Det gamle rike i Egypt
Det gamle rike refererer til en periode på nesten 500 år i Egypts oldtid. Den dekker det tredje til det sjette dynasti, det vil si perioden ca. 2686–2181 f.Kr. Epoken er den første av de tre «kongeperiodene» i den egyptiske sivilisasjon, og vurderes som høydepunkter i Nedre Egypt; de andre er Mellomriket og Det nye rike. Epoken er mest kjent for pyramidene, som ble konstruert som faraoenes gravsteder. Betegnelsen «Det gamle rike» ble skapt av historikere på 1800-tallet, og et skille mellom Det gamle rike og tidlig dynastisk tid ville ikke ha gitt mening for oldtidens egyptere selv. Ikke bare var den siste konge i tidlig dynastisk tid beslektet med de første to kongene i det gamle rike, men ‘hovedstaden’, den kongelige residens, forble værende i Ineb-Hedg, oldtidens egyptiske navn på Memfis. Den grunnleggende rettferdiggjøringen for et skille mellom de to periodene er den revolusjonerende endringen i arkitekturen fulgt av effektene av store byggeprosjekter på det egyptiske samfunnet og økonomien.[1]
Det gamle rike er vanligvis vurdert som perioden fra tredje til sjette dynasti, men mange egyptologer inkluderer også sjuende og åttende dynasti i det det gamle rike som en fortsettelse av administrasjonen sentralisert i Memfis. Mens det gamle rike var en periode av indre sikkerhet og framgang, ble den fulgt av en periode med splid og relativ nedgang, en periode referert til av egyptologer som første mellomepoke i Egypt.[2] I løpet av Det gamle rike ble kongene av Egypt (ikke kalt for farao før i Det nye rike) en levende gud som styrte eneveldig og kunne kreve tjenester og rikdommer av sine undersåtter.[3] De tallrike referanser til Det gamle rikes konger som faraoer stammer fra en allestedsnærværende bruk av begrepet «farao» som beskrivelse på enhver konge i oldtidens Egypt.
Under kong Djoser, den første konge av det tredje dynasti i det gamle rike, ble den kongelige hovedstaden flyttet til Memfis hvor Djoser opprettet sitt hoff. En nye epoke med byggeprosjekter ble opprettet ved Saqqara under hans styre. Kong Sjosers arkitekt Imhotep er kreditert for utviklingen av bygging med stein og med planen av den nye arkitektoniske form — trappepyramiden.[3] Faktisk er det gamle rike kanskje aller best kjent for det store antallet med pyramider som ble bygget på denne tiden som de egyptiske kongenes storstilte gravsteder. Av den grunn er Det gamle rike også med en viss rett også kalles for «pyramidenes tidsalder». Bak pyramidenes monumentale framtoning, som synes å vise at kongens makt var enrom, står imidlertid velviljen til en elite som flokket seg om kongen.[4]
Det tredje dynasti
[rediger | rediger kilde]
Den første konge av det gamle rike var Djoser (en gang mellom 2691 og 2625 f.Kr.) av det tredje dynasti. Han beordret byggingen av en pyramide (trappepyramide) i Memfis’ nekropolis Saqqara. En betydningsfull person under Djosers styre var Imhotep, hans vesir.
Det var i denne tiden at de tidligere uavhengige egyptiske statene ble kjent som nomer, underlagt en farao. De tidligere herskerne ble tvunget til å ta rollen som guvernør eller på annet vis arbeide med innkreving av skatt. Egypterne i denne tiden dyrket deres farao som en levende gud, og trodde at han sikret den årlig livgivende oversvømmelsen fra Nilen som var nødvendig for deres avlinger. Egypterne forsto naturen på denne tiden som at universet arbeidet i sykluser, og farao på jorden arbeidet for å sikre stabiliteten for disse syklusene. De oppfattet seg også som et særlig utvalgt folk.[5]
Det fjerde dynasti
[rediger | rediger kilde]Det gamle rike og dets kongelige makt nådde sitt høydepunkt under det fjerde dynasti (2613–2494 f.Kr.), som begynte med Sneferu (2613–2589 f.Kr.). Ved å benytte mer stein enn noen annen konge bygde han tre pyramider: en nå sammenrast pyramide i Meidum (omtrent 100 km sør for dagens Kairo), den bøyde pyramide i Dahshur (rundt 40 km sør for kairo), og den røde pyramide i nordlige Dahshur. Imidlertid ble den fullstendige pyramideutviklingen i byggekunsten ikke oppnådd ved Saqqara, men først ved konstruksjonen av de store pyramidene på Gizaplatået.[6]
Sneferu ble etterfulgt av sin sønn, Keops (Kufu, 2589–2566 f.Kr.) som bygget den store pyramiden på Gizaplatået som har fått navn etter ham, Kheopspyramiden. Etter hans død synes det som om det var en strid mellom hans sønner, Djedefra (2566–2558 f.Kr.) og Khafra (Khefren, 2558–2532 f.Kr.). Sistnevnte bygde den andre pyramiden og tradisjonelt antatt å ha stått bak sfinksen i Giza. Nyere gjennomgang av bevisene har fått egyptologen Vassil Dobrev til å foreslå at sfinksen ble bygget av Djedefra som et monument for sin far Keops.[7] Alternativt har sfinksen blitt verket til Keops.
Det ble utført militære ekspedisjoner inn i Kanaan og i Nubia, og hvor egyptisk innflytelse nådde opp Nilen i det området som i dag er Sudan.[8] Senere konger av det fjerde dynasti var kong Menkaura (2532–2504 f.Kr.), som bygde den minste pyramiden på Giza, Shepseskaf (2504–2498 f.Kr.), og (kanskje) Djedefptah (2498–2496 f.Kr.).
Det femte dynasti
[rediger | rediger kilde]
Det femte dynasti (2494–2345 f.Kr.) begynte med Userkaf (2494–2487 f.Kr.) og ble markert av en voksende betydning for kulten til solguden Ra. Kanskje som en konsekvens ble det gitt mindre anstrengelser til bygging av pyramidekomplekser enn under fjerde dynasti og mer til bygging av soltempler i Abusir, nord for Saqqara. Userkaf ble etterfulgt av sin sønn Sahure (2487–2475 f.Kr.) som kommanderte en hær inn i Punt (kanskje dagens Eritrea og nordøstlige Etiopia). Sahure ble deretter etterfulgt av Neferirkare Kakai (2475–2455 f.Kr.) som var enten Sahures sønn eller hans bror, i hvilket tilfelle han kan ha røvet makten til tronen framfor prins Netjerirenre.[9] han ble fulgt av to uklare og kortvarige konger, Neferefre (2455–2453 f.Kr.) og Shepseskare, sistnevnte muligens en sønn av Sahure.[10] Shepseskare ble avsatt av Neferefres bror Nyuserre Ini (2445–2421 f.Kr.).
De siste kongene i dynastiet var Menkauhor Kaiu (2421–2414 f.Kr.), Djedkare Isesi (2414–2375 f.Kr.) og til sist Unas (2375–2345 f.Kr.), den første herskeren som hadde pyramidetekster i inskripsjoner i sin pyramide.
Egypts økende interesser i handelsvarer, slik som elfenbein, røkelse som myrra og virak, gull, kopper og andre nyttige metaller, inspirerte egypterne i å bygge skip som kunne seile på åpent hav. De handlet med Libanon for sedertrær og reiste lange strekninger langs Rødehavet til landet Punt etter elfenbein, ibenholt, og aromatiske harpikser. Skipsbyggerne i denne tiden benyttet ikke nagler av tre eller metall, men benyttet reip for å konstruere sine skip. Planker og overbygningen ble tett bundet og knyttet sammen.
Sjette dynasti
[rediger | rediger kilde]I løpet av det sjette dynasti (2345–2181 f.Kr.) ble faraos makt gradvis svekket til fordel for mektige nomarker (de regionale guvernørene i nomene). Disse tilhørte ikke lenger den kongelige familie og deres posisjon ble arvelige og opprettet således lokale herskerdynastier som i stor grad var uavhengige fra faraos sentrale autoritet. Imidlertid var kontroll over Nilens oversvømmelser fortsatt emne for meget store arbeider, inkludert særlig byggingen av en kanal til Moerissjøen (Birkat al-Qarun), omtrent sju mil sørøst for Kairo, en gang rundt 2300 f.Kr. Den var antagelig også vannkilden til pyramidene på Giza århundrer tidligere.
Det femte dynasti begynte med Userkhaf ca. 2465 f.Kr. Han gjennomførte flere reformer som svekket farao og sentraladministrasjonen. Dermed ble guvernørene i realiteten mektige, regionale monarker, og etter Userkhafs død brøt det ut borgerkriger. Konflikten forårsaket hungersnød og underminerte sentraladministrasjonen ytterligere. Mye av årsaken til problemene lå i det fjerde dynastis enorme byggeprosjekter, som hadde tømt statskassen og svekket befolkningen.
I det sjette dynasti fortsatte borgerkrigene, og etter Pepi IIs meget lange styre (2278–2184 f.Kr.), dette er teoretisk mulig, ettersom han skal ha blitt kronet bare seks år gammel og levde til han var hundre, brøt Det gamle rike fullstendig sammen. Dråpen som fikk begeret til å renne over var en brå men kortvarig nedkjøling av klimaet i regionen, som førte til en drastisk forverring i landbruket ettersom Nilen ikke gikk over sine bredder slik den pleide å gjøre. Det oppsto igjen omfattende hungersnød, noe som forverret og økte stridene.[11] På graven til Ankhtifi, en nomark og lederskikkelse i første mellomepoke, står det en inskripsjon som beskrev den sørgelige tilstanden i landet ved at «hele Øvre Egypt var døende av sult, og folk spiste sine barn...»
Kunst og kultur
[rediger | rediger kilde]
Egypts Det gamle rike (dynastiene 3–6, ca. 2649–2150 f.Kr.) var en av de mest dynamiske perioder i utviklingen av oldtidens egyptiske kunst. I løpet av denne perioden lærte kunstnere å uttrykke deres kulturs verdensoppfatning. De skapte for første gang bilder og former som varte og fortsatte i generasjoner. Arkitekter og steinarbeidere mestret teknikkene som var nødvendig for å bygge monumentale byggverk med store steiner.
Skulptører og steinhoggere skapte de tidligste portretter av individer og de første statuer i full legemestørrelse, framstilt tre, kopper, og stein. De perfeksjonerte kunsten å hogge ut intrikate relieffdekorasjoner og gjennom skarp observasjon av naturen framstilte de detaljerte bilder av dyr, planter og selv landskaper, nedtegnet således de vesentlige elementene av deres verden for evigheten i scener malt og uthogd på veggene i templene og gravene.
Disse bildene og byggverkene hadde to hovedprinsipper: å sikre den ordnet eksistens og beseire døden ved å bevare livet inn i den neste verden. For dette tilpasset egyptiske kunstnere seg over tid et begrenset sett med virkemidler av standardtyper og etablerte en formell kanon som kom til å definere oldtidens egyptiske kunst for mer enn 3 000 år. Samtidig forble den fleksibel nok til å tillate subtile variasjoner og til dels nyvinninger. Selv om det meste av deres kunstneriske anstrengelser var sentrert rundt å bevare livet etter døden, omga egypterne seg også med objekter som økte og beriket deres liv i denne verden, produserte elegante smykker, vakre møbler med utskåret og innlagt arbeid fra et bredt omfang av materialer.
Kult og pyramidebygging
[rediger | rediger kilde]Aldri tidligere og knapt senere ble kongsmakten hevdet så sterkt som under Det gamle rike, særlig under kong Keops. Det som ble bygget under hans 23 eller kanskje 30 år med styre førte til en makeløs opplæring av arbeidere og byggledere. De hogde ut, bearbeidet og fraktet stein på flere tonn. Moderne beregninger antyder at antall arbeidere ikke oversteg 20 000 til 25 000 menn, steinbrytere og steinhoggere, ingeniører og arkitekter, steinleggere og mørtelleggere, de som tok seg av forsyninger, leverte mat og andre tilhørende tjenester. Med en antatt befolkning i Egypt på rundt 2 millioner betydde det at under en prosent av befolkningen var opptatt med pyramide- og tempelbygging.[13]
Kanskje like viktig var det at en ny samfunnsklasse av menn og deres familier bodde i residens- og pyramidebyene, de ansatte ved hoffet og statsadministrasjonen, samt håndverkere og kunstnere. De forsørget seg selv ved å arbeide som prester og embetsmenn ved tempelbyggingen. Det var de som formet staten og gjorde den i stand til å utføre enda flere og større byggebedrifter.[13]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Malek, Jaromir (2003): «The Old Kingdom (c. 2686–2160 BCE)» i: Shaw, Ian: The Oxford History of Ancient Egypt, Oxford and New York: Oxford University Press. ISBN 978-0192804587, s. 83
- ^ Roebuck, Carl (1966): The World of Ancient Times, Scribner, s. 55 & 60.
- ^ a b Roebuck, Carl (1966): The World of Ancient Times, s. 56.
- ^ Schulz, Reginé; Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt : faraoenes verden, s. 41
- ^ Herlin, Susan J. (2003): Ancient African Civilizations to ca. 1500: Pharaonic Egypt to Ca. 800 BC, s. 27. Arkivert fra originalen den 23. august 2003.
- ^ Roebuck, Carl (1966): The World of Ancient Times, s. 57.
- ^ Vassil Dobrev, Det franske institutt i Kairo, jf. «I have solved riddle of the Sphinx, says Frenchman», The Telegraph, 14. desember 2004; «Riddle of the Sphinx», Documentary Storm
- ^ Dupuy, R. Ernest; Dupuy, Trevor N. (1993): The Collins Encyclopedia of Military History, Collins; 4. utg., s. 5
- ^ Verner, Miroslav (2001): The Pyramids, New York: Grove Press.
- ^ Verner, Miroslav (2001): Archaeological Remarks on the 4th and 5th Dynasty Chronology, Archiv Orientální, 69
- ^ Stanley, Jean-Daniel et al. (2003): «Nile flow failure at the end of the Old Kingdom, Egypt: Strontium isotopic and petrologic evidence» i: Geoarchaeology. 18 (3), s. 395–402. doi:10.1002/gea.10065.
- ^ Bothmer, Bernard (1974): Brief Guide to the Department of Egyptian and Classical Art. Brooklyn, NY: Brooklyn Museum. s. 22.
- ^ a b Schulz, Reginé; Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt : faraoenes verden, s. 64
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Schulz, Reginé; Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt : faraoenes verden, Oslo: Spektrum, ISBN 9788278225752
- Malek, Jaromir (1986): In the Shadow of the Pyramids: Egypt During the Old Kingdom. University of Oklahoma Press, ISBN 0-8061-2027-4.
- Kucklick, Christoph (2000): Das Reich der Pharaonen, Hamburg: Gruner + Jahr, ISBN 3-570-19239-3.
- Jánosi, Peter (2006): Die Gräberwelt der Pyramidenzeit. Philipp von Zabern, Mainz, ISBN 978-3-8053-3622-2.
- Andràssy, Petra (2008): Untersuchungen zum ägyptischen Staat des Alten Reiches und seinen Institutionen. (= Internet-Beiträge zur Ägyptologie und Sudanarchäologie Vol. XI). London: Golden House Publications, (online Arkivert 18. april 2012 hos Wayback Machine.).
- Falck, Martin V.; Schmitz, Bettina (2009): Das Alte Reich. Ägypten von den Anfängen zur Hochkultur, Mainz: Philipp von Zabern, ISBN 978-3-8053-4073-1.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- «The Fall of the Egyptian Old Kingdom» fra BBC History
- Middle East on The Matrix: Egypt, The Old Kingdom — fotografier fra de mange historiske stedene som er datert til Det gamle rike
- «Old Kingdom of Egypt», Aldokkan