Hopp til innhold

Julaften

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Se også: Jul
Tradisjonell norsk julefeiring med sanger og juletregang ved Vesterheim Norwegian-American Museum i Iowa i USA

Julaften, eller julekvelden, er kvelden 24. desember, dagen før første juledag i kristen julefeiring.[1][2] I Norge og Norden har tradisjonell feiring på julaften, med kirkegang, familiemiddag, gang rundt juletreet og gaveutdeling, vært høydepunkter i julefeiringen.

Selve julehøytiden starter første juledag, slik at julaften ikke er en del av denne. Fra gammelt av[når?] var julaften dagen da det ble vasket, ryddet, pyntet og ordnet til selve høytiden. Julen ringes inn klokken 17 på julaften, og dette har sammenheng med at folk startet helgen (fikk fri) på denne tiden av dagen.[1] Ringing med kirkeklokkene julaften markerte tradisjonelt at julefreden skulle begynne. Tradisjonen med julefred er videreført i bestemmelser om jakt, alkoholservering, åpningstider og uskrevne skikker.[3] I mange land er julaften fortsatt dagen da det pyntes til jul, men i Norge har det lenge vært tradisjon for å pynte til selve julehøytiden på lille julaften, dagen før julaften.[trenger referanse] I noen kristne samfunn er julaften offentlig fridag.

I USA og Storbritannia er familiemiddagen midt på dagen juledag den viktigste, og i USA er høytiden Thanksgiving en viktigere familiesammenkomst enn julen. I katolske land varierer skikkene, men det er vanlig å følge påbudet om faste i førjulstiden, og det er vanlig med fisk og grønnsaker julaften. I Spania er helligtrekongersdag nesten like viktig som juledagen. I katolsk tradisjon begynner julen med vesper (aftensang), og midnattsmessen julaften er julens høydepunkt. I mange katolske land begynner julefeiringen straks etter gudstjenesten, med et familiemåltid etter midnatt.[3]

På 300-tallet fastsatte biskopen av Roma 25. desember som Jesus fødselsdag og gjorde da den romerske feiringen av vintersolverv til en kristen høytid. Noen romerske tradisjoner henger igjen. Håkon Adalsteinsfostre bestemte på slutten av 900-tallet at den norske skikken «å drikke jul» skulle flyttes til 25. desember, for å sammenfalle med de kristnes feiring. Gulatingsloven bestemte at ølet skulle signes «til takk fra Kristus og Sankt Maria til godt år og fred».[3]

Kristne tradisjoner

[rediger | rediger kilde]
«Julaftonen», akvarelltegning av den svenske kunstneren Carl Larsson viser tradisjonell svensk julaften og julemat 1904.
Mange danske juletrær dekoreres fremdeles med levende lys på julaften.

Kristne ser på julaften som kvelden før Jesus ble født. Første juledag er dagen da man feirer inkarnasjonen – Gud ble menneske.

Kirkeklokkene ringer julen inn vanligvis mellom kl. 17 og 18 på julaften.[4][5] Det veksles mellom å ringe med klokkene og å kime med klokkene, i fem-minutts intervaller med en mellomliggende pause på 1-2 minutt. Ved ringing svinger klokken på akslingen. Ved kiming bruker en kolven til å slå raskt mot klokkens slag-ring. Kiming brukes bare til de store høytidene.

For mange har det vært tradisjon på julaften å gå i kirken eller å lese fra juleevangeliet, kapittel 2, vers 1 til 20 fra Lukasevangeliet. I Den norske kirke er det julegudstjenester på ettermiddagen og i noen menigheter også midnattsmesse. For mange katolske kristne er det tradisjon å gå til midnattsmesse ved midnatt på julaften. Slike messer holdes i kirker over hele verden, og de markerer begynnelsen på juletiden.

Mattradisjoner

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Julemat

De eldste tradisjonene på julaften handler verken om pakker, julenissen eller juletreet,[trenger referanse] men om rike mattradisjoner med røtter tilbake til norrøn tid.

Julaften er på 2000-tallet den kvelden som er mest tradisjonsrik når det gjelder mat og drikke i Norge,[trenger referanse] selv om rettene kan variere utover landet. Blant de mest tradisjonsrike rettene er svineribbe og medisterpølse, pinnekjøtt, kalkun (en nyere tradisjon), lutefisk og kokt torsk. Maten blir servert med både alkoholfri drikke, øl, akevitt og ulike typer vin.

På 1990-tallet viste kartlegging at 95 % av innbyggerne i Norge hadde en fast meny julaften. Svineribbe var det vanligste med 60 %, medisterpølse inngikk i 32 % av familiene, pinnekjøtt og medisterkaker i 25 %, lutefisk 6 % og kalkun 6 %. Disse ingrediensene har nesten ikke forandret seg siden førkristen tid. Svineribbe dominerte på Østlandet og pinnekjøtt (eller annen rett av fårekjøtt) dominerte på Vestlandet. Kalkun var mest utbredt på Sørlandet.[3]

Kjøtt av sau eller gris som festmat har ikke religiøs forankring, og gris er kjent som offerdyr fra førkristen norrøn tid. Den katolsk kirken hadde påbud om faste før jul, og dette er bakgrunn for fisk som mat julaften. Lutefisk er mye brukt i forbindelse med julen, men relativt sjelden på selve julaften. Ved tyske hoff var det vanlig å spise gåsestek, og noen av det mest bemidlede i Norge begynte å spise gås julaften på 1800-tallet. Kalkunen kom til Europa fra Amerika etter koloniseringen og erstattet i stor grad gåsekjøtt. Kalkun som julemat er utbredt i USA og England, og til dels i Frankrike og Spania. Grøt som julemat passet inn i katolsk tradisjon med faste. Før poteten ble innført, var grøt hverdagsmat i Norge. Julaftensgrøten skulle vært ekstra god, ved at den ble kokt på melk og servert med smørøye.[3]

Slaktingen av julegrisen har trolig opphav som offer til den norrøne gudinnen Frøya.[6]

Etter middagen er det vanlig å gå rundt juletreet og synge julesanger, spise julekaker og åpne gaver.

Julegaver

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Julegave

I Romerriket var det vanlig med små gaver, for eksempel dukker, til barna ved nyttårsfeiringen. Ifølge Snorre Sturlason ga Eirik jarl og Olav den hellige gaver til folkene sine til nyttår. Etter reformasjonen ønsket protestantene å konsentrere julefeiringen til dagene rundt 25. desember. Det ble etter hvert vanlig å gi gaver til barna julaften eller juledag.[3]

Julaften er dagen da julenissen, i en eller annen variant, tar runden med å gi gaver til snille barn. I mange land åpnes gavene på kvelden julaften eller på morgenen første juledag. Dette omfatter Storbritannia, Sverige, Danmark, Italia, Norge, Tyskland, Finland, Portugal, Polen og Liechtenstein. I Norge er det vanlig å åpne gavene på kvelden julaften. I USA er det også mange som åpner gavene på kvelden julaften, men her er det også mange som åpner første juledag. I Spania åpnes gavene etter tradisjonen den 6. januar.

I senere år har en ny tradisjon utviklet seg i familier hvor det har vært en skilsmisse; der er det ikke uvanlig at barna tilbringer den ene dagen hos den ene delen av familien og den påfølgende dagen med den andre delen.[trenger referanse]

Humanitære gaver

[rediger | rediger kilde]

I 2006 begynte Kirkens Nødhjelp kampanjen «Gi en geit».[7] Via en nettbutikken kunne man gi et beløp, en symbolsk gave, slik at organisasjonen kunne kjøpe en geit eller andre nødvendige dyr eller varer til folk i den tredje verden. Dette gavekonseptet ble meget godt mottatt blant nordmenn, og flere humanitære organisasjoner har senere endret sin juleinnsamling fra ren pengeinnsamling til å gi folk muligheter til å kjøpe symbolske gaver som rent vann og skolegang. De innsamlede midlene går, som tidligere, til dem organisasjonene prioriterer å hjelpe.[7]

Andre tradisjoner

[rediger | rediger kilde]

I folkelig norsk tradisjon var det vanlig å tegne et kors på alle ytterdører for å holde onde ånder borte.[trenger referanse]

I middelalderen var det i Norden vanlig å holde våkenetter kveldene før store helligdager. Dette ble store festkvelder, og unge folk samlet seg til drikke og dans. I Danmark ble dette kalt julestuer. Denne tradisjonen fortsatte på 1600-1700-tallet. I Norge var det mange steder tradisjon å ligge på «julehalm», en fellesseng på stuegulvet, på julaften. På 1800-tallet fant en svensk statistiker ut at de fleste barna ble født i september og konkluderte med at barna ble unnfanget i julen.[3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «Julaften». Store norske leksikon. Besøkt 5. desember 2020. 
  2. ^ Gyldendals konversasjonsleksikon. Oslo: Gyldendal. 1935. 
  3. ^ a b c d e f g Berg, Knut Anders (1993). Julen i norsk og utenlandsk tradisjon. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205217688. 
  4. ^ «Ringe julen inn». klisjeer.no. Besøkt 5. desember 2020. 
  5. ^ «Regler for bruk av kirkens klokker». Den norske kirke. Besøkt 5. desember 2020. 
  6. ^ Gyldendals store konversasjonsleksikon. Oslo: Gyldendal. 1959. 
  7. ^ a b «10 år med alternative julegaver». Kirkens Nødhjelp (på norsk). Besøkt 5. desember 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]