Arbeiderpartiet

«Ap» omdirigeres hit. For flere betydninger, se Ap (andre betydninger). For annen bruk, se Arbeiderpartiet (andre betydninger).

Arbeiderpartiet Arbeidarpartiet Bargiidbellodat Barggijbelludahka Barkijebielie
Land		Norge
Leder(e)		Jonas Gahr Støre
Generalsekretær		Kjersti Stenseng
Grunnlagt		21. august 1887 (1887-08-21), i Arendal
Erstatter		Den socialdemokratiske Forening
Hovedkvarter		Oslo
Ungdomsorg.		Arbeidernes ungdomsfylking (1927–)
Kvinnefløy		Arbeiderpartiets kvindeforbund (1901–1923)
Kristen fløy		Kristne Arbeidere
Antall medlemmer		48 444 (2022)
Ideologi		Sosialdemokrati (ukjent–)
Politisk posisjon		Sentrum–venstre
Europeisk tilknytning		Det europeiske sosialdemokratiske parti
Internasjonal tilknytning		Progressiv allianse (2013–) Komintern (1919–1923) International Revolutionary Marxist Centre (1932–1935) Arbeider- og sosialistiskpartiet internasjonal (1938–1940) Sosialistinternasjonalen (1951–2016)
Slagord		«De store oppgavene løser vi best sammen»
Nettsted		arbeiderpartiet.no (nb)
Stortinget		48 / 169 (2021)
Ordførere		111 / 357 (2023)
Kommunestyrer		2 263 / 9 122 (2023)
Fylkesting		153 / 664 (2023)
Sametinget		7 / 39 (2021)
Arbeiderpartiet på Commons a^ Som definert av partiet selv, se Arbeiderpartiets partiprogram 2009–2013

Jonas Gahr Støre ble valgt til ny leder i Arbeiderpartiet 14. juni 2014. Foto: Jarvin Jarle Vines

Arbeiderpartiet (Ap), inntil 2011, Det norske Arbeiderparti (DNA), er et norsk sosialdemokratisk politisk parti. Arbeiderpartiet ble ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2023 det nest største partiet i Norge etter å ha vært største parti ved alle valg mellom 1927 og 2021. Partiets leder er Jonas Gahr Støre. Tonje Brenna og Jan Christian Vestre er nestledere, Kjersti Stenseng er partisekretær.

Partiet ble stiftet i Arendal i 1887. Partiets ideologi som et reformorientert og sosialdemokratisk parti ble videre formet gjennom to splittelser i mellomkrigstiden. Partiet vant regjeringsmakt for første gang i 1928, og mer stabilt fra 1935. Arbeiderpartiet har vært i regjering i stordelen av etterkrigstiden, fra 1935 til 1965 og med en del større avbrekk siden 1971.

Partiets program legger vekt på økte velferdsordninger og sosiale rettigheter, og fremmer en blandingsøkonomi. Partiet har tett samarbeid med LO.

Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) er partiets ungdomsorganisasjon.

Historie

Losjehuset «Sigholts Minde» ved Ormetjern i Arendal der Det norske arbeiderparti ble stiftet i 1887. Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Det Forenede norske Arbeiderparti ble etablert som et sosialistisk parti ved fremveksten av den sosialistiske ideologi og sosialisme.^{[trenger referanse]} Det ble stiftet 21. august 1887 ved Ormetjern i Barbu kommune utenfor Arendal med sagbruksarbeider Anders Andersen, opprinnelig fra Jevnaker, som formann. Samholdbevegelsen, som ble etablert etter Arendalskrakket høsten 1886, tok initiativ til stiftelsesmøtet. Møtet fant sted i et lokale som tilhørte avholdslaget Sigholts Minde. Det første programmet hadde bare fire punkter.

• alminnelig stemmerett for menn og kvinner
• lovfestet normalarbeidsdag
• statens inntekt fra tollfrie nødvendighetsvarer erstattes av inntektsskatt
• støtte til anerkjente og berettigede arbeidsnedleggelser

Partiet ble stiftet på ei tid hvor det var stor arbeidsledighet i Arendalsområdet, kort tid etter det såkalte Arendalskrakket. Møtet i Arendal 21., 22. og 23. august 1887 omtales som partiets 1.landsmøte og som Arendalsmøtet.

Det tok tid før partiet ble mektigere, men et viktig steg ble tatt i 1898. Da ble allmenn stemmerett for menn innført i Norge. Det betydde at husmenn, arbeidere og småkårsfolk fikk stemmerett. Mange av dem støttet Arbeiderpartiet.

1900–1918

I perioden frem mot første verdenskrig fikk den faglige og politiske arbeiderbevegelsen sitt gjennombrudd. Landsorganisasjonens og fagforbundenes styrke førte til organisering også hos motparten. Kampforholdene i arbeidslivet ble regulert gjennom et nasjonalt tariffsystem.

Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget. Nye lokalforeninger ble stiftet og medlemstallet økte.

1918–1927: Fra revolusjon til revisjon

Utdypende artikler: Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918–1923 og Arbeiderpartiets partisamling i 1927

Etter første verdenskrig og den russiske revolusjon radikaliserte Arbeiderpartiet seg til å bli et revolusjonært parti for proletariatet. Arbeiderpartiet valgte med det å bli medlem av Den kommunistiske internasjonale (Komintern) i 1919. Innmeldelsen førte til splittelse av partiet og høyrefløyen brøt seg løs og dannet to år senere Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1923 ble Ap ekskludert av Komintern etter at flertallet på landsmøtet tok avstand fra Moskvatesene, og det var dermed duket for en tredje splittelse. Denne gangen gikk venstrefløyen ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Ungdomsorganisasjonen til AP, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU), fulgte NKP etter bruddet.

I løpet av 20-tallet gikk Arbeiderpartiet bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen. NKP forble et selvstendig parti. Ved stortingsvalget samme året gikk Ap kraftig frem og ble Norges største parti på Stortinget, noe det har vært siden. Arbeiderpartiet var fortsatt en tilhenger av sosialismen som ideologi, men hadde gått fra å være et tilsynelatende revolusjonært parti til å bli et revisjonistisk sosialdemokratisk parti. Spørsmålet er hvor revolusjonært partiet egentlig hadde vært. Ap opprettholdt etter bruddet med NKP en revolusjonær retorikk.^{[trenger referanse]} Ungdomsforbundet til partiet fikk for eksempel navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylking.

1927–1935: Krisetid og ny politikk

Christopher Hornsrud dannet sin regjering i januar 1928.

Stortingsvalget i 1927 representerte en solid opptur for Arbeiderpartiet. Partiet fikk 36,8 prosent av stemmene, og økte dermed sin andel av stemmene med 18,4 prosentpoeng. Men til tross for at Arbeiderpartiet var blitt Stortingets største parti var partiet fortsatt betraktelig mer radikalt enn partiets politiske motstandere. De borgerlige partiene forsøkte lenge å holde Ap ute av regjeringskontorene, men med ordene «Jeg er også kommunistenes konge» sto Kong Haakon ved de parlamentariske prinsippene og ga oppdraget med å danne regjering til Christopher Hornsrud.

Hornsruds regjeringserklæring var radikalt utformet og svært kontroversiell i sin art. Blant annet hevdet den at regjeringens oppgave var å forberede overgangen til et sosialistisk samfunn. Dette utsagnet skapte politisk usikkerhet, og viktigst var antakelig sentralbanksjef Nicolai Ryggs advarsler om hva partiets politikk kunne bety for nasjonaløkonomien. De borgerlige partiene samlet seg om et mistillitsforslag, og Hornsrud-regjeringen fikk kun knapt tre ukers levetid før den ble felt på sin egen erklæring.

Denne negative erfaringen med regjeringsmakt førte til det som er blitt sett på som en programmessig venstredreining i forkant av stortingsvalget i 1930. En storstilt borgerlig valgkampinnsats, der ikke minst Fedrelandslaget spilte en viktig rolle, økte valgdeltagelsen betydelig og førte til en markant tilbakegang for Arbeiderpartiet. Umiddelbart etter valgnederlaget ble grunnen lagt for en mer reformistisk tilnærming til å nå det sosialistiske målet.^{[trenger referanse]}

Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1933 stadfestet et vendepunkt i Arbeiderpartiets politikk. Fra nå av ble parlamentarisk arbeid sterkere vektlagt enn tidligere, og under påvirkning spesielt fra Ole Colbjørnsen, som igjen var inspirert både av russiske femårsplaner og av Ragnar Frisch og keynesianismen, ble en aktiv statlig industrireisning og sysselsetting et viktig virkemiddel for å bekjempe den store arbeidsledigheten. For å få iverksatt denne nye politikken var regjeringsmakt nødvendig, og partiet satset alt på å oppnå dette ved stortingsvalget samme høst. Samtidig kunne bekjempelse av arbeidsløsheten og krisen på landsbygdene også motvirke det Arbeiderpartiet oppfattet som et mulig grunnlag for en gryende fascistisk trussel.

En mer intensiv valgkamp enn noensinne tidligere fra Arbeiderpartiets side førte til valgskred, og partiet forlangte straks regjeringsmakten. Mowinckel-regjeringen hadde tapt kraftig ved valget, men forkastet Arbeiderpartiets krav, og fastslo at Stortinget besluttet regjeringens fremtid. Det skulle derfor gå ennå en stund før en ny Arbeiderparti-regjering ble en realitet.

1935–1945: Ny regjeringsepoke og krigstid

Johan Nygaardsvold var statsminister fra 1935 til 1945.

Foto: Ernest Rude

I 1935 gav Bondepartiet gjennom det såkalte kriseforliket grønt lys for Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold til å danne en ny regjering. Regjeringen Nygaardsvold satt i perioden 1935–1945. Under andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen oppholdt regjeringen seg i Storbritannia. Denne regjeringsepoken har fått både ros og kritikk. Kritikerne peker på at forsvaret var for dårlig rustet i møtet med invasjonsmakten og at regjeringen hadde sin del av skylden for det. Arbeiderpartiets gamle slagord om brukne geværs politikk blir ofte trukket frem i denne forbindelse. Rosen består i regjeringens innsats under krigen da kongen og regjeringen fortsatte sin kamp i eksil.

1945–1965: Arbeiderpartiets storhetstid

Einar Gerhardsen var statsminister i fire regjeringer i perioden 1945–1965.

Foto: Ernest Rude

Ved stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall, og Einar Gerhardsen dannet regjering. Einar Gerhardsen forble statsminister frem til 1965 kun avbrutt av partikollega Oscar Torps regjeringstid fra 1951 til 1955 og John Lyng i 1963. I denne perioden satset Ap tungt på å utvikle industrien i Norge og bygge opp landet etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet sto i spissen for å bygge opp velferdsstaten samtidig som de vektla en sterk statlig styring av økonomien. Da partiet gikk inn for å støtte norsk NATO-medlemskap vekket det igjen intern stridighet i partiet. Den landsmøtevalgte partiledelsen var derimot svært stabil i hele denne perioden, bestående av partileder Gerhardsen, nestleder Trygve Bratteli, partisekretær Haakon Lie, og Arbeiderbladet-redaktør Martin Tranmæl.

I 1961 ble sentrale partimedlemmer ekskludert fra partiet på grunn av sin fraksjonsvirksomhet i NATO-spørsmålet. Disse var samme år blant stifterne av Sosialistisk Folkeparti (forløperen til Sosialistisk Venstreparti). I 1961 mistet Arbeiderpartiet sitt flertall på Stortinget, men det var fortsatt et sosialistisk flertall med Sosialistisk Folkepartis to stortingsrepresentanter. I 1963 skulle imidlertid disse to felle regjeringen Gerhardsen på Kings Bay-saken da flertallet av Stortinget støttet et mistillitsforslag mot regjeringen. Samme året var det derfor duket for den første borgerlige regjeringen i etterkrigstiden under John Lyng. Men denne regjeringen satt bare noen uker før Gerhardsen tok over igjen. Årsaken var at et sosialistisk flertall på Stortinget ikke ville støtte Lyngs regjeringserklæring. Gerhardsen satt ytterligere to år før det i 1965 ble borgerlig flertall på Stortinget. Gerhardsen gikk derfor av for siste gang samme året.

1965–1986: Nye regjeringsepoker og EF-strid

Trygve Bratteli var partiformann fra 1965 til 1975 og ledet to regjeringer.

Foto: Lasse Klæboe/Billedbladet NÅ

Etter Per Bortens regjeringstid overtok Trygve Bratteli som statsminister for Arbeiderpartiet i 1971. Da spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF ble aktuelt, inntok Arbeiderpartiet og Bratteli et positivt standpunkt. Etter at det norske folk sa nei til å bli medlem av EF i 1972 gikk han av som statsminister. Bratteli overtok igjen i 1973. Han ble etterfulgt av Odvar Nordli i 1976 og Ap satt med regjeringsmakten frem til 1981. På 1980-tallet kom en høyrebølge som også fant veien til Norge. Resultatet ble at Kåre Willoch overtok etter Gro Harlem Brundtlands første regjeringstid etter valget i 1981.

1986–1997: Ny Ap-epoke

Gro Harlem Brundtland var miljøvernminister 1974–1979 og statsminister i tre regjeringer.

Foto: Teigens Fotoatelier / Norsk Teknisk Museum

Under Brundtland og Einar Førdes ledelse ble partiet modernisert og gjenreiste sin ledende posisjon med et meget godt valgresultat i 1985. I 1986 overtok Gro Harlem Brundtland igjen som statsminister. Hun satt som regjeringssjef i 10 år, med unntak av årene 1989–1990. I 1996 gikk hun av og overlot roret til Thorbjørn Jagland. Jagland møtte straks kritikk for sin tiltredelseserklæring og begrepet det norske hus som av mange ble sett på som dårlig planlagt og viste en enkel samfunnsforståelse. Senere oppstod det turbulens rundt noen av statsrådene og gjennomgangstonen ble at flere statsråder kom og gikk. Jagland møtte også kritikk for å ha valgt statsråder basert på kjente navn, men uten mye politisk erfaring. På grunn av problemene valgte derfor Jagland å stille et kabinettsspørsmål til det norske folk foran stortingsvalget 1997: Dersom ikke Ap fikk mer eller samme oppslutning som forrige valg (36,9 prosent), ville regjeringen gå av. Arbeiderpartiet fikk bare 35 prosent ved valget, og Jagland gikk av.

1997–nå: Opposisjon og ny kurs

Arbeiderpartiet kunne 14. september 2009 feire gjenvalg for Jens Stoltenbergs flertallsregjering, det første norske gjenvalget siden 1993 og det første for en flertallsregjering siden 1969.

Foto: Erlend Bjørtvedt

Etter Jaglands regjeringstid overtok en sentrumsregjering bestående av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ledet av Kjell Magne Bondevik. Denne tiden ble for Arbeiderpartiets del preget av intern uro og maktkamp. Rundt årtusenskiftet mente mange i partiet at Thorbjørn Jagland burde overlate roret til daværende nestleder Jens Stoltenberg. Det resulterte i at Jagland selv trakk seg som statsministerkandidat og parlamentarisk leder på Arbeiderpartiets landsstyremøte februar år 2000, men forble leder av partiet frem til 2002. I mars år 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister for Arbeiderpartiet etter at Bondevik stilte kabinettsspørsmål i gasskraftsaken og tapte.

Stoltenbergs første regjeringstid varte i ett og et halvt år før Arbeiderpartiet i 2001 gikk på sitt dårligste stortingsvalg siden 1924, og dermed mistet regjeringsmakten. Bondevik overtok igjen, men denne gangen ble Senterpartiet byttet ut mot Høyre. Ved stortingsvalget 2005 gikk Arbeiderpartiet kraftig frem igjen og dannet for første gang en koalisjonsregjering ledet av Stoltenberg bestående av Ap, Sp og SV, som hadde mandatflertall i Stortinget. Stoltenberg II fikk med 47,8 % oppslutning nytt flertall i 2009. Etter valget i 2013 var det derimot klart at Arbeiderpartiet og regjeringspartnerne med 72 mandater var langt ifra nytt flertall. Med 30,8 % gjorde Arbeiderpartiet sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924.

Arbeiderpartiet ble hardt rammet av terrorangrepene i Norge 2011. AUFs sommerleir var et hovedmål for terroristen, og han drepte flere av partiets unge lederkandidater. Partiet var i lang tid rammet av indre strid og politisk lammelse, og gjorde et nytt svakt stortingsvalg i 2017, med svekket oppslutning (27,4 %) og uten nok evne til å bygge en koalisjon. Partilederen Jonas Gahr Støre ble imidlertid sittende gjennom hele denne perioden. Mediedekningen av Arbeiderpartiet fokuserte ofte på interne politiske konflikter og beskrev en svak organisasjonskultur som var ute av stand til å håndtere maktmisbruk.

Stortingsvalget 2021 ble det dårligste for Ap siden 2001, de øvrige partiene på rødgrønn side gjorde derimot gode valg slik at det ble flertall for regjeringsskifte. Erna Solberg varslet avgang for sin regjering, og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre begynte arbeidet med å danne ny regjering.

Arbeiderpartiet dannet sammen med Senterpartiet Jonas Gahr Støres regjering den 14. oktober 2021, en måned og én dag etter stortingsvalget. Regjeringen er en mindretallsregjeringen der styringsgrunnlaget er Hurdalsplattformen. Det er Ap-leder Jonas Gahr Støre som leder regjeringen.

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2023 ble Arbeiderpartiet forbigått av Høyre som landets største parti.

Organisasjon

Partiets høyeste organ er landsmøtet som avholdes annethvert år, per 2015 har 65 ordinære landsmøter vært avholdt. Mellom landsmøtene er landsstyret som møtes 2-4 ganger i året høyeste organ. Landsstyret består av sentralstyret, to representanter fra alle fylkene som skal inkludere fylkeslederen, to representanter fra AUF samt en representant fra partiets samegruppe.

Sentralstyret velges på landsmøtet og har ansvar for å iverksette landsmøtenes vedtak og lede partiet mellom landsmøtene. Det består av partiets leder, nestleder, partisekretær og leder av partiets kvinnenettverk samt 16 andre valgte medlemmer. I tillegg deltar AUFs leder med fulle rettigheter.

Alle utvalg i partiet skal ha 50 % av hvert kjønn.

Partikontoret på Youngstorget ledet av partisekretæren står for den daglige driften av partiet.

Partiets ungdomsorganisasjon AUF er med over 14 066 medlemmer per 2014 Norges største partilag for ungdom.

Kvinnenettverket i partiet er åpent for kvinnelige medlemmer og har som fokus å rekruttere og skolere kvinner til verv samt å fremme kvinnepolitiske saker. Nettverket finnes i alle fylkene.

Det samepolitiske arbeidet er organisert i et Samepolitisk Råd, samt samepolitiske forum i hver av de sju valgkretsene til Sametinget.

Partiet er medlem av Det europeiske sosialdemokratiske parti (PES) og Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité (SAMAK). De har observatørstatus i Sosialistinternasjonalen etter å ha trukket seg fra fullt medlemskap i 2012 etter misnøye med organisasjonens utvikling, blant annet inkludering av lite demokratiske partier. Partiet har engasjert seg i opprettelsen av Progressive Alliance, et internasjonal nettverk av sentrum-venstre partier.

Ledere

Ledertrioen og generalsekretæren i Arbeiderpartiet i 2017. Fra venstre: Jonas Gahr Støre, Kjersti Stenseng, Hadia Tajik og Trond Giske. Giske trakk seg som nestleder den 7. januar 2018 mens Hadia Tajik trakk seg som nestleder den 6. mars 2022.

Foto: Tore Sætre

Parlamentariske ledere

• Rigmor Aasrud 2021–*
• Jonas Gahr Støre 2014–2021
• Jens Stoltenberg 2013–2014
• Helga Pedersen 2009–2013*
• Hill-Marta Solberg 2005–2009*
• Jens Stoltenberg 2001–2005
• Hill-Marta Solberg 2000–2001*
• Jens Stoltenberg 2000
• Thorbjørn Jagland 1997–2000
• Tom Thoresen 1996–1997*
• Thorbjørn Jagland 1993–1996*
• Kjell Borgen 1992–1993*
• Gunnar Berge 1990–1992*
• Gro Harlem Brundtland 1989–1990
• Brit Jørgensen (midlertidig) 1989*
• Einar Førde 1986–1989*
• Gro Harlem Brundtland 1981–1986
• Trygve Bratteli 1976–1981*
• Odvar Nordli 1973–1976*
• Trygve Bratteli 1972–1973
• Guttorm Hansen 1971–1972*
• Trygve Bratteli 1964–1971
• Nils Hønsvald 1956–1964*
• Einar Gerhardsen 1952–1955*
• Oscar Torp 1948–1951*
• Sverre Støstad 1945–1947*
• Fredrik Monsen 1945*
• Magnus Nilssen 1939–1940*
• Sverre Støstad 1935–1939*
• Johan Nygaardsvold 1932–1935
• Alfred Madsen 1928–1931
• Sverre Støstad 1928
• Alfred Madsen 1923–1928
• Olav Scheflo 1922–1923
• Christopher Hornsrud 1921–1922
• Anders Buen 1916–1920
• Christian Holtermann Knudsen 1912–1915
• Alfred Eriksen 1910–1912
• Christian Holtermann Knudsen 1906–1909
• Alfred Eriksen 1903–1905

Ledere

• Jonas Gahr Støre 2014–d.d.
• Jens Stoltenberg 2002–2014
• Thorbjørn Jagland 1992–2002
• Gro Harlem Brundtland 1981–1992
• Reiulf Steen 1975–1981
• Trygve Bratteli 1965–1975
• Einar Gerhardsen 1945–1965
• Oscar Torp 1923–1945
• Emil Stang d.y. 1922–1923 (fung.)
• Kyrre Grepp 1918–1922
• Christian Holtermann Knudsen 1911–1918
• Oscar Nissen 1906–1911
• Christopher Hornsrud 1903–1906
• Christian Holterman Knudsen 1900–1903
• Ludvig Meyer 1897–1900
• Carl Jeppesen 1894–1897
• Gustav Olsen-Berg 1893–1894
• Ole Georg Gjøsteen 1892–1893
• Carl Jeppesen 1890–1892
• Christian Holtermann Knudsen 1889–1890
• Hans G. Jensen 1888–1889
• Anders Andersen 1887–1888

Partisekretærer

• Kjersti Stenseng 2015–
• Raymond Johansen 2009–2015
• Martin Kolberg 2002–2009
• Solveig Torsvik 1996–2002
• Dag Terje Andersen 1992–1996
• Thorbjørn Jagland 1986–1992
• Ivar Leveraas 1975–1986
• Ronald Bye 1969–1975
• Haakon Lie 1945–1969
• Trygve Bratteli 1945
• Olav Oksvik 1927
• Einar Gerhardsen 1923–1926
• Martin Tranmæl 1918–1921
• Magnus Nilssen 1901–1918
• Olav Strøm 1893–1894

Redaktører av Arbeiderbladet (landsmøtevalgt)

• Reidar Hirsti 1963–1974
• Olav Larssen 1949–1963
• Martin Tranmæl 1945–1949
• Martin Tranmæl 1921–1940

Social-Demokraten:

• Olav Scheflo 1918–1921
• Jacob Vidnes 1912–1918 (ansatt)
• Carl Jeppesen 1906–1912
• Olav Kringen 1903–1906
• Anders Buen 1900–1902
• Ludvig Meyer 1898–1900
• Oscar Nissen 1894–1897
• Carl Jeppesen 1887–1891 (ansatt)

Vort Arbeide:

• Christian Holtermann Knudsen 1884–1887

Personer markert med * var parlamentarisk leder mens Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt. Grunnet parlamentariske regler kan ikke en person sitte i regjering og på Stortinget samtidig, og det er derfor umulig å være parlamentarisk leder og for eksempel statsminister samtidig, en posisjon ofte lederen av Arbeiderpartiet har hatt dersom partiet har hatt regjeringsmakt (med unntak av Reiulf Steen). I opposisjon har derimot den parlamentariske lederen som regel vært partiets statsministerkandidat, og man ser her derfor en klart tydeligere overlapp mtp. partileder / parlamentarisk leder når partiet har vært i opposisjon.

Valgresultater

Stortingsvalg 1906–2021

Årstall	Andal av stemmene	Mandater
1906	15,9 %	11
1909	21,5 %	11
1912	26,2 %	23
1915	32,0 %	19
1918	31,6 %	18
1921	21,3 %	29
1924	18,4 %	24
1927	36,8 %	59
1930	31,4 %	47
1933	40,1 %	69
1936	42,5 %	70
1945	41,0 %	76
1949	45,7 %	85
1953	46,7 %	77
1957	48,3 %	78
1961	46,8 %	74
1965	43,1 %	68
1969	46,5 %	74
1973	35,3 %	62
1977	42,3 %	76
1981	37,2 %	66
1985	40,8 %	71
1989	34,3 %	63
1993	36,9 %	67
1997	35,0 %	65
2001	24,3 %	43
2005	32,7 %	61
2009	35,4 %	64
2013	30,8 %	55
2017	27,4 %	49
2021	26,3 %	48

Kommunestyrevalg 1910–2023

Årstall	Andel av stemmene	Mandater
1910	31,8 %	428
1913	33,8 %	1 775
1916	40,1 %	2 451
1919	34,6 %	2 692
1922	30,6 %	2 263
1925	30,0 %	1 831
1928	36,4 %	3 662
1931	36,0 %	3 855
1934	40,9 %	4 997
1937	43,4 %	5 702
1945	39,8 %	5 693
1947	38,2 %	5 458
1951	42,4 %	5 615
1955	43,4 %	6 735
1959	43,7 %	6 694
1963	45,8 %	6 274
1967	43,8 %	5 873
1971	41,7 %	5 648
1975	38,0 %	5 232
1979	35,9 %	5 146
1983	38,9 %	5 764
1987	35,9 %	5 401
1991	30,2 %	4 222
1995	30,5 %	4 092
1999	28,6 %	3 804
2003	27,5 %	3 238
2007	29,6 %	3 299
2011	31,7 %	3 378
2015	33,0 %	3 461
2019	24,9 %	2 583
2023	21,6 %

Fylkestingsvalg 1975–2023

Årstall	Prosent av stemmene
1975	38,1 %
1979	36,0 %
1983	38,9 %
1987	35,9 %
1991	30,4 %
1995	31,3 %
1999	28,2 %
2003	27,0 %
2007	30,8 %
2011	33,2 %
2015	33,6 %
2019	24,2 %
2023	21,8 %

Oppslutningen til Ap i de ulike fylkene ved stortingsvalget 2009

Fylkesvis fordeling av Arbeiderpartiets innvalgte stortingsrepresentanter siden 1973:

Fylke	1973	1977	1981	1985	1989	1993	1997	2001	2005	2009	2013	2017	2021
Østfold	4	5	4	4	3	4	4	2	3	4	3	3	3
Akershus	3	4	4	5	4	5	5	3	5	5	5	5	5
Oslo	6	7	5	5	5	6	6	4	6	6	6	5	4
Hedmark	4	6	5	5	5	4	4	3	4	4	3	2	3
Oppland	4	4	4	5	4	4	4	3	4	3	3	2	2
Buskerud	3	4	4	4	4	4	4	2	4	4	3	3	3
Vestfold	3	3	3	3	3	3	3	2	3	3	2	2	2
Telemark	2	4	3	3	2	3	3	2	3	3	3	2	2
Aust-Agder	2	2	2	2	1	2	2	1	2	1	1	1	1
Vest-Agder	2	2	2	2	2	2	1	1	1	1	2	1	1
Rogaland	3	4	3	3	3	3	3	2	3	3	3	4	3
Hordaland	5	6	4	5	5	5	5	3	4	5	4	4	4
Sogn og Fjordane	2	2	2	2	2	2	2	1	2	2	1	1	1
Møre og Romsdal	3	3	3	4	3	4	3	2	2	3	2	2	2
Sør-Trøndelag	4	5	4	4	4	4	4	3	4	4	4	4	3
Nord-Trøndelag	3	3	3	3	3	3	3	2	2	3	2	2	2
Nordland	5	6	5	6	5	5	5	3	4	4	4	2	3
Troms	2	3	3	3	3	2	2	2	3	3	2	2	2
Finnmark	2	3	3	3	2	2	2	2	2	3	2	2	2
Norge	62	76	66	71	63	67	65	43	61	64	55	49	48

Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

Medlemstall

Fram til 1995 hadde Arbeiderpartiet en ordning med kollektivt medlemskap, der en fagforening kunne stå som medlem av partiet, så lenge et flertall av medlemmene gikk inn for dette. Disse medlemmene kom i tillegg til individuelle medlemmer.

Medlemmer inkludert kollektivt tilsluttede: 1890: 1 633 1895: 6 000 1900: 10 655 1906: 19 100 1910: 32 926 1915: 62 952 1920: 97 585 1925: 40 874 1930: 80 177 1935: 122 007 1938: 170 889 1945: 191 045 1950: 200 501 1957: 177 000 1960: 165 096 1965: 150 262 1970: 155 254 1975: 137 954 1980: 153 507 1985: 174 143 1990: 128 109

Individuelle medlemmer: 1995: 72 557 1996: 68 833 1997: 64 415 1998: 62 964 1999: 71 037 2000: 66 813 2001: 52 929 2002: 50 835 2003: 51 672 2004: 51 033 2005: 51 576 2006: 50 252 2007: 51 163 2008: 48 589 2009: 50 269 2010: 50 268 2011: 55 869 2012: 52 758 2013: 52 661 2014: 56 024 2015: 57 602 2016: 54 856 2017: 53 323 2018: 51 173 2019: 50 067 2020: 44 918 2021: 45 641 2022: 48 444

Stortingsrepresentanter

Arbeiderpartiet har 48 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025; se Liste over stortingsrepresentanter 2021–2025

Ordførere

Arbeiderpartiet har etter kommunevalget i 2019 ordføreren i 148 kommuner, dette utgjør 41,6 % av ordførerne. To av landets kommuner, Oslo og Bergen, har byråd, Ap har byrådslederen i begge byene. Ap har fylkesordføreren i Rogaland, Møre og Romsdal, Viken, Innlandet, Trøndelag og fylkesvaraordfører i Vestfold og Telemark, Nordland og Troms og Finnmark. Partiet har fylkesrådsledervervet i Troms og Finnmark, Viken, og Nordland. Oslo er både kommune og fylke, Arbeiderpartiet har der byrådslederen og varaordføreren.

Litteratur

• Per Maurseth (1987). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. 3 Gjennom krise til makt (1920–1935). Tiden. ISBN 8210027530. 
• Sundvall, Eirik; Wig (2017). «Arbeiderpartiet og klassekrigen. Striden om Moskva-tesene i en internasjonal kontekst». Oslo. ISSN 2387-5879. 
• Tjelmeland, Hallvard (2017). «Arbeidarpartiet, bolsjevikpartiet og sovjetstaten 1917–1991». Oslo. ISSN 2387-5879. 

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) Arbeiderpartiet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Arbeiderpartiet på Facebook
• (no) Arbeiderpartiet på Instagram
• Arbeiderpartiet på TikTok
• (no) Arbeidernes Ungdomsfylking

Historie

• (no) Arbeiderbevegelsen ‒ reform, revolusjon og ny reformisme, artikkel hos Norgeshistorie.no