Claude-Etienne Michel
| Claude-Etienne Michel | |||
|---|---|---|---|
 Claude-Etienne Michel | |||
| Født | 3. oktober 1772 Pointre i Jura i Frankrike | ||
| Død | 18. juni 1815 (42 år) Mont-Saint-Jean (Waterloo), Belgia Falt i strid | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Utmerkelser | Comte de l'Empire Æreslegionen Ordre royal et militaire de Saint-Louis Navn inngravert på Triumfbuen | ||
| Troskap | Frankrike | ||
| Våpenart | Infanteri | ||
| Tjenestetid | 1791 - 1815 | ||
| Militær grad | Divisjonsgeneral | ||
| Enhet | La grande armée | ||
| Deltok i | Revolusjonskrigene Napoleonskrigene | ||
Claude-Etienne Michel (født 3. oktober 1772, død 18. juni 1815) var en fransk offiser og divisjonsgeneral (fransk: général de division), i tjeneste under Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene. Under slaget ved Waterloo 18. juni 1815 var han nestkommanderende for en divisjon med jegere (fransk: chasseur) tilhørende keisergarden og kommandant for dens brigade fra den midlere garden. Det er mulig at Claude-Etienne Michel var offiseren som kom med ordene som ofte har blitt tillagt Pierre Cambronne: «Keisergarden dør og overgir seg ikke» (fransk: La Garde meurt et ne se rend pas).
Revolusjonskrigene
[rediger | rediger kilde]Under Revolusjonskrigene meldte Claude-Etienne Michel seg i oktober 1791 til den 38. bataljon med frivillige fra departementet Jura. Han ble utnevnt til løytnant 4. mars 1792 og 6. oktober 1792 ble han kaptein i 96. infanteriregiment. I 1792 var styrken han tilhørte utplassert på grensen mot Sveits. Den 5. mars 1793 ble han tatt til fange av prøyssiske styrker ved Remderkerm. Han ble satt fri ved en fangeutveksling 3. juli 1794 (3. messidor, år III. etter den franske revolusjonskalender), sluttet seg til sitt regiment som da var ved Sambre og Meuse-arméen. Den 30. september 1795 (9. vendemiaire år IV.) ble han utnevnt til bataljonssjef, ble sendt til Korsika og i 1796 deltok han i ekspedisjonen til Irland.
Etter den mislykkede ekspedisjonen til Irland ble han beordret til Nordarméen og 2. oktober 1799 var hans enhet i kamp med anglo-russiske styrker ved landsbyen Schoorldam i Noord-Holland i Nederland. Styrkene han ledet holdt stand på tross av fiendtlige angrep og han ble selv såret mot slutten av stridighetene. Han ble tatt til fange av engelske styrker 27. september 1798 (6. vendemiaire år VII.) og ble igjen satt fri ved fangeutveksling. Den 1. oktober 1799 ble han igjen såret under slaget ved Egmond aan Zee.
I slaget ved Nürnberg 17. desember 1800 (27. frimaire år IX.) ledet han sin bataljon med 400 mann mot en formasjon av 4 000 østerrikere og tok mange fanger. Under slaget ble han igjen såret, da han ble skutt i venstre arm.
Konsulatet og keiserdømmet
[rediger | rediger kilde]Han ble forfremmet til major for 40. linjeregiment 20. november 1803 (30. brumaire år XII.) og 24. mars 1804 mottok han æreslegionen. For hans innsats i slaget ved Austerlitz ble han 26. desember 1805 (6. nivose år XIV.) forfremmet til oberst og den 1. mai 1806 ble han major i 1. grenaderregiment av den gamle keisergarden. I mars 1806 giftet han seg med Margaret Maret (1784–1875), datter av gre Jean Philibert Maret og niese av Hugues-Bernard Maret.
Etter god innsats i slaget ved Jena-Auerstedt og slaget ved Eylau ble han 16. februar 1807 utnevnt til oberst. Han kjempet i slaget ved Friedland og etter Freden i Tilsit ble han beordret til Spania. Han kjempet i slaget ved Burgos 10. november 1808, viste stort mot og mottok æreslegionen og tittelen baron av keiserdømmet. I 1809 deltok han i Den femte koalisjonskrigen og var med i slaget ved Eckmühl, slaget ved Aspern-Essling og det avgjørende slaget om Wagram. Den 24. juni 1811 ble han forfremmet til brigadegeneral. Han deltok i felttogene i 1812 til 1814 i Russland, Tyskland og Frankrike
Den 6. april 1813 ble han av keiser Napoléon I utnevnt til kommandør av æreslegionen. Den 16. august samme år ble han tildelt Jernkroneordenen. Den 20. november 1813 ble han forfremmet til generalmajor (fransk: général de division).
Den 3. februar 1814 angrep han en fortropp av koalisjonsstyrkene under kommando av Johann I Josef av Liechtenstein ved Maisons-Blanches. Dagen etter, med støtte av dragoner fra general André Louis Elisabeth Marie Briche overrasket han koalisjonsstyrker ved Saint-Thibault (Aube) og på tross av at de var i overtall drev hans styrker de tilbake til Saint-Parres-lès-Vaudes. Den 11. februar, i slaget ved Montmirail, ble hans ene arm skadet, men han forble å lede sin divisjon og bidro til den franske seieren over koalisjonsstyrkene.
General Michel var fremdeles sengeliggende etter skaden da koalisjonsstyrkene nærmet seg Paris. Til tross for skaden stilte han den 30. mars til tjeneste, med armen i fatle. Styrker under hans kommando tok tilbake landsbyen Pantin som ble holdt av en divisjon av koalisjonsstyrkene under generalfeltmarskalk Pierre Wittgenstein.
Restaurasjonen
[rediger | rediger kilde]Under restaurasjonen ble han av kong Ludvig XVIII den 20. august 1814 utnevnt til chevalier de Saint-Louis (ridder av ordenen Saint-Louis) og oberst i den kongelige garden.
De hundre dagene
[rediger | rediger kilde]Etter keiser Napoléon Is flukt fra Elba og retur til Frankrike - i ettertid kjent som De hundre dagene - ble general Michel utnevnt til greve av keiserdømmet og kommandant for den nordlige divisjonen av den gamle keisergarden. Under slaget ved Waterloo 18. juni 1815 angrep styrker under Michels kommando La Haye Sainte og videre mot Mont-Saint-Jean. Angrepet ga de franske styrkene store tap og blant de døde var general Michel. Hans lik ble ikke funnet og sammen med mange av sine soldater er han begravet på slagfeltet. Hans navn er inngravert i kolonne 10 på den nordlige søylen av Triumfbuen.
Det er mulig at Claude-Etienne Michel var offiseren som kom med ordene som ofte har blitt tillagt Pierre Cambronne: «Keisergarden dør og overgir seg ikk»e (fransk: La Garde meurt et ne se rend pas).[1][2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Svaret på et krav om overgivelse kan ha vært «Garden dør, den overgir seg ikke» (fransk: La Garde meurt, elle ne se rend pas!) eller svaret kan ha vært det mer jordnære «faen» (fransk: Merde!). Et brev som ble offentliggjort i den engelske avisen The Times i juni 1932 angir at uttalelsene kan ha blitt sagt av general Michel. The Guard dies, it does not surrender. Cambronne surrenders, he does not die
- ^ D.H. Parry (c. 1900) Battle of the nineteenth century, Vol 1 Cassell and Company: London. Waterloo Arkivert 16. desember 2008 hos Wayback Machine.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- «Claude-Étienne Michel», i Charles Mullié, Biographie des célébrités militaires des armées de terre et de mer de 1789 à 1850, 1852 (Wikikilden, (fransk))