Iraks historie

I det fruktbare området Mesopotamia mellom flodene Eufrat og Tigris oppsto noen av verdens eldste sivilisasjoner, så som sumererne, babylonerne og assyrerne. Dagens Irak regnes for å ha vært sete for skiftende høykulturer i minst 7000 år. Området var i lang tid en del av Persia, men i 656 ble det erobret av araberne, og i 762 flyttet kalifatet til den nye byen Bagdad (i nærheten av det gamle Babylon). I 1258 ble området okkupert av mongolene, som plyndret og ødela Bagdad. Denne byen forble likevel sentrum for den arabiske og den muslimske verden inntil den ble innlemmet i Det osmanske imperium i 1534.

Artikkelen inngår i serien om Mesopotamia
Eufrat Tigris Assyriologi
Byer / Imperier
Sumer: Uruk Ur Eridu Kisj Lagasj Nippur Det akkadiske rike: Akkad Babylon Isin Mari Susa Assyria: Assur Ninive Nuzi Nimrud Assyriske palassrelieffer Babylonia: Babylon Kaldea Elam Amoritter Ziggurat Hurritter Mitanni Kassitter Urartu Hettittene
Kronologi
Den sumeriske kongeliste Konger av Assyria Konger av Babylonia
Språk
Kileskrift Sumerisk Akkadisk Elamittisk Hurrittisk Amorittisk Hettittisk
Mytologi
Enuma Elish Gilgamesj Marduk

Oldtiden

Utdypende artikkel: Mesopotamia

Under Sasanideriket

Utdypende artikkel: Sasanideriket

På 200-tallet e.kr tok det Persiske Sasanideriket over for Partia-riket og kontrollerte Mesopotamia frem til 600-tallet. Den islamske erobringen av Persia gjorde så Mesopotamia til et arabisk og muslimsk område.

Middelalderen

Arabisk styre

Etter først å ha ligget under Umajjadene (som hadde hovedstad i Damaskus), ble området svært rådende under Abbasidene som gjorde Bagdad til hovedstad i riket. Abbasidenes styre endte i 1258 da den mongolske fyrsten Hulagu Khan erobret og plyndret Bagdad. Denne byen forble likevel sentrum for den arabiske og den muslimske verden inntil den ble innlemmet i Det osmanske imperium i 1534.

1915–1956 Staten Irak opprettes som britisk mandat

Utdypende artikkel: Mesopotamiamandatet

I 1915 erobret britiske tropper store deler av Mesopotamia fra osmanere og slo de to osmanske vilayatene (provinsene) Bagdad og Basra sammen under navnet Irak. Senere ble også vilayaten Mosul, der de fleste innbyggerne var kurdere, lagt til den nye staten. Motsetningene mellom de ulike folkegruppene som på denne måten ble forenet, har preget landets seinere historie. Britene styrte, med hard hånd, landet som mandatområde fram til 1932 da Irak ble erklært som et selvstendig kongedømme under hasjimittkongen Faisal, og Irak ble dette året også medlem av Folkeforbundet.
I hele perioden under britene var Irak preget av arabiske og kurdiske opprør, og det hasjimittiske kongehuset ble også etter sin opprettelse stadig utsatt for kuppforsøk. Kong Faisal døde i 1933, og ble etterfulgt av kong Ghazi, som igjen døde i 1939 og ble etterfulgt av sin mindreårige sønn kong Faisil II.
Det irakiske kongehuset var svakt, og Irak var i alt annet enn i navnet en britisk koloni frem til invasjonen av Suez i 1956. Britene beholdt sine militærbaser i landet, og Irak stod også under britisk okkupasjon i fem år etter et kuppforsøk i 1942. Enhver motstand mot Faisal ble slått brutalt ned, og britene bedrev i den sammenheng også en utstrakt terrorbombing mot sivilbefolkning og mot landbruk. Britenes holdning til den irakiske sivilbefolkningen blir blant annet tydeliggjort gjennom Winston Churchills uttalelse om virkemidler mot kurderne: «Jeg forstår ikke feigheten som rår rundt bruken av gass. Selv er jeg sterkt for bruk av gass mot usiviliserte stammefolk.»

Fra femtitallet av var USA også aktivt inne i Irak. CIA hadde et avdelingskontor i landet, og personellet der hadde stående ordre om å tilby støtte i form av penger og våpen til politiske ledere, militære ledere, sikkerhetsministre og andre maktpersoner, og til på denne måten å opprette antikommunistiske allianser.

Republikken 1958 - 1967

En gruppe militære under ledelse av nasjonalisten Abd al-Karim Qassim og Abd al-Salam Arif, tok makten ved et kupp den 14. juli 1958, avsatte kongen og innførte republikk (kjent som 14. juli revolusjonen). Bagdadpakten, som regulerte Iraks allianse med Vesten, ble opphevet, og politiske forbindelser ble opprettet med Sovjetunionen.

En rekke sosiale og politiske reformer ble innført under det nye styret, blant annet ble en mer desentralisert styreform innført. Kurdisk språk og nasjonalitet ble igjen anerkjent, og den kurdiske eksillederen Mustafa Barzani fikk vende hjem. Irakiske myndigheter arbeidet også for å få nasjonal kontroll over, og inntekt fra, sine enorme oljeressurser.

For USAs ambassade i Irak kom kuppet som et sjokk. Etter at det nye regimet fant omfattende dokumentasjon for samarbeid mellom CIA og det gamle regimet i dets arkiver, og etter at en agent ansatt som skribent for CIA–frontselskapet American Friends of the Middle East ble arrestert og forsvant, ble CIAs stasjonskontor evakuert. CIAs avdelingsleder for Mellomøsten, Kermit Roosevelt jr., berømt som Theodores barnebarn og for sin rolle som verdens første økonomiske leiemorder under kuppet i Iran i 1953, trakk seg etter dette, og ble erstattet av James Critchfield. Critchfield fattet hurtig interesse for Ba'athpartiet, etter at dette utførte flere mislykkede kuppforsøk mot Qassim.

I 1963 overtok major Abdul Salam Arif makten gjennom det såkalte Februarkuppet, og etter hans død i 1966 overtok hans bror Abdul Rahman Arif presidentskapet. Ba'athpartiet deltok også i kuppet i 1963, og fikk ifølge Saddam Husseins biograf, Said Aburish, støtte fra CIA. Amerikanerne så Baathpartiet som en motvekt mot kommunistene, siden det irakiske kommunistpartiet ved siden av Ba'ath var den eneste politiske masseorganisasjonen i landet utenom de kurdiske områdene. Fra CIA fikk det nye regimet oversendt lister over medlemmer av kommunistpartiet som ble arrestert i tusenvis over hele landet.

Ba'athpartiet ble imidlertid fjernet av de militære ved et nytt kupp etter bare noen måneder ved makten.

1968–2003 Baathpartiet ved makten

I 1968 gjennomførte Ba'athistene et nytt kupp som var bedre planlagt enn kuppet i 1963. Også denne gangen hadde de ifølge journalisten John Pilger støtte fra CIA..

Denne gangen klarte Ba'athistene å konsolidere sitt herredømme, som skulle vedvare til den amerikanske invasjonen i 2003. Under Baathregimet var makten fortsatt basert i nettverk av offiserer med bakgrunn i sunniarabiske stammer fra det nordlige og vestlige Irak.

Ba'athpartiet styrte med hard hånd ved hjelp av flere hemmelige overvåkingsorganisasjoner. Tilhengere av monarkiet og andre motstandere av det nye regimet ble hardt forfulgt. Tortur var vanlig.

Samtidig gjennomførte partiet også et omfattende sosialt reformprogram, finansiert med enorme oljeinntekter. Det ble innført en velferdsstat med gratis utdanning og helsesystem, og kvinners rettigheter ble styrket. Etterhvert vokste det frem en omfattende middelklasse med vestlig levestandard. I 1991 befant Irak seg i verdenstoppen både når det gjaldt lesekyndighet blant voksne, med 95%, og når det gjaldt befolkningens levestandard generelt. Et fenomen som tigging var tilnærmet ukjent før det internasjonale samfunnet iverksatte sanksjoner i 1991.

Saddam Husseins regime

Da Baathpartiet tok makten i 1968 ble Saddam Hussein leder for partiets hemmelige politi. Etter å ha fjernet alle rivaler kunne han overta stillingen som president i 1979. CIA skal ikke bare å ha brakt Baathpartiet til makten, men også ha skaffet Hussein «personlig hjelp og støtte, finansiell støtte under krigen med Iran, og beskyttelse mot kuppforsøk» hevder John Pilger.

Under Husseins ledelse utviklet Ba'ath-partiet et blodig diktatur for å opprettholde det sunniarabiske mindretallets herredømme overfor det sjiaarabiske flertallet og det store mindretallet av ikke-arabiske kurdere. Saddam støttet seg først og fremst til sine egne slektninger fra Tikrit-området.

Den kurdiske befolkningen ble under Hussein utsatt for systematisk folkemord. Mange tusen landsbyer ble ødelagt, og innbyggerne ble drept eller tvangsflyttet. Regimet brukte kjemiske våpen mot den kurdiske minoriteten i Nord-Irak. Det mest kjente eksempelet på dette er gassangrepet på Halabja i 1988 der 5000 mennesker ble likvidert av det irakiske flyvåpenet. Så mange som 200.000 kurdere kan ha blitt drept under Saddams anfal-kampanje i 1988.

Ba'athregimets internasjonale politikk

Ba'athregimets maktovertakelse ble internt i USAs etterretningsmiljøer betraktet som en suksess, og det fikk tilnavnet favorittkuppet. Den daværende stasjonssjefen for CIA i Midtøsten, James Critchfield, uttalte også senere at «vi betraktet det som en stor seier».

Regimet førte imidlertid ikke en politikk etter USAs ønsker. Baathpartiet inviterte i 1969 Sovjetunionen til å utvikle landets oljeindustri, og inngikk i 1971 en samarbeidsavtale med det irakiske kommunistpartiet om utvikling av et sosialistisk Irak. Kommunistene ble også tatt med i regjeringen.

Oljeindustrien ble nasjonalisert i 1972, og samme år signerte daværende visepresident Saddam Hussein en vennskapsavtale med Sovjetunionen som også ble Iraks viktigste våpenleverandør.

Både Irak og nabolandet Syria hadde regjeringer utgått fra Baathpartiet, men de to greinene av Baathpartiet utviklet seg snart til bitre fiender. Saddam Hussein ønsket å bli den ledende arabiske statsmann og forsøkte å undergrave Hafez al-Assads regime i Syria. Han tok også skarpt avstand fra den fredspolitikk overfor Israel som ble ført av Egypt og Jordan,

For USA var Iraks utenrikspolitikk et stort problem, ikke minst den fiendtlige holdningen til Israel.
For å svekke den irakiske regjeringen innledet amerikanerne derfor et samarbeide med Israel og sjahen av Iran om betydelig økonomisk og militær støtte til den kurdiske lederen Mustafa Barzanis opprørsstyrker i Nord–Irak. Våpen ble sendt inn til kurderne gjennom Iran. Det første året bidro CIA med 5 millioner USD, mens de andre samarbeidslandene til sammen ga 7. På Henry Kissingers anbefaling ble denne støtten betydelig økt de neste årene, og kom raskt over hundre millioner USD. Ifølge en amerikansk rapport bandt kurdiske opprørere i denne perioden opp to tredjedeler av de Irakiske styrkene.

Sjahen av Iran inngikk imidlertid en vennskapsavtale med Irak i 1975, og stanset da alle våpenleveranser og annen militær støtte til de irakiske kurderne. Saddam stanset på sin side irakisk støtte til kurdiske militser på iransk side. Den irakiske hæren hadde deretter små problemer med å nedkjempe kurdisk motstand. Barzani og flere hundre tusen av hans tilhengere flyktet over grensa til Iran.

Utenlandske holdninger til Irak

Etter revolusjonen i Iran i 1979 endret også vestlige stormakters holdning til Irak seg, og spesielt Storbritannias og USAs statsledere gikk langt i å beskrive det som «en kraft for moderasjon», og som en «kilde til stabilitet i området». Handelsavtaler ble inngått, inkludert betydelige offisielle og uoffisielle våpensalg. Ved siden av dels avanserte konvensjonelle våpen utstedte britiske og amerikanske myndigheter også eksportlisenser for våpen som ikke er tillatt brukt i krig. Også deler til avanserte kjernefysiske reaktorer ble med amerikanske myndigheters hjelp uoffisielt eksportert fra USA. På spørsmål rundt denne eksporten svarte et tidligere medlem av Bush–administrasjonen i et intervju med Channel 4 at administrasjonen «kjente til Iraks program for utvikling av [kjernefysiske] bomber, men ... han var vår allierte.»

Både i USA og i Storbritannia utløste dette større politiske skandaler på starten av 1990–tallet, og bød på betydelige problemer for George Bush (senior) under hans valgkamp. Undersøkelseskommisjoner nedsatt av USAs kongress i 1992 og i 1994 avslørte at avanserte missilsystemer hadde blitt solgt til Irak via mellommenn, blant annet i Sør–Afrika, og at komponenter til giftgass hadde blitt solgt fra et firma i Maryland med hemmelige eksportlisenser utstedt av handelsdepartementet og godkjent av utenriksdepartementet. Det ble også avslørt at Bush–administrasjonen hadde beordret en dekkoperasjon for å skjule eksporten, og blant annet hadde fått utført endringer i, og dels sletting fra, handelsdepartementets arkiver.

En tilsvarende politisk skandale raste på den samme tiden i Storbritannia, hvor det blant annet ble avslørt at miltbrannbakterier (antrax) ble solgt til Irak fra det statlige Porton Down laboratoriet. Thatchers regjering hadde benyttet våpenprodusenten Astra som kanal for ulovlig våpeneksport til Irak, og Jordan hadde blitt brukt som transittland.

Internt i CIA førte de ofte skiftende alliansene til at Irak fikk tilnavnet The house of broken toys – huset av ødelagte leker, og stillingen som stasjonsleder for Irak kom til å bli betraktet som en uriaspost.

For Norges del ble spørsmålet om våpeneksport til Irak et politisk tema i 1988 da Fremskrittspartiet foreslo at også norske våpenprodusenter skulle få slike eksportlisenser. Argumentasjonen var blant annet at våre allierte bedrev slik eksport. Bemerkelsesverdig var ikke bare at forslaget ble reist mens Irak var i krig, men også at det ble reist etter at Iraks bruk av kjemiske våpen hadde blitt offentlig kjent. Stortinget stemte ned forslaget. ^{[trenger referanse]}

Den 7. juli 1981 bombet Israel Iraks atomreaktor ved Osiraq for å hindre Hussein i å produsere atomvåpen (Operasjon Opera).

Utdypende artikkel: Osirak-angrepet

1980–1988 Krigen mellom Iran og Irak (Åtteårskrigen)

Iran, under ledelse av ayatollah Khomeini og det iranske presteskapet, ble ansett som en trussel både av Vesten, av deres allierte arabiske land, og av Sovjetunionen. Etter revolusjonen mot sjahen av Iran hadde ledende vestlige nasjoner ikke bare tapt tilgangen på enorme oljeressurser og et strategisk viktig område, USA hadde i tillegg blitt kraftig ydmyket gjennom den langvarige beleiringen av sin ambassade, og gjennom de særdeles pinlige avsløringer som fulgte etter Iranske studenters møysommelige rekonstruksjon av ambassadens makulerte arkiv.
Også Sovjetunionen, som også betraktet Iran som strategisk viktig, hadde tapt mye. De hadde støttet revolusjonen gjennom Irans kommunistparti, og hadde siden måttet se sine allierte bli utsatt for en brutal utrensning, og presteskapet overta all makt.
Arabiske land med vestlig innsatte og/eller støttede regimer fryktet på sin side at den muslimske revolusjonen skulle spre seg fra Iran til deres egne befolkninger.
Samlet var der et sterkt internasjonalt incentiv for en Irakisk krigføring mot Iran.

Den 22. september 1980 gikk Irak til angrep på Iran. Krigen ble blodig og langvarig og varte inntil Iran gikk med på en våpenhvile den 20. august 1988.
Omkring 1 million mennesker døde som følge av krigen.^{[trenger referanse]}

Saddam fikk under krigen blant annet støtte fra USA, Storbritannia, Sovjetunionen, Frankrike, Tyskland, Saudi-Arabia, Kuwait, Jordan og Egypt. USA forsynte samtidig også i hemmelighet Iran med våpen (Iran-Contras-skandalen). ^{[trenger referanse]}

Mot iranske soldater og sivile brukte Irak kjemiske våpen, blant annet nervegassene sennepsgass og tabun. USAs utenriksdepartement, som var godt kjent med egen ulovlig eksport av slike våpen til Irak, nektet å fordømme Iraks bruk av disse.

De alvorligste bruddene på menneskerettighetene fant imidlertid sted i siste del av krigen da regimet gjennomførte en klar folkemordspolitikk mot den kurdiske befolkningen i det nordøstlige Irak. I løpet av 1988 ble 100 000 til 200 000 kurdere drept, og tusenvis av landsbyer rasert. Opprørsstyrkene og sivile landsbyer ble angrepet med giftgass, og 16. mars 1988 mistet rundt 5 000 mennesker livet da byen Halabja ble angrepet med gass.

1990–1991 Gulfkrigen

Hovedartikkel: Gulfkrigen

Den mislykkede krigen mot Iran hadde ødelagt Iraks økonomi, og i 1990 valgte Saddam Hussein å okkupere det oljerike nabolandet Kuwait. Kuwait var blant Iraks største kreditorer og hadde lånt Irak 65 milliarder dollar under åtteårskrigen mot Iran.^{[trenger referanse]} Irak okkuperte Kuwait og erklærte dette som Iraks 19. provins.

Operation Desert Storm

FN intervenerte i 1991 med en internasjonal styrke bestående av 30 land ledet av USA og Storbritannia. Dette ble kalt Operation Desert Storm.Saddam Hussein erklærte umiddelbart at en eventuell krig med Irak ville utvikle seg til "mor av alle kriger". Krigen varte i 100 dager, og irakerne ble drevet ut av Kuwait. Ironisk nok ble Iraks nederlag betegnet av de amerikanske seierherrene som "mor av alle nederlag for Irak".
De allierte styrkene gikk inn i, og okkuperte, deler av Sør–Irak, men valgte å stanse der, og trakk seg siden ut igjen. President George Bush senior besluttet at Hussein ikke skulle avsettes. Husseins spesialtropper ble heller ikke nedkjempet.

Etterspill

I løpet av krigen hadde Bush kontinuerlig oppfordret det irakiske folk til å gjøre opprør, og lovet at allierte styrker skulle komme til unnsetning om de gjorde dette. Ved krigens avslutning fulgte både sjia-arabere i sør og kurdere i nord denne oppfordringen. USAs styrker gikk imidlertid ikke bare fra sitt løfte om støtte, de laget åpninger i sine stillinger slik at Husseins elitestyrker kunne komme frem til opprørerne. Opprøret ble slått ned med stor brutalitet.

I sør ble hundretusener av sjia-opprørere drept under kampene og oppgjøret som fulgte.

I nord hadde kurdiske opprørere frigjort de fleste områder med kurdisk flertall, inklusive Kirkuk, men få dager etter ble de drevet tilbake av republikanergraden. Flere millioner kurdere flyktet nå mot Iran og Tyrkia. Anslagsvis en million kom seg inn i Iran, mens flyktningene på den tyrkiske grensa ble stoppet av den tyrkiske hæren, som ikke ville ha flere kurdere enn de alt hadde.

For å lette presset på Tyrkia opprettet Storbritannia og USA med støtte fra FN en sikker sone på irakisk område. Fra denne sonen utviklet det seg en selvstyrt kurdisk region. Etter at Saddam Hussein i 1972 trakk alle sine styrker ut, og sluttet å betale lønninger til offentlig ansatte i regionen ble regionen konsolidert gjennom valg til et regionalt parlament.

1981–2003 Sanksjoner og kontinuerlig bombing

Internasjonale sanksjoner og konsekvenser av disse

FN fornyet den internasjonale blokaden som var innført etter okkupasjonen av Kuwait pga. at vilkårene i våpenhvileavtalen ikke ble innfridd. Sanksjonene rammet den irakiske økonomien hardt, med mat- og medisinmangel som følge. Ifølge rapporter fra WHO kunne en økning på en halv million dødsfall blant barn under fem år direkte tilskrives sanksjonene. Unicef gav sin tilslutning til WHOs tall, og en rekke andre uavhengige rapporter bekreftet også dette. I et intervju med 60 Minutes i 1996 fikk USAs daværende FN–ambassadør, Madeleine Albright, spørsmål om hun mente en halv million døde barn var en pris vært å betale. Hennes svar var at «Dette er et vanskelig valg, men vi mener prisen er verdt det.» Under I 1995 ble FNs «olje for mat»-program innført [1]. Dette bedret forholdene noe, men programmet var beheftet med korrupsjon både fra FN og Iraks side. Saddam fortsatte å trosse verdenssamfunnet, og sanksjonene fortsatte.

Flyforbudsonene

Offisielt var vestlige statsledere opprørt over Husseins behandling av opprørerne etter krigen, og blant annet begrunnet med beskyttelse av disse befolkningsgruppene innførte derfor USA flyforbudssoner i Nord- og Sør-Irak.[2][3]
Håndhevingen av flyforbudssonene har imidlertid blitt kraftig kritisert for ikke å ha fulgt opp denne begrunnelsen, blant annet fordi allierte styrker til stadighet ble beordret ut av sine sektorer i Nord–Irak hver gang Tyrkia utførte straffeekspedisjoner mot kurdiske irakere. Flygere fra USAs luftforsvar beskriver de syn som møtte dem ved deres returer som «svært traumatiske».

2003– Amerikanskledet invasjon og okkupasjon

Hovedartikkel: Invasjonen av Irak

Hovedartikkel: Krigen i Irak

Operasjon Iraqi Freedom: Våren 2003 ble Irak invadert av en koalisjon ledet av USA og Storbritannia. Krigen varte i 100 dager og endte med at Saddam Husseins regime ble styrtet og at koalisjonstyrkene okkuperte Irak.

Casus Belli: USAs hovedbegrunnelser for krigen var at Irak skulle besitte masseødeleggelsesvåpen (noe man ikke fant), at Irak støttet terrororganisasjoner (dette er omstridt), og at Saddam Husseins regime var et brutalt diktatur som begikk overgrep mot sin egen befolkning (dette er ikke omstridt). Man ønsket også å innføre demokrati i Irak i håp om at dette skulle bre seg til resten av Midtøsten.

Det er en utbredt oppfatning at det kan ligge andre politiske og økonomiske grunner bak invasjonen. Dette med tanke på de oljeressursene som Irak besitter og Iraks strategiske posisjon i det oljerike og politisk viktige Midtøsten. Polens utenriksminister Wlodzimierz Cimoszewicz uttalte etter krigen i 2003 at Polen aldri hadde lagt skjul på at landet hadde som mål at flest mulig polske firmaer skulle få oljekontrakter i Irak [4].

Krigens ofre: Under dekke av motstand mot den amerikanske okkupasjonen har irakiske opprørsgrupper gjennomført en lang rekke angrep mot militære og sivile mål. I henhold til tall fra det amerikanske militæret, gjennomførte irakiske opprørsgrupper 34 131 angrep i 2005.

Antall irakere drept siden krigen startet i mars 2003 er omstridt. Ifølge Iraq Body Count har rundt 100.000 blitt drept i perioden 2003-10).(Iraq Body Count). Tidsskriftet The Lancet presenterte den 11. oktober 2006 en rapport, basert på spørreundersøkelser av 1850 irakiske husholdninger, som konkluderer med at oppimot 650 000 irakere er døde i perioden fra invasjonen tom. juli 2006, de fleste av disse som ofre for irakiske væpnede grupper. 2006. Den irakiske regjerings overslag var i november 2006 på ca 150 000.^{[trenger referanse]}

Per 12. november 2006 har 3,091 koalisjonsoldater mistet livet, av dem 2847 amerikanere, 125 briter, 32 italienere, 18 ukrainere, 17 polakker, 13 bulgarere, 11 spanjoler, 6 dansker, 5 salvadoreanere, 3 slovaker, 2 thailendere, 2 australiere 2 nederlendere, 2 estere, 2 rumenere, 1 fijianer, 1 ungarer, 1 kasakhstaner og 1 latvier.[5]

Okkupasjonsstyrkenes krigsforbrytelser: Amerikanske og allierte styrker har utført en lang rekke grove overgrep mot irakisk sivilbefolkning:

• Den 30. april 2004 avslørte magasinet The New Yorker, at amerikanske soldater hadde torturert irakiske fanger i Abu Ghraib-fengslet. Bilder og video som hadde lekket ut av fengselet sirkulerte i tv og aviser over hele verden. 7 amerikanske soldater ble brakt inn for krigsrett og dømt for ugjerningene.[6]
• Den 19. november 2005 var det en massakre i den irakiske byen Haditha. En amerikansk styrke ble angrepet i byen og en soldat ble drept. 24 sivile, mange kvinner og barn,ble senere funnet drept. De amerikanske soldatene,er nå under etterforskning. [7]
• Den 15. mars 2006 var det en massakre i den irakiske byen Ishaqi 11 mennesker, inkludert 4 barn og 5 kvinner ble drept. Amerikanske soldater ble mistenkt, men frikjent av amerikanske etterforskere. De irakiske myndighetene reagerte sterkt på dette og satte igang sin egen etterforskning.[8]

Opprørsgruppenes krigsforbrytelser: Væpnede motstandere av okkupasjonen og av den demokratisk valgte regjeringen har gjennomført en lang rekke bombeangrep rettet mot sivile mål, som har drept og såret hundretusener av sivile irakere. Slike grupper har som mål å hindre oppbygging av politi og sikkerhetsstyrke, å ødelegge infrastrukturen og å spre angst terror. De viktigste væpnede gruppene har sunni-arabisk bakgrunn, og retter sine angrep mot sjia-arabere. Også den sjiitiske Mahdi-hæren beskyldes for omfattende overgrep

• 1. februar 2004. To selvmordsbombere drepte 105 mennesker i den kurdiske hovedstaden Arbil. Massakren ble utført av den sunnittiske gruppa Jaish Ansar al-Sunnah til støtte for Ansar al-Islam.
• 2. mars 2004. 140 personer, hovedsakelig sjiitter, drept av selvmordsbombere i Karbala og Bagdad.
• 28. februar 2005. 125 mennesker drept i kø utenfor sykehuset i den sjiittiske byen Hilla.
• 14. september 2005 182 arbeidssøkere drept av selvmordsbombere i Bagdad.
• 5. januar 2006 110 personer drept av selvmordsbombere. Viktig sjiamoské i Samara demolert.
• 7. april 2006 Selvmordsbombere dreper 85 personer i en sjiamoské i Bagdad
• 23. november 2006 Mer enn 200 sjiitter drept av en serie selvmordsbombere i Sadrbyen, Bagdad.
• 14. august 2007 mere enn 350 medlemmer av den kurdiske minoritetsreligionen yezidismen drept av en serie bilbomber.

Fra okkupert land til demokrati?

Konfliktene mellom de tidligere dominerende sunniaraberne og det sjia-arabiske flertallet eskalerte etter ødeleggelsen av den sjiittiske moskeen i Samarra i februar 2006. Sunniarabiske og sjiarabiske militser gjorde livet stadig mer utrygt, spesielt i de sentrale områdene av Irak. Det kurdiske området er stort sett rolig, men det er sekterisk vold i grensebyer mellom kurdiske og arabisk områder, særlig i de oljerike byene Kirkuk og Mosul. [9]

Høsten 2007 later det til at volden avtar, spesielt i Bagdad. Gatelivet er blitt livligere i de sentrale bydeler og tusenvis av flyktninger vender tilbake fra Syria og andre naboland.