Hopp til innhold

George Nathaniel Curzon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
George Nathaniel Curzon
Curzon som visekonge av India
Født11. jan. 1859[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Kedleston Hall
Død20. mars 1925[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (66 år)
London
BeskjeftigelseOppdagelsesreisende, politiker, diplomat, reisende Rediger på Wikidata
Utdannet vedBalliol College
Eton College (1872–1878)[5]
Wixenford School
EktefelleGrace Curzon, Marchioness Curzon of Kedleston (1917–)[5][6][7]
Mary Curzon, Baroness Curzon of Kedleston (1895–1906) (avslutningsårsak: ektefelles død)[8][5][9][7]
Partner(e)Elinor Glyn[5]
FarAlfred Curzon, 4th Baron Scarsdale[9][10]
MorBlanche Senhouse[9][10]
SøskenFrancis Nathaniel Curzon[9]
Geraline Emily Curzon[9]
BarnCynthia Mosley[9]
Irene Curzon[9][10]
Alexandra Curzon[9]
PartiDet konservative parti
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
GravlagtDerbyshire
All Saints Church, Kedleston
Medlem avRoyal Society (1898–)
Royal Geographical Society
Utmerkelser
7 oppføringer
Fellow of the Royal Society (1898)[11]
Patron’s Medal (1895) (neste: St. George Littledale, forrige: Élisée Reclus)[12]
Det kongelige Victoriakjedet (1903)
Hosebåndsordenen
Indias stjerneorden
Fellow of the British Academy (1898)[11]
Den indiske imperieordenen
Parlamentsmedlem
1886–1898
ValgkretsSouthport, Lancashire
RegjeringRobert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil
ForgjengerGeorge Augustus Pilkington
EtterfølgerHerbert Naylor-Leyland
Statssekretær i India Office
1891–1892
RegjeringRobert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil
ForgjengerJohn Eldon Gorst
EtterfølgerGeorge W.E. Russell
Statssekretær i Utenriksdepartementet
20. juni 1895–15. oktober 1898
RegjeringRobert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil
ForgjengerEdward Grey
EtterfølgerSt John Brodrick
Generalguvernør og visekonge av India
6. januar 1899–18. november 1905
RegjeringRobert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil
Arthur Balfour
ForgjengerJarlen av Elgin
EtterfølgerJarlen av Minto
Leder av House of Lords
10. desember 1916–20. mars 1925
RegjeringDavid Lloyd George
Andrew Bonar Law
Stanley Baldwin
ForgjengerRichard Haldane
EtterfølgerJames Gascoyne-Cecil
Leder av Air Board
15. mai 1916–7. januar 1917
RegjeringH.H. Asquith
David Lloyd George
ForgjengerJarlen av Derby
EtterfølgerVicomte Cowdray
Storbritannias utenriksminister
23. oktober 1919–22. januar 1924
RegjeringDavid Lloyd George
Andrew Bonar Law
Stanley Baldwin
ForgjengerArthur Balfour
EtterfølgerRamsay MacDonald
Våpenskjold
George Nathaniel Curzons våpenskjold
George Nathaniel Curzon på Commons

George Nathaniel Curzon, 1. marki Curzon av Kedleston, (født 11. januar 1859 i Kedleston i Derbyshire, død 20. mars 1925 i City of Westminster), kjent som lord Curzon av Kedleston mellom 1898 og 1911 og som jarl Curzon av Kedleston mellom 1911 and 1921, var en britisk politiker fra Det konservative parti, visekonge av India (1899-1905), utenriksminister (1919-1924) og leder av House of Lords fra 1924 og til sin død. Han var kandidat til å bli statsminister i 1923, men flertallet i det konservative partiet syntes det var uheldig at partiet skulle ledes av en lord, slik at valget falt på Stanley Baldwin i stedet.[13] Han var sentral i delingen av Bengal i 1905 og han tegnet opp Curzonlinjen som demarkasjonslinje mellom polske og russiske styrker i Øst-Europa i 1919.[14] Han var omstridt i sin samtid og det hersket ulike oppfatninger om ham, og «det ble sådd med like rause hender både takknemlighet og harme langs hans vei».[15] Han kunne stå i endeløse krangler og hans arroganse og lite fleksible holdning ga ham flere fiender.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Barndomshjemmet og familiegodset Kedleston Hall

Curzon var den eldste sønnen og det nest eldste barnet til Alfred Curzon, 4. baron Scarsdale (1831–1916), rektor i Kedleston i Derbyshire, og hans hustru Blanche (1837–1875), datter av Joseph Pocklington Senhouse av Netherhall i Cumberland. Han ble født på familiegodset Kedleston Hall, som er bygget på det stedet hans familie, av normannisk opphav, hadde bodd siden 1100-tallet. Navnet stammer fra Notre-Dame-de-Courson i departementet Calvados i den franske regionen Normandie.

Moren, utslitt av barnefødsler døde av blodforgiftning[16] da han var 16 år, og hans far overlevde moren med 41 år. Imidlertid hadde ingen av foreldrene noen stor innflytelse på Curzons liv. Lord Scarsdale var en streng og lite overbærende far som holdt på de lange familietradisjonene om at landeierne skulle holde seg på sine eiendommer og ikke reise rundt i verden. Han hadde derfor lite sympati for de reisene hans sønn senere skulle gjennomføre i Asia i årene 1887 til 1895, noe som gjorde ham til en av de mest bereiste menn som satt i en britisk regjering. En viktigere person for Curzon i hans oppvekst var den brutale guvernanten Ellen Mary Paraman, og hennes tyranni i oppveksten stimulerte hans kampinstinkter og tvangsforestillinger i hans natur. Paraman tvang ham i perioder til å paradere gjennom landsbyen med en konisk formet hatt med ord som «løgner», «snik» og «feiging». Curzon skrev senere at «ikke noe barn med så god bakgrunn har grått så mye med god grunn».[17][18]

George Curzon som tenåring på Eton College på 1870-tallet

Han fikk sin skolegang ved Wixenford School,[19] Eton College[20] og Balliol College i Oxford. Ved Eton ble han en av favorittene til Oscar Browning, men beskyldninger om at forbindelsen var for intim førte til at hans velgjører og beskytter måtte slutte.[21][22] Allerede mens han var ved Eton ble han en kontroversiell figur som enten ble sterkt likt eller mislikt med samme intensitet av både medelever og lærere. Dette sjeldne talentet for både tiltrekning og frastøtelse ble ved ham resten av livet; få mennesker var nøytrale til ham.

Blant hans venner fra Oxford var Cecil Spring-Rice og Edward Grey.[23]

Han pådro seg som tenåring en ryggmargsskade da han red, noe som gav ham smerter resten av livet, og var i tillegg også plaget av søvnløshet i perioder. Ryggskaden førte til at han måtte gå med et metallkorsett, noe som hemmet hans bevegelser noe og dette bidro til en oppfatning om at han var stiv og arrogant. Under hans tid ved Oxford ble det laget en nidvise om ham, og denne skulle følge ham resten av livet:

My name is George Nathaniel Curzon,
I am a most superior person.
My cheeks are pink, my hair is sleek,
I dine at Blenheim once a week.[24]

Tidlig karriere, reiser og forfatterskap

[rediger | rediger kilde]
Lord Curzon i 1890-årene

Curzon ble assisterende personlig sekretær for statsminister lord Salisbury i 1885, og ble året etter parlamentsmedlem fra valgkretsen Southport i det sørvestlige Lancashire. Han jomfrutale, som hovedsakelig var et angrep på irsk hjemmestyre og irsk nasjonalisme, ble betraktet på samme måte som hans opptreden i debattklubben Oxford Union Society ved Oxford: glimrende og veltalende, men også litt for arrogant og litt for selvsikker. Senere opptredener i Underhuset, ofte i spørsmål tilknyttet Irland eller reformer av House of Lords (som han støttet), møtte samme dom. Han var statssekretær for India i 1891 til 1892 og statssekretær i Foreign and Commonwealth Office i årene 1895 til 1898.

Samtidig fortok han omfattende reiser i Asia: Det russiske keiserrike og Sentral-Asia (1888–89), en lang reise i Persia september 1889 til januar 1890), Siam, Fransk Indokina og Korea (1892), og en dristig tur inn i Afghanistan og Pamir-fjellene (1894). Han skrev en rekke bøker fra sine reiser, hvor han beskriver det sentrale og østlige Asia og relevante politiske problemstillinger. Han framstår som en dristig og engasjert reisende, fascinert av livet i Orienten og geografien, og han mottok Royal Geographical Societys gullmedalje for sin utforskning av Amu-Darja (Oxus). Reisevirksomheten ga ham anledning til å studere Asias problemer og deres innvirkning på Britisk India, mens de også virket forsterkende på hans stolthet over sitt eget land og dets imperialistiske oppgave.

Curzon anså russerne for å være den største trusselen mot Britisk India, Storbritannias viktigste koloni, helt fra 1800-tallet og fram til tidlig på 1900-tallet.[25] I 1879 begynte russerne byggingen av Den transkaspiske jernbanen langs Silkeveien, offisielt kun for å sikre lokal kontroll. Jernbanen startet i Krasnovodsk i Turkmenistan ved Det kaspiske hav og går sørøst gjennom Karakum-ørkenen, gjennom Asjkhabad, fortsetter langs Kopet Dag-fjellene og fram til Tejen. Curzon bruker et helt kapittel i sin bok Russia in Central Asia in 1889 and the Anglo-Russian Question til å diskutere hvilken trussel dette kan utgjøre med Britisk India.[26] Denne jernbanen forbandt Russland med de rikeste og viktigste byene i Sentral-Asia den gangen, herunder den persiske provinsen Khorasan,[27] og gjorde dem i stand til å raskt kunne overføre militære styrker og forsyninger i området. Curzon trodde også at den medførende økte gjensidige økonomiske avhengigheten mellom Russland og Sentral-Asia ville være ødeleggende for britiske interesser.[28]

Han fulgte dette opp i det som er ansett som hans hovedverk Persia and the Persian Question, fra 1892,[29] Dette verket kan sees på som en oppfølgning av Russia in Central Asia.[30] Curzon ble engasjert av The Times til å skrive en artikkelserie om de politiske forholdene i Persia, men mens han var på reise bestemte han seg for å skrive en bok om landet som helhet. Denne to-bindsboken dekker Persias historie og styringssystem, samt tallmateriale, kart og fotografier, hvorav flere er tatt av Curzon selv. Curzon ble støttet av Persia-eksperten, general Albert Houtum-Schindler og Royal Geographical Society (RGS), som begge hjalp ham med å få tilgang til materiale som en utlending normalt ikke ville få tilgang til. General Schindler bisto Curzon med informasjon om Persias geografi og ressurser, og var i tillegg en uoffisiell redaktør. Kartet som følger bindene var av RGS, men ble senere oppgitt som unøyaktige av britiske myndigheter hvor det angitt at de omstridte øyene nær Hormuzstredet, Sirri, Abu Musa og Tunb-øyene tilhører Persia.[31] Curzon var forferdet over sin egen regjerings manglende evne og apati i forhold til å se Persia som en verdifull forsvarsbuffer mot russisk innblanding.[32]

Første ekteskap (1895-1906)

[rediger | rediger kilde]
Døtrene Cynthia (t.v.) og Mary Irene (t.h.) med moren Mary i midten i 1900
Mary Victoria Leiter, malt av Alexandre Cabanel i 1887

I 1895 giftet Curzon seg med Mary Victoria Leiter, datter av Levi Ziegler Leiter, en amerikansk milliardær av tysk, mennonittisk bakgrunn og med-grunnlegger av varemagasinet Field & Leiter (i dag Marshall Field's) i Chicago.

Hun ble med ham da han var visekonge i India, men mot slutten av sommeren 1904 alvorlig syk, og ble aldri helt frisk fra dette. Da hun igjen ble syk i juli 1906, døde hun den 18. i samme måned i sin ektemanns armer, i en alder av 36 år.[33] Dette var Curzons største personlige tap i hans levetid.

Hun ble gravlagt i kirken i Kedleston, hvor Curzon tegnet et minnesmerke for henne, et gotisk kapell som ble føyd til på nordsiden av skipet. Selv om han verken var en hengiven eller konvensjonell kirkegjenger, bevarte Curzon en enkel religiøs tro, i sine senere år hevdet han ofte at han ikke var redd for å dø da dette ville gi ham anledning til å møte Mary igjen i himmelen.

De fikk tre døtre i en nært og lykkelig ekteskap:

  • Mary Irene, som senere arvet farens baroni Ravensdale og ble life peer i kraft av sine egne fortjenester
  • Cynthia, som ble første hustru til politikeren sir Oswald Mosley
  • Alexandra Naldera, kalt «Baba», som giftet seg med Edward Dudley Metcalfe, kalt «Fruity» Metcalfe, som var bestevenn, forlover og stallmester for Edvard VIII.

Lord Curzon måtte overbevises om at Oswald Moseley var en passende ektemann for datteren Cynthia, ettersom han mistenkte ham for hovedsakelig å være ute etter sosial anseelse og datterens arv. Bryllupet ble likevel en av årets begivenheter i 1920, og flere europeiske kongelige deltok.[34]

Visekonge av India

[rediger | rediger kilde]
Lord Curzon på sin første reise i India som visekonge, til den store stupaen i Sanchi, 28. november 1899
Foto: Deen Dayal
Lord og lady Curzon på jakt i India i 1903

Utdypende artikkel: Britisk India

Han ble i januar 1899 utnevnt til visekonge av India. Han ble utnevnt til irsk adelsmann som Baron Curzon av Kedleston, i County of Derby,[35] med virkning fra dagen for hans utnevnelse. Dette adelskapet ble lagt innenfor den irske adelen, og er det siste som ble opprettet, slik at Curzon eventuelt kunne være fri, fram til sin fars død og han arvet hans familietittel, til å kunne stille til valg igjen til Underhuset ved tilbakekomsten til Storbritannia.

Han gjennomførte som visekonge betydelige reformer i Indias forvaltning og utvidet britenes innflytelse over de tilgrensende land.[13]

Et av de første tiltak han gjennomførte var å gi de ulike uavhengige folkegruppene i grenseområdene i nordvest (i dagens Pakistan) hvor det i årene 1897 og 1898 hadde vært opprør. Han opprettet en ny provins med navn North-West Frontier, som utgjorde mye av dagens Khyber Pakhtunkhwa-provins, og gjennomførte en politikk med både tvang og forlik i å blande folkegruppene. I hans periode kom det til et større opprør i 1901 blant pashtun-gruppene Mahsud og Waziri.

I tråd med tenkningen rundt Det store spillet mellom Storbritannia og Det russiske keiserrike over kontrollen over Sentral-Asia,[36] var han svært skeptisk overfor de russiske intensjonene i området. Han oppfordret derfor til økt handel med Persia og besøkte Persiabukten i 1903, og han argumenterte for en utstrakt britisk tilstedeværelse i dette området og oppmuntret de britiske tiltakende gjennom avtaler med lokale sjeiker og høvdinger langs Persiabukten. Curzon hadde overbevist sin regjering om å etablere Storbritannia som den uoffisielle beskytteren av Kuwait gjennom den anglo-kuwaitske avtalen av 1899. Lansdowne-deklarasjonen av 1903 slo fast at britene ville møte enhver annen europeisk makts forsøk på å etablere en militær tilstedeværelse i Persiabukten.[37] Bare fire år senere forlot imidlertid britene denne posisjonen og Persiabukten ble erklært å være en nøytralt sone gjennom den anglo-russiske avtalen av 1907, blant annet på grunn av de høye økonomiske kostnadene som lå i å forsvare India mot russiske ekspansjonsforsøk.[38]

Mot slutten av 1903 sendte han inn en britisk militærekspedisjonen til Tibet under ledelse av Francis Younghusband, som trengte helt frem til Lhasa og tvang tibetanerne til en for Storbritannia fordelaktig traktat mot russisk innblanding der, til tross for at de ikke fant noe som tydet på en russisk tilstedeværelse i Lhasa.

I sin periode i India igangsatte han restaureringsarbeider både i Det røde fortet i Delhi og Taj Mahal,[39] et arbeid han var stolt av og glad for. Han sørget også for at moskeen Zinat ul-Majid i Delhi, som ble kjøpt av en hindubaker etter Det indiske opprøret i 1857, ble tilbakelevert til muslimene.[40]

Tilbake i Storbritannia

[rediger | rediger kilde]
Lord Curzon (t.h.) med Li Hongzhang og lord Salisbury i 1913

Utenfor politikken

[rediger | rediger kilde]

Arthur Balfour avslo i 1905 å foreslå lord Curzon til en jarletittel og dette avslaget ble opprettholdt av den liberale statsministeren Henry Campbell-Bannerman som dannet ny regjering dagen etter Curzon hjemkomst til England.

I respekt for kongens ønsker og legenes råd, stilt han ikke til valg til Underhuset ved valgene i 1906, og da han heller ikke ble adlet, hadde han for første gang på tyve år ingen offentlige verv eller gjøremål. Dette ble derfor lavmålet i hans karriere, og kom samtidig med hans kone Marys død. Han engasjerte seg da i private gjøremål, blant annet ved å bygge en nytt hjem. I 1907 ble han valgt til kansler for Universitetet i Oxford, en hovedsakelig seremoniell stilling, som han imidlertid fylte med nytt innhold og ble en svært aktiv kansler, og det ble hevdet at «han kastet seg så energisk inn i den pågående universitetsreformen at kritikerne klaget over at han drev Oxford som en indisk provins».[41]

Inn i House of Lords

[rediger | rediger kilde]

I mai 1908 ble Curzon valgt til såkalt representative peer fra Irland, og forlot da alle planer han måtte ha hatt om å bli valgt inn igjen til Underhuset. I 1909 og 1910 var han aktiv i å arbeide mot den liberale regjeringens forslag om å avskaffe House of Lords' vetorett i lovsaker, og i 1911 ble han utnevnt til de arvelige adelskapene (med noe ulike arverekker) Baron Ravensdale, av Ravensdale i County of Derby, Vicomte Scarsdale, av Scarsdale i County of Derby, og Jarl Curzon av Kedleston, i County of Derby, alle en del av høyadelen i Storbritannia.[42]

Han ble også involvert i å redde Tattershall Castle i Lincolnshire fra ødeleggelse. Denne erfaringen styrket hans interesse for kulturminnevern. Han ble en av støttespillerne for å vedta den oppdaterte og styrkede kulturminnelovgivningen i Storbritannia gjennom den såkalte Ancient Monuments Consolidation and Amendment Act 1913.[39]

5. mai 1914 tok han i House og Lords til orde motet lovforslag som ville gitt de kvinnene som allerede hadde stemmerett i lokalvalg også ett til å stemme i parlamentsvalg.

Første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Lord Curzon av Kedleston malt av John Singer Sargent 1914. Henger i Royal Geographical Society

Curzon gikk inn i krigskabinettet som lordseglsbevarer og minister uten portefølje da H.H. Asquith dannet regjering i mai 1915.[13]

På linje med andre politikere, som Austen Chamberlain og Arthur Balfour, støttet Curzon Det britiske imperiets innsats i felttoget i Mesopotamia, og regnet med at en økt britisk innflytelse og prestisje i regionen ville gjøre et tysk-inspirert muslimsk opprør i Britisk India mindre sannsynlig.[43]

Curzon var medlem av komiteen som overså operasjonene i Dardanellene, og meddelte denne i oktober 1915 at han anså den pågående Makedoniafronten for å være et utslag av «urealistisk, romantisk ridderlighet».[44]

Tidlig i 1916 besøkte Curzon Douglas Haig som da var nylig blitt utnevnt til øverstkommanderende for de britiske styrene i Frankrike i hans hovedkvarter. Haig var imponert Curzons hode og beslutningsdyktighet, og mente Curzon hadde mildnet siden tiden som visekonge i India (hvor Haig hadde tjenestegjort samtidig som generalinspektør for kavaleriet i India), og mente at Curzon hadde mistet sin «gamle pompøse væremåte».[45]

15. mai 1916 ble han leder av Air Board som koordinerte British Armys Royal Flying Corps og Royal Naval Air Service innsats. Dette ble forløperen til Air Ministry senere i krigen i forbindelse med dannelsen av Royal Air Force.

Da David Lloyd George dannet sitt lille krigskabinett 7. desember 1916 ble Curzon medlem av dette som leder av House of Lords, og var i tillegg med i den såkalte War Policy Committee som koordinerte krigsinnsatsen. Med en høyst usikkert krigsutfall, skrev Curzon et sakspapir til krigskabinettet 12. mai 1917 hvor han foreslo at Storbritannia inntok Palestina og muligens også Syria.[46]

Som de øvrige medlemmene av krigskabinettet støttet også Curzon ytterligere offensiver på vestfronten, særlig ettersom den russiske støtten på østfronten vaklet og Frankrike og Italia ønsket å inngå separatfred med Tyskland. I et møte i War Policy Committee 3. oktober 1917 forsøkte Curzon forgjeves å forhindre at ytterligere to divisjoner til Palestina i et forsøk på å rykke inn i Syria og slå ut Det osmanske rike fra sør. Curzons engasjement i saken må sees på bakgrunn av tapene under det pågående slaget ved Passchendaele.[47]

Andre ekteskap (1917- )

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha hatt et lengre forhold til forfatteren Elinor Glyn, giftet Curzon seg i 1917 med Grace Elvina Hinds, opprinnelig fra Alabama, og var den rike enken etter etter Alfred Hubert Duggan. Glyn, som bodde sammen med Curzon på denne tiden, leste om forlovelsen i morgenavisene.

Has nye ektefelle hadde tre barn fra sitt første ekteskap, men medisinske problemer problemer og tidligere aborter gjorde at hun ikke kunne gi Curzon den sønnen og arvtaker han så gjerne ønsket seg. Dette svekket etter hvert forholdet og endte med en separasjon, men de skilte seg formelt ikke.

I 1917 kjøpte Curzon Bodiam Castle i East Sussex, en 1300-talls borg som hadde blitt delvis demontert under Den engelske borgerkrigen. Curzon gjennomførte en omfattende restaurering og gjenoppbygging, og testamenterte den deretter til National Trust.[48]

Utenriksminister

[rediger | rediger kilde]

Under David Lloyd George

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Curzonlinjen

Etter å ha fungert i ni måneder som utenriksminister mens Arthur Balfour deltok i Fredskonferansen i Paris i 1919,[49] ble Curzon utnevnt til utenriksminister i oktober 1919. Allerede i desember samme år, ga han navn til den grenselinjen som den britiske regjeringen foreslo som den polsk-sovjetiske grensen, den såkalte Curzonlinjen. Selv om Polen erobret nye områder lenger øst under den polsk-sovjetiske krig, flyttet Polen seg vestover etter andre verdenskrig og den polske østgrensen følger i dag hovedsakelig Curzonlinjen.

Edwin Lutyens kenotaf i Whitehall

Curzon var også hovedansvarlig for markeringen av årsdagen for første verdenskrigs slutt 11. november 1919. Dette inkluderte også en gipsstøpt kenotaf, skapt av Edwin Lutyens under paraden i London. Denne ble så vellykket at den ble reprodusert i stein, og står fortsatt i Whitehall i London.

Curzon hadde imidlertid ikke statsminister David Lloyd Georges fulle støtte. Curzon og Lloyd George hadde mislikt hverandre siden den parlamentariske krisen i 1911, og statsministeren opplevde sin utenriksminister for å være pompøs og selvhøytidelig, og omtalte sine regjeringsmedlemmer som at «de alle var menn med substans - vel, bortsett fra Curzon».[50] Etter Curzons død ble det funnet mange utkast til sin avskjedssøknad. Men til tross for at de gjensidig mislikte hverandre, var de ofte enig i hva som skulle være regjeringens politikk.[51] Lloyd George trengte Curzons store kunnskaper, og var både hans største kritiker og støttespiller. Tilsvarende var Curzon takknemlig for det handlingsrommet han fikk av Lloyd George når det kom til håndteringen av saker i Modtøsten.[52]

Også andre regjeringsmedlemmer respekterte Curzons store kunnskaper om Sentral-Asia, men mislikte hans arroganse og ofte direkte kritikk. Utfra en forestilling om at en utenriksminister skulle være hevet over partipolitikken, ble det forventet at han skulle presentere all relevant informasjon objektivt til regjeringen og slik gi regjeringsmedlemmene den tillit at de utfra dette kunne treffe de riktige beslutningene. Curzon tok imidlertid kritikk personlig, og reagerte aggressivt på dette.[53]

Det er hevdet at Curzons reaksjoner på kritikk var preget av en usikkerhet som skal ha vært i det britiske utenriksdepartementet som en del av dennes bedriftskultur. Utover på 1920-tallet ble utenrikspolitikken til dels dominert av statsministeren.[54]

Curzon ble i 1921 utnevnt til Jarl av Kedleston, i County of Derby og Marki Curzon av Kedleston.[55]

Under Andrew Bonar Law

[rediger | rediger kilde]

I motsetning til mange av de andre konservative medlemmene av Lloyd Georges koalisjonsregjering, støttet ikke Curzon Lloyd George i Chanak-krisen (etter byen Çanakkale ved Dardanellene) i september 1922 om kontrollen over Dardanellene, først løst med Lausannetraktaten følgende år. Curzon trakk seg da han og konservative parlamentsmedlemmer ikke ville gå til krig som Lloyd George ønsket, og Lloyd George måtte gå av som statsminister oktober 1922. Curzon fortsatte som utenriksminister da Andrew Bonar Law dannet en ren konservativ regjering.

I 1922-23 måtte Curzon forhandle med Frankrike etter at franske styrker okkuperte Ruhr for å tvinge Tyskland til å betale krigserstatningene. Curzon beskrev den franske statsministeren og tidligere president Raymond Poincaré som en «vemmelig liten mann»[56]. Curzon hadde ekspansive ambisjoner, og var ikke mer fornøyd med Bonar Law som statsminister, som angivelig hadde en utenrikspolitikk som var basert på «innstramninger og tilbaketrekninger»[57] enn han hadde vært med Lloyd George. Imidlertid sto han for uvurderlig innsikt i Midtøsten og var helt sentral i å forme den britiske politikken i den regionen.[58]

Under Stanley Baldwin

[rediger | rediger kilde]

Da Bonar Law måtte trekke seg fra politikken av helsemessige årsaker i mai 1923, ble Stanley Baldwin foretrukket som ny statsminister framfor Curzon da det var en oppfatning om at det ville være politisk uheldig å ha en statsminister fra House of Lords, særlig etter at Labour Party, som hadde langt færre adelige medlemmer av House of Lords, hadde blitt det viktigste opposisjonspartiet. Curzon skal ha blitt svært skuffet over dette, etter at han ble innkalt av kong Georg Vs privatsekretær lord Stamfordham og meddelt dette.

Curzon ble imidlertid sittende som utenriksminister fram til regjeringen måtte gå av i januar 1924. Da Baldwin dannet en ny regjering i november samme år, ble Curzon utnevnt til Lord President of the Council og leder av House of Lords.

Død

[rediger | rediger kilde]
Det siste bildet tatt av lord Curzon, på vei til et møte i regjeringen rett før han døde i 1925

I mars 1925 ble han utsatt for en alvorlig blødning fra urinblæren. Det kirurgiske inngrepet var ikke vellykket og han døde i London 20. mars 1925 i en alder av 66 år. Hans kiste ble laget av treverk fra det samme treet som ble brukt til kisten til hans første hustru Mary. Kisten ble først satt i Westminster Abbey og deretter til hans forfedres eiendom i Derbyshire, hvr den ble att sammen med Mary i familiekrypten 26. mars.

Plaketten på lord Curzons hus i London

Ved hans død ble baron-, jarl- og markigraden Curzon av Kedleston og jarl av Kedleston inndratt, mens familiegraden vicomte og baroniet av Scarsdale ble arvet av en nevø.

Det arvelige baroniet av Ravensdale, som Curzon ble tildelt 2. november 1911, ble arvet av den eldste datteren Mary Irene, som var ugift og barnløs og innehas idag av hennes søster Cynthias sønn Nicholas Mosley som 3. baron Ravensdale. Nærmeste i arverekken til å bli 4. baron Ravensdale er Nicholas Mosleys barnebarn Daniel Nicholas Mosley (f. 1982).

Det er i dag en blå plakett på huset i London hvor Curzon bodde og døde, nr. 1 Carlton House Terrace, Westminster, satt opp av Stor-London fylkesting i 1976.[59]

Tiltaleformer

[rediger | rediger kilde]
  • 1859–1886: The Hon. George Nathaniel Curzon
  • 1886–1898: The Hon. George Nathaniel Curzon, MP
  • 1898–1899: The Rt Hon. Lord Curzon av Kedleston
  • 1899–1901: His Excellency The Rt Hon. Lord Curzon av Kedleston, visekonge og generalguvernør av India GCSI, GCIE
  • 1901–1905: His Excellency The Rt Hon. Lord Curzon av Kedleston, visekonge og generalguvernør av India GCSI, GCIE, PC
  • 1905–1911: The Rt Hon. Lord Curzon av Kedleston, GCSI, GCIE, PC
  • 1911–1916: The Rt Hon. Jarl Curzon av Kedleston, GCSI, GCIE, PC
  • 1916–1921: The Rt Hon. Jarl Curzon av Kedleston, KG, GCSI, GCIE, PC
  • 1921–1925: The Most Hon. Marki Curzon av Kedleston, KG, GCSI, GCIE, PC

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Lord Curzon, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/George-Nathaniel-Curzon-Marquess-Curzon-of-Kedleston, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 13013[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 16356[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 32680[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Kindred Britain, Kindred Britain ID I6212[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b The Peerage person ID p5356.htm#i53558, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Mary-Victoria-Leiter-Curzon[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d e f g h Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b Who's Who, Who's Who UK-ID U195304[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Gold Medal Recipients[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b c «George Nathaniel Curzon». Store norske leksikon. Besøkt 29. desember 2014. 
  14. ^ «Curzon-linjen». Store norske leksikon. Besøkt 30. desember 2014. 
  15. ^ Winston Churchill (1937). Great Contemporaries. Thornton Butterworth. «sow[ing] gratitude and resentment along his path with equally lavish hands» 
  16. ^ Gilmour, side 17
  17. ^ Niall Ferguson (2003). Empire: How Britain Made the Modern World. London: Allen Lane. ISBN 0-7139-9615-3. «No children well born and well-placed ever cried so much and so justly.» 
  18. ^ David Gilmour (2006). Curzon: Imperial Statesman (amerikansk utg.). Macmillan. s. 7-9. ISBN 978-0-374-53024-2. 
  19. ^ Philip Holden: Autobiography and Decolonization: Modernity, Masculinity, and the Nation-state (2008), s. 46
  20. ^ Alastair Lawson (9. mars 2005). «Eton, the Raj and modern India». BBC News. Besøkt 30. desember 2014. 
  21. ^ «Oscar Browning (1837–1923), som ble sparket fra Eton i september 1875 under mistanke av pederasti, delvis på grunn av hans forbindelse med den unge George Nathaniel Curzon» («... Oscar Browning (1837–1923), who had been sacked from Eton in September 1875 under suspicion of paederasty, partly because of his involvement with young George Nathaniel Curzon») i Michael Kaylor, Secreted Desires 2006 s.98
  22. ^ «Hans intime, indiskrete vennskap med en gutt i et annet boarding-hus, G.N. Curzon [...] framprovoserte en krise med [rektor] Hornby [....] Midt i den nasjonale diskusjonene ble han avskjediget i 1875 under påskudd av administrativ ineffektivitet, men faktisk fordi hans innflytelse ble antatt å være seksuelt smittsom»(«His intimate, indiscreet friendship with a boy in another boarding-house, G. N. Curzon [...] provoked a crisis with [Headmaster] Hornby [….] Amid national controversy he was dismissed in 1875 on the pretext of administrative inefficiency but actually because his influence was thought to be sexually contagious») i Richard Davenport-Hines, Oscar Browning DNB
  23. ^ David Henry Burton (1990). Cecil Spring Rice: A Diplomat's Life. Fairleigh Dickinson Univ Press. s. 22. ISBN 978-0-8386-3395-3. 
  24. ^ Gilmour, side 30
  25. ^ George Nathaniel Curzon (1889). Russia in Central Asia in 1889 and the Anglo-Russian Question (1967 utg.). London: Frank Cass & Co. Ltd. s. 314. ISBN 978-1-4021-7543-5. 
  26. ^ Curzon, Russia in Central Asia (1967), s. 272.
  27. ^ Denis Wright: «Curzon and Persia», The Geographical Journal 153#3 (november 1987): 343.
  28. ^ Curzon, Russia in Central Asia, s. 277.
  29. ^ Curzon: Persia and the Persian Question (1892) Longmans, Green, and Co., London og New York.; faksimile:
    ** Bind 1 (paperback) av George Nathaniel Curzon, Adamant Media Corporation ISBN 978-1-4021-6179-7 (22. oktober 2001) Utdrag
    ** Bind 2 (paperback) av George Nathaniel Curzon, Adamant Media Corporation ISBN 978-1-4021-6178-0 (22. oktober 2001) Utdrag
  30. ^ Denis Wright: «Curzon and Persia», The Geographical Journal 153#3 (november 1987):346.
  31. ^ Wright, «Curzon and Persia», sidene 346–347
  32. ^ Brockway, Thomas P.: «Britain and the Persian Bubble, 1888–1892», The Journal of Modern History, 13.1 (mars 1941):46.
  33. ^ Maximilian Genealogy Master Database, Mary Victoria LEITER, 2000 Arkivert 6. mars 2008 hos Wayback Machine.
  34. ^ Jones, Nigel (2004). Mosley. Haus Publishing. s. 21. ISBN 1-904341-09-8. 
  35. ^ The London Gazette: no. 27016. p. 6140. 21. oktober 1898.
  36. ^ «Central Asia: Afghanistan and Her Relation to British and Russian Territories». World Digital Librarydato=1885. Besøkt 3. januar 2015. 
  37. ^ Malcolm Yapp: «British Perceptions of the Russian Threat to India», i Modern Asian Studies 21#4 (1987), side 655.
  38. ^ Yapp, sidene 655 og 664.
  39. ^ a b Denise Winterman (7. mars 2013). «The man who demolished Shakespeare's house». BBC News. Besøkt 31. desember 2014. 
  40. ^ William Dalrymple (2010). Den siste Mogul. Oslo: Aschehoug. s. 475. ISBN 978-82-03-21319-9. 
  41. ^ «[he] threw himself so energetically into the cause of university reform that critics complained he was ruling Oxford like an Indian province», Oxford DNB
  42. ^ The London Gazette: no. 28547. p. 7951. 3. november 1911.
  43. ^ David R. Woodward (1998). Field Marshal Sir William Robertson. Westport Connecticut & London: Praeger. s. 113, 118-119. ISBN 0-275-95422-6. 
  44. ^ «quixotic chivalry», Woodward, side 16
  45. ^ Gerard De Groot (1988). Douglas Haig 1861–1928. Larkfield, Maidstone: Unwin Hyman. s. 226-227. «his old pompous ways» 
  46. ^ Woodward, sidene 155-157
  47. ^ Woodward, sidene 134, 159–161
  48. ^ Channel 4 history microsites: Bodiam Castle
  49. ^ Gaynor Johnson: «Preparing for Office: Lord Curzon as Acting Foreign Secretary, January–October 1919», Contemporary British History, vol. 18, n°3, 2004, ss. 53–73.
  50. ^ Michael Foot. Aneurin Bevan. MacGibbon and Kee. ISBN 0-261-61508-4. «They were all men of substance — well, except Curzon.» 
  51. ^ Gaynor Johnson, side 56
  52. ^ G.H. Bennett: «Lloyd George, Curzon and the Control of British Foreign Policy 1919–22», Australian Journal of Politics & History 45#4 (1999), side 479.
  53. ^ Bennett, G.H., side 472.
  54. ^ Sharp, Alan: «Adapting to a New World? British Foreign Policy in the 1920s», Contemporary British History 18.3 (2004): 76.
  55. ^ The London Gazette: no. 32376. p. 5243. 1. juli 1921.
  56. ^ «horrid little man»
  57. ^ «retrenchment and withdrawal»
  58. ^ Bennett, side 477.
  59. ^ «George Nathaniel Curzon blue plaque». Open Plaques. Besøkt 31. desember 2014. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Visekonge av India
1899–1905 		Etterfølger
Forgjenger  Storbritannias utenriksminister
1919–1924 		Etterfølger
Forgjenger  Leder for det britiske konservative parti

Sammen med Austen Chamberlain
1921–1922

Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=George_Nathaniel_Curzon&oldid=24779658»