Hopp til innhold

Charley Pride

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Charley Pride
FødtCharley Frank Pride
18. mars 1934[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Sledge[5][4]
Død12. des. 2020[6][1]Rediger på Wikidata (86 år)
Dallas[6][2]
BeskjeftigelseBaseballspiller, musiker, sanger, låtskriver, gitarist, forretningsdrivende Rediger på Wikidata
NasjonalitetUSA
GravlagtCalvary Hill Cemetery and Mausoleum[1]
UtmerkelserGrammy Award
Favorite Country Male Artist (1973)
Favorite Country Male Artist (1976)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Willie Nelson Lifetime Achievement Award
Musikalsk karriere
SjangerCountrymusikk
InstrumentGitar, vokal
Aktive år1966–2020
PlateselskapRCA Records, 16th Avenue Records
Nettstedhttp://www.charleypride.com/
IMDbIMDb
Charley Pride på Commons

Charley Frank Pride (1934–2020) var en amerikansk sanger, gitarist og profesjonell baseballspiller.[7] Hans store musikalske gjennombrudd kom på midten av 1970-tallet da han ble den bestselgende artisten for RCA Records siden Elvis Presley.[8] I løpet av sin storhetstid (1966–1987) hadde han 52 sanger på topp-10 listen til Billboard Hot Country Songs, hvorav 30 av dem nådde 1. plass på listen. Pride vant Entertainer of the Year-prisen hos Country Music Association Awards i 1971.

Han var den første svarte countrystjernen i USA, og den første svarte person som ble innlemmet i Country Music Hall of Fame. Han hadde 50 «top 10»-hits i countrysjangeren.[9][10] Han vant fire Country Music Association-priser, fire Grammy-priser, tre American Music Awards-priser og han er med i Country Music Hall of Fame. [11] Pride var en av tre afroamerikanske medlemmer av Grand Ole Opry (de andre er DeFord Bailey og Darius Rucker). Han ble tatt inn i Country Music Hall of Fame i 2000.

Pride kom fra enkle kår i Mississippi og arbeidet selv en periode på bomullsåkrene. Han spilte profesjonell baseball før han satset helt på karriere i musikken.[12] Plateselskapet RCA unnlot til å begynne med å nevne at Pride var sort og unnlot å distribuere bilder av ham (stemmen hans ble ikke oppfattet som tilhørende en sort mann). Senere ble han anerkjent som banebryter og en av countrymusikkens klassikere. Pride var kjent for sin fyldige, varme og klare baryton,[13][14][15][16][17] og for sitt vennlige vesen og stilige opptreden.[18][19]

Liv og familie

[rediger | rediger kilde]

Pride ble født 18. mars 1934 i Sledge i Mississippi, og han var den fjerde av totalt elleve barn av en bomullsplukker.[20][21] Hans far ville døpe han Charl Frank Pride, men på grunn av en feil ved fødselsattesten ble hans juridiske navn Charley Frank Pride.[22] Det var totalt åtte gutter og tre jenter i familien.[23] Hans eldste bror, Mack Pride, spilte i Negro League Baseball før han begynte i direktoratet.[24]

Ekteskap

[rediger | rediger kilde]

Pride møtte sin kone Rozene, mens han spilte baseball i Memphis, Tennessee. De giftet seg i 1956 mens Pride var på julepermisjon fra forsvarets grunntrening. Hans to sønner, Kraig og Dion, og datteren Angela, var allerede født.[25] De fikk senere fem barnebarn og to oldebarn og bodde fast i Dallas, Texas.[26][27]

I 1997 fikk Pride fjernet en svulst på høyre stemmebånd hos University of Arkansas for medisinsk vitenskap. Han returnerte til universitetet i februar 2009 for en rutinesjekk og overrasket Senatet i Arkansas med en uplanlagt opptreden med fem sanger. Under showet kom guvernør Mike Beebe opp på scenen og opptrådte sammen med Pride.[28]

Pride var en stor fan og deleier av Texas Rangers. Han fremførte også nasjonalsangen ved noen av Rangers' kamper.

Død

[rediger | rediger kilde]

Charley Pride døde i Dallas, Texas, 12. desember 2020 som følge av komplikasjoner med COVID-19. Mindre enn en måned før han gikk bort hadde han sin siste opptreden. Det skjedde for CMA i duett med Jimmie Allen, der de fremførte hans mest kjente låt «Kiss an Angel Good Mornin'».[29][30]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Baseball og militærtjeneste

[rediger | rediger kilde]

Da Pride var 14 år, kjøpte moren ham en gitar som han lærte å spille på selv.[31] Selv om Pride elsket musikken, var hans livslange drøm å bli en profesjonell baseballspiller. I 1952 ble han «pitcher» for Memphis Red Sox i Negro American League. I 1953 signerte Pride for Boise Yankees, et klasse C bondelag for New York Yankees. Under sesongen for Boise Yankees pådro Pride seg en skade som gjorde at han ble svakere i å kaste ballen. Han ble derfor sendt til å spille for Fond du Lac, Wisconsin for D-klassen. Senere den sesongen, mens han spilte i Negro League for Louisville Clippers, ble Pride og hans lagkamerat Jesse Mitchell, kjøpt av Birmingham Black Barons i bytte mot en lagbuss. «Jesse og jeg kan smykke oss med å være de eneste spillerne i historien som har blitt solgt i bytte mot et kjøretøy», skrev Pride i sin biografi fra 1994.[32]

Pride spilte deretter for flere mindre lag, men hans drøm om å spille i den store ligaen vedvarte. Dette ble det en stopp for da han ble vervet til det amerikanske forsvaret i 1956. Etter grunntreningen ble han stasjonert i Fort Carson, Colorado, hvor han ble kvartermester og fikk spille for Forts baseball team. Laget vant forsvarets sportsmesterskap. Etter han ble dimittert i 1958, begynte Pride igjen å spille for Memphis Red Sox.[33] Han prøvde å returnere til baseballkarrieren sin, men skaden i kastearmen hans ble stadig verre.[33]

Pride spilte tre kamper for Missoula Timberjacks i ligaen Pioneer League[34] (et bondelag for klubben Cincinnati Reds) i 1960[26]. I tillegg var Pride på prøvespilling for California Angels i 1961 og New York Mets i 1962, men fikk avslag hos begge lagene.[26]

Da han ble permittert av Timberjacks, begynte han i anleggsbransjen i Helena, Montana, i 1960. Han ble rekruttert tilbake som «pitcher» for det lokale baseballaget East Helena Smelterites, og laglederen skaffet han jobb på Asarcos lokale smelteverk[34] for den lokale semipro baseball team, East Helena Smelterites.[35] Ledelsen på smelteverket hadde 18 jobber kun for baseballspillere, og ordnet skiftene slik at de kunne spille på laget[26]. Pride fikk en score på hele 444 poeng det første året[34].

Prides syngeevne fikk oppmerksomhet av laglederen som betalte ham for å synge 15 minutter før kampene startet, noe som økte antall tilskuere som så på. Pride tjente $10 på toppen av de $10 han fikk for å spille. Han spilte også konserter på lokale områder, både solo, og med bandet Night Hawks.[26] I tillegg ba Asarco ham om å synge på selskapets årlige piknik.[35] Jobben på smelteverket var farlig og vanskelig, og han brakk en gang ankelen på jobb. En av hans oppgaver var å losse kull fra jernbanevognene, for så å skuffe de inn i ovnen som holdt 1 315 °C, mens han samtidig måtte passe seg for brennende slagg, som ofte gav ham brannsår.

På grunn av jobben på smelteverket og strøjobbene som musiker, levde Pride forholdsvis godt i Helena i forhold til mange andre svarte. I 1967 kjøpte Pride og hans kone sitt første hus sammen, samtidig som hans to barn, Dion og Angela, ble født på det lokale sykehuset.[34] Pride-familien flyttet i 1967 til Great Falls, Montana siden Prides musikkarriere blomstret opp, og han trengte kort avstand til flyplassen[31]. I 1969 valgte familien å flytte til Texas istedenfor.[26] Under et intervju i 1967 med Helena Independent Record kommenterte hans kone, Rozene Pride, at familien opplevde noen mindre hendelser av rasisme i Montana. Hun fortalte om en gang der de ble nektet service i en restaurant, og at en eiendomsmegler nektet dem å se på et hus som var til salgs. Allikevel følte Rozene at hun opplevde mye mindre rasisme at de møtte mindre rasisme enn de lokale innfødte indianerne. Forholdene deres sammenlignet hun med behandlingen av de svarte i sørstatene. Charley Pride selv snakket med stolthet om hvordan hans tiår i Montana var. «Montana er en veldig konservativ delstat... Jeg så ikke lik ut som noen andre der. Men når du først kommer inn i varmen, blir du for alltid en Montana-mann. Når ryktet om at jeg skulle flytte til Texas spredte seg, sa de 'Du er en av oss, du kan ikke flytte'».

Den 5. juni 2008 ble Pride og hans bror Mack «The Knife» Pride, og 28 andre tidligere spillere av Negro League, innkalt og for første gang anerkjent og hedret, for sine prestasjoner og historiske begivenheter i baseballen. Charley ble plukket ut av Texas Rangers, som han hadde hatt en sterk tilknytning til i mange år, og Colorado Rockies valgte hans bror Mack.[36]

Begynnelsen på musikksuksessen

[rediger | rediger kilde]

Mens han var aktiv i baseball ble Pride oppfordret til å opptre i musikkbransjen sammen med kjente country-stjerner som Red Sovine og Red Foley, og begynte for alvor å jobbe mot en musikalsk karriere. I 1958 var Pride i Memphis og besøkte Sun Studio og fikk spilt inn noen låter.[37]

Han spilte solo på forskjellige klubber, og også sammen med en kvartett kalt Night Hawks, mens han bodde i Montana.[35] Hans gjennombrudd kom da Chet Atkins på RCA Victor hørte en demonstrasjonstape, og besluttet å signere Pride. I 1966 ga han ut sin første RCA Victor singel, «The Snakes Crawl at Night». Nashville manager og agent Jack D. Johnson, valgte å signere Pride etter dette. Atkins var en erfaren produsent hos RCA Victor. Han hadde oppdaget stjerner som Jim Reeves, Skeeter Davis og andre. Pride signerte for RCA Victor i 1965. «Snakes Crawl at Night» nådde ikke Billboard-listen. På LP-platen som ble sendt rundt til de forskjellige radiostasjonene, var artistnavnet «Country Charley Pride». Under en argumentasjon om man skulle bruke et bilde av Charley på platen, sa han at å få de hvite radiostasjonene til å spille negermusikk var et stort problem. «Folk brydde seg ikke om jeg var rosa. RCA signerte meg... de visste jeg var farget... de valgte allikevel å spille meg inn og heller la musikken tale for seg selv». Mens han bodde i Montana fortsatte Pride å synge for lokale puber, og mens han bodde i Great Falls fikk musikkarrieren hans fart da hans lokale businessmann Louis Allen «Al» Donohue, som eide flere radiostasjoner, blant annet KMON, ble den første radiostasjonen til å spille Prides låter i Montana.

Like etter utgivelsen av «The Snakes Crawl at Night» gav Pride ut enda en singel kalt «Before I met You», som heller ikke ble noen suksess. Ikke lenge etterpå kom hans tredje singel ut, «Just Between You and Me». Denne sangen ble det store gjennombruddet for Pride. Sangen nådde niende plass på Hot Country Songs den 25. februar 1967.[38]

I henhold til en nyhetsartikkel av Associated Press, kommenterte Pride i et intervju i 1992: «De pleide å spørre meg hvordan det føles å være den «første fargede countrysangeren»... Deretter den «første svarte countrysangeren, så første neger-countrysanger.' Nå er jeg den 'første afrikansk-amerikanske countrysangeren.' Det er omtrent det eneste som har forandret seg».[39]

Karrieren når nye høyder

[rediger | rediger kilde]

Suksessen med «Just Between You and Me» ble stort. Pride ble nominert for en Grammy for sangen året etterpå. På sensommeren i 1966, på bakgrunn av hans siste utgivelser, var han på sin første store opptreden, i Detroits Olympia Stadion. Siden ingen biografisk informasjon om Pride hadde blitt utgitt i de tidligere singlene, visste få av de totalt 10 000 fansene at Pride var svart, og fant ikke ut av dette før han gikk inn på scenen. Der ble applausen fort endret til en ensom stillhet. «Jeg visste jeg måtte igjennom dette før eller senere» fortalte Pride langt senere. «Jeg sa til publikummet: 'Venner, jeg skjønner at dette er unikt at jeg kommer ut her – med en permanent solbrunhet – som kommer her og skal synge country- og westernmusikk for dere. Men det er bare slik det er.»[40]

Showet ble det første av en livslang karriere med å spille for store mengder, og hans afroamerikanske bakgrunn forsvant til å bli en aldri så liten detalj i forhold til den store suksessen. I 1967 ble Pride den første svarte artisten til å spille på Grand Ole Opry siden en av grunnleggerne DeFord Bailey sist opptrådte i 1941.[41] Mellom 1969 og 1971 hadde åtte av singlene til Pride nådd nummer 1 på US Country Hit Parade i tillegg til Billboard Hot 100. Singlene var som følger: «All I Have to Offer You (Is Me)», «(I'm So) Afraid of Losing You Again», «I Can't Believe That You've Stopped Loving Me», «I'd Rather Love You», Is Anybody Goin' to San Antone', Wonder Could I Live There Anymore», I'm Just me» og «Kiss and Angel Good Mornin'». Suksessen av disse singlene reflekterte den økende blandingen av country og pop som skjedde på slutten av 60-tallet og tidlig 70-tallet, kjent som «Countrypolitan». I 1969 solgte hans samlealbum «The Best of Charley Pride» over 1 million kopier, og ble tildelt en gull-plate.[42] Elvis Presley er den eneste artisten for RCA Victor som har solgt flere plater enn Pride.[35]

Pride sang sangen «All His Children», som var med i filmen «Sometimes a Great Notion» (1971).[43] Filmen fikk to Oscar-nominasjoner i 1972.[44]

«Kiss an Angel Good Mornin'»

[rediger | rediger kilde]

I 1971 utga Pride det som ville bli hans største hit noensinne, «Kiss and Angel Good Mornin'». Singelen ble solgt over 1 million ganger. Samme året vant Pride Country Music Associations's «Entertainer of the Year»-prisen, så vel som beste mannlige vokalist i 1971 og 1972.[45]

"Kiss an Angel Good Mornin'» ble Charley Prides signaturlåt. Foruten å være nummer 1 i fem uker på hot country listen i 1971 og tidlig 1972, var sangen også hans eneste topp 40 pop hits, der låten kom på en 21. plass. Låten ble også topp 10 på listen «Adult Contemporary Charts».[46][47][48]

1970-tallet og Nord-Irland

[rediger | rediger kilde]

Under resten av 1970-tallet og inn på 1980-tallet, fortsatte Pride å gi ut flere kjente countrysanger. Andre kjente låter fra denne perioden er blant annet: «Mississippi Cotton Picking Delta Town», «Someone Loves You, Honey», «When I Stop Leavin' (I'll Be Gone)», «Burgers and Fries», «I Don't Think She's in Love Anymore», «Roll on Mississippi», «Never Been So Loved (In All My Life)» og «You're So Good When You're Bad». Som så mange andre country-stjerner, hyllet også Pride Hank Williams med et album av sanger som alle var skrevet av Hank Williams, som het «There's a Little Bit of Hank in Me». Albumet inkluderte blant annet en av Williams klassikere, «Kaw-Liga», «Honky Tonk Blues» og «You Win Again». Pride solgte over 70 millioner singler, albumer og samlealbum i løpet av denne perioden.[49]

I 1975 solgte Charley Prides agent en 40-dagers turpakke til en britisk bookingagent, som igjen solgte fire konsertdager til den Dublin-baserte irske musikkarrangøren Jim Aiken.[50] På den tiden var bandet The Troubles på sitt største, og få utenlandske musikere og sportslag reiste til Nord-Irland. Derfor reiste Aiken til Prides vinterkonsert i 1975/76 i Ohio, og ba Pride om å spille på en av konsertene på Belfasts Ritz Cinema. Pride holdt konserten i november 1976 mens albumsangen hans «Crystal Chandeliers» ble lagt ut for salg i Storbritannia og Irland. Dette endte med at Pride stod på begge sider under borgerkrigen i Irland/Nord-Irland, og ble ansett som en helt for å fortsette med konserten til tross for forbudet. Sangen «Crystal Chandeliers» ble en samlende sang for nasjonene, og suksessen med Prides besøk til Nord-Irland gjorde at Aiken kunne booke flere konserter i området.[51]

På 1980-tallet og utover

[rediger | rediger kilde]
Charley Pride opptrer i Republic Country Club i Stafford, Texas i 2016.

Under baseballmesterskapet «1980 World Series» framførte Charley Pride nasjonalsangen før det sjette spillet var i gang.[52] Han framførte også nasjonalsangen under Super Bowl VIII og igjen før det femte spillet i «2010 World Series», begge årene ledsaget av Del Rio High School JROTC Color Guard.

Den 1. mai 1993 ble Pride offisielt medlem av Grand Ole Opry.[41] Han feiret sitt 25. år som medlem ved å opptre på The Opry den 4. og 5. mai 2018.[53]

I 1994 utga Pride sin egen autobiografi Pride: The Charley Pride Story. Pride snakket med John Siegenthaler om boken og hans oppvekst i Mississippi, om hans erfaringer mot rasediskriminering gjennom hans karriere, og hans kamp mot depresjon.[54]

I 2016 ble Charley Pride utvalgt som en av 30 artister til å på Forever Country, en blanding av låtene «Take Me Home, Country Roads», «On the Road Again», og «I will always Love You», som alle skulle hedre og feire 50-årsmarkeringen av Country Music Association Awards.[55] Den 7. juli 2017 ga Pride ut sitt første album på over seks år, «Music in My Heart».

I 2020 annonserte CMA at Pride skulle motta Willie Nelson Lifetime Achievement Award på det 54. County Music Association Awards for sitt arbeid gjennom flere tiår. Administrerende direktør av CMA uttalte at «Charley Pride er et sammendrag av en innovasjon. Få andre artister har økt og fremmet countrymusikkens historie og bakgrunn, som har ført til at countrymusikken har blitt til en verdensomspennende sjanger som den er i dag. Hans velkjente stemme har laget en endeløs legende som fremdeles slår som et ekko gjennom musikkbransjen. Vi kunne ikke gledet oss mer enn å hedre Charley med en av CMAs høyeste utmerkelser».[56]

Diskografi (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum (topp 10 på Billboard Charts - Top Country Albums)

  • 1967 – The Country Way (#1)
  • 1968 – Make Mine Country (#4)
  • 1968 – Songs of Pride...Charley That Is (#6)
  • 1969 – Charley Pride in Person (#2)
  • 1969 – The Sensational Charley Pride (#2)
  • 1970 – Just Plain Charley (#1)
  • 1970 – Charley Pride's 10th Album (#1)
  • 1970 – From Me to You (#2)
  • 1971 – I'm Just Me (#1)
  • 1971 – Charley Pride Sings Heart Songs (#1)
  • 1972 – A Sunshiny Day with Charley Pride (#1)
  • 1972 – Songs of Love by Charley Pride (#1)
  • 1973 – Sweet Country (#3)
  • 1973 – Amazing Love (#1)
  • 1980 – There's a Little Bit of Hank in Me (#1)
  • 1982 – Everybody's Choice (#10)

Singler (nummer 1 på Billboard Hot Country Songs)

  • 1969 – «All I Have to Offer You (Is Me)"
  • 1969 – «(I'm So) Afraid of Losing You Again"
  • 1970 – «Is Anybody Goin' to San Antone"
  • 1970 – «Wonder Could I Live There Anymore"
  • 1970 – «I Can't Believe That You've Stopped Loving Me"
  • 1971 – «I'd Rather Love You"
  • 1971 – «I'm Just Me"
  • 1971 – «Kiss an Angel Good Mornin' «
  • 1972 – «It's Gonna Take a Little Bit Longer"
  • 1972 – «She's Too Good to Be True"
  • 1973 – «A Shoulder to Cry On"
  • 1973 – «Don't Fight the Feelings of Love"
  • 1973 – «Amazing Love"
  • 1974 – «Then Who Am I"
  • 1975 – «Hope You're Feelin' Me (Like I'm Feelin' You)"
  • 1976 – «My Eyes Can Only See as Far as You"
  • 1977 – «She's Just an Old Love Turned Memory"
  • 1977 – «I'll Be Leaving Alone"
  • 1977 – «More to Me"
  • 1978 – «Someone Loves You Honey"
  • 1979 – «Where Do I Put Her Memory"
  • 1979 – «You're My Jamaica"
  • 1980 – «Honky Tonk Blues"
  • 1980 – «You Win Again"
  • 1981 – «Never Been So Loved (In All My Life)"
  • 1981 – «Mountain of Love"
  • 1982 – «You're So Good When You're Bad"
  • 1982 – «Why Baby Why"
  • 1983 – «More and More"
  • 1983 – «Night Games"

Utmerkelser og anerkjennelser

[rediger | rediger kilde]
  • I 2003 ble en 33-mile lang strekning av Mississippi Higway 3, fra Prides hjemby ved Sledge til Tutwiler, døpt «Charley Pride Highway».[57]
  • Pride sang nasjonalsangen før det femte spillet i 2010 World Series mellom hans lag Texas Rangers og San Francisco Giants.[58]

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Academy of Country Music Awards

  • 1994 Pioneer Award[59]

Ameripolitan Music Awards

  • 1973 Favorite Country Album[60]
  • 1973 Favorite Country Male Artist
  • 1976 Favorite Country Male Artist
  • 2016 Master Award[61]

Country Music Hall of Fame and Museum

  • Valgt inn i 2000[62]

Country Music Association

  • 1971 Entertainer of the Year[45]
  • 1971 Male Vocalist of the Year
  • 1972 Male Vocalist of the Year
  • 2020 Lifetime Achievement Award

Grammy Awards

  • 1971 Best Sacred Performance (Musical) – «Did You Think to Pray"[63]
  • 1971 Best Gospel Performance (other than soul gospel) – «Let Me Live"
  • 1972 Best Country Vocal Performance, Male – Charley Pride Sings Heart Songs
  • 2017 Lifetime Achievement Award[64]

Scandinavian-American Hall of Fame

  • 1996 Merit of Distinction Award in the Performing Arts[65]

Publikasjoner

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Find a Grave, besøkt 13. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ arkiveringsdato 1. juli 2014, arkiv-URL web.archive.org, countrymusichalloffame.org, besøkt 19. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Charley-Pride[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Biographical Dictionary of Afro-American and African Musicians[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b The Guardian, Jedidajah Otte, «Country superstar Charley Pride dies aged 86», verkets språk engelsk, utgitt 13. desember 2020, besøkt 13. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «‘In his mind, he was a ballplayer’: Charley Pride’s visits to Rangers spring training were a return to his roots». Dallas News (på engelsk). 13. desember 2020. Besøkt 13. desember 2020. 
  8. ^ Vinopal, David. «Biography: Charley Pride». Besøkt 6. september 2011. 
  9. ^ «Country music legend Charley Pride dies at 86». CNN. Besøkt 13. desember 2020. 
  10. ^ Janssen, Thomas Sæbø, Mina Ridder-Nielsen (12. desember 2020). «Charley Pride er død». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 13. desember 2020. «Countrymusikkens første svarte superstjerne døde som følge av covid-19-komplikasjoner.» 
  11. ^ Blom, Hans Petter (21. mars 2021). «Charley Prides utrolige reise til toppen i countrymusikken». NRK. Besøkt 21. mars 2021. 
  12. ^ «Country superstar Charley Pride dies aged 86». the Guardian (på engelsk). 13. desember 2020. Besøkt 13. desember 2020. 
  13. ^ https://www.rollingstone.com/music/music-country-lists/charley-pride-10-essential-songs-1102997/kiss-an-angel-good-mornin-1971-1102999/
  14. ^ «Perspective | Charley Pride used the breadth of his voice to sing from the depth of his being». Washington Post (på engelsk). 13. desember 2020. ISSN 0190-8286. Besøkt 7. august 2021. 
  15. ^ Hudak, Joseph; Hudak, Joseph (13. desember 2020). «Mickey Guyton: Charley Pride 'Made It Possible for Me to Have a Career in Country Music'». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 7. august 2021. 
  16. ^ «Charley Pride | Biography, Songs, Baseball Career, & Facts». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 7. august 2021. 
  17. ^ Nast, Condé (22. februar 2019). «What Country Music Owes to Charley Pride». The New Yorker (på engelsk). Besøkt 7. august 2021. 
  18. ^ «Charley Pride obituary». the Guardian (på engelsk). 15. desember 2020. Besøkt 7. august 2021. 
  19. ^ Friskics-Warren, Bill (12. desember 2020). «Charley Pride, Country Music’s First Black Superstar, Dies at 86». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 7. august 2021. 
  20. ^ «Country Music Hall Of Fame.». Arkivert fra originalen 1. juli 2014. Besøkt 2. juni 2012. 
  21. ^ «Charley Pride on defying expectations: 'I'm a traditional country singer, just like anybody else'». Arkivert fra originalen 18. juli 2019. Besøkt 10. august 2019. 
  22. ^ «Charley Pride». Country Music Hall of Fame. Arkivert fra originalen 7. september 2011. Besøkt 5. april 2011. 
  23. ^ D'Ambrosio, Brian (24. juli 2014). «Red Ants Pants: Charley Pride looks back at time in Montana». Missoulian. Besøkt 22. november 2015. 
  24. ^ «Mack Pride». Negro Leagues Baseball Museum. Arkivert fra originalen 6. mars 2019. Besøkt 13. desember 2020. 
  25. ^ Staff. «Charlie Pride born». Arkivert fra originalen 13. desember 2020. Besøkt 13. desember 2020. 
  26. ^ a b c d e f Staff. «Charlie Pride in Helena». Arkivert fra originalen 28. oktober 2010. Besøkt 13. desember 2020. 
  27. ^ Berman, Marc. «Country Music Legend Charley Pride Dies Of Complications From Covid-19». Arkivert fra originalen 13. desember 2020. Besøkt 12. desember 2020. 
  28. ^ Demillo, Andrew (12. september 2009). «Charley Pride leads Arkansas lawmakers in song». USA Today. 
  29. ^ Hudak, Joseph. «Charley Pride, Pioneering Black Country Singer, Dead at 86». Arkivert fra originalen 13. desember 2020. Besøkt 13. desember 2020. 
  30. ^ Morris, Chris (12. desember 2020). «Charley Pride, Country Music's First Black Superstar, Dies of Old age at 86». Variety. 
  31. ^ a b D'Ambrosio, Brian (24. juli 2014). «Red Ants Pants: Charley Pride looks back at time in Montana». Missoulian. 
  32. ^ Hughes, William (12. desember 2020). «R.I.P. Charley Pride, country music legend». The A.V. Club (på engelsk). Arkivert fra originalen 13. desember 2020. Besøkt 13. desember 2020. 
  33. ^ a b LeMoine, Bob. «Charley Pride». Society for American Baseball Research. Arkivert fra originalen 20. november 2020. Besøkt 12. desember 2020. 
  34. ^ a b c d D'Ambrosio, Brian (21. juli 2014). «For Charley Pride, Red Ants festival will be a homecoming». Last Best News. Arkivert fra originalen 23. november 2015. Besøkt 22. november 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. november 2015. Besøkt 24. desember 2020. 
  35. ^ a b c d D'Ambrosio, Brian. «For Charley Pride, Red Ants festival will be a homecoming». Arkivert fra originalen 23. november 2015. Besøkt 22. november 2015. 
  36. ^ Justice B. Hill. «Special Negro Leagues Draft | MLB.com: News». Arkivert fra originalen 23. januar 2012. Besøkt 5. april 2011. 
  37. ^ «Gactv.com». Arkivert fra originalen 31. juli 2012. 
  38. ^ «Just Between You And Me». Arkivert fra originalen 13. desember 2020. Besøkt 13. desember 2020. 
  39. ^ Kennedy, Mark (12. desember 2020). «Charley Pride, a country music Black superstar, dies at 86». AP News. Besøkt 13. desember 2020. «This country is so race-conscious, so ate-up with colors and pigments. I call it 'skin hangups' — it's a disease.» 
  40. ^ Charley Pride. «Country Music: Charley Pride.» Time-Life Records STW-101, 1981, 12-inch vinyl. Liner notes by Charles K. Wolfe.
  41. ^ a b «Charley Pride». Grand Ole Opry (på engelsk). 5. desember 2013. Arkivert fra originalen 4. februar 2017. Besøkt 3. februar 2017. 
  42. ^ Murrells, Joseph. The Book of Golden Discs (2nd utg.). London: Barrie and Jenkins Ltd. s. 265. ISBN 0-214-20512-6. 
  43. ^ McArdle, Terence (12. desember 2020). «Charley Pride, first major Black star in country music, dies at 86 of covid-19». The Washington Post. Besøkt 13. desember 2020. 
  44. ^ «The 44th Academy Awards». Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Besøkt 13. desember 2020. 
  45. ^ a b Otte, Jedidajah (13. desember 2020). «Country superstar Charley Pride dies aged 86». The Guardian (på engelsk). Besøkt 13. desember 2020. 
  46. ^ «"Kiss An Angel Good Mornin':» Charley Pride 's Classic Hit in the '70s». Besøkt 13. desember 2020. 
  47. ^ «Charley Pride's Biggest Billboard Hits: Kiss an Angel Good Mornin' & More». Besøkt 13. desember 2020. 
  48. ^ «Come Roll Out to «Kiss An Angel Good Mornin'! Charley Pride's 1972 Hit». Besøkt 13. desember 2020. 
  49. ^ Christensen, Thor (12. desember 2020). «Dallas singer Charley Pride, who broke country's color line, dies at 86». The Dallas Morning News (på engelsk). Besøkt 13. desember 2020. 
  50. ^ «Country singer Charley Pride returns to the UK». Arkivert fra originalen 8. april 2016. Besøkt 21. juni 2018. 
  51. ^ «Back Then: How Chandelier Charley Pride lit up whole city of Belfast». Arkivert fra originalen 3. februar 2015. Besøkt 29. april 2015. 
  52. ^ Video på YouTube
  53. ^ Opry, Grand Ole. «It's been 25 years since Charley Pride joined the #Opry Family, and what a 25 years it's been! Join us next Friday AND Saturday for a weekend-long celebration». Arkivert fra originalen 2. april 2019. Besøkt 29. april 2018. 
  54. ^ (på en) A Word on Words; 2232; Charley Pride, http://americanarchive.org/catalog/cpb-aacip-524-9s1kh0fw63, besøkt 2020-12-16 
  55. ^ «30 Country Music Stars Join Forces for Historic CMA Music Video». Arkivert fra originalen 15. november 2016. Besøkt 4. oktober 2019. 
  56. ^ «Charley Pride to Receive CMA Awards' 2020 Willie Nelson Lifetime Achievement Award». Arkivert fra originalen 24. oktober 2020. Besøkt 23. oktober 2020. 
  57. ^ Wilson, Adam. «Pride, Charley». Besøkt 13. desember 2020. 
  58. ^ «Charley Pride and Mollie Corbett to Perform During Game Five of the 2010 World Series on FOX». Major League Baseball. Besøkt 5. april 2011. [død lenke]
  59. ^ «Country Music Reckons with Racial Stereotypes and its Future». Arkivert fra originalen 5. oktober 2020. Besøkt 13. desember 2020. 
  60. ^ «CHARLEY PRIDE booking – Country Music Artists – Corporate Event Booking Agent». Arkivert fra originalen 22. oktober 2020. Besøkt 13. desember 2020. 
  61. ^ Desk, BWW News. «Charley Pride to Receive Master Award at 3rd Annual Ameripolitan Music Awards». Arkivert fra originalen 13. desember 2020. Besøkt 13. desember 2020. 
  62. ^ Associated Press. «Charley Pride, first Black member of Country Music Hall of Fame, dies at 86». Arkivert fra originalen 13. desember 2020. Besøkt 13. desember 2020. 
  63. ^ «Charley Pride». Arkivert fra originalen 16. november 2020. Besøkt 13. desember 2020. 
  64. ^ «Country Singer Charley Pride On Receiving Grammy Lifetime Achievement Award». Arkivert fra originalen 13. desember 2020. Besøkt 13. desember 2020. 
  65. ^ «Charley Pride». Arkivert fra originalen 13. desember 2020. Besøkt 13. desember 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Charley_Pride&oldid=23830628»