Wushu

Wushu-utøver

Wushu (forenklet kinesisk: 武术; tradisjonell kinesisk: 武術; pinyin: wǔshù), er en samlebetegnelse for kinesisk kampkunst. En vanlig misforståelse i vesten også kjent som kung fu. Det finnes minst 128 ulike stilarter innen wushu, som kan være svært ulike hverandre. Eksempler på stilarter er taijiquan og shaolinquan. Stilartene kan deles inn etter hvor de er i fra (Nord-Kina eller Sør-Kina), hvor stor vekt de ligger på qi-energi (de som fokuserer på qi er indre stilarter, de andre er ytre) eller hvor gamle de er (tradisjonell eller moderne). Felles for wushu-stilartene er at de er sterkt påvirket av den tradisjonelle kinesiske kulturen.

Terminogi

Wushu betyr «kampkunst» og består av tegnene 武 (wǔ, som betyr «krig» eller «militær» og 术(shù), som betyr «disiplin», «ferdighet» eller «metode». Wushu er også kjent som kung fu, som en følge av at Bruce Lee og flere utøvere fra Sør-Kina brukte dette begrepet. Kung fu betyr «dyktighet gjennom hardt arbeid», og kan benyttes i alle sammenhenger hvor man kan utvikle ferdigheter. En dyktig kokk eller svømmer kan sies å ha god Kung Fu. Gjennom tidene har wushu også vært kjent som «guoshu» («kuoshu»), «bo», «jiji», «quanfa» («chuan fa») og «kinesisk boksing»

En vanlig misforståelse i vesten er at wushu bare er de moderne stilartene som er utviklet i Kina etter 1950 mens de tradisjonelle stilartene er kung fu. Mer riktig er det å skille mellom moderne wushu («xin wushu») og tradisjonell wushu («chuantong wushu»).

Historie

Det eldste sverdet fra Kina er fra ca. fra 500 f.Kr. og skriftlige kilder viser man utøvet uvæpnet kampkunst i Kina for over 4000 år siden. Wushu var først og fremst en praktisk ferdighet som ble brukt på slagmarken. Gjennom årene forsøkte man å finne den mest effektive metoden for å overleve på slagmarken, noe som resulterte ulike stilarter. Andre som hadde bruk for kampkunst var livvakter og gatekunstnere.

Fokuset i den kinesiske kampkunsten lå på våpenferdigheter, siden det var disse som var mest nyttig på slagmarken. De viktigste våpnene var pil og bue, spyd (qiang), sverd (jian) og sabel (dao). I tillegg til dette ble det utviklet en mengde andre våpen, og kineserne ble særlig kjent for bruken av stokk (gun).

Qi Ji Guang (1528 – 1587), en dyktig general i Ming-dynastiet, ga i 1584 ut en bok om militære ferdigheter som het «Ny bok om effektive militærteknikker». Denne boken hadde et kapittel om kampkunst uten våpen. Generalen skrev at uvæpnet nærkamp ikke hadde noe på slagmarken å gjøre, men at det kunne være god trening for soldatene. Han hevdet datidens wushu hadde for mange vakre, men ubrukelige bevegelser og tok utgangspunkt i enkelte stilarter og de teknikkene som han mente var mest effektive, og skapte en form på 32 bevegelser.

Etter nederlaget ved bokseropprøret (1899 – 1901) ble kinesisk kampkunst sett på som svak og barbarisk. Det er mye takket være arbeidet til medlemmene i Jingwu Athletic Association (stiftet i 1910) og Central Guoshu Institute (1927 – 1947), at wushu har fått den statusen den har i dag. De jobbet hardt med å markedsføre wushu som øvelser som var bra for kropp og sjel, og som kunne styrke det kinesiske folket.

På 1950-tallet gikk mange av de beste wushu-utøverne sammen for å lage å standardisere wushu, blant annet fordi det skulle bli mulig å konkurrere på tvers av stilartene under samme regelverk. De samlet teknikker og prinsipper fra de ulike stilartene fra Nord-Kina og skapte changquan. Senere gjorde de det samme med stilartene fra Sør-Kina og skapte nanquan. Man laget også standardformer av blant annet taijiquan. Man standardiserte også mange ulike våpenformer, blant annet sverd (jianshu), sabel (daoshu), stokk (gunshu) og spyd (qiangshu).

Konkurransen i moderne wushu er delt inn i taolu (oppvisningsformer) og sanshou (frikamp). I frikampen tillates alle slag, spark og kast, og det er også mulig å hive motstanderen av kampområdet, som er en hevet plattform. Når man konkurrerer i oppvisningsformer blir man vurdert med poeng mellom 1 og 10, på samme måte som i turn.

Stilarter

I wushu skiller man mellom ulike stilarter (iblant kalt systemer). Disse stilartene er forskjellige kampkunster som kommer fra Kina, og som er påvirket av den kinesiske kulturen. En stilart kjennetegnes av at den har en felles historie og mytologi, og av at den kan spores tilbake til samme trener. Hver stilart har sine egne teknikker og oppvisnings-/treningsformer (taolu). Det som virkelig gjør en stilart unik er de underliggende prinsippene og teoriene som ligger i «hjertet» av stilarten. Dette kan f.eks. være prinsippet om å alltid angripe i en rett linje, eller å alltid bevege seg i en sirkel rundt motstanderen.

Etter hvert som stilartene utvikler seg vil de ofte få flere «stiler», som er ulike variasjoner av en stilart. Stilarten taijiquan har f.eks. variantene Chen-stil taijiquan, Yang-stil taijiquan og Sun-stil taijiquan. Det er viktig å merke seg at det ikke er noen klar definisjon på hva som er en stilart og hva som er en stil, og disse ordene blir iblant brukt som synonymer.

En stilart kan bli oppkalt etter grunnleggeren av stilarten, f.eks. hung gar etter familien Hung, eller det kan bli oppkalt etter et grunnleggende prinsipp eller teori i stilarten, f.eks. taijiquan som er oppkalt etter taiji-tegnet (yin-yang). Andre stilarter blir oppkalt etter dyr som de imiterer, f.eks. houquan som betyr «ape knyttneve». Det er også vanlig å kalle opp stilarter etter opphavsstedet, enten det er reelt eller mytologisk, f.eks. shaolinquan etter Shaolin-tempelet.

Mytologi

Fremstilling av munker under en demonstrasjonskamp for besøkende dignitærer (tidlig 1800-talls murfreske i Shaolinklosteret).

Den kinesiske kampkunsten er opphav til en stor mytologi. Som en følge av at wushu har blitt overført muntlig, og av at utøverne har ønsket å knytte kampkunsten sin til en kjent historisk person har det oppstått mange myter om kampkunstens opphav.

Den vanligste myten går ut på en buddhistmunk (lama i noen varianter av myten) med navnet Bodhidharma (også kjent som Damo eller Tat Moh) tok med seg kampkunsten fra India (Persia eller Tibet i noen varianter), da han kom til Kina for å spre buddhismen. På sine reiser skal han ha sett en trane som kjempet mot en slange og skapte på bakgrunn av dette den første formen for wushu. Da han kom til Shaolin-tempelet så han at munkene der var for svake til å klare å sitte oppreist når de mediterte. Han lærte dem derfor wushu, samt noen yogaøvelser slik at de skulle klare å holde ut den harde meditasjonen. Senere satt han i en hule og mediterte i ni år for å oppnå opplysning. Før han reiste videre skrev han en eller to bøker om wushu som han ga til sin mest verdige elev.

Munkene skal ha fortsatt å trene og utvikle kampkunsten slik at de til slutt hadde svært mange ulike stilarter. Disse stilartene ble senere opphavet til all annen kampkunst i verden. Da de ble bragt til Okinawa ble de utviklet til karate, da de ble bragt til Japan ble de til jujitsu og i Korea ble de til taekwon-do. Enkelte har også "sporet" myten den andre veien og hevder at all kampkunst har sitt opphav i India, og i noen versjoner i Hellas.

Bodhidharma er en historisk person og kom faktisk til Kina for å spre buddhismen, han oppholdt seg mest sannsynlig i en av byene i nærheten av dagens Shaolin-tempel. Chan-buddhismen (Zen) oppstod ca. 100 år senere og man kan derfor ikke si med sikkerthet at han var grunnleggeren for den kinesiske varianten av buddhismen.

En annen velkjent myte er at alle de «indre» stilartene har sitt opphav i taoismen fra Wudang-tempelet mens alle de «ytre» stilartene har sitt opphav i buddhismen fra Shaolin-tempelet. De «indre» stilartenes skapelsesmyte er i grunn den samme som myten om Bodhidharma. Zhang Sanfen,g en taoistisk munk fra Wudang-fjellet, skal ha sett en fugl og en slange som kjempet mot hverandre. Med utgangspunkt i bevegelsene og taoisitsk filosofi skal ha ha utviklet de tre «indre» stilartene taijiquan, xingyiquan og baguazhuang.

I 1920 skrev Tang Hao, en av Kinas største kampsporthistorikere, en bok som het En studie av Shaolin og Wudang. I denne boken tok han i bruk en mengde skriftlige kilder for å bevise at hverken Bodhidharma eller Zhang Sanfeng visste noe som helst om kampkunst, og viste at opphavshistorien bare var en myte. Likevel er det mange som den dag i dag tror at wushu har sitt opphav i religiøse helseøvelser, blant annet som en følge av utallige «kung fu-filmer».

Historisk sett så er myten om taoistisk kampkunst av en nyere dato enn myten om Bodhidharma, og skal ha oppstått på slutten av 1800-tallet, da flere kjente mestre av taijiquan, xingyiquan og baguazhuang (deriblant Sun Lu Tang og Li Cun Yu) ønsket å vise at deres kampkunster var spesielle. Inndelingen mellom buddhistisk og taoistisk wushu ble først brukt av Central Guoshu Institute på 1920-tallet.

Wushu i Norge

De første wushuklubbene i Norge fokuserte på den «indre» stilarten taijiquan. Den første taijiklubben i Norge var Bergen Taijiquan Klubb, som ble grunnlagt av Rune Ingebrigtsen i 1986. Ingebrigtsen hadde lært ulike former wushu under sine treningsopphold i Kina og Malaysia på 70- og 80-tallet, og brukte dette som grunlag for undervisningen. I 1986 startet også Pamela Hiley som hadde lært taiji i England med å undervise taijiquan i Oslo området. De fleste taijiklubbene i Norge har sitt opphav i en av disse to instruktørene.

I 1985 startet Tony Brown Kung Fu med trening i Hung Kuen, en tradisjonell wushu-stilart, i Porsgrunn og utvidet i 1995 med en klubb i Bergen under Ivar Boxaspen. Senere kom flere klubber med fokus på «ytre» wushustilarter i Oslo. I 2007 stiftet profilen og Norges mest meritterte utøver Kim Gibson sin egen klubb, Oslo Wushu Team.

Den første nasjonale konkurransen i moderne wushu ble holdt i Bergen i 2005. Først var det bare konkurranse i lettkontakts frikamp (sanshou), og i 2006 ble den første nasjonale konkurransen i taolu holdt i Bergen. Norsk konkurranse-wushu opplevde en eventyrlig vekst de neste årene, og i 2009 var det nesten like mange deltagere i wushu-stevner, som det var i jiujitsu-stevner i Norge. I 2009 ble det første NM'et i fullkontakts sanshou holdt i Studentsentert i Bergen.

Det er flere stilarter som bruker betegnelsen wushu som praktiseres i Norge i dag, blant annet taijiquan (særlig yang- og chen-stil), changquan, nanquan, jianshu, daoshu, qiangshu, gunshu, duilian, nangun, nandao, hung kuen, xingyiquan, baguazhuang, tongbeiquan, chaquan, kim son quang kung-fu, wing chun, kung-fu toa og qwan ki do.

Wushu i media

Kung Fu har også blitt kommersialisert og kjent gjennom utallige filmer fra Hongkong, med aktører som Bruce Lee, Jackie Chan og mer nylig Jet Li.