Hopp til innhold

Sivilingeniør

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sivilingeniør Hanne Kari Fossum er programleder for NRK.

Sivilingeniør (forkortet siv.ing.)[1] er en profesjon og en tidligere akademisk grad. Tittelen, som er beskyttet,[2] betegner i Norge en person som har studert teknologi til tilsvarende mastergrad ved universitet eller høyskole, gitt at graden inneholder en viss mengde studiepoeng i teknologiske eller naturvitenskapelige fag.[3] Det er to veier for å bli sivilingeniør. Enten gjennom en 5-årig utdanning, eller etter 3-2 modellen. En 3-årig bachelorgrad i ingeniørfag etter rammeplanen eller annen likeverdig utdanning kan sammen med en 2-årig mastergrad oppfylle de faglige kravene.[3] Et typisk studieløp vil da være en 3-årig bachelorgrad i teknologi, for å så bygge videre (gjerne med jobberfaring) med en 2-årig mastergrad i teknologi, naturvitenskap, eiendom, økonomi, eller en kombinasjon av de nevnte. Alternativt kan en bli sivilingeniør ved et femårig integrert studium, for eksempel ved en 5-årig mastergrad i Produktutvikling og Produksjon, eller Kybernetikk og Robotikk ved NTNU [4].

Kandidater med en engelsk Bachelor grad, f.eks B.Sc., B.Tech, B.A., B.Eng. hadde tidligere rett til å kalle seg sivilingeniør, se: Regler om rett til å bruke tittelen sivilingeniør for kandidater med utenlandske eksamener og grader. Fastsatt ved kongelig resolusjon 26. oktober 1960, med endringer 18. desember 1970.

Betegnelsen sivilingeniør bør ikke oversettes direkte (til for eksempel «civil engineer»), da dette på mange språk, deriblant engelsk og fransk, mer generelt betegner en byggingeniør med vilkårlig akademisk grad.

Arbeid

[rediger | rediger kilde]

En sivilingeniør er kvalifisert til å arbeide med flere forskjellige fagområder i offentlig og privat sektor, blant annet:

  • Forskning
  • Undervisning
  • Utvikling av teknologiske løsninger
  • Ledelse
  • Prosjektarbeid
  • Konsulentvirksomhet
  • Rådgivning

Master i teknologi

[rediger | rediger kilde]

Som en konsekvens av tilpasninger til internasjonale forhold gjennom Bologna-prosessen får nyutdannede kandidater i dag tittelen master i teknologi heller enn siv.ing. Denne standarden ble vedtatt i 2002, som et resultat av Kvalitetsreformen. Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet ble dette imidlertid sterkt kritisert, og 9. desember 2003 ble det vedtatt at kandidater fra teknologistudiene ved NTNU får graden Master i teknologi/sivilingeniør.[5] På den engelskspråklige utgaven av vitnemålet er tittelen Master of Science. Også Norges miljø- og biovitenskapelige universitet opererer med graden Master i teknologi for den som tidligere ble kalt «sivilingeniør»[6]. I den senere tid har det nå blitt ryddet i kravene for å bruke siv.ing-tittelen etter press fra institusjoner som NTNU og NMBU [7]. Derfor åpnet departementet i 2016 for at institusjonene selv kunne bruke de gamle betegnelsene, slik at en ferdig kandidat fra fagområdet teknologi fikk graden Master i teknologi/sivilingeniør foran studieprogrammets betegnelse [8]. Det er utdanningsinstitusjonene som tildeler de ferdige kandidatene retten til å bruke tittelen[9]. Kriteriene er ikke lovregulert, men i praksis vedtatt gjennom samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene[10].

Inntil 1999, kunne man med en Bachelor of Science-grad, om utdanningen oppfylte visse krav til innhold og omfang, få rett til å bruke sivilingeniørtittelen.[11]

Utdanning

[rediger | rediger kilde]
Vindturbin og generator laget av sivilingeniørstudenter ved NTNU. Bilde fra testing i vindtunnel.

For å kvalifisere til opptak på femårig masterprogram kreves det generell studiekompetanse med matematikk R2 (3MX) og Fysikk 1 (2FY), 2-årig teknisk fagskole og R2 eller fullført 1-årig forkurs for ingeniør- og maritim høgskoleutdanning.[12] NTNU har fra 2007 innført en forsøksordning hvor det kreves minimum karakteren 4 i R2 for å kvalifisere til studiet.

En master i teknologi/sivilingeniørutdanning skiller seg fra en ren vitenskapelig utdanning ved at utdanningen inneholder en viss bredde innen fag som økonomi, matematikk, ledelse, fysikk, kjemi og teknologiske fag.

For å bli master i teknologi/sivilingeniør kan man studere ved Universitetet i Oslo, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås, Universitetet i Agder,Universitetet i Bergen, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Tromsø, Universitetet i Sørøst-Norge Høgskolen i Narvik, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Ålesund, Høgskolen i Vestfold, Høgskolen i Buskerud og Høgskolen i Østfold. Man kan bli sivilingeniør enten ved å velge et 5-årig løp eller ved å ta først en 3-årig ingeniørutdannelse, med full fordypning i matematikk for så bygge videre med en 2-årig mastergrad.

Sivilingeniører kan spesialisere seg innenfor følgende fagområder:

  • Automatisering
  • Bygg- og miljøteknikk
  • Cybersikkerhet og datakommunikasjon (tidligere kalt kommunikasjonsteknologi og digital sikkerhet)[13]
  • Datateknologi
  • Elektronikk
  • Elektroteknikk
  • El-kraft
  • Energi og miljø
  • Flyteknikk/romfart
  • Fysikk og matematikk
  • Geofag og petroleumsteknologi (tidligere kalt berg- og geoteknikk)
  • Geomatikk (Geografiske informasjonssystemer eller Fotogrammetri/Geodesi)[14]
  • Helse, miljø- og sikkerhet
  • Industriell design
  • Industriell kybernetikk
  • Industriell økonomi og teknologiledelse (kombinert med en av de tekniske retningene)
  • Industriell kjemi- og bioteknologi
  • Ingeniørvitenskap og IKT
  • Kybernetikk og robotikk
  • Marin teknikk
  • Maskin/Produktutvikling og produksjon
  • Materialteknologi
  • Mekatronikk
  • Nanoteknologi
  • Petroleumsteknologi
  • Risikostyring
  • Romfysikk
  • Romteknologi
  • Satellitteknologi
  • Teknologi og Sikkerhet i Nordområdene
  • Tekniske geofag
  • Undervannsteknologi

Videreutdanning

[rediger | rediger kilde]

Etter fullført sivilingeniørutdanning kan man ta en doktorgrad (PhD). Dette er normert til 3 års fulltidsstudier, eller 4 års studier inkludert 25 % undervisningsplikt.

For å kunne få undervisningsstillinger i skolen, f eks som lektor må man ha påbygning med praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Dette tar 1 år på fulltid eller 2 år deltid ved siden av jobb.

Flere sivilingeniører tar også videreutdanning innenfor økonomi og ledelse, gjerne en MBA grad, eller lignende studier, som Master of Technology Management (MTM) ved NTNU.

Sivilingeniørutdanning i andre land

[rediger | rediger kilde]

I Sverige er graden Civilingenjör 5-årig, og består enten av et 5 årig studieløp, eller 3 + 2 år. Tradisjonelt har Chalmers i Göteborg, Lunds tekniska högskola, (LTH), i Lund og Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) i Stockholm stått for flesteparten av de uteksaminerte svenske sivilingeniørene.[trenger referanse]

I Danmark er graden Civilingeniør også 5-årig, og består av enten et 5-årig studieløp, eller 3+ 2 år slik som i Norge og Sverige. Danmarks Tekniske Universitet (DTU) er den mest kjente institusjonen som utdanner sivilingeniører i Danmark.

Ved tyske universiteter finnes graden Diplom-Ingenieur, forkortet Dipl.-Ing. og oversatt til norsk som diplomingeniør. Graden tilsvarer norsk sivilingeniør eller mastergrad. Ikke minst på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet fikk mange norske studenter denne graden ved tyske universiteter. I USA finnes det ingen utdanning som direkte tilsvarer den norske sivilingeniørgraden, men normalt studerer man først 4 år til en Bachelor of Science grad innen electrical/mecanical/civil/etc. engineering. Denne graden må være godkjent av ABET, som akkrediterer ingeniørutdanning i USA. Etter fullført B.Sc grad kan man enten studere rett til en Ph.D.-grad, noe som normalt tar 6 år, eller man kan studere til en M.Sc grad. Dette tar normalt 1,5 til 2 år, slik at total studietid frem til en M.Sc grad er 5,5 til 6 år. En amerikansk Master of Science-grad (basert på en ABET akkreditert BSc), vil derfor kunne sammenlignes med en norsk sivilingeniørgrad innen samme fagområde.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Tittelen har blitt gitt siden 1949,[15] og opprinnelig var det Norges tekniske høgskole (nå NTNU) som hadde enerett på å utdanne sivilingeniører i Norge. Frem til og med kullet som ble tatt opp ved NTH i 1996, var sivilingeniørutdanningen 4,5 år lang.

Fra 1985 kunne alle universiteter og enkelte høyskoler også tildele graden.[15] Norges landbrukshøgskole (NLH) i Ås, som nå har blitt til Norges Miljø- og biovitenskap (NMBU) og Universitetet i Tromsø ga sivilingeniørerutdannelse av henholdsvis 5 og 4,5 års varighet. Ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen kunne man få sivilingeniør-graden istedenfor cand.scient.-graden om utdannelsens innhold oppfylte visse krav.[16]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Studier gradsbenevnelser NTNU - NTNU». www.ntnu.no. Besøkt 3. juli 2021. 
  2. ^ Lovdata. «FOR 2005-12-16 nr 1574: Forskrift om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler». Besøkt 10. februar 2010. 
  3. ^ a b «Masterprogram (sivilingeniør), 2-årig, Trondheim». ntnu.no (på norsk). Besøkt 26. juni 2017. 
  4. ^ Fossen, Christian. www.ntnu.no https://www.ntnu.no/studier/mttk. Besøkt 26. juni 2017. 
  5. ^ Universitetsavisa. «Siv.ing.betegnelsen reddet». Arkivert fra originalen 16. desember 2011. Besøkt 21. september 2008. 
  6. ^ UMB. «Studietilbud - Er du interessert i teknologi?». Arkivert fra originalen 29. juli 2008. Besøkt 12. august 2008. 
  7. ^ Normannsen, Sølvi Waterloo (21. januar 2016). «Rydder i kravene for å bruke siv.ing-tittelen». universitetsavisa.no. Arkivert fra originalen 18. juli 2017. Besøkt 26. juni 2017. 
  8. ^ «Forskrift om endring i forskrift om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler - Lovdata». lovdata.no (på norsk). Besøkt 26. juni 2017. 
  9. ^ «Forskrift om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 14. april 2021. 
  10. ^ «Vilkår for bruk av tilleggsbetegnelsen sivilingeniør (siv.ing.) på vitnemål» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 14. april 2021. Besøkt 14. april 2021. 
  11. ^ Arne Asphjell (21. mars 1996). «Sivilingeniør = Master of Science?». Dagens Universitet Nummer 2. Besøkt 11. august 2008. 
  12. ^ Samordna opptak. «Spesielle opptakskrav - siving». Arkivert fra originalen 3. september 2008. Besøkt 14. september 2008. 
  13. ^ Samsonsen, Are Thunes (26. april 2024). ««Eksplosjon» i søkertall på cybersikkerhetsstudier». Digi.no (på norsk). Besøkt 13. november 2024. 
  14. ^ UMB Stud. «Geomatikk». Arkivert fra originalen 16. januar 2011. Besøkt 8. desember 2010. 
  15. ^ a b CAPLEX. «sivilingeniør». Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 15. september 2008. 
  16. ^ UiB - Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. «Studiehåndbok for realfag 2000/2001 - Cand.scient.-/siv.ing.-studiet». Arkivert fra originalen 27. september 2005. Besøkt 15. september 2008. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sivilingeniør&oldid=24795287»