Den økumeniske patriark av Konstantinopel

Den økumeniske patriark av Konstantinopel er åndelig leder for den ortodokse kirke i Konstantinopel og æresoverhodet for hele den ortodokse kommunion. Hans fulle tiltale og tittel er Hans all-hellighet, erkebiskopen av Konstantinopel, Det nye Roma, og økumenisk patriark. Bispestolen i Bysants ble ifølge tradisjonen opprettet av apostelen Andreas, og den nåværende økumeniske patriarken, Bartholomeos I, er hans 270. etterfølger. Ved siden av den ortodokse kirke brukes tittelen patriark av Konstantinopel også i den armenske apostoliske kirke og var frem til 1964 også i bruk i den romersk-katolske kirke. Den ortodokse patriarken er imidlertid den eneste av disse som kan vise til en ubrutt linje med biskoper fra urkirken og frem til i dag.

Sete for patriarken er Fenerkvarteret i Istanbul. Den patriarkalske St. Georgskirken ved hovedvegen langs stranda ved Det gylne horn rommer patriarkens trone, og patriarkatets kontorer ligger like ved.

Historie

Apostelen Andreas regnes som den første biskopen av Bysants. Etter at byen ble romersk hovedstad under navnet Konstantinopel i 330, ble biskopen opphøyet til erkebiskop. Det første konsil i Konstantinopel (381) bestemte at erkebiskopen skulle ha høyest æresrang nest etter biskopen av Roma. Konsilet i Kalkedon (451) opphøyet erkebiskopen av Konstantinopel til patriark. Betydningen kommer også til uttrykk gjennom ærestittelen økumenisk patriark («hele kirkens patriark»), som ble tatt i bruk i det 6. århundret.

Utover senantikken økte imidlertid spenningen mellom paven i Roma og den økumeniske patriark, som endte med det store skisma og at begge patriarkene bannlyste hverandre i 1054. Etter at korsfarerne erobret Konstantinopel i 1204 og innsatte en latinsk patriark av Konstantinopel, levde de økumeniske patriarkene i eksil i Nikea frem til 1261. Etter den osmanske erobringen av Konstantinopel ble patriarken i 1454 gjort til leder (milletbaşı eller etnark) for alle ortodokse kristne, dvs. ikke bare de greske, men også bl.a. de bulgarske, georgiske og serbiske. Samtidig kunne de osmanske myndighetene inn- og avsette patriarken.

Da republikken Tyrkia ble grunnlagt i 1923, gikk denne myndigheten over til den tyrkiske regjeringen, som må godkjenne valget av patriarken. Tyrkisk lov bestemmer også at patriarken må være tyrkisk statsborger. Siden store deler av den greske minoriteten i Tyrkia har utvandret til Hellas, medfører den bestemmelsen en kraftig innsnevring av rekrutteringsgrunnlaget.

Forholdet til den katolske paven ble normalisert på 1950-tallet. Patriark Atenagoras I og pave Paul VI opphevet bannlysningene mot hverandres kirker i 1965.