Bydue
| Bydue | |||
|---|---|---|---|
 Bydua har svært variert utfarging
| |||
| Nomenklatur | |||
| Columba livia domestica Gmelin, 1789 | |||
| Synonymi | |||
| C. domestica | |||
| Populærnavn | |||
| bydue, tamdue, brevdue | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Duefugler | ||
| Familie | Duefamilien | ||
| Slekt | Columba | ||
| Art | Klippedue | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | bebyggelser med lommer av vegetasjon og menneskelig aktivitet | ||
| Utbredelse: | |||
 | |||
Bydue eller tamdue (Columba livia domestica) regnes som en underart av klippedue (C. livia), som er en art i duefamilien (Columbidae). Bydua er imidlertid egentlig en forvillet variant av den egentlige tamdua – den domestiserte brevdua, som er det direkte opphavet til bydua.[1][2][3]
Domestiseringen av duer var trolig fullført alt for omkring 5 000 år siden,[2][4] men forskning antyder at prosessen med å domestisere duene kan ha startet alt for omkring 10 000 år siden.[2] Derfor regner man med at dua kan ha blitt domestisert på ulike plasser i den gamle verden og, kanskje også, til ulike tider opp gjennom årene. [4]
Bydua oppsto fra rømte tamduer (brevduer), men akkurat når den oppsto er usikkert og omdiskutert. Man må imidlertid regne med at rømning og forvilling var en kontinuerlig prosess, da som nå.[4]
Det vi konkret vet om spredning av duer i dag er, at tamme brevduer ble introdusert langs Atlanterhavskysten i Nord-Amerika av kolonister i løpet av årene 1603–1607, der fuglene raskt etter forvillet seg og formerte seg, med senere spredte seg til store deler av kontinentet.[4] De forvillede amerikanske tamduene (byduene) er således av mye yngre dato enn de europeiske.[4]
Biologi
[rediger | rediger kilde]
Bydua er utbredt i urbane strøk over store deler av verden, men ikke i polområdene og de varmeste områdene. Den er utstrakt tilstede i byer og tettsteder i Europa og Nord-Amerika, men store populasjoner finnes også i Asia, Afrika, Oseania og Sør-Amerika.[4]
Byduer opptrer ofte i stort antall, spesielt der det er menneskelig aktivitet av betydning. Fuglene dominerer ofte tak og gatebildet i tettsteder, men de finnes også ellers der menneskelig aktivitet gir dem lett tilgang på mat. Horder av duer kan benytte bygninger og broer som hvile- og hekkeplasser.[4]
Byduer har vanligvis ei blålig grå fjærdrakt, som kan variere i mange ulike nyanser og mønstre. Fuglene veier omkring er 400–500 g og måler typisk rundt 30 cm.[4]
Bydua er monogam og har samme partner livet ut. Redet er en enkel innretning av småkvist og strå. Hannen beskytter reiret og hunnen. Eggene legges 8–12 dager etter paringen, typisk to egg. Omtrent 16–18 dager senere klekkes de. Ungene mates med kromelk, et næringsrikt sekret som foreldrene gulper opp fra kroen. Fire til seks uker etter klekkingen forlater ungene reiret. Byduer har gjerne flere kull årlig, typisk 2–3 og av og til fire. Paringen tar til på våren og fortsetter gjennom sommeren til utpå høstparten. Levetiden for byduer er typisk 3–4 år.[4]
Bydua er primært en standfugl, selv om den kan foreta en del streiftokt og næringstokt. Arten opptrer i flokk, og flokkene kan i ekstreme tilfeller telle flere tusen individer, men det er mest vanlig med flokker på 10–40 fugler. Byduer kan bli svært tamme, og det er ikke uvanlig å se fugler som spiser fra hånden på folk som mater dem. Når fuglene hviler sitter de gjerne på gesimser, takrenner, vinduskarmer og andre lignende utspring fra bygninger. Bydua eter det meste, men matrester som mennesker etterlater seg på bakken og frø og korn er viktig. Fuglene eter imidlertid også insekter. Duene kan også klare seg i dagevis uten mat, men de trenger alltid å ha tilgang på vann.[4]
Skadepotensial
[rediger | rediger kilde]Duer i store antall medfører et tilgrisningsproblem. Ekskrementene forurenser tak og fasader på bygninger, statuer, parker, lekeplasser, fortau, gågater, torg, biler og båter og mye mer. Takrenner og nedløpsrør kan gå tett, og den sterkt etsende avføringen etter duer kan ødelegge billakk og materialer som er brukt til tekking av tak og fasader med videre. Vegetasjonen kan også skades på steder med mye duemøkk, og etter hvert kan det også bli et luktproblem. Ekskrementene kan også gjøre fortau og trapper glatte, så ulykker kan oppstå.[5]
Smittefare
[rediger | rediger kilde]Duer kan forurense mat og fôr med avføringen sin, og har potensial til å kunne overføre sykdommer og parasitter. Av helsemessige årsaker bør derfor bestandene kontrolleres. Eksempler er diaréfremkallende bakterier som Salmonella og Campylobacter. Den blodsugende fuglemidden Dermanyssus gallinae, som ofte kalles for duelus og fugleloppe, og Ceratophyllus gallinae finnes i reiret til de fleste fugler, også hos duer. Ornitose (papegøyesyke, psittakose) er en bakterieinfeksjon hos fugl som kan overføres mennesker og, i sjeldne tilfeller, gi sykdom. Ved fjerning av dueekskrementer inne i bygninger, eller ved fjerning av store mengder gammel fuglemøkk utendørs, kan folk få i seg sykdomsfremkallende sopp (Cryptococcus, Histoplasma). Dette gjelder spesielt om møkka er tørr og støvete. Ved fjerning av ekskrementer (både etter fugl og flaggermus), er det derfor viktig å beskytte nese og munn for å hindre inhalering av støvet. Heldekkende ansiktsmaske med partikkelfilter som stenger for partikler ned til 0,3 mikron anbefales. Enkle engangs munn- og nesestøvmasker av ettlags papp/papir, som festes med enkel strikk rundt hodet, gir sjelden tilstrekkelig beskyttelse. Om møkka er tørr, kan fukting før fjerning avhjelpe støvproblemet. Ved fjerning av ubebodde fuglereder bør det brukes regntøy og hansker. Man kan også spraye redene med insektgift før fjæring.[5]
Forebygging og bekjempelse
[rediger | rediger kilde]
Eliminering av mat, vann, sitte-, hvile- og hekkeplasser er viktig hvis man skal kunne oppnå varig lavt antall av byduer. Man bør oppmuntre folk til ikke å fôre duer i byområder, samt å redusere tilgangen på vannansamlinger som duene drikker av.[5]
Man bør hindre duer i å komme inn i bygninger, slik at hvile- og hekkeplasser ikke blir tilgjengelig. Dette kan gjøres ved å tette åpne steder med netting. Man må også prøve å eliminere duenes muligheter for å finne sitte-, hvile- og hekkeplasser på selve bygningskonstruksjonen. Dette gjøres ved å sette opp hindringer av bl.a. tråder og vaiere på takutspring, takrenner, vannbrett, bjelker, gesimser, lysarmatur og andre plasser der fuglene kan sitte. Det finnes også elektriske skinner som gir duene svake elektriske støt, og som hindrer duene i å sette seg ned.
Feller
[rediger | rediger kilde]Enkelte ganger kan det være nødvendig å fjerne byduer. Dette kan gjøres i feller som fanger duene levende. Fellene må plasseres i nærheten av sitte-, hvile-, hekke- og spiseplassene. Før fellene aktiveres må det legges ut åte rundt fellen i 3-4 dager. Etterpå aktiveres fellen, og åte legges inne i fellen. Bruk av levende lokkeduer er ikke tillatt. Avliving må skje på en forsvarlig måte. Duene kan også settes fri, men de kommer gjerne raskt tilbake igjen på grunn av sine velutviklede instinkter når det gjelder å finne tilbake til hjemstedet igjen. Bruk av såkalte mistnett, slik ringmerkere bruker, er også en metode for å fange fugl. Nettet er konstruert slik at fuglene ikke skal se nettet før det er for sent, og de blir dermed liggende i lommer eller sittende fast i nettet. Nettene må plasseres slik at de ikke står i sollys, for da vil fuglene kunne oppdage nettet og unngå det. Videre er det ulik maskevidde for ulike fuglestørrelser. Effektiviteten er avhengig av erfaringen til personen som setter opp nettene. De må kontrolleres ofte, dvs. hver time. Man trenger tillatelse fra Direktoratet for naturforvaltning for å benytte mistnett. Det finnes også nett som skytes ut av kanoner.[5]
Duetårn
[rediger | rediger kilde]Utplassering av duetårn i parker har i enkelte tilfeller vist seg effektivt for å kontrollere antall duer, spesielt når også andre tiltak, som duesikring av bygninger, kontroll av mat- og vanntilgang, gjennomføres samtidig. Disse duetårnene er i prinsippet dueslag for ville fugler. Ved regelmessig å punktere egg, eller fjerne egg og erstatte disse med kunstige narreegg, kan man til en viss grad regulere duebestanden om man har tilstrekkelig med duetårn.[5]
Avskyting og skremsler
[rediger | rediger kilde]Nedskyting av duer som eneste kontrolltiltak har ingen langvarig effekt på duebestanden. Uten andre tiltak tar det ikke lang tid før bestanden er tilbake på opprinnelig nivå igjen. I enkelte tilfeller kan imidlertid nedskyting være den eneste, enkleste og raskeste løsningen på problemet. Byduer kan felles uten særskilt tillatelse hele året. Politiet må gi tillatelse før man bruker våpen i tettbygd strøk. Ved skadefelling gis det ingen dispensasjon fra kravene i Forskrift om våpen og ammunisjon, og man må være godkjent jeger - men må imidlertid ikke løse jegeravgift. I Forskrift om felling av viltarter som gjør skade eller som vesentlig reduserer andre viltarters reproduksjon er det fremsatt som vilkår for skadefelling at:[5]
- skaden har oppstått i inneværende sesong.
- skaden er av vesentlig økonomisk betydning.
- det på forhånd i rimelig utstrekning er blitt forsøkt andre tiltak for å avverge skade.
Utstyr som er laget for å skremme bort fugler, som f.eks. rovfuglsiluetter, ballonger, lys- og lydutstyr ser ut til å ha liten eller ingen permanent effekt på byduer.[5]
Kjemisk forebygging og bekjempelse
[rediger | rediger kilde]Det finnes en del kjemiske midler som ikke er giftige, men svært klissete, og som brukes for å hindre at fugler setter seg. Disse stoffene mister sin effekt etter hvert, de kan misfarge bygninger, og være en plage for mennesker som må jobbe på bygningen.[5]
Naftalin (møllkuler) kan brukes som en repellent for å få duer ut av f.eks. et loft. Anbefalt dose er omtrent 2,5 kg pr 60 kubikkmeter rom. Naftalin har en ekkel lukt også for mennesker, og kan være kreftfremkallende. Etter en eventuell utdriving av duene må huset sikres for å forhindre at duene kommer tilbake. Utlegging av gift er en del brukt i andre land, men er ikke tillatt i Norge.[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Levi, Wendell (1977). The Pigeon. Sumter, S.C.: Levi Publishing Co, Inc. ISBN 978-0-85390-013-9.
- ^ a b c Blechman, Andrew (2007). Pigeons-The fascinating saga of the world's most revered and reviled bird. St Lucia, Queensland: University of Queensland Press. ISBN 978-0-7022-3641-9.
- ^ Nagy, Kelsi, and Johnson, Phillip David. Trash animals: how we live with natures filthy, feral, invasive, and unwanted species. Minneapolis (Minn.), University of Minnesota Press, 2013.
- ^ a b c d e f g h i j Lowther, P. E. and R. F. Johnston (2020). Rock Pigeon (Columba livia), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.rocpig.01
- ^ a b c d e f g h i Soleng, Arnulf (2006) Bydue Arkivert 7. juni 2019 hos Wayback Machine.. Folkehelseinstituttet, 30.11.2006.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Kategori:Feral pigeons – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
