Christian Stub

Christian Stub
Født	1693
Død	18. des. 1736
Beskjeftigelse	Historiker, jurist
Utdannet ved	Københavns Universitet
Nasjonalitet	Norge

Christian Stub (ca. 1693–1736) var en norsk rettshistoriker og generaltollforvalter.

Slekt

Christian Stub var sønn av justissekretær ved overhoffretten i Norge Mathias Stub (–1696) og Gunhild Blix (–1693). Han var sønnesønn av den kjente presten Kjeld Stub (1607–1663). Selv døde han ugift.

Liv

Ettersom foreldrene døde tidlig vokste Christian Stub opp hos farbroren, overhoffrettsassessor Niels Stub i Halden og hos farens svoger, sognepresten i Sørum Colbjørn Torstensen. Fra barneårene og gjennom hele livet fikk han økonomisk støtte av sin fetter Peder Colbjørnsen.^[2]

Han gikk ut av katedralskolen i Christiania i 1714 og studerte deretter i København, hvor han ble baccalaureus i 1715. Fra 1716 til 1720 var han alumnus og inspektør ved Elers' kollegium i samme by. Stubs privatpreseptor i København var historikeren Hans Gram, som senere ble hans venn og velynder.

Etter brannen i København i 1728 fulgte Stub med stiftamtmann W. A. von der Osten til Bergen som fullmektig. I 1731 ble han utnevnt til generaltollforvalter i samme by.

Stub ønsket seg imidlertid en stilling som juridisk embetsmann og søkte derfor ventebrev (ekpektanse) på stillingen som viselagmann i Bergen eller Trondheim. Han tok avskjed fra stillingen i tollvesenet i 1735 og fikk 300 daler i pensjon av sin etterfølger. Samme år ble han satt under tiltale av generalfiskalen for en gjeld på 3700 riksdaler til kongens partikulærkasse, som hans fetter Peder Colbjørnsen hadde kausjonert for. Stub døde allerede året etter og ble begravet i Nykirken.

Verk

Helge Refsum omtaler Stub som «en meget lærd, kritisk og beleset rettshistoriker med store juridiske kunnskaper».^[3] Han hadde en for sin tid sjelden interesse for eldre norsk historie, som Refsum mener han kan ha tilegnet seg allerede i barndomsmiljøet.^[4]

Stub har etterlatt seg fire avhandlinger de lege et legislatoribus Danorum («om danske lover og lovgivere»), som han utga i København mellom 1716 og 1720. Disse utgjør en dansk rettshistorie for tiden før Fredrik II, og var grunnet på studier i Christian Reitzer og Peder Resens biblioteker. Han fikk også bistand av islendingen Arne Magnussen. Verket ble senere brukt som kilde av Ludvig Holberg i hans Dannemark og Norges Beskrivelse (1729).

En del av Stubs brev er bevart. Han brevvekslet blant annet med Hans Gram, Arne Magnussen og Ole Lange. I brevene til Gram uttaler Stub seg svært kritisk om Ludvig Holberg som historiker.

Stub var også samler av antikviteter. Han forsøkte forgjeves å få tak i arkivet på Akershus slott og lette etter dokumenter fra Halsnøy kloster mens han bodde i Bergen. I 1729 fikk han tak i to gamle brev fra biskop Olav Harniktsson (1449) og lagmannen Erland Andersen (1419).^[5]

Referanser

^ Eneveldets menn i Norge, side(r) 298^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Refsum (1966), s. 58.
^ Refsum (1966), s. 61.
^ Refsum (1966), s. 63.
^ Refsum (1966), s. 61.

Litteratur

H. Matzen: «Stub, Christian», i Dansk biografisk Lexikon. XVI. Bind. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandels Forlag, 1902
Helge Refsum: «Christian Stub, Kjeld Stubs sønnesønn», i Romerikstun VI. Romerike historielag, 1966

[hash-5fe682a3543931be6b1d6aa171a92fbbd179d19f-1] Eneveldets menn i Norge, side(r) 298^{[Hentet fra Wikidata]}

[2] Refsum (1966), s. 58.

[3] Refsum (1966), s. 61.

[4] Refsum (1966), s. 63.

[5] Refsum (1966), s. 61.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]