Hopp til innhold

Vinald av Nidaros

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Vinald Henriksson (død juni 1402) var norsk kapellmagister og senere erkebiskop fra 1387 til sin død. I forbindelse med etableringen av det nordiske samkongedømmet var han sentral ved valget av dronning Margrete som norsk riksforstander.

På grunn av navnet antas det at Vinald Henriksson var av tysk avstamning da han i et dokument fra 1360 kaller eg "Hænzasøn" og i hanseatiske dokumenter konsekvent omtalt som Winolt.[1] Lite vites om Vinalds opphav, men historikeren Eldbjørg Haug har spekulert i om han var bror av kansleren Henrik Henriksson siden de begge hadde fungert som prester i Sverige tidligere, Vinald i Linköping og Henrik i Uppsala.

Teologisk virke før 1387

[rediger | rediger kilde]

Han startet sitt virke som sokneprest på øya Tjørn i Elfsysla i tiden etter Svartedauen. På denne tiden var Elvesysla en del av dronning Blankas morgengave, som en del av det "mellomnordiske rike", som i en lengre periode var under egen admnistrasjon. Her vil han trolig ha kommet i kontakt med de kongelige kretsene rundt Båhus festning. Han forlot trolig denne posisjonen rundt 1363 og gikk inn i aktiv kongetjeneste.

I 1365 var han blitt medlem ved kapellgeistligheten ved Mariakirken i Oslo. Her bar han herretittel som kannik og var kongens klerk. Trolig vikarierte Vinald som kongens nærmeste i kansler Peter Eirikssons fravær. 4. mars 1375 var han blitt utnevnt til korsbror i Nidaros. Vinalds karriere et eksempel på embetskumulasjon ved kongens hjelp. Fra 1378 innehadde Vinald stillingen som kapellmagister ved Apostelkirken i Bergen, og ble dermed sikret plass i det norske riksrådet i tillegg til at han ble sysselmann av Vossasysla.

Vinald ble høsten 1386 domkapitlets i Nidaros sin electus (kandidat), og selv om domkapitlets valg ikke ble godkjent ble han providert av pave Urban VI.

Det dansk-norske kongefellesskapet

[rediger | rediger kilde]

To måneder etter at Vinald hadde blitt satt inn som erkebiskop døde den dansk-norske kongen, Olav Håkonsson høsten 1387. Han ble derfor en sentral støttespiller for dronning Margrete i striden om å finne en arving til det norske kongeriket.

8. september 1389 ble den 8 år gamle Bugislav av Pommern hyllet som norsk konge i Nidaros under navnet Erik av Pommern.[1]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Haug, Eldbjørg (2006) Provincia Nidrosiensis i dronning Margretes unions- og maktpolitikk 2. utgave, NTNU:Trondheim ISBN 82-7765-047-7
Forgjenger  Erkebiskop av Nidaros
13871402
Etterfølger