Haugatinget
Haugatinget var et kongehyllingsting i Norge i middelalderen. Haugatinget lå på Haugar i Tønsberg. Kongehyllingstingene (norrønt: konungsþing) var tingsamlingene som hadde størst politisk betydning. For at en konge skulle få lovlig kongemakt, måtte han bli kongehyllet, tatt til konge, på et slikt kongehyllingsting. Denne kåringen ble kalt konungstekja. På et slik ting måtte alle frie menn i området møte.[1]
Sammen med Øretinget i Trondheim var Haugatinget det mest kjente av hyllingstingene, og var i bruk frem til 1260, da Øretinget ble det eneste lovlige hyllingstinget.[2] Det ble imidlertid tatt praktiske hensyn ved valg av hyllingssted, og tronarvingen kunne derfor også hylles andre steder enn i Trondheim etter 1260. Haugating ble for eksempel tatt i bruk igjen da Magnus Eriksson ble hyllet i 1319.[3]
Den første norske kongen som ble kongehyllet på Haugatinget var Harald Gille i 1130.[4]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Krag (2000): 97
- ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 76
- ^ Steinar Imsen (2018): 16-18
- ^ Snorre: Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 1
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Krag, Claus: Norges historie fram til 1319. Universitetsforlaget, Oslo 2000
- Imsen, Steinar: Nidaros – kroningsby og metropol. I Øystein Ekroll og Erik Opsahl (red.) Nidaros erkebispesete i seinmiddelalderen – et kultursentrum. Novus, Oslo 2018
- Sigurðsson, Jón Viðar: Norsk historie 800-1300. Det norske samlaget, Oslo 1999