Georges Dumézil
| Georges Dumézil | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 4. mars 1898[1][2][3][4] Paris | ||
| Død | 11. okt. 1986[1][2][4][5] (88 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Lingvist, religionshistoriker, antropolog, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Agrégation d'histoire doktor nauk i filologi (1924) | ||
| Utdannet ved | Lycée Louis-le-Grand École normale supérieure | ||
| Doktorgrads- veileder | Antoine Meillet[6] | ||
| Ektefelle | Madeleine Legrand (1925–) | ||
| Far | Jean Dumézil | ||
| Barn | Perrine Dumézil-Curien[7] Claude Dumézil | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[8] | ||
| Gravlagt | Nuits-Saint-Georges[9] | ||
| Medlem av | Académie française (1978–) Académie des inscriptions et belles-lettres (1970–1986) (free member)[10][11] Académie royale des sciences, des lettres et des beaux-arts de Belgique frimureri | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Offiser av Æreslegionen
Croix de guerre 1914–1918 Kommandør av Ordre des Palmes académiques Prix mondial Cino Del Duca (1984) (neste: William Styron, forrige: Jacques Ruffié)[12] Æresdoktor ved Uppsala universitet (1955) Æresdoktor ved Universitetet i Liège (1979) | ||
| Signatur | |||
 | |||
Georges Dumézil (født 4. mars 1898 i Paris, død 11. oktober 1986 i Paris) var en fransk komparativ filolog som er best kjent for sin analyse av «herre og makt» i den urindoeuropeiske religion og samfunn. Han er betraktet som en av de viktigste bidragsytere i forskningen på mytologi, særlig for sin formulering av trifunksjonelle hypotese av sosiale klasser.
Liv og verk
[rediger | rediger kilde]Dumézils far var en klassisist og han ble således interessert i oldtidens språk i en ung alder – det har blitt sagt at han kunne lese Æneiden på latin da han var kun ni år gammel. I løpet av hans tid på den videregående skolen ble han påvirket av Michel Bréal, en ledende fransk filolog som var bestefar til en av hans klassekamerater. På den tiden da han begynte å studere ved École normale supérieure i 1916, var han allerede godt i gang med å studere lingvistikk og klassikerne.
Dumézils studier ble avbrutt av den første verdenskrigen. Han ble innkalt og tjenestegjorde som artillerioffiser. Etter krigen gjenopptok han studiene og ble spesielt påvirket av Antoine Meillet. Han mottok sin doktorgrad i 1924 etter å ha skrevet en avhandling som sammenlignet felles opprinnelse for den greske ambrosia («gudenes føde») og en tilsvarende indisk navngitt drikke kalt amrita, som etter sigende gjorde den som drakk udødelig. Avhandlingen ble kontroversiell ettersom en del av eksamensnemnden, som Henri Hubert, mente at Dumézil hadde tatt seg friheter med fakta for å kunne sammenfatte en mer vakker tolkning – noe som han også senere ble kritisert for.
Da Dumézil følte at han ikke fant sin plass i den franske akademiske verden flyttet han til Tyrkia i 1925 for å undervise ved Universitetet i Istanbul og ble der en del av Kemal Atatürks forsøk på å omdanne Tyrkia til en moderne, verdslig nasjon. Som et resultat lærte han seg tyrkisk og utviklet en interesse for ubychisk og reiste omfattende i Russland, Tyrkia og i Kaukasus. Han ble en av de fremste franske ekspertene i kaukasiske språk. Han sammenlignet etruskisk språk med kaukasiske. I 1931 tok han en ny posisjon ved Uppsala universitet i Sverige som tillot ham å slipe sine kunnskaper i svensk som et germansk språk utledet fra indoeuropeisk.
I 1929 utga Dumézil sitt verk Flamen-Brahman, det første fullstendige uttrykk for hans trifunksjonelle hypostese, og tankene ble gjentatt i Mitra-Varuna, kanskje hans mest tilgjengelige verk.
Dumézils innflytelse sted på midten av 1930-tallet og i 1935 forlot han Uppsala for å ta imot en posisjon i komparativ indoeuropeisk religion ved det prestisjetunge École Pratique des Hautes Études. Han ble professor ved Collège de France i 1949 og endelig innvalgt til Académie française i 1978 takket være støtte fra hans kollega og medstudent i myter, Claude Lévi-Strauss. I 1984 ble han belønnet med verdensprisen Cino Del Duca, en betydelig internasjonal pris etablert i 1969.
Dumézil er også velkjent som mentor og veileder av mange unge franske forskere, eksempelvis hadde Michel Foucault fordeler av hans støtte da Dumézil sørget for at han fikk undervise i Uppsala tidlig i sin karriere.
Kritikk av Dumézil
[rediger | rediger kilde]Foruten den tradisjonelle gi og ta i akademisk debatt har særlig den amerikanske professor religionshistorie Bruce Lincoln tilspisset miljøet med anklager om fascisme mot Dumézil i en slik grad at det ofte fikk tilsnitt av ad hominem-argument, iallfall i henhold til Dumézils støttespillere. Det ble hevdet at Dumézil var tilhenger av en tradisjonell hierarkisk orden i Europa ved at hans indoeuropeiske dualisme og hans trifunksjonelle ideologi kunne være beslektet til italiensk og franske fascistiske tanker.[13] Politisk hadde Dumézil på 1930-tallet støttet den monarkistiske «Action française», en kontrarevolusjonær fransk bevegelse som støttet orléanistene, og han hadde øyensynlig sympatier for Mussolini.[14] Hans forhold til Alain de Benoist og Jean Haudry var tvetydig[15], og blant hans nærmeste kollegaer før den andre verdenskrigen var Otto Höfler (som var i Ahnenerbe, en tysk, nasjonalsosialistisk forskningsstiftelse grunnlagt av blant annet Heinrich Himmler), Jan de Vries (som samarbeidet nazistene) og Stig Wikander ved Uppsala universitet (som også ble anklaget for et tvetydig forhold til nazismen).[16]
Bruce Lincoln har også skrevet at skribenter som Alain de Benoist, Jean Haudry, og Roger Pearson tok ofte Dumézils verker til inntekt for egen politisk sak og sitert ham som støtte til fordel for hierarki og autoritet, deres antipati mot egalitarisme og mot idealene til opplysningstiden, og deres syn at «indoeuropeere», det vil si ariere, var overlegne andre mennesker[16]. Imidlertid inneholder Dumézils forskerutgivelser hverken påstander om overlegenhet for indoeuropeiske folk eller kultur, og heller intet politisk standpunkt forbundet med fascisme.
Til tross for det kontroversielle som var knyttet til Dumézils person har mange av hans verker fortsatt hatt innflytelse i forskningen av oldtidens religioner. Eksempelvis hans tilskynding til komparative studier, og hans grunnleggende innsikt i polyteistiske guder må bli studert ikke bare ved dem selv, men i par og i samspill slik de som dyrket disse gudene selv grupperte dem.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Georges Dumezil, Munzinger IBA 00000015625, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Georges Edmond Raoul DumÉzil, CTHS person-ID 111275, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 16580[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 16444[Hentet fra Wikidata]
- ^ AlKindi, Diamond Catalog ID for persons and organisations 25589[Hentet fra Wikidata]
- ^ cths.fr, besøkt 16. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ prosopo.ephe.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 119010948, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.landrucimetieres.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ aibl.fr, besøkt 3. april 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.aibl.fr, Académie des Inscriptions et Belles-Lettres member ID georges-dumezil[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.fondation-del-duca.fr, besøkt 9. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Arvidsson 2006:2, 241 ff., 306
- ^ Lincoln 1999 :123
- ^ Lincoln 1999:125-26
- ^ a b Lincoln 1999 :137
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Arvidsson, Stefan: Ariska idoler. Den indoeuropeiske mytologien som ideologi och vetenskap. Stockholm 2000.
- Lincoln, Bruce: Theorizing Myth: Narrative, Ideology, and Scholarship. 2000.
- Littleton, C. S.: The New Comparative Mythology. 3. utg. Berkeley 1982.
- Puhvel, Jaan: Comparative Mythology. Baltimore 1987.
- Haugen, Einar: «The Mythical Structure of the Ancient Scandinavians: Some Thoughts on Reading Dumézil» i Introduction to Structuralism, redigert av Michael Lane, Basic Books, 1970, ISBN 0-465-03576-0