Hopp til innhold

Olympiabakken (Garmisch-Partenkirchen)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Große Olympiaschanze»)
Den store Olympiabakken
(Große Olympiaschanze)
Olympiabakken i mai 2009
Foto: Allie Caulfield
StedTysklands flagg Garmisch-Partenkirchen
Konstruktør, arkitektterrain:loenhart&mayr
Mayr+Ludescher
Sieber+Renn (storbakken)
Åpnet1902
Siste større ombygging2007
K-punkt (bakkest.)K125 (HS140), K80 (HS89), K43 (HS45), K20
Anerkjent bakkerekordK125: 144 m - Polens flagg Dawid Kubacki, 1. januar 2021
K80: 89 m - Tsjekkias flagg Antonín Hájek.
K43: 45,5 m - Sør-Koreas flagg Choi Yong-jik, 30. juli 2005, og Polens flagg Klemens Murańka, 30. juli 2005.
K20: 22 m - Tysklands flagg Christoph Zornig
Mesterskap, viktige rennOL 1936, verdenscup (Hoppuka)
Kart
Olympiabakken
47°28′53″N 11°07′04″Ø
Wikimedia Commons Den store Olympiabakken
(Große Olympiaschanze) på Commons
Olympiabakken i 1996
Adolf Hitler i Olympiabakken under åpningen av vinter-OL 1936.
Foto: Heinrich Hoffmann / Deutsches Bundesarchiv

Den store Olympiabakken (tysk: Große Olympiaschanze) er et skihoppanlegg ved byen Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Anlegget ligger ved fjellet Gudiberg i bydelen Partenkirchen, like ved målområdet til stedets utforløype, og består av fire hoppbakker med størrelse K125 (HS140), K80 (HS89), K43 (HS45) og K20. Olympiabakken er særlig kjent som arena for det årlige nyttårshopprennet 1. nyttårsdag, som også inngår i den tysk-østerrikske hoppuka og verdenscupen. Bakken ble også brukt under OL i 1936.

Den første hoppbakken ved Gudiberg ble bygd opp av snø i 1902 og senere satt opp som permanent hoppbakke. Fra 1922 ble det årlige nyttårshopprennet arrangert i bakken, som fikk navnet Olympia-Schanze am Gudiberg (norsk: Olympiabakken ved Gudiberg), i dagligtale Gudibergschanze (Gudibergbakken). Det var på dette tidspunktet ikke planlagt noe virkelig OL i Partenkirchen – navnet kom av at tyskerne arrangerte sine egne vinterleker i 1922, delvis fordi de etter 1. verdenskrig ble nektet å delta i sommer-OL i 1920 og 1924 samt det første vinter-OL i 1924.

Garmisch og Partenkirchen (sammenslått til byen Garmisch-Partenkirchen fra 1935) ble i 1933 tildelt vinter-OL 1936. Partenkirchen hadde allerede en storbakke, Kochelbergschanze, men organisasjonskomitéen for OL mente den lå for usikkert til med tanke på snø- og værforholdene. I stedet ble det bestemt at det skulle bygges en ny, stor hoppbakke ved siden av Gudibergschanze, som lå på et mer snøsikkert sted, og at den gamle Gudibergschanze skulle ombygges og moderniseres. Byggingen av den nye storbakken startet 10. oktober 1933, og det første prøverennet ble holdt 5. februar 1934. Storbakken hadde tårn av tre og betong og K-punkt ca. 80 meter. Bakkeprofilen var tegnet av Carl Joseph Luther i samarbeid med Partenkirchens byarkitekt Arnulf Albinger og ingeniøren Reinhard Straumann. I prøverennet satte nordmennene Randmod Sørensen og Knut Kobberstad bakkerekord med 68 meter. Under det første offisielle rennet ti dager senere forbedret Randmod Sørensen bakkerekorden til 82 meter.[1]

Ombyggingen av Gudibergschanze startet våren 1934. Sommeren samme år ble det bestemt at det kombinerte hopprennet i OL skulle holdes i den ombygde bakken, som var omdøpt til Lille Olympiabakken (Kleine Olympiaschanze), mens det spesielle hopprennet skulle holdes i storbakken, Store Olympiabakken (Große Olympiaschanze). Det første rennet i den ombygde Lille Olympiabakken ble arrangert 6. januar 1935. I et internasjonalt renn fem dager senere forbedret Randmod Sørensen bakkerekorden i den store bakken til 84 meter.

Tribunene rundt sletta hadde kapasitet på rundt 40 000 tilskuere, mens 20 000 til kunne komme inn dersom alt av plass rundt sletta ble utnyttet. Foran spesialhopprennet i OL og avslutningsseremonien gjorde man plass til enda 20 000, mens rundt 50 000 sto utenfor sperringene, i bakkene rundt og lengre unna i dalen. Dermed var hele 130 000 tilskuere til stede under det spesielle hopprennet i OL i 1936, som ble vunnet av norske Birger Ruud.

Garmisch-Partenkirchen ble igjen tildelt OL i 1940, etter at først Sapporo og så St. Moritz hadde trukket seg som arrangører. Men mesterskapet ble til slutt avlyst på grunn av 2. verdenskrig.

I 1950 ble storbakkens tårn av tre og betong erstattet av et tårn av stål, som kom til å prege Olympiabakken i nesten 60 år framover. Åpningsrennet i den første tysk-østerrikske hoppuka ble arrangert i Olympiabakken 1. januar 1953. Sammen med 1971/72 (Innsbruck) er det eneste gang rennet i Oberstdorf ikke har vært åpningsrennet i hoppuka.

Ombygginger i 1978 og 1996 strakte K-punktet i storbakken til 107 og 115 meter. Men Olympiabakken fikk etter hvert ry på seg for å være gammeldags, og var de siste årene den minste storbakken som ble brukt i verdenscupen. 14. april 2007 ble tårnet i den store Olympiabakken sprengt, og bakken ble ombygd til nyttårshopprennet 2008. Det ble bygd et nytt karakteristisk tårn av stål, og bakken ble utvidet fra K115 til K125. Den nye bakken er konstruert av arkitektfirmaet terrain:loenhart&mayr i samarbeid med ingeniørfirmaet Mayr+Ludescher og arkitektene Sieber+Renn. Alle de fire bakkene i anlegget har i dag plastmatter som muliggjør bruk også i sommerhalvåret.

Bakkerekorder

[rediger | rediger kilde]

Den siste bakkerekorden før ombyggingen i 2007 var 129,5 meter, satt av Adam Małysz (Polen) 1. januar 2001. Dagens bakkerekord i den store Olympiabakken er 143,5 meter, satt av Simon Ammann (Sveits) i verdenscupen (nyttårshopprennet) 1. januar 2010. Rekorden ble tangert av Marius Lindvik i samme konkurranse 1. januar 2020. Anders Jacobsen hoppet 145 meter 31. desember 2014, men rekorden telles ikke fordi det var trening før kvalifiseringen. Bakkerekorder i de andre bakkene: K80: 89 meter, satt av Antonín Hájek (Tsjekkia). K43: 45,5 meter, satt av Choi Yong-jik (Sør-Korea) og Klemens Murańka (Polen) 30. juli 2005. K20: 22 meter, satt av Christoph Zornig (Tyskland).

  1. ^ OL-rapporten s. 35.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata