". Adam mener at borgatingsloven sin straff bygger på at trolldomsevnen må være et verk av overnaturlige vesener som mennesket ikke kan verge seg mot.

Anklagede hekser i Norge ble dømt av ordinære rettsinstanser, og ikke av egne heksedomstoler. De nordiske (og britiske) lovene skilte seg fra de fleste europeiske, ved at rettssystemet var «akkusatorisk» – dvs. basert på anklage. Anklagen ble gjerne fremsatt av en privatperson. Den anklagede måtte fri seg fra anklagen ved ed. Dersom den tiltalte fikk støtte av et utvalg sambygdinger, naboer eller lignende, var hen, juridisk sett, uskyldig. Dette systemet førte til en stor andel frikjennelser – men også til sosial skjevhet, i det et godt rykte og en trygg, sosial posisjon kunne være avgjørende. Anne Pedersdotter var enke etter biskopen i Bergen og tilhørte byens overklasse, men endte like fullt på bålet; mens Marine Robertsdatter, konen til en annen bergensbiskop, Anders Foss, hadde sin mann i live, så han kunne tale hennes sak som dermed ble frafalt.

I perioden 1584 til 1617 hadde Norge en av Europas strengeste lover i heksesaker – i denne perioden var det også dødsdom for signeri. I oktober 1617 ble det vedtatt en ny lov mot trolldom i Danmark og Norge. Her ble rette trollfolk definert som «de som har bebundet seg eller omgåes med djevelen» – altså «diabolisme». Ifølge denne loven skulle staffen for signeri heretter være landsforvisning og bot. Likevel forekom det dødsdommer uten anklage om diabolisme, også senere.

I de fleste europeiske land var rettssystemet «inkvisistorisk». Det vil si at myndighetene iverksatte forhør av mistenkte. Tilståelser ble fremtvunget både ved tortur og ved psykisk press. Også i disse landene ble de fleste hekser dømt av verdslige rettsinstanser.

Boken Heksehammeren, Malleus Maleficarum, fra 1486, som var den mest kjente «instruksjonsboken» for hekserisaker i europeisk retts- og kirkehistorie, har spilt en stor rolle innenfor moderne hekseforskning. Det er imidlertid usikkert i hvor stor grad den (og lignende skrifter) var kjent i samtiden. Boken gjengir lærde oppfatninger, som i mange tilfeller står fjernt fra lov og rettspraksis, for eksempel i Norge.

Parlamentet vedtok under Charles II i 1670 en lov der kvinner kunne straffes etter lovene mot trolldom og hekseri om de lurte «Hans majestets mannlige undersåtter» til ekteskap ved hjelp av kunstige tenner, falskt hår, kosmetikk, velduft, sminke, korsett, høyhælte sko eller puter på hoftene. Etter domfellelse ville ekteskapet være for ugyldig å regne.

Praksisen med anklager om, og påfølgende straff for, hekseri er fortsatt (per 2024) ikke helt utryddet. I februar 2024 rapporterte eksempelvis media at i byen Culade i regionen Cacheu i Guinea-Bissau, hvor animistisk tro står sterkt, hadde 29 kvinner blitt anklaget for å ha brukt heksekunster til å ta livet av to unge mennesker, og som straff hadde de blitt tvunget av en animistisk prest til å drikke gift. Myndighetene i det aktuelle området uttalte i den forbindelse at de hadde til hensikt å sette en stopper for praksisen.

Se også

• Heks
• Heksehammeren
• Hekseprosessene
• Svartekunst
• Ganding
• Spådomskunst
• Nekromantiker
• Spiritisme
• Heksesabbat
• Svarteboka
• Skyggebok
• Grimoire
• Trollformel

Litteratur

• Reidun Laura Andreassen & Liv Helene Willumsen (red.): Steilneset Minnested. Kunst Arkitektur Historie. Stamsund 2014 ISBN 978-82-8104-245-2
• Bengt Ankarloo & Gustav Henningsen (red.): Early Modern European Witchcraft. Centres and Peripheries. [Oversettelse av Häxornas Europa 1400–1700: Historiska och antropologiska studier. Lund 1987]. Oxford 2001. ISBN 0-19-820388-8
• Lara Apps & Andrew Gow: Male witches in early modern Europe. Manchester & New York 2003.
• Ragnhild Botheim: Trolldomsprosessane i Bergenhus len 1566–1700. Hovedoppgave i historie – Universitetet i Bergen, 1999. PDF i fulltekst fra UIB
• Stuart Clark (red.): Languages of Witchcraft. Narrative, Ideology and Meaning in Early Moderen Culture. Houndmills & New York 2000.
• Rune Blix Hagen: Hekser – Fra forfølgelse til fortryllelse. Oslo 2003
• Rune Blix Hagen: Dei europeiske trolldomsprosessane ISBN 978-82-521-7016-0
• Linda Oja: Varken Gud eller natur. Synen på magi i 1600– och 1700-talets Sverige. Stockholm/Stehag 1999/2000.
• Liv Helene Willumsen: Dømt til ild og bål. Stamsund 2014 ISBN 978-82-8104-203-2
• Liv Helene Willumsen: Steilneset. Minnested over ofrene for trolldomsprosessene i Finnmark. Oslo 2011. ISBN 978-82-998059-0-2
• Liv Helene Willumsen: Trolldomsprosessene i Finnmark. Et kildeskrift. Bergen 2010 ISBN 978-82-7959-151-1

Eksterne lenker

• Trolldom, artikkel hos Store norske leksikon
• Fantes det hekser på 1600-tallet?, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Trolldomsprosessene: et europeisk overblikk, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Trolldomssakene i Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no