Hopp til innhold

The Platters

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
The Platters
UtmerkelserRock and Roll Hall of Fame (1990)[1]
OpphavLos Angeles, USA (1952)
Musikalsk karriere
SjangerStandardrepertoar, rhythm and blues, rock and roll
Aktive år1954–
PlateselskapMercury Records, Federal
Nettstedhttps://www.theplatters.com/
IMDbIMDb
The Platters på Commons

The Platters var en suksessrik vokalgruppe som oppstod i den tidlige æraen i rock and roll. Deres særegne uttrykk var en forbindelse mellom den tradisjonelle musikksjangeren Tin Pan Alley og den nye populære rocken. De opprinnelige medlemmene i gruppen var Alex Hodge, Cornell Gunther, David Lynch, Joe Jefferson, Gaynel Hodge og Herb Reed.

Etter å ha inngått platekontrakt med Buck Ram gikk gruppen gjennom flere utskiftninger av gruppemedlemmer innen de slo gjennom på hitlistene, og den mest vellykkede sammensetningen bestod av Tony Williams, David Lynch, Paul Robi, Herb Reed og Zola Taylor.

Dannelse av bandet og de første årene

[rediger | rediger kilde]

The Platters ble dannet i Los Angeles i 1953, opprinnelig med Ralph Bass som manager. Gruppen hadde platekontrakt med Federal Records, men hadde beskjeden suksess før møtet med produsent og låtskriver Buck Ram. De spilte inn en rekke singler som støtte-band for Linda Hayes før Ram gjorde noen endringer i besetningen, blant annet kom Linda Hayes' bror Tony Williams og Zola Taylor inn som vokalister. Under Rams veiledning spilte The Platters syv singler for Federal Records i rhythm-and-blues-/gospel-stil, og fikk noen gode plasseringer på de regionale hit-listene på vestkysten. En sang spilt inn i løpet av perioden under Federal Records, «Only You (And You Alone)», opprinnelig skrevet av Ram for Ink Spots, ble ansett som uegnet for utgivelse av plateselskapet.

Til tross for deres mangel på suksess som plateartister gjorde The Platters innbringende turnéer, vellykkede nok til at bandet The Penguins spurte Ram om å være deres manager også. Med The Penguins som trumfkort klarte Ram å fremforhandle en kontrakt med Mercury Records, der en signering av anerkjente The Penguins også måtte inkludere mer ukjente The Platters. Ironisk nok fikk The Penguins ikke en eneste hit under denne kontrakten.[2]

Buck Ram engasjerte seg tungt i The Platters, og ulikt vanlig praksis ga han også bandmedlemmene eierskap i bandet, og betalte deres sosiale utgifter. Til gjengjeld fikk Ram og hans forretningspartner Jean Bennett fullt eierskap til merkenavnet «The Platters», noe som skulle få stor betydning senere.

På hit-listene

[rediger | rediger kilde]

Overbevist av Jean Bennett og Tony Williams om at «Only You» hadde potensial, hadde Ram fått The Platters til å spille inn sangen på nytt under deres første kontrakt med Mercury. Den ble utgitt sommeren 1955 og ble gruppens første topp-ti plassering på hitlistene og toppet Rhythm and Blues-lista i syv uker. Oppfølgeren «The Great Pretender», med tekst skrevet av Buck Ram i vaskeriet på Flamingo Hotel i Las Vegas, ga ytterligere suksess. Den ble The Platters' første nasjonale nr. 1 hit. «The Great Pretender» var også gruppas største rhythm-and-blues-hit med 11 uker på listene. I 1956 deltok The Platters i den første store filmatiseringen basert på rock and roll, Rock Around the Clock, der de fremførte både «Only You» og «The Great Pretender».[3]

The Platters' unike vokale stil hadde truffet midt i blinken i musikkmarkedet, og en rekke hitsingler fulgte, inkludert flere listetopper, og mer beskjedne hits som «I'm Sorry» (nr. 11) og «He's Mine» (nr. 23) i 1957, «Enchanted» (nr. 12) i 1959 og «The Magic Touch» (nr. 4) i 1956. The Platters fant snart en vellykket formel for å spille inn eldre standardmelodier på nytt, for eksempel «My Prayer», «Twilight Time», «Harbor Lights», «To Each His Own», «If I Didn't Care» og «Smoke Gets in Your Eyes». Innspilling av sistnevnte sang forårsaket en liten kontrovers, etter at låtskriver Jerome Kerns enke uttrykte bekymring for at hennes avdøde manns komposisjon ville bli omgjort til en «rockelåt». Innspillingen toppet imidlertid både de amerikanske og britiske listene med The Platters' arrangement.

Gruppen ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame i 1990 og i Vocal Group Hall of Fame ved dets etablering i 1998. The Platters var det første rockebandet som fikk et album på topp-ti-listene i USA. De var også den eneste gruppen som fikk med tre sanger som filmmusikk til filmen American Graffiti, som utløste en ny vår for gamle slagere i begynnelsen av 1970-tallet: «Smoke Gets In Your Eyes», «The Great Pretender» og «Only You».

Endringer i besetningen

[rediger | rediger kilde]

Gruppens besetning har forandret seg mange ganger. Den originale besetningen i 1953 inkluderte vokalist Cornelius Gunter, Herb Reed, Alex Hodge, Joe Jefferson og David Lynch. Denne besetningen ble endret da gruppen signerte kontrakt med Ram, som bygde gruppen rundt Tony Williams' særegne og allsidige stemme og hans evne til å bringe liv til Rams sanger. Innen et år var Hodge, Jefferson og Gunter ute av besetningen, og Paul Robi, Zola Taylor og den nye frontfiguren Tony Williams var kommet til. Denne besetningen – som huskes for gruppens mest suksessrike periode – var intakt frem til 1960.

Som gruppe fikk The Platters problemer med sitt publikum i 1959, etter at fire av gruppens medlemmer ble arrestert i Cincinnati siktet for handel av narkotika og prostitusjon. Reed sa at han mistet kontakten med Taylor kort tid etter denne hendelsen[4] . Selv om ingen ble dømt, ble deres faglige omdømme alvorlig skadet, og amerikanske radiostasjoner begynte å fjerne låtene deres fra spillelistene sine[5], noe som tvang gruppen til å ta spilleoppdrag i Europa.

I løpet av denne tiden forlot også Williams gruppen til fordel for en solokarriere. Han ble erstattet av Sonny Turner. Mercury nektet å komme med flere utgivelser av The Platters uten Williams på vokal, noe som utviklet seg til en skarp strid mellom plateselskapet og manager Ram. Plateselskapet fortsatte i to år med å gi ut gammelt materiale fra perioden Williams var vokalist, inntil gruppens kontrakt utløp.

Videre ettersom gruppens besetning ble ytterligere splittet, oppstod også krangel over hvem som hadde rett til å bruke det lukrative navnet «The Platters», med det resultat at flere versjoner av gruppen turnerte samtidig. Williams skulle lede sin egen gruppe, og det samme ville Zola Taylor (som gikk ut i 1964) og Paul Robi (som gikk ut i 1965). Buck Ram hadde imidlertid sterkest grep om navnet. Siden Ram hadde bygd opp gruppen for å promotere sine egne sanger, la han sitt eget navn til bandnavnet for å skille sin satsing fra etterligningene, og navnet ble da The Buck Ram Platters. Til tross for forvirringen som oppstod, lyktes Rams besetning, med vokalist Sonny Turner, Herb Reed, David Lynch, Nate Nelson (tidligere frontfigur i The Flamingos og erstatning for Robi) og Sandra Dawn,[6] å signere en ny kontrakt med Musicor Records og fikk en kort renessanse på hitlistene i 1966-67, med singlene «I Love You 1000 Times», «With This Ring» og den Motown-inspirerte «Washed Ashore».

Herb Reed, det siste medlemmet fra den opprinnelige besetningen, forlot The Platters i 1969, samme år som Dawn forlot gruppen.

Juridiske oppgjør

[rediger | rediger kilde]

På 1980- og 90-tallet fulgte en rekke juridiske oppgjør om hvem som hadde opphavsretten til navnet The Platters, og det ble mange bitre og lange prosesser mellom både gjenlevende medlemmer/involverte og etterlatte av innblandede som var døde.

Herb Reed turnerer fortsatt med sin gruppe, "Herb Reed's The Platters", som er beskyttet som et føderalt varemerke og hans faste lisens siden 1987. I 2007 kommenterte han mangfoldet av grupper som turnerte under forskjellige versjoner av navnet The Platters: «Jeg må le, for når du spør meg hva jeg synes om det blir jeg irritert, jeg blir rasende ... jeg har gått glipp av 25 ukers arbeid hvert eneste år.»[7]

Hitsingler

[rediger | rediger kilde]
Utgivelsesmåned Tittel Listeplassering
USA USA R&B England Australia
7/55 «Only You» 5 1 5
11/55 «The Great Pretender» 1 1 5
2/56 «The Magic Touch» 4 4
6/56 «My Prayer» 1 1 4
6/56 «Heaven on Earth» 39 13
8/56 «You'll Never Never Know» 11 9 23
8/56 «It Isn't Right» 13 10 23
11/56 «On My Word of Honor» 20 7
11/56 «One in a Million» 31 11
2/57 «I'm Sorry» 11 15 18
2/57 «He's Mine» 23 5
4/57 «My Dream/I Wanna» 24 7
8/57 «Only Because» 65
12/57 «Helpless» 56
4/58 «Twilight Time» 1 1 3 1
6/58 «You're Making a Mistake» 51
9/58 «I Wish» 42
9/58 «It's Raining Outside» 93
10/58 «Smoke Gets in Your Eyes» 1 3 1 1
2/59 «Enchanted» 12 9
5/59 «Remember When» 41 25
9/59 «Where» 44
9/59 «Wish It Were Me» 61
1/60 «Harbor Lights» 8 15 11
1/60 «Sleepy Lagoon» 65
5/60 «Ebb Tide» 56
8/60 «Red Sails in the Sunset» 36
10/60 «To Each His Own» 21
1/61 «If I Didn't Care» 30
1961 «Trees» 62
7/61 «I'll Never Smile Again» 25 17
1/62 «It's Magic» 91
4/66 «I Love You 1000 Times» 31 6
11/66 «I'll Be Home» 97
2/67 «With This Ring» 14 12
6/67 «Washed Ashore» 56 29
10/67 «Sweet, Sweet Lovin'» 70 32

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID platters[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.vocalgroup.org Arkivert 7. mars 2012 hos Wayback Machine.
  3. ^ DVD-utgivelse, 2007
  4. ^ Zola Taylor, USA Today
  5. ^ «Zola Taylor, Obituary». Arkivert fra originalen 16. april 2009. Besøkt 10. januar 2010. 
  6. ^ www.celebritydirect.biz
  7. ^ www.thesoulguy.com Arkivert 25. august 2010 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=The_Platters&oldid=24749433»