Carl I. Hagen

Carl I. Hagen
Hagen utenfor Stortingsbygningen i 2005
Født		Carl Ivar Hagen 6. mai 1944 (80 år) Oslo (Norge)
Beskjeftigelse		Politiker
Utdannet ved		University of Sunderland
Ektefelle		Eli Hagen (1983–)
Far		Ragnar Hagen
Søsken		Jorunn Bjørgum
Parti		Fremskrittspartiet (1973–1974) Reformpartiet (1974–1975) Fremskrittspartiet (1975–)
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Unge Høyre (ukjent–1973)
Fremskrittspartiets formann
1978–2006
Forgjenger		Arve Lønnum
Etterfølger		Siv Jensen
Fremskrittspartiets parlamentariske leder
1981–2005
Etterfølger		Siv Jensen
Stortingsrepresentant
1974–1977, 1981–2009, 2021–2025
Valgkrets		Oslo og Oppland
Carl I. Hagen på Commons

Carl Ivar Hagen (født 1944) er en norsk politiker (FrP). Han var Fremskrittspartiets formann fra 1978 til 2006 og bygde opp partiet fra å ha falt ut av Stortinget til å bli et av landets største opposisjonspartier.

Etter å ha arbeidet som næringslivsleder i næringsmiddelbransjen kom Carl I. Hagen første gang inn på Stortinget i 1974, valgt inn for Anders Langes Parti. Etter at han ikke ble gjenvalgt i 1977, kom han tilbake i 1981 og satt deretter i nasjonalforsamlingen sammenhengende frem til han ikke tok gjenvalg ved stortingsvalget 2009. I løpet av disse årene var Hagen Fremskrittspartiets ubestridte frontfigur på tross av perioder med intern uro, blant annet rundt «Dolkesjø»-landsmøtet i 1994. Ved stortingsvalget i 2021 ble Hagen på ny valgt inn på Stortinget, denne gang fra Oppland valgdistrikt.

Hagen var en sentral politisk aktør gjennom sine mer enn 25 år i norsk toppolitikk. I 1986 var han med på å felle den borgerlige Willoch-regjeringen. Senere har Hagen blant annet bidratt til å sette innvandrings- og integreringspolitikk på dagsordenen, vært Stortingets visepresident og vekselvis vært støttespiller for, og motstander av, flere ikke-sosialistiske regjeringer. Da han overlot formannsvervet til Siv Jensen i 2006 og trakk seg ut av politikken i 2009, var Fremskrittspartiet Stortingets nest største parti, med ca. 22 prosent av stemmene bak seg ved stortingsvalgene både i 2005 og 2009.

Bakgrunn og oppvekst

Carl Ivar Hagen vokste opp på Røa på Oslos vestkant i en familie på fire. Faren Ragnar arbeidet i Prisdirektoratet, mens moren jobbet i et advokatfirma. Søsteren Jorunn Bjørgum skulle senere bli historieprofessor ved Universitetet i Oslo.

Etter første real på Elisenberg skole i 1959 dro Hagen til England for å ha sommerjobb som jordbærplukker. Hjemme i Norge begynte han på Persbråten gymnas. Året etter fikk han sommerjobb som dekksgutt på Nesoddbåten, etter at faren i mellomtiden hadde fått stillingen som disponent i Nesodden-Bundefjord Dampskipsselskap. Sommeren 1961 var han maskingutt på NALs MS «Foldenfjord» og seilte på New York og Philadelphia.

I ungdomstiden var Hagen medlem av Unge Høyre, uten at han var spesielt aktiv i det politiske arbeidet. Etter gymnaset hadde han en periode jobb i et asfaltfirma i Tromsø, før han i januar 1964 avtjente førstegangstjenesten i Ingeniørvåpenet på Hvalsmoen. Her var han en periode kompanitillitsmann og fant seg godt til rette.

Studenttilværelse, yrkesliv og familiedannelse

Etter førstegangstjenesten dro Hagen til England for å studere. Etter et år ved Sunderland Technical College begynte han ved Newcastle College of Commerce (bildet), der han tok en grad i bedriftsøkonomi. En bygning her er oppkalt etter Hagen (The Carl Hagen House).

Hagen manglet fire poeng på å få hovedkarakteren «Meget» på gymnaset og hadde dermed ikke mulighet til å følge opp ingeniørambisjonene ved å begynne på NTH i Trondheim. På tross av bedre resultater da han tok opp eksamener etter militæret, var han fortsatt et stykke unna å komme inn, og han dro derfor sommeren 1964 til England for å begynne på Sunderland Technical College – den gang kjent som «Norges andre tekniske høyskole» på grunn av de mange norske studentene.

Hagen kom raskt inn i studentpolitikken, og han ble valgt inn i det lokale Student Representative Council i Sunderland. Problemer med den teoretiske matematikken på ingeniørhøyskolen gjorde at han i 1966 gikk over til å studere bedriftsøkonomi ved Newcastle College of Commerce, der det – i motsetning til i Sunderland – knapt var nordmenn. Også her gikk Hagen inn i studentpolitikken, og i 1967 ble han valgt til formann i Student's Union. Med dette vervet ble han også aktiv i arbeid på nasjonalt og regionalt plan i den nasjonale studentorganisasjonen National Union of Students (NUS).

1968 var preget av stor uro i studentmiljøene på kontinentet, og studentopprøret spredte seg etterhvert også til Storbritannia. I NUS var det blitt dannet en radikal fraksjon under ledelse av den senere britiske utenriksministeren Jack Straw. Hagen likte Straw godt som person, men støttet den moderate Labour-kandidaten Trevor Fisk (1943-1993) i kampen om formannsvervet. Fisk vant formannsvervet med knapp margin, mens Hagen uten hell utfordret Straw som nestleder.

Hagen beskriver i selvbiografien Ærlig talt hvordan det studentpolitiske arbeidet i England i stor grad formet hans fremtidige liv som politiker i Norge:

«Jeg gikk en tøff skole som debattant og møteleder. Jeg lærte møte- og debattprosedyrer, grunnprinsipper i vedtekter og organisasjonskultur, jeg utformet delegasjons- og kontrollrutiner, jeg lærte å skille mellom person og sak, jeg lærte engelsk flytende, og jeg lærte taktisk organisasjonsarbeid. Jeg fikk også en god del selvtillit – for mye, vil sikkert mange hevde – fordi jeg helt på egen hånd hadde maktet å bli til noe blant engelske studenter i Nordøst-England.»

Etter at Hagen forlot England, ble studenthuset i Newcastle oppkalt etter ham: «Carl Hagen House».

Rett etter avsluttede studier fikk den 25 år gamle Hagen stillingen som Marketing Executive for Norway i sukkergiganten Tate & Lyle. Etter kort tid i stillingen rykket han opp til å bli direktør for Tate & Lyle i Norge og ledet dermed en virksomhet med kontorer fra Kristiansand i syd til Tromsø i nord.

Hagen giftet seg i for første gang i 1970, men ekteskapet gikk i oppløsning på midten av 1970-årene. På slutten av årtiet traff Hagen Eli Aas, og hun tok tidlig del i samboerens (fra 1983 ektemannens) politiske liv. Hun ble etter hvert Carl I. Hagens personlige sekretær på Stortinget og fungerte også som hans nærmeste politiske rådgiver i alle år.

Fra Anders Langes Parti til Fremskrittspartiet via Reformpartiet

ALP blir til

VI ER LEI AV å bli utbyttet av statskapitalismen Vi er lei av å betale 70 prosent av våre inntekter i skatter, avgifter, moms.[…] Vi er lei av friske folk som henter trygdene sine i drosjer. Vi er lei av tvungen u-hjelp til stater som bruker til sammen 38 milliarder dollars til rustninger Vi er lei av politikere som tror de eier våre penger. Vi er lei av å betraktes som umyndige barn som ikke selv kan stelle sine egne penger Anders Lange lanserte i 1973 tretten «vi er lei av»-punkter (hvorav et utdrag er gjengitt ovenfor) og inviterte til et protestmøte på Saga kino. Hagen kjente seg umiddelbart igjen i punktene, og gav allerede på møtet sin underskrift til en ny partidannelse – Anders Langes Parti (ALP).

Hagens interesse var i 1973 fanget av et møte annonsert i avisene. Møteinnkalleren, Anders Lange, hadde publisert en liste med 13 «vi er lei av»-punkter og oppfordret folk til å møte på Saga kino den 8. april. Hagen hadde alltid stemt Høyre, men var de siste årene blitt skuffet over partiet, blant annet på grunn av nederlaget i EF-saken og manglende vilje til å sette ned skatter og avgifter. Han kjente seg umiddelbart igjen i Langes punkter og møtte ivrig opp på Saga.

Foran 1 400 tilhørere gikk Lange til harde angrep mot u-hjelpen, Arbeiderpartiet, offentlig byråkrati og skatter og avgifter, samtidig som han beskyldte Høyre for å «forråde velgerne». På slutten av møtet oppfordret Lange tilhørerne til å være med på å danne et nytt politisk parti, og Hagen gav straks underskriften sin til den nye partidannelsen.

Hagen sendte snart et brev til høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad der han tilbød sin hjelp i å få det nye partiet i gang. Hagen ble raskt tatt inn i den innerste kretsen rundt Lange, selv om Lange og Hagen allerede fra starten av var uenige i spørsmålet om partiets oppbygning: Der Hagen ønsket vedtekter, en formell organisasjon og et partiprogram mente Lange det klarte seg lenge med hans personlige egenskaper og «vi er lei av»-plakaten.

Kun få uker etter Saga-møtet var Hagen blitt utpekt av Lange til partisekretær. Han ble også satt på tredjeplass på stortingslisten i Oslo etter en svært uformell nominasjonsprosess. Anders Langes Parti (ALP) fikk raskt over fem prosent oppslutning på meningsmålingene og ble oppfattet som en trussel blant de etablerte partiene. Partiet ble under Lange styrt som et «énmannsshow», noe som utløste mye kritikk i pressen. Da Hagen igjen forsøkte å ymte frempå til Lange om at de måtte ha vedtekter og valg av formann, skal Lange ha blitt rasende, noe som ble et vendepunkt i forholdet mellom Lange og Hagen.

ALP fikk fire stortingsrepresentanter ved valget i 1973. At en protestbevegelse på få måneder fikk fem prosent og fire mandater, var på mange måter uventet, men Hagen var likevel skuffet over at det ble bare ble to mandater i Oslo – Lange og Gjems-Onstad. Hagen arbeidet imidlertid videre for at den løse bevegelsen skulle bli et mer normalt parti, og på partiets første ordinære landsmøte fikk han gjennomslag – mot Langes vilje – for at partiet skulle få vedtekter. Det forverret forholdet til Lange, som uttalte i et intervju at «min bitreste fiende er direktøren i sukkerfirmaet Tate & Lyle, Carl I. Hagen». Hagen tok så ordet på landsmøtet og kritiserte partiformannen direkte. Etter at forholdet de to imellom bedret seg noe på nyåret, blusset konflikten opp igjen sommeren 1974, og i juni sendte Hagen et 35-siders brev til Lange der han oppfordret formannen til å trekke seg tilbake. Kort tid etterpå meldte Hagen seg ut av ALP.

Reformpartiet og stortingsdebut

Hagen på Stortingets talerstol (2009). Hagen kom for første gang inn på Stortinget ved Anders Langes bortgang i 1974, men da som uavhengig representant. I løpet av perioden lyktes Hagen i å slå sammen sitt eget miniparti Reformpartiet med ALP, som han hadde forlatt etter uenigheter med Lange.

Foto: Lars Røed Hansen

Da Anders Lange døde i oktober 1974, rykket Carl I. Hagen opp som stortingsrepresentant. På denne tiden var abortsaken svært omstridt. Stortinget var delt på midten med Hagen på vippen. Hagen stilte opp i et intervju med Geir Helljesen i Dagsrevyen og sa at han kom til å stemme imot selvbestemt abort. Hagen har i ettertid beskrevet det som en bortkastet mulighet til å bli kjent for et stort publikum, noe som bare var «til å grine av».

På Stortinget tok Hagen plass i Administrasjonskomiteen. Han begynte tidlig å benytte seg av Stortingets spørretime til å konfrontere regjeringen stort sett hver eneste uke, og de borgerlige ble angrepet gjennom en nyoppfunnet teknikk der Hagen stadig fremmet tidligere nedstemte borgerlige forslag for å tvinge de andre partiene til å stemme på egne, resirkulerte forslag. For eksempel hadde de borgerlige partiene samlet stemt for et massivt nedsalg i statseide selskaper i 1974, men da Hagen fremmet et ordrett likt forslag året etter, stemte mange imot. Senterpartiets Sverre Helland uttalte i den sammenheng at «eg vil berre seia at sjølv om eg var med på eit framlegg i fjor, finn eg ingen grunn til å røysta for Carl I. Hagens forslag», og også mange i Høyre hadde snudd siden året før. Saken vakte oppmerksomhet i mediene, og det tok seg dårlig ut at mange i Høyres stortingsgruppe syntes forslagsstilleren var viktigere enn forslaget.

Etter bruddet med Anders Lange hadde Hagen stiftet Reformpartiet sammen med gamle allierte fra ALP. Etter at Hagen var kommet inn på Stortinget, hadde han mistet interessen for å danne et nytt parti, og han ønsket nå å slå Reformpartiet sammen med ALP. ALPs parlamentariske leder Gjems-Onstad var interessert i forslaget, mens Reformpartiets formann Kristoffer Almås var sterkt imot. Hagen gikk derfor i gang med å kontakte sentrale ALP-ere uten å fortelle det til Almås, og ved ALPs landsmøte 1975 ble det valgt et landsstyre under Arve Lønnum som var for en sammenslåing.

Hagen vant etterhvert også frem i styret i Reformpartiet – mot Almås' vilje – og fikk vedtatt sammenslåingen. Siste hinder var imidlertid Oslo ALP, der fylkesformann Sigmund Simonsen var en innbitt motstander av en sammenslåing. For å skaffe flertall i Oslo, sørget Hagen og Lønnum for å omdefinere sammenslåingen til en «sammensmelting» – noe som betydde at alle Reformpartiets medlemmer skulle få stemmerett på ALP-møtet som skulle avgjøre saken. Simonsen sørget imidlertid for å nekte Reformpartiets medlemmer inngang til møtet, og Hagen selv fikk med nød og neppe lov til å holde et innlegg. Sammensmeltingen ble deretter vedtatt med et knapt flertall, og Simonsen ble kastet som formann.

Hagen overtar Fremskrittspartiet

Hagen var i 1976 klar til å bli kvitt Gjems-Onstad som parlamentarisk leder for ALP. Han mente det ville være ødeleggende å ha Gjems-Onstad på topp før stortingsvalget 1977 og fikk overtalt stortingskollega Harald Slettebø og partiformann Lønnum til å være med på planen. Hagen ville gjerne overta som parlamentarisk leder selv, men godtok de andre partitoppenes plan om å fronte Slettebø. Gjems-Onstad ble overrasket og svarte med å skjelle ut alle ALPs tillitsvalgte og gå ut i media og oppfordre velgerne til å stemme Høyre. Kort tid etter ble Gjems-Onstad ekskludert fra partiet og stortingsgruppen.

I 1977 vedtok ALPs landsmøte et navneskifte til Fremskrittspartiet (FrP), etter modell av Mogens Glistrups danske Fremskridtspartiet. Dette var en viktig symbolsak for Hagen, som ønsket å legge arven etter Lange bak seg. Et halvt år før valget lå FrP på 1,2 prosent i en meningsmåling. Hagen fikk imidlertid hjelp av finansminister Per Kleppe. Trygve Hegnar avslørte i mars at Kleppe tok med seg hele familien på ferietur på regjeringens SAS-kort – og det uten å oppgi det til skattemyndighetene. Hagen og FrP kjørte saken hardt i Stortinget, og ordningen med SAS-kort ble avskaffet. Likevel var NRK i liten grad interessert i saken, noe som fikk Hagen til å omtale kringkastingsselskapet for ARK – Arbeiderpartiets Rikskringkasting. Også skattemyndighetene var passive. Etter at Hagen en tid senere ble ilagt en straffeskatt på 5 000 kr etter å ha unnlatt å innrapportere et styrehonorar, erklærte han at han ikke kom til å levere inn selvangivelse før Kleppe var gått av. Den manglende selvangivelsen førte til at Hagen ble skjønnslignet, og han oppnådde noe mediaoppmerksomhet med det han mente var manglende likhet for skattelovene.

Kleppe-saken var imidlertid ikke nok til at FrP kom i medvind igjen, og etter en rekke svake TV-opptredener av Lønnum fikk Fremskrittspartiet kun 1,9 prosent i valget. Alle partiets stortingsmandater røk, og Hagen havnet i en vanskelig økonomisk situasjon. I årene som fulgte arbeidet han som rådgiver for utenlandske oljeselskaper og fortsatte å være i stortingsmiljøet som lobbyist. Samtidig jobbet han for å styrke sin posisjon innad i partiet, og da Lønnum gikk av i 1978 ble Hagen ny formann etter å ha slått motkandidaten Jens Marcussen 33–14.

Som nyvalgt partiformann gikk Hagen straks i gang med å gjenreise partiet frem mot kommunevalget i 1979. Før valget krevde NRK at alle partier som skulle representeres i TV-debattene måtte stille liste i alle fylker og i minst 114 kommuner, noe Fremskrittspartiet tilsynelatende klarte. På tross av at NRK trakk antallet godkjente valglister i tvil, fikk Hagen lov til å stille opp hos Geir Heljesen og Lars Jacob Krogh. Under utspørringen kom Hagen med enkle, klare svar, noe som passet TV-formatet godt. Under den påfølgende partilederdebatten unngikk han å lese fra notater, men så hele tiden rett i kamera. Senere viste det seg at FrP kun stilte gyldige lister i 98 kommuner, og dermed ikke skulle ha vært med på NRK-debattene. Selv om Hagen brukte sin taletid på rikspolitiske spørsmål som utenrikspolitikk, individuell frihet og et økende byråkrati, bidro TV-opptredenene til et godt valg for Fremskrittspartiet med 4,6 prosent på landsbasis. Hagen fikk også 5 000 personlige stemmer i Oslo, mer enn noen andre som stilte til valg. Både VG og Dagbladet slo opp Hagen som valgets store vinner, og med plass i Oslo formannskap og FrP i vippeposisjon i bystyret stod Hagen i en posisjon til å vinne tilbake plassen ved neste stortingsvalg.

1980-årene: FrPs politiske gjennombrudd

Tilbake på Stortinget

Hagen har gitt uttrykk for at USAs president Ronald Reagan og Storbritannias statsminister Margaret Thatcher har vært sterke politiske forbilder, blant annet på grunn av deres sterke kutt i marginalskatten og en klar og sterk holdning mot Sovjetunionen og kommunismen.

Før stortingsvalget 1981 viste meningsmålingene at FrP hadde gode muligheter til mandat i Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. Hagen hadde fått jus-professoren Fridtjof Frank Gundersen til å stille i Akershus (på tross av at han ikke var med i partiet) og hadde også med seg Bjørn Erling Ytterhorn i Hordaland og Jens Marcussen i Rogaland som toppkandidater, og gikk optimistisk inn i valgkampen. FrPs valgkamp dette året var i amerikansk stil med country and westernmusikk, en partiformann i cowboyutstyr og store mengder flagg og ballonger, og på tross av at Hagen ikke greide å gjenta TV-suksessen to år i forveien kom alle fire toppkandidater inn.

Valgets store vinner ble imidlertid Jo Benkows Høyre. På tross av at det ble borgerlig flertall på Stortinget fikk Norge en mindretallsregjering fra Høyre under Kåre Willochs ledelse. KrF ønsket ikke å bli med i en regjering som administrerte loven om selvbestemt abort, og Senterpartiet ville ikke gå inn i en regjering med Høyre alene. Begge mellompartiene ville imidlertid støtte regjeringen i Stortinget, noe som gjorde at Willoch hadde flertall uten FrP og Hagens hjelp. På Fremskrittspartiets landsmøte i 1983 gikk Hagen nok en gang ut og inviterte Willoch til samarbeid, men på tross av dette viste de andre borgerlige partiene liten eller ingen interesse for Hagen.

I årene som fulgte ble forholdet mellom de to partiene igjen dårligere. Høsten 1983 ydmyket Kaci Kullmann Five Hagen fra Stortingets talerstol da Hagen ikke klarte å svare på Kullman Fives spørsmål om nøyaktig hva FrP mente med at minstepensjonen burde være halvparten av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, og formuleringer som «Hagen kledd naken» gikk igjen i de store avisene. Etter at også FrP-kollega Marcussen ble utsatt for en lignende behandling av Høyres Morten Steenstrup var Hagen sjokkert over behandlingen fra Høyre. Angrepene – alle svært konkrete med grunnlag i FrPs programfestede politikk – gjorde at Hagen nå ønsket flere velskolerte, unge liberalister inn på Stortinget, slik at det ikke skulle bli noen flere avkledningsscener.

Det var på denne tiden at Hagen erklærte liberalismen som FrPs offisielle ideologi. Hagen var sterkt inspirert av Margaret Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan i USA, som begge på første halvdel av 1980-årene kuttet kraftig i både skatter og i offentlige reguleringer. FrP liberalistiske ideologi bidro til å tiltrekke politisk skolert ungdom til partiet, og ved valgkampen i 1983 bidro FpU med Peter N. Myhre og Pål Atle Skjervengen i spissen til et godt valgresultat. Fremskrittspartiet endte med 6,3 prosent av stemmene på landsbasis, noe som gav 63 fylkestingsrepresentanter og 377 kommunestyrerepresentanter.

Våren 1985 hadde Hagen et mål om å få 15 stortingsrepresentanter, men store økonomiske problemer la en klar demper på valgkampsatsingen. FrP endte med kun to mandater, og Hagen selv var bare 2 000 stemmer unna å miste sitt mandat. Valget var imidlertid gått mye dårligere for Høyre, og regjeringen var nå avhengig av FrPs støtte for å få flertall. Dette gjorde at Hagen trodde han skulle få betydelig innflytelse. Hagen hadde imidlertid lovet i valgkampen å ikke felle en borgerlig regjering, og Willoch gav derfor lite i bytte for støtte i Stortinget.

1985–1987: Regjeringskriser og Willochs avgang

Etter fallende oljepris i 1986 foreslo Regjeringen Willoch en innstrammingspakke der blant annet bensinavgiften skulle økes med 42 øre. Carl I. Hagen og FrP bidro til å stemme ned regjeringens forslag, og åpnet derfor for Gro Harlem Brundtlands (Ap) tilbakekomst som statsminister.

Den første prøvelsen for regjeringen kom i budsjettbehandlingen samme høst. Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland var ikke villige til å hjelpe regjeringen, og i behandlingen i stortingskomiteene gikk FrP sammen med Ap og SV i mange påplussinger i budsjettet. Samtidig foreslo Hagen kutt i u-hjelpen og landbruksstøtten, noe som ikke var holdbart for KrF og Senterpartiet. Kjell Magne Bondevik advarte Willoch om at han etterhvert måtte velge mellom KrF og FrP, og i en pressekonferanse den 7. desember kom Hagen med kraftige angrep mot Willoch. «Både Jo Benkow og Rolf Presthus ville være en langt bedre statsminister enn Kåre Willoch», uttalte Hagen.

Tre dager senere stilte Willoch kabinettsspørsmål om fordelingen av tippemidler. Regjeringen ønsket en fordeling 50/50 mellom idrett og kultur, mens Ap, SV og FrP ønsket en større andel til idretten. Dette var en mindre viktig sak for landet, og Willochs kabinettsspørsmål må anses som en maktdemonstrasjon. Hagen var svært bitter over Willochs linje og følte at han ble hovert over. Likevel valgte Hagen å redde regjeringen for denne gang.

Mot jul inngikk regjeringen og FrP et forlik om den endelige salderingen av statsbudsjettet, mye på grunn av det gode forholdet mellom Hagen og Høyres parlamentariske leder Jan P. Syse. FrP fikk igjennom 201 millioner ekstra til veier, politi og rettsvesen, og på tross av at dette egentlig var mindre beløp var Hagen godt fornøyd over å være inne i varmen. Brundtland kommenterte forliket med at «Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har måttet akseptere at Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen har fått politisk innflytelse», mens Willoch fastholdt at han var «opptatt av å se praktisk på tingene og ikke la sympatier og antipatier overfor andre skape vansker».

Våren 1986 hadde oljeprisen falt fra 29 til 15 dollar fatet, og i mars la Willoch frem en «påskepakke» med 16 innstramningsforslag. Et av punktene var å øke bensinavgiften med 42 øre literen, og regjeringen gikk først til Arbeiderpartiet for støtte. Arbeiderpartiet ville imidlertid kun gå med på innstrammingene dersom man også hevet skattene for de rikeste, noe som var politisk umulig for Willoch. Dette skapte et dilemma for Hagen. Regjeringen var nå avhengig av FrPs støtte for å overleve, men Hagen hadde i valgkampen lovet å bekjempe alle skatte- og avgiftsøkninger, bensinavgiften spesielt. Samtidig hadde han også lovet å ikke felle en borgerlig regjering. Dagen før Willoch stilte kabinettsspørsmål om påskepakken sendte FrP ut en pressemelding om at «velgerne kunne stole på Hagen i spørsmålet om bensinprisene», og regjeringens skjebne var dermed beseglet. Willoch kalte avgjørelsen et «løftebrudd», mens Hagen mente kabinettsspørsmålet på bensinavgiften var et «politisk selvmord» av Høyre-lederen. Dette banet vei for Gro Harlem Brundtlands gjeninntreden som statsminister, og Hagens avgjørelse fikk langsiktige konsekvenser for norsk politikk. Fellingen av Willoch kom til å prege forholdet til Høyre i resten av Hagens tid som politiker og bidro til å ødelegge FrPs forsøk på å komme i regjering i lang tid fremover.

Året etter Willoch-regjeringens fall forsøkte Rolf Presthus å innlede et nytt borgerlig samarbeid. I pinsen 1987 bestemte Høyre, Sp og KrF seg for å fremme mistillitsforslag mot Regjeringen Brundtland under behandlingen av jordbruksoppgjøret. Partiene var avhengig av FrPs støtte for å få flertall, selv om økte overføringer til bøndene ville gå midt imot Fremskrittspartiets politiske plattform. Hagen sendte saken ut til høring i partiorganisasjonen, men utfallet var i praksis gitt på forhånd: FrP stod fast på det programfestede standpunktet med å ikke øke subsidiene til landbruket. Hagen holdt imidlertid kortene tett til brystet, og avgjørelsen ble holdt strengt hemmelig frem til en pressekonferanse dagen før spørsmålet skulle opp i Stortinget. Samtidig sendte han blandede signaler til Høyre, slik at Presthus kort tid før pressekonferansen faktisk var sikker på at Hagen ville bidra til å felle Brundtland. Det var kun få minutter før han slapp nyheten offentlig at Hagen gav Presthus beskjed om at FrP ikke ville stemme for mistillitsforslaget. Direkte på Dagsrevyen forklarte Hagen at Norge var inne i en «alvorlig økonomisk krise» samtidig som «behovet for innstramminger og måtehold er akseptert». «Et nytt oppgjør for landbruket vil ødelegge denne positive samfunnsholdning om moderasjon», mente Hagen. Hagen har i etterkant beskrevet samtalen med Presthus som «en av sine vanskeligste samtaler», og han skal ha hatt tårer i øynene og gråten i halsen da han knuste Presthus' drøm å bli statsminister. Hagen har likevel forsvart avgjørelsen om å ikke felle Brundtland, da han blant annet var redd for å miste hele troverdigheten i landbrukspolitikken om han stemte for å øke subsidiene.

Innvandringspolitikk, lønnslov og rekordvalgene i 1987 og 1989

Før valget i 1987 hadde FrP for første gang innvandrings- og flyktningepolitikk som sin viktigste sak. På tross av et hardkjør mot Hagen etter bruken av det såkalte «Mustafa-brevet» gjorde Fremskrittspartiet sitt til da beste valg noensinne med 12,3 prosent av stemmene. (Ill.foto: World Islamic Missions moské i Åkebergveien i Oslo.)

Innvandringsspørsmålet ble sentralt i FrPs politikk før valget i 1987. Antallet asylsøkere hadde økt fra under 1 000 i året til 8 600 i 1987, samtidig som den fallende oljeprisen hadde skapt problemer i norsk økonomi. Den 31. august foreslo biskop Andreas Aarflot en egen flyktningeskatt. Hagen grep straks sjansen og betegnet regjeringens politikk som «naiv» og «kostbar for skattebetalerne». Den 7. september leste Hagen høyt fra et brev han hadde mottatt i juli. Brevet var undertegnet en viss «Mohammed Mustafa» og fremholdt at «Islam, den eneste sanne tro, vil seire her i Norge», at «en dag vil moskeer være like vanlig i Norge som kirker er det i dag», og at «en dag skal også det vantro korset i flagget bort!».

Hagen fikk langvarig applaus fra publikum på valgmøtet i Rørvik da han leste brevet høyt, men allerede dagen etter kunne VG avsløre at brevet var falskt. Hagen måtte unnskylde at han ikke hadde undersøkt brevet grundigere. Hvem som fabrikkerte brevet, har aldri blitt kjent. Den virkelige Muhammed Mustafa anmeldte Hagen for ærekrenkelser, og innvandringspolitikk ble en hovedsak i valgkampinnspurten. I valget gjorde FrP sitt beste valg noensinne med 12,3 prosent av stemmene, og i Oslo fikk Høyre og FrP flertall alene. I ettervalgsmålingene oppgav 35 prosent av FrPs nye velgere at innvandrings- og flyktningepolitikken var utslagsgivende – langt flere enn de som oppgav de tradisjonelle FrP-sakene skatt og helse.

Hagen fikk med fokuset på innvandring innpass i helt nye velgergrupper, og sommeren 1988 ville hvert femte LO-medlem stemme FrP. Samtidig førte den nye linjen til flere konfrontasjoner med Blitz og andre radikale miljøer, og ved Hagens 1. mai-tale i Spikersuppa haglet flaskene og skjellsordene fra sortkledde ungdommer. Kort tid etterpå ble det sirkulert en «dødsliste» der ekteparet Hagen var nevnt, og Hagen med familie opplevde en lang rekke telefontrusler.

Regjeringen Brundtland la i 1988 frem et nytt forslag til lønnslov. Denne gjorde det ulovlig å gi større tillegg enn hva som ble fastslått i sentrale forhandlinger mellom de store sammenslutningene i arbeidslivet, i praksis LO og N.A.F. Hagen hadde i flere år omgitt seg med liberalistiske rådgivere som Skjervengen og Tor Mikkel Wara, og nå satte han liberalistene i arbeid med å angripe den nye loven. Liberalistene la frem et dokument der det ble trukket linjer fra regjeringens politikk til Mussolini og det italienske fascistpartiets politikk i mellomkrigstiden, noe Hagen forsøkte å få inn i finanskomiteens merknader til loven.

Dokumentet skapte rabalder på Stortinget, og etter at den vanlige forretningsorden ble tilsidesatt i behandlingen av Hagens forslag omtalte Hagen dette som «statskuppfart» fra Stortingets talerstol. Dette førte til at Stortingspresident Jo Benkow, som mistet flere nære familiemedlemmer i Holocaust, klubbet ham ned og påtalte ordbruken og sammenligningen med fascismen. Den påfølgende ordvekslingen ble skarp. NTB skrev at «den alminnelige oppfatningen i Stortinget er at Hagen har brutt en grense for hva representantene kan tåle seg i mellom».

Etter Fremskrittspartiets landsmøte 1989 var Hagen igjen i vinden, og meningsmålingene viste seks prosentpoeng fremgang for partiet. I valgkampen ble det alle mot Hagen, og statsminister Brundtland stilte for første gang opp til duell mot FrP-formannen på NRK. På spørsmål om hvorfor kriminelle på rømmen hadde krav på sosialhjelp rotet Brundtland seg inn i et komplisert juridisk resonnement, mens Hagen helt enkelt svarte «dette er meningsløst» og gikk til angrep på de han kalte «døgenikter». Hagen ble med klar margin kåret til debattens vinner på Kveldsnytt, og i tiden som fulgte, kapret han velgere både fra arbeiderklassen og kristenkonservative miljøer. To uker før valget lå FrP på 20 prosent på meningsmålingene, men da valgkampens siste dager kom til å handle om miljøvern og andre saker som ikke var viktige for FrP, gikk partiet sterkt tilbake. Hagen var redd for å falle under 10 prosent, men på valgnatten ble resultatet 13 prosent. Dette var Fremskrittspartiets hittil beste valg, da det fikk 22 stortingsmandater og ble landets tredje største parti.

Liberalisme, Dolkesjø og Hedstrøm

Fraksjonsdannelser i FrP

Stortingsvalget 1989 hadde sørget for en ny borgerlig regjering under Jan P. Syses ledelse. Regjeringen hadde imidlertid et svakt fundament i Stortinget, og motsetningene mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet var store i mange viktige saker. Regjeringen var avhengig av Fremskrittspartiet for å få flertall, men da KrFs Kjell Magne Bondevik og Sps Johan J. Jakobsen ikke engang ville forhandle direkte med Hagen om saker i Stortinget var samarbeidsklimaet iskaldt.

På slutten av 1980-tallet var FrP drevet i mer liberalistisk retning enn tidligere, men motsetningene innad i partiet var store. Liberalistene var kun fire av totalt 22 i stortingsgruppen i perioden 1989–1993, men de fire – Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara, Jan Erik Fåne og Petter Bjørheim – fikk alle sentrale verv som fraksjonsledere. Wara ble FrPs finanspolitiske talsmann. Mot denne gruppen stod en gruppe stortingsrepresentanter med et mer populistisk tilsnitt, ledet av Jan Simonsen og Vidar Kleppe. Partiet hadde også en mer konservativ fløy, med John Alvheim og tildels Hans J. Røsjorde.

Etter at Syse-regjeringen gikk av kom Brundtland tilbake som statsminister, og FrP mistet dermed innflytelsen på Stortinget. Da Rune Gerhardsen i 1991 gikk ut og kritiserte en «snillistisk» politikk overfor innvandrere, trygdemisbrukere og kriminelle tok også Arbeiderpartiet tilbake mange av velgerne som var gått til FrP årene i forveien. Kommunestyre- og fylkestingsvalget 1991 ble en skuffelse for Fremskrittspartiet med syv prosent av stemmene, og Hagen var for første gang siden 1987 i forsvarsposisjon. Hagen var på denne tiden åpen med planer om å trekke seg som formann, men da Wara og Skjervengen var på vei ut av politikken var det ingen åpenbar kronprins i partiet. Han bestemte seg derfor for å fortsette, men krevde nå at partiet samlet seg bak ham. Hagen uttalte til Dagens Næringsliv i 1991 at

Skal jeg likevel fortsette forlanger jeg at partiet stiller opp når jeg ber om det. Jeg kommer til å gjøre en del feil. Jeg varsler at mine utspill både blir mislikt og satt pris på. Men partiet må støtte meg også når jeg gjør ukloke ting.
[…]
Jeg har vært vingeklippet. Fra ulikt hold i partiet har jeg vært utsatt for et sterkt press. I to år nå har jeg selv valgt å ikke ta parti med noen. Dette blir det slutt på hvis jeg skal fortsette. Og da må pressgruppene bøye seg for min oppfatning.

Dolkesjø

Utdypende artikkel: Fremskrittspartiets landsmøte 1994

Jeg hadde vinglet frem og tilbake mellom de ulike fløyene, slik at alle skulle bli fornøyde. Nå var det slutt, Jeg hadde bestemt meg for å fortsette som formann, og for å igjen reise FrP som et stort og viktig parti. Da kunne jeg ikke lenger forsøke å være det samlede punktet for et splittet parti. Det ville ikke gå i lengden. I stedet kunne jeg kjempe for at vi sammen skulle finne ut hva FrP var og stod for, og så sørge for at vi holdt oss til det. De som ikke ville godta dette, fikk heller finne på noe annet å gjøre. Freden var over, og den store kampen om partiet var i gang.

Hagen om opptakten til «Dolkesjø»-landsmøtet i 1994

EØS og EU var blitt det store spørsmålet i norsk politikk i 1992, og i februar samme år eklærte Hagen seg offentlig som ja-mann. FrP-landsmøtet samme år bekreftet at partiet skulle arbeide for å få Norge inn i EU og i EØS-avtalen. Kort tid etter gikk ungdomsorganisasjonen FpU hardt ut med EU-kampanjen sin, der de brukte layouten på gamle NS-plakater og bilder av Sps Anne Enger Lahnstein, SVs Erik Solheim og den ytterliggående FMI-lederen Arne Myrdal sammen under overskriften «Nasjonal Samling». Hagen støttet opprinnelig kampanjen utad, men måtte moderere seg etter de mange sterke reaksjonene innad i Fremskrittspartiet.

Utover i 1992 forsøkte flere i partiet, med Fridtjof Frank Gundersen i spissen, å ta omkamp om EØS-avtalen. Omkampen ble kraftig imøtegått av liberalister som Wara og Skjervengen, mens Hagen unngikk å tone flagg utad. I partiorganisasjonen raste striden, og flere sentrale FrP-politikere tok debatten offentlig i media. Ja-siden vant tilslutt kampen i partiorganisasjonen, og flere fylkeslag, deriblant Hagens eget Oslo Fremskrittsparti, kritiserte åpent Hagens håndtering av saken. Sårene fra striden grodde heller ikke utover høsten, og stortingsgruppen var preget av dårlig stemning og lekkasjer fra gruppemøtene.

Én uke før valget i 1993 åpnet Hagen for å nedprioritere skattelette. Partiorganisasjonen ble tatt på sengen av VG-overskriften «FrP-formann Carl I. Hagen går imot lettelser i inntektsskatten neste år», og i tiden som fulgte, kom de interne stridighetene i partiet til overflaten igjen. Skattelettelsene var det eneste som holdt de tre fløyene i partiet sammen, og ved valget ble Fremskrittspartiets stortingsgruppe mer enn halvert. Utover høsten ble det full krig i FrP. I november vedtok FpU-landsstyret å be Hagen gå av, mens Hagen gikk til motangrep på liberalistene.

Fremskrittspartiets landsmøte 1994 – populært kalt «Dolkesjø» – ble stedet der striden ble avgjort. Allerede tidlig på landsmøtet gikk den liberalistiske nestlederen Ellen Wibe av, og hele helgen gikk Hagens allierte på talerstolen og angrep liberalistene. I etterspillet av landsmøtet brøt Stephen Bråthen, Ellen Chr. Christiansen, Oscar Hillgaar og Roy Wetterstad med stortingsgruppen, og i juli vedtok FpU å legge seg selv ned. I løpet av året valgte stort sett alle av FrPs markerte liberalister å trekke seg, og på tross av at Hagen satt igjen med full kontroll var prosessen en katastrofe for Fremskrittspartiet.

Hedstrøm-saken

Mer enn noen gang var det FrP og Hagen mot røkla. Per Ståle Lønning hadde en TV2-rølpete, men pågående og folkelig debatt i et kjellerlokale. Alle partiene var representert, og hovedfokuset var innvandring, Godlia-møtet og FrP. De andre dummet seg som vanlig ut i slike sammenhenger, mens jeg kunne være i mitt ess og stå rakrygget og fortelle om FrPs politikk. Bortsett fra Bjarne Håkon Hanssen har politikerne i de andre partiene ennå ikke skjønt at folket i likhet med FrP er bekymret over innvandringen. I den senere tid har man i tillegg blitt spesielt bekymret over at det kommer så mange ekstreme islamister hit. Også i partilederdebatten 8. september angrep de andre meg, men ikke så kraftig som jeg hadde trodd. De hadde nok fått klar beskjed om at vi økte i oppslutning hver gang de kritiserte synspunktene våre. Særlig Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland var forsiktige, slik jeg vurderte det.

Hagen om den politiske debatten etter Øystein Hedstrøms deltagelse på Godlia-møtet i 1995.

I Hagens hjemfylke Oslo ble i 1995 Einar Lonstad valgt til ny fylkesformann. Lonstad gikk hardt ut mot innvandringen fra første stund, og ved FrPs landsmøte ble Vidar Kleppe valgt til nestformann etter et benkeforslag. Samtidig fremmet Øystein Hedstrøm private lovforslag i Stortinget der han bad regjeringen utforme et innvandringsregnskap. Hagen og partiledelsen stilte seg i utgangspunktet bak Hedstrøms forslag, men etter uro med den nye linjen innad i partiet måtte han sammen med generalsekretær Geir Mo legge lokk på den interne debatten om innvandring.

Den tredje september var imidlertid Dagbladets førsteside prydet med et bilde av Hedstrøm og flere kjente norske høyreekstreme. Hedstrøm hadde deltatt i et møte på Godlia kino i regi av Den Norske Forening, og etter avisoppslaget var det lynsjestemning i Fremskrittspartiets arbeidsutvalg. Flere ville ha Hedstrøm ut av partiet, og på tross av at Hagen skal ha forsøkt å støtte Hedstrøm internt i arbeidsutvalget kom utvalget med en erklæring der partiet tok «meget sterk avstand fra enhver form for offisiell eller uoffisiell kontakt – organisert eller uorganisert – med rasistiske miljøer». Hagen måtte også personlig ta offentlig avstand fra Hedstrøm, og på tross av at Hagen ville ha med Hedstrøm videre frem mot valget bad arbeidsutvalget i et offisielt vedtak Hedstrøm om å «begrense sin deltagelse i valgkampen».

Hagen hadde bedt om å få håndtere Hedstrøm-saken på egen hånd, men store deler av partiorganisasjonen krevde å få Hedstrøm fjernet i dagene som fulgte. Hagen så imidlertid ikke nødvendigheten av å ekskludere Hedstrøm, og kort tid etter begynte også de andre partiene å angripe Hagen. «I kjernen av Fremskrittspartiet er det en profil som går over en grense når det gjelder rasisme. Det er ikke slik at FrP bare kan sette en parentes rundt Hedstrøm i noen uker», uttalte statsminister Gro Harlem Brundtland.

Hedstrøm ble gjemt bort resten av valgkampen og fikk munnkurv av Hagen som heretter skulle håndtere innvandringspolitiske spørsmål selv. Valgeksperter var etter Godlia-saken sikre på at møtet kom til å skade Fremskrittspartiet, men frem mot valget hadde partiet jevn fremgang. I løpet av de siste tre ukene før valget ble FrPs oppslutning doblet fra seks til tolv prosent, og 64 prosent av FrPs velgere angav innvandringspolitikk som en «svært viktig» sak i partivalget.

1997–2005: Nye utrenskninger og FrP som budsjettpartner for Bondevik

Oppgjøret med populistene

Både ved det såkalte «Dolkesjø»-landsmøtet i 1994 og rundt årtusenskiftet var FrP preget av stor uro med ekskluderinger og utmeldinger. Bildet viser Jan Simonsen, som tapte på alle punkter i et injuriesøksmål mot Hagen etter å ha blitt ekskludert fra partiet i 2001.

Populistene og de mer innvandringsfiendtlige delene av partiet hadde rykket inn i mange av liberalistenes gamle posisjoner, og Hagen hadde store problemer med å håndtere dem da han frem mot årtusenskiftet ville gjøre Fremskrittspartiet mer ansvarlig. I Oslo Fremskrittsparti var Einar Lonstad og hans allierte kommet i maktposisjon, og i nominasjonsstriden før kommunestyrevalget 1999 var Lonstad og Oslo-nestformann Dag Danielsen klare for å kaste gruppeleder Svenn Kristiansen. Hagen advarte partifellene i Oslo mot en ensidig innvandringsmotstand og støttet Kristiansen, men maktet ikke å hindre Lonstad i å ta førsteplassen. På Fremskrittspartiets landsstyremøte i februar 1999 advarte Hagen mot at FrP måtte bli et «én-saks-parti» og formanet medlemmene om å gå etter innvandringspolitikken, ikke menneskene.

På tross av at Hagen hadde vært innvandringspolitisk talsmann etter Godlia-møtet i 1995 greide han ikke å stoppe Kleppe, Hedstrøm og Fridtjof Frank Gundersen fra å komme med en lang rekke soloutspill. I 1999 kjørte Kleppe og Hedstrøm egne torg-møter der de kom med krasse uttalelser mot innvandrere, og hverken Hagen eller Siv Jensen maktet å glatte over uttalelsene. Etter at Oddbjørn Jonstad krevde egne leirer for flyktninger og asylsøkere gikk Hagen skarpt ut mot innvandringsmotstanderne i partiet og fikk partiets sentralstyre til å stoppe møtene til Kleppe og Hedstrøm.

Etter et noe skuffende valg i 1999 ble Jonstad ekskludert fra partiet, samtidig som Hagen kraftig kritiserte Hedstrøm og Kleppe internt. I Oslo begynte Lonstad-fløyen å legge planer for hvordan de skulle bli kvitt Svenn Kristiansen, og etter at Lonstad nektet å høre på Hagen i spørsmålet om fordeling av vervene som heltidspolitikere i Oslo, snakket aldri Lonstad og Hagen sammen igjen. Urolighetene i Oslo nådde snart stortingsgruppen, der Dag Danielsen ble Hagens hovedmotstander. I løpet av det neste året nådde også forholdet mellom Hagen og Gundersen frysepunktet, og etter at Gundersen gikk ut i Dagbladet og sammenlignet Hagen med Jörg Haider oppfordret Hagen åpent Akershus Fremskrittsparti til å kaste Gundersen.

Videre var det strid rundt nominasjonsprosessen i Oslo, der Hagen ville ha nestformann Siv Jensen på den sikre andreplassen. Etter at Danielsen nektet dette vedtok FrPs landsstyre nesten enstemmig at partiets ledertrio skulle prioriteres på stortingslistene, og selv om Danielsen til slutt gav etter ble det høsten 2000 satt i gang en eksklusjonsprosess. Lonstad valgte til samme tid å melde seg ut av partiet, mens Jan Simonsen, Vidar Kleppe og Fridtjof Frank Gundersen alle ble utsatt for harde angrep fra Hagen. I løpet av 2001 forsvant trioen fra partiet, mens Øystein Hedstrøm fikk en heller anonym tilværelse helt til han trakk seg ut av politikken etter neste stortingsperiode.

Bondevik-regjeringene

Kjell Magne Bondevik og Carl I. Hagen hadde helt siden 1980-tallet hatt vanskeligheter med å samarbeide politisk. På tross av at FrP flere ganger hadde vært budsjettpartner til to Bondevik-regjeringer var det aldri aktuelt for Bondevik å slippe Hagen inn i regjeringen, noe som gjorde at Hagen før 2005-valget kunngjorde at FrP «ikke under noen omstendighet vil støtte, forhandle med eller akseptere en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik».

Foto: Bjarte Sørensen

Regjeringen Jagland gikk av etter stortingsvalget 1997 etter 36,9-ultimatumet og ble erstattet av en sentrumsregjering under Kjell Magne Bondeviks ledelse. FrP var blitt Stortingets nest største parti, og regjeringsskiftet gav Hagen nye muligheter til politisk makt. I budsjettforhandlingene samme år måtte sentrumsregjeringen til Hagen for å få flertall, og FrP sørget sammen med Høyre for økt minstepensjon og to milliarder mindre i skatter og avgifter enn i Arbeiderpartiets forslag. Det var i disse forhandlingene at Siv Jensen for første gang utmerket seg i rikspolitikken, og i etterkant ble hun lansert som en fremtidig lederkandidat både i pressen og i partiorganisasjonen.

Også året etter måtte Bondevik til Høyre og FrP med statsbudsjettet, da Arbeiderpartiet nektet å samarbeide så lenge kontantstøtten stod fast. I 1998 ble det nye skattelettelser samtidig som budsjettbalansen forble uforandret. Det var imidlertid Høyre og Jan Petersen som stod hardt på disse kravene, og regjeringen anså Hagen som mer medgjørlig enn Petersen i forhandlingene. Hagen var i denne perioden opptatt av å legge til rette for en fremtidig regjeringsdeltagelse, og KrFs parlamentariske leder Einar Steensnæs satte pris på Hagens forutsigbarhet. Likevel kom Hagen med offentlig kritikk av statsminister Bondevik da han tok permisjon på grunn av «en depressiv reaksjon», og da Hagen bad regjeringen om en nærmere redegjørelse om statsministerens mentale helse vakte det store reaksjoner i de andre partiene på Stortinget.

Etter et kort mellomspill med Jens Stoltenberg som statsminister kom Bondevik tilbake etter stortingsvalget 2001. FrP hadde fått 14,6 prosent av stemmene og 26 mandater, og Hagen mente han hadde fått signaler fra de tre regjeringspartiene Høyre, KrF og Venstre om at han var aktuell som stortingspresident. Vervet gikk imidlertid til Aps Jørgen Kosmo, og fra Stortingets talerstol gjorde Hagen sin skuffelse offentlig kjent:

Så hører det selvsagt med til historien at alle vi politikere av og til kanskje har noen drømmer om vår egen fremtid. Noen er kanskje veldig sterkt opptatt av å være statsminister. Noen er kanskje veldig sterkt opptatt av å være utenriksminister og ha en karriere i den retning. Overfor de fleste som kjenner meg gjennom 20 år i denne sal, er det ikke noe å legge skjul på at min dagdrøm har vært å bli stortingspresident.
[…]
Jeg fikk en budbringer til mitt kontor kl. 17.00 som meddelte at disse ryktene [om stortingspresidentvervet] var feil, og at de tre [partilederne i den nye regjeringen] ikke ønsket å spørre om jeg ville være stortingspresident, men at de foretrakk Arbeiderpartiets kandidat. […] Han opplyste helt klart at han anså meg for å være den best kvalifiserte kandidaten, som de altså ikke ville ha fordi de ville ha Arbeiderpartiets.
[…]
Jeg må legge til at det var jo litt spesielt. Søndag fikk jeg min dagdrøm knust. Dagen etter kommer de to hovedpersoner som har ansvar for knusingen av min dagdrøm, til meg og ber om støtte til å gjøre dem til statsminister og utenriksminister. Noen ville bruke sterke uttrykk om dette. Jeg vil nøye meg med å si at jeg synes det er en litt selsom historie, en litt selsom måte å oppføre seg mot andre mennesker og andre partier på. […]

Også i 2001 måtte Bondevik til FrP for å få flertall for budsjettet. Bondevik måtte stille kabinettsspørsmål for å få FrPs støtte, selv om Hagen i forkant hadde lovet å støtte Bondevik hvis et kabinettsspørsmål ble nødvendig. Hagen spådde sommeren 2002 at KrF i løpet av perioden enten måtte ta FrP inn i regjeringen, eller alternativt måtte danne regjering med Ap og SV. Klimaet mellom Bondevik og Hagen ble imidlertid dårligere og dårligere, og senere på året gikk Bondevik offentlig ut og gjorde det klart at det var «helt uaktuelt» med et regjeringssamarbeid med FrP. Hagen var på sin side sikker på at det var Bondevik som året før hadde nektet ham presidentjobben.

Etter et nytt statsbudsjett vedtatt med FrPs støtte i 2002 skapte Irak-krigen i 2003 nye problemer i forholdet mellom Hagen og regjeringen. I forbindelse med den amerikanskledede invasjonen var regjeringen splittet i synet på militæroperasjonen, og der den USA-vennlige Petersen lojalt måtte følge regjeringens linje kunne Hagen offentlig støtte amerikanerne. Hagen erklærte at FrP nå hadde overtatt Høyres rolle i utenrikspolitikken, og da ambassadør John Doyle Ong kritiserte regjeringens krigsmotstand kunne Hagen kalle det en «betimelig påminnelse», til Petersens store irritasjon. Året etter gikk regjeringen til Arbeiderpartiet med statsbudsjettet, noe som ble historisk da de tradisjonelle hovedmotstanderne Høyre og Ap nå var blitt budsjettpartnere.

Vinteren 2005 var forholdet mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene blitt enda dårligere. I februar kom et utvalg i Fremskrittspartiet frem til at partiet ikke kunne akseptere en Bondevik-regjering etter valget med mindre Bondevik endret kurs. Hagen mente han gang på gang hadde gjort det klart at han og FrP fortjente å bli tatt mer på alvor, uten at budskapet nådde frem i regjeringen. På en pressekonferanse i Folketeaterbygningen den 20. juni la Hagen frem vedtaket for et fulltallig pressekorps:

Fremskrittspartiet stortingsgruppe har, overfor begge de regjeringene Bondevik har ledet, opptrådd meget konstruktivt, ansvarlig og seriøst. Og vi har overholdt alle våre løfter og avtaler. Allikevel står Kjell Magne Bondevik fast på at det ikke kommer på tale å drøfte eller forhandle med oss om regjeringsspørsmålet etter valget 2005 uansett hva slags valgresultat vi får. Uansett hva velgerne gir Fremskrittspartiet i oppslutning, vil han ikke snakke med oss om regjeringsspørsmålet.
På denne bakgrunn vil jeg opplyse om at Fremskrittspartiets stortingsgruppe etter valget 2005 ikke under noen omstendighet vil støtte, forhandle med eller akseptere en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik. Det betyr at uansett valgresultat vil det bli regjeringsskifte med mindre Jens Stoltenberg vil redde den sittende regjeringen. […]

Reaksjonene i det politiske Norge lot ikke vente på seg. Ved statsministerens kontor ble ikke utspillet tatt helt alvorlig, mens Høyre-leder Erna Solberg var redd Hagen dyttet KrF over til Arbeiderpartiet. Arne Strand i Dagsavisen omtalte Hagens utspill som «et politisk drap» og mente at «regjeringen er ferdig uansett valgresultat», mens politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, skrev at

[Hagens] langsiktige mål er å tegne et nytt politisk norgeskart der Fremskrittspartiet er en del av regjeringsmakten. Strategen Hagen ser at det sannsynligvis ikke vil være situasjonen dersom Bondevik-regjeringen fortsetter. Da er det fristende å ta et stort og dristig grep, og håpe at noe grunnleggende nytt vil utvikle seg i norsk politikk.
Det grepet tok Carl I. Hagen i går. Men for å få det til, måtte han begå noe som nærmet seg et slags karakterdrap på statsministeren.
[…]
Hagen har også tidligere vist seg frem som en langsiktig strateg. Hvis han nå lykkes med å fjerne Kjell Magne Bondevik fra norsk politikk, kan det i løpet av kommende periode åpne for en helt annen type samarbeid mellom Fr.p. og resten av de såkalte borgerlige partiene enn det vi i dag ser. Det vil ikke skje med Carl I Hagen som leder, men så har da også Hagen i lang tid vært meget opptatt av hva som vil skje etter at hans egen politiske tid er over.

Stortingsvalget 2005 gav flertall for Ap, SV og Sp, og Bondevik-regjeringen ble erstattet av Jens Stoltenbergs rød-grønne regjering. Fremskrittspartiet ble Stortingets nest største med 38 mandater og 22,1 prosent av stemmene.

Avgang som partiformann og senere karriere (2005–)

Carl I. Hagen trappet ned det politiske engasjementet i to omganger, og gikk av som parlamentarisk leder i 2005 og som partiformann i 2006. Begge vervene ble overtatt av Siv Jensen, som helt siden 1997–98 var blitt nevnt som en mulig arvtager.

Foto: FrPMedia

Hagen hadde etter valget i 2003 begynte å vurdere sin politiske fremtid. Han bestemte seg snart for å gå av som parlamentarisk leder og partiformann i to omganger og offentliggjorde beslutningen i Tønsbergs Blad den 4. oktober 2003.

Etter Hagens 24 år som parlamentarisk leder for Fremskrittspartiet overtok nestformann Siv Jensen høsten 2005. Året etter gikk Hagen også av som formann ved Fremskrittspartiets landsmøte ved Gardermoen helgen 5.–7. mai. En enstemmig valgkomité hadde innstilt Jensen som ny formann, og med unntak av et fåtall blanke stemmer stilte landsmøtet seg helhjertet bak Jensen. «Du får nå gleden, æren og belastningen ved å være formann», sa Hagen da han overrakte Jensen formannsklubben han selv hadde fått av Arve Lønnum 28 år tidligere.

Hagen tok ikke gjenvalg til Stortinget etter perioden 2005–2009 da han hadde han vervet som Stortingets visepresident. Han begynte deretter som kommunikasjonsrådgiver i Burson-Marsteller.

Hagen var i liten grad politisk aktiv etter at han sluttet på Stortinget i 2009, med unntak av et oppdrag som «eldre-general» for FrP og et ønske om å få vikariere som byråd for Sylvi Listhaug i Oslo. Den 6. september 2010 takket han ja til å bli Fremskrittspartiets ordførerkandidat i Oslo til valget i 2011. Den 9. september 2011 avblåste han ordførerduellen med Oslos ordfører Fabian Stang, fordi han fryktet dette kunne få FrP-velgere til å stemme Høyre. Ved valget i 2011 ble han innvalgt i Oslo bystyre. Den 18. oktober 2013 ble det klart at Hagen ble nestleder i samferdsels- og miljøkomiteen i Oslo bystyre, etter Mazyar Keshvari.. Fra 2011 til 2019 var Hagen gruppeleder i bystyret for Fremskrittspartiet i Oslo og valgresultatene i 2015 var på seks prosent og i 2019 på 5.3 prosent. Flere i partiet pekte på at Hagen sin dominerende rolle hadde gitt for liten fornyelse i partiet og var en av hovedgrunnene til de dårlige valgresultatene.

I 2017 var Hagen kandidat til en av de faste plassene i Den Norske Nobelkomite, et verv han offentlig ga uttrykk for at han ønsket seg. Ved avstemning i Stortinget 8. desember 2017 fikk Hagen 16 stemmer, mens Berit Reiss-Andersen fikk 86 stemmer og ble gjenvalgt.

I 2018 mente Hagen i et intervju på den russiske TV-kanalen RT at NATO burde godta at Russland hadde okkupert og annektert den ukrainske Krym-halvøya siden dette var «Russlands bakgård» og siden en folkeavstemning arrangert av okkupantene viste at flertallet av innbyggerne på Krym ønsket å bli en del av Russland (selv om denne folkeavstemningen ikke var akseptert av hverken Norge, NATO eller G7-landene som fri og rettferdig).

Hagen har de seneste årene markert seg som klimaskeptiker og har flere ganger advart mot dem som snakker om at det er en klimakrise. I 2019 sendte han en e-post til samtlige stortingsrepresentanter og advarte mot at Greta Thunberg kunne få Nobels fredspris. Hagen advarte blant annet for at standpunktene til Thunberg kunne gi borgerkrig.

På landsmøtet til Fremskrittspartiet i mai 2019 stod Hagen i spissen for bompengeopprøret der han fikk gjennomslag mot Siv Jensen sine stemmer å bruke 100 milliarder kroner på å fjerne alle bomstasjoner. Carl I. Hagen har også fungert som stortingsrepresentant som vara til bedrageridømte Mazyar Keshvari siden oktober 2018 til januar 2020. Denne plassen mistet han da Fremskrittspartiet valgte å tre ut av regjeringen og Siv Jensen kom tilbake som stortingsrepresentant. Da det ble bestemt at Fremskrittspartiet skulle ut av regjering åpnet Hagen også opp om at også lederspørsmålet i Fremskrittspartiet bør bli et tema. Han viste til feilvurderinger gjort av partiet, feil kursvalg og at han forlot partiledervervet med målinger på 30 prosent, mot knappe 10 prosent ved fratredelsen i regjering. Dette forslaget fikk liten støtte ellers i Fremskrittspartiet.

I 2020 nominerte Oppland FrP Hagen som listetopp ved Stortingsvalget 2021. Nominasjonen var kontroversiell innad i partiet, og flere lokalpolitikere for partiet mente at topplasseringen burde ha vært gitt til noen med sterkere tilhørighet til fylket. Hagen ble valgt som stortingsrepresentant da han ble tildelt utjevningsmandatet fra Oppland valgdistrikt, og er i perioden medlem av Kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Den 21. februar 2022, rett før Russlands invasjon av Ukraina, uttalte Hagen at «Norge bør foreslå og kreve en folkeavstemning i Donetsk og Luhansk om de vil tilhøre og være en del av Russland eller Ukraina!». I en pressemelding den 21. februar understreket FrP at de ikke deler Hagens syn og at de støtter regjeringens linje.

Verv

Anders Langes Parti / Fremskrittspartiet

• 1978–2006: Formann, Fremskrittspartiet
• 1973–1974: Sekretær, Anders Langes Parti

Stortinget

Stortingsperioder

• 2021–2025: Representant nr 6 for Oppland, FrP
• 2017–2021: Vararepresentant nr 2 for Oslo (møtte fast fra oktober 2018 til januar 2020 under Mazyar Keshvari sin sykemelding)
• 2005–2009: Representant nr 3 for Oslo, FrP
• 2001–2005: Representant nr 5 for Oslo, FrP.
• 1997–2001: Representant nr 3 for Oslo, FrP.
• 1993–1997: Representant nr 6 for Oslo, FrP.
• 1989–1993: Representant nr 3 for Oslo, FrP.
• 1985–1989: Representant nr 14 for Oslo, FrP.
• 1981–1985: Representant nr 8 for Oslo, FrP.
• 1973–1977: Vararepresentant nr 1 for Oslo, ALP (møtte fast etter Anders Langes bortgang i 1974).

Gruppestyrer

• 2005–2009: Medlem, gruppestyret, FrP
• 1981–2005: Formann gruppestyret (parlamentarisk leder), FrP
• 1976–1977: Nestformann gruppestyret, ALP

Presidentskap

• 2005–2009: Stortingets visepresident

Stortingskomiteer

• 2017–2021: Vararepresentant, Utdannings- og forskningskomiteen (møtte fast under Mazyar Keshvari sin sykemelding fra 2019 til 2020)
• 1997–2001: Medlem, Arbeidsordningskomiteen
• 1993–2009 og 2021–2025: Medlem, Kontroll- og konstitusjonskomiteen
• 1987–2005: Medlem, Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité (Den utvidede utenrikskomité fra 1993)
• 1985–1989: Medlem, Utenriks- og konstitusjonskomiteen
• 1985–1989 og 2001–2009: Medlem, Fullmaktskomiteen
• 1981–1989: Medlem, Finanskomiteen
• 1981–2005: Medlem, Valgkomiteen
• 1974–1977: Medlem, Administrasjonskomiteen

Oslo bystyre og formannskap

• 1983–1987, Varamedlem, Oslo bystyre
• 1982–1983, 1987–1991, 1995–2003, 2011–2019 medlem, Oslo bystyre
• 1979–1982: Medlem, Oslo formannskap

Fotnoter

Type nummerering

Referanser

Anvendt litteratur

• Ekeberg, Jan Ove (2001). Kong Carl: en uautorisert biografi om Carl I. Hagen. Oslo: Kagge. ISBN 8248901335. 
• Hagen, Carl I. (2007). Ærlig talt. [Oslo]: Cappelen. ISBN 9788202260774. 
• Moen, Elisabeth Skarsbø (2006). Profet i eget land: Historien om Carl I. Hagen. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205359547. 

Bibliografi

• Hagen, Carl I. (2010). Klar tale. [Oslo]: Cappelen Damm. ISBN 9788202337810. 
• Hagen, Carl I. (2007). Ærlig talt. [Oslo]: Cappelen. ISBN 9788202260774. 
• –og Berg, Carl Johan (red). Hagens lille blå. Metope, 1988. ISBN 82-403-0040-5
• Hagen, Carl I. (1984). Ærlighet varer lengst. Oslo: Aventura. ISBN 8258803050. 
• Kloke ord av Carl I. Hagen Kurerforlaget 1987

Eksterne lenker

• (en) Carl I. Hagen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Carl I. Hagen på Internet Movie Database
• (no) Carl I. Hagen hos Stortinget
• (no) Carl I. Hagen hos Virksomme ord
• (no) Carl I. Hagen i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
• «(no) Carl I. Hagen» i Norsk biografisk leksikon.
• (no) «Carl I. Hagen» i Store norske leksikon
• Wikiquote: Carl Ivar Hagen – sitater