Grønlandshval

Grønlandshval
	Nomenklatur
	Balaena mysticetus; Linnaeus, 1758
	Populærnavn
	grønlandshval
	Klassifikasjon
Rike	Dyr
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Pattedyr
Orden	Hvaler
Familie	Retthvaler
Slekt	Balaena
	Miljøvern
	Norsk rødliste:
	EN — Sterkt truet
	Økologi
Habitat:	marint
Utbredelse:

Grønlandshvalen (Balaena mysticetus) er en bardehval i retthvalfamilien (Balaenidae) og eneste art i grønlandshvalslekten (Balaena).

Beskrivelse

Grønlandshvalen blir typisk inntil 19 meter lang og veier normalt opptil 60 metriske tonn, men forskere har anslått at den trolig kan bli over 20 meter lang og veie mer enn 100 tonn på sitt største. Dette gjør denne hvalen til den nest tyngste av alle hvaler, i vekt bare slått av blåhvalen. Hunnene blir gjerne 1-2 meter lengre og en del tyngre enn hannene.

Grønlandshvalen ligner de andre retthvalene og har en kompakt, nærmest rumpetroll-lignende kropp. Kroppen er dekket av et inntil 61 cm tykt spekklag. Hodet er enormt i forhold til størrelsen og kan utgjøre nærere en tredjedel av den totale kroppslengden. Grønlandshvalen har korte runde sveiver. Fargen er sort med et hvitt eller kremfarget felt på den fremre delen av underkjeven. Den lyse fargen kan ha sorte prikker. Den har inntil 600-700 barder som henger ned fra to rader i overkjeven. Bardene kan bli inntil 430 cm lange.

Utbredelse og bestand

Grønlandshvalen er utbredt i en sirkumpolar omkrets på den nordlige halvkule, både i Nord-Atlanteren og i det nordlige Stillehavet (Beringstredet). Den trives i kalde arktiske farvann og migrerer med iskanten og drivisen, nordover om sommeren og sørover om vinteren. Den forekommer ofte i områder med meget tett is og ofte på grundt vann (dybder inntil 100 meter).

Totalbestanden er usikker, men det har blitt anslått at det finnes omkring 9 000-12 000 dyr totalt.^[3] Av disse finnes trolig nærmere 8 000 dyr i stillehavsområdene, flesteparten i Beringstredet utenfor Alaska og Canada. Estimatene varierer imidlertid noe. Inuittene i Alaska driver fortsatt lovlig fangst av grønlandshval, selv om fangsten er kvoteregulert. Bestandsanslagene for Nord-Atlanteren varier fra 700 (R. Nowak^[4], 1999) til 4 000 dyr (Eugen Gravningen Sørmo, 2003).

Atferd

Når grønlandshvalen migrerer etter iskanten om våren og høsten deler arten seg i tre mindre grupper, etter alder og størrelse; ungdyr, halvgamle dyr og fullt utvokste dyr. Hver av gruppene viser distinkte migreringsmønstre, avhengig av tilgangen på mat og i hvilken retning iskanten beveger seg.

Reproduksjon og levetid

Grønlandshvalen når kjønnsmoden alder først når de er omkring 20 år gamle. På denne tiden er de omkring 12,3-14,2 meter lange hunnene alt da omkring 1-2 meter lenger enn hannene). Paringen foregår sent på vinteren eller tidlig på våren. Ku går drektig i 12-16 måneder (13-14 måneder i snitt), hvoretter hun føder en kalv på omkring 4,25-5,25 meter i lengde. Kalven dier til den blir mellom 9 og 15 måneder gammel og vokser gjerne ca. 1,5 cm i døgnet i denne perioden. Etter at den blir avvendt reduseres vekstraten.

Gjennomsnittlig levetid for grønlandshvaler er omkring 60-70 år, men funn av eldgamle harpuner av elfenben og steinharpuner i dyr som har blitt fanget kan tyde på at grønlandshvalen kan leve til den blir nærmere 200 år gammel.^[5]

Etter fødselen deler hvalene seg i grupper og begynner migreringen mot sommerbeitet, ledet av kuer med kalver.

Matvaner

Grønlandshvalen spiser zooplankton, særlig hoppekreps og krill. Den fanger helst maten ved å svømme sakte (2-7 km/t) med åpen munn helt i overflaten, men det hender også at de dykker ned til dypere vannlag med rike planktonforekomster.

Rødlistevurdering

Grønlandshval har en konservativ livshistoriestrategi som inkluderer: 1) ekstrem lang levetid (200+ år); 2) langsom modenhet (20+ år); 3) lange mellomkalvintervaller (5 år+) og 4) lang generasjonstid (52 år)(Cook og Reeves 2018). Denne arten har en sirkumpolar utbredelse og er knyttet til isfylte farvann i Arktis. Det finnes fire ulike bestander, og Spitsbergen-bestanden, som nylig er vist å være en egen genetisk enhet, er det minste. Denne bestanden har utbredelsesområde mellom Øst-Grønland, via Svalbard og over til Frans Josefs land. Denne bestanden er tett bundet til havis og vintre langt inne i isen ved den nordlige delen av utbredelsen. Dyrene vandrer sørover om sommeren, i motsetning til alle andre grønlandshvalbestander som utfører et omvendt trekkmønster. Opprinnelig bestandsstørrelse (før år 1600) er beregnet til over 50 000 individer. Ukontrollert fangsting på denne hvalarten pågikk i Svalbardområdet på 1600- og 1700-tallet og bestanden ble nesten utryddet. Basert på en flytelling i store deler av utbredelsesområdet i isen nord for Svalbard i 2015, ble det estimert at det var 343 grønlandshval i dette området. Data fra passive akustiske lyttebøyer i Framstredet samt mer tilfeldige observasjoner av titalls grønlandshval fra turistskip, støtter opp om at denne bestanden må bestå av noen få hundre i stedet for noen titalls individer. Klimaendringer kan føre til store forandringer i tilgjengelig beitehabitat, men Artsdatabanken har ikke grunnlag for å kunne foreta noen vurdering av bestandens utvikling. Økende antall individer er observert i Framstredet, Svalbards fjorder og i det nordlige Barentshavet, men Artsdatabanken har ikke grunnlag for å fastslå at dette skyldes en økende bestand eller er en følge av et mer effektivt rapporteringssystem. Ny kunnskap om populasjonsstørrelse er årsaken til endring i rødlisteklassifisering fra 2015 til 2021. Klimaendringer vil sannsynligvis være en negativ driver i løpet av de neste tiårene, spesielt mindre havis og mer havstøy er bekymringer. Artsdatabanken antar at den reproduktive delen av den norsk bestanden er mindre enn 250 individer og klassifiserer derfor grønlandshvalen i norske områder som kategorien sterkt truet (EN) grunnet svært liten populasjonsstørrelse.^[2]

Annet

Internasjonalt ble grønlandshvalen fredet alt i 1935 (i norske farvann alt i 1929), men hvalfangst på denne hvalen har foregått helt siden 1600-tallet. Bestanden i Nord-Atlanteren var nærmest utryddet. Det er anslått at bestanden av grønlandshval i Barents- og Grønlandshavet talte mer enn 25 000 individer før fangsten startet på 1600-tallet.

Referanser

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 13. februar 2022. Besøkt 13. februar 2022.
^ ^a ^b Eldegard K, Syvertsen PO, Bjørge A, Kovacs K, Støen O-G og van der Kooij J (24. november 2021). «Pattedyr. Vurdering av grønlandshval Balaena mysticetus som CR→EN for Norge». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 28. mars 2023.
^ «Eugen Gravningen Sørmo. 2003. «Hval i norske og tilstøtende farvann». Institutt for biologi, NTNU» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2009. Besøkt 22. april 2007.
^ Nowak, R. 1999. «Walker's Mammals of the World», 6th ed. Volume II. Baltimore, MD: The Johns Hopkins University Press.
^ George, J., J. Bada, J. Zeh, L. Scott, S. Brown. 1999. «Age and Growth Estimates of Bowhead Whales (Balaena mysticetus)». Via Aspartic Acid Racemization. Canadian Journal of Zoology 77: 571-580.

Eksterne lenker

(en) grønlandshval – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
(en) grønlandshval i Encyclopedia of Life
(en) grønlandshval i Global Biodiversity Information Facility
(no) grønlandshval hos Artsdatabanken
(sv) grønlandshval hos Dyntaxa
(en) grønlandshval hos Fossilworks
(en) grønlandshval hos ITIS
(en) grønlandshval hos NCBI
(en) Kategori:Balaena mysticetus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Balaena mysticetus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Balaena mysticetus – detaljert informasjon på Wikispecies
Kjell Isaksen. 1998. «GRØNLANDSHVAL Balaena mysticetus L., 1758». Fakta om truete pattedyr i Norge.

[adb_taxon_48137-1] «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 13. februar 2022. Besøkt 13. februar 2022.

[adb_rano-2] Eldegard K, Syvertsen PO, Bjørge A, Kovacs K, Støen O-G og van der Kooij J (24. november 2021). «Pattedyr. Vurdering av grønlandshval Balaena mysticetus som CR→EN for Norge». Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 28. mars 2023.

[3] «Eugen Gravningen Sørmo. 2003. «Hval i norske og tilstøtende farvann». Institutt for biologi, NTNU» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2009. Besøkt 22. april 2007.

[4] Nowak, R. 1999. «Walker's Mammals of the World», 6th ed. Volume II. Baltimore, MD: The Johns Hopkins University Press.

[5] George, J., J. Bada, J. Zeh, L. Scott, S. Brown. 1999. «Age and Growth Estimates of Bowhead Whales (Balaena mysticetus)». Via Aspartic Acid Racemization. Canadian Journal of Zoology 77: 571-580.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]