Englandsfarten
Englandsfarten eller Nordsjøfarten var båttrafikken mellom det okkuperte Norge og Storbritannia (særlig Shetland, Orknøyene og Skottland) under andre verdenskrig. Personer som reiste med båtene ble gjerne betegnet som «englandsfarere». Motivet for å reise kunne være frykt «for å bli innkalt til arbeidstjeneste (...) som kunne utvikle seg til soldattjeneste» for tyskerne.[1]
Historie
[rediger | rediger kilde]Flyktningtrafikken fra vestlandskysten startet allerede våren 1940 mens kampene fremdeles pågikk i Nord-Norge. Fra Sørlandet dro de første båtene i mai 1940.[2] I begynnelsen ble hver enkelt båtlast improvisert, men etterhvert ble det dannet løst organiserte «eksportorganisasjoner». Trafikken gikk stort sett med fiskeskøyter, men flere tok seg over Nordsjøen på egen hånd i åpen båt, til og med i robåter.
En regner med at 3293 englandsfarere kom til alliert havn i sivile båter. I tillegg ble det under okkupasjonen 336 personer bragt ut med fiskeskøyter rekvirert av norske eller britiske militære, eller om bord på norske krigsskip. Totalt regner en med 3629 registrerte englandsfarere. Omkring 300 båter deltok.[3][4]
Den 26. september 1941 forordnet reichskommissar Josef Terboven dødsstraff for «den som uten tillatelse forlater de besatte norske områder i den hensikt å begi seg til en fiendestat eller til områder som er besatt av fiendestater, eller treffer forberedelser hertil».[5] I 1942 ble flere av eksportorganisasjonene bak englandsfarten rullet opp av tysk etterretning og Gestapo med god hjelp av Henry Rinnans agenter. I perioden 1941–42 ble 121 nordmenn tatt av tyskerne i forbindelse med englandsfarten. 51 nordmenn ble dødsdømt og henrettet som flyktninger eller for å ha forberedt flukt over Nordsjøen; 23 ble henrettet i 1942.[1] Ytterlige 5 ble henrettet for å ha deltatt i organisasjon av flyktningrutene. En ble skutt under flukt. Flere døde i fangenskap.[trenger referanse]
Den siste store flyktningtransporten med fiskeskøyter fant sted i februar 1942, da 41 flyktninger tok seg til Lerwick om bord på fiskefartøyet MK «Rupee». Etter dette opphørte i all hovedsak den sivile flyktningtrafikken over Nordsjøen.
Fluktene og fluktforsøket fra Obrestad i Rogaland
[rediger | rediger kilde]En båt seilte fra Obrestad på 5. september 1941, og en annen reiste tre dager seinere. En seinere avreise ble planlagt med en tredje båt som ble kjøpt av et spleiselag av flere som forberedte flukt. Under prøvekjøring havarerte motoren,og båten kom aldri ut av havna på Obrestad. Gestapo fant en håndskrevet liste med navn på de fleste som skulle være med båten. Arrestasjonene ble foretatt på 17. oktober.[6] Forberedelsene til fluktforsøket førte til at flere fikk dødsstraff og femten ble henrettet.[6] Erling Mæland skulle også være med, men nektet å skrive navnet sitt på listen og reddet trolig livet på den måten, mens broren Magnus ble henrettet.[6] Torgeir Sikveland, Erling Mæland og flere ble av de arresterte ble torturert uten å røpe noe, ifølge Jostein Berglyds bok.[1]
I Obrestad havn er det et minnesmerke over de 15 jærbuene som ble henrettet i Trandumskogen 21. mai 1942: Olav Ege, Magnus Mæland, Sverre Waldeland, Trygve Varden, Arne Vigre, Anton Bø, Karl Hellestø, Marton Opstad, Ingvar Ree, Ragnvald Torland, Torger Sikveland, Jørstein Johansen, Augustus Stensland, Andreas Steinsland og Ole Rosland. Disse 15 utgjorde mer enn en fjerdedel av de 56 norske englandsfarerne som ble dømt til døden og henrettet under krigen. I tillegg omkom Ingvar Gausland, Øystein Kvia, Wilhelm Lund og Ole Reiestad i alliert tjeneste i forbindelse med Englandsfarten.[7] Bjarne Årsland slapp dødsdom fordi at han bare var 19 år.[6] I 1945 ble massegravene på Trandum åpnet og de henrettede ble gravlagt på hjemstedet.[8]
Bare én «sto (...) ikke tiltalt i SS- og Polizeigericht Nord da rettssaken mot Jær-gjengen startet 5. mai 1942. Han ble ikke plassert på «Fallskjermen» i cellebrakke 412 sammen med [de andre] (...), og han havnet heller aldri i tysk tukthus. Det gjorde alle de andre som sto tiltalt i denne saken og som slapp dødsstraff».[9][trenger bedre kilde]
Shetlandsgjengen
[rediger | rediger kilde]
Den ble erstattet av operasjoner utført av Shetlandsgjengen – først med fiskeskøyter, fra 1943 med ubåtjagerne KNM «Hitra», KNM «Hessa» og KNM «Vigra».
16 båter totalforliste og 137 mennesker omkom i forlis eller ulykker.
Relatert til englandsfarten, men ikke regnet med i tapstallene ovenfor, er også Telavåg-tragedien.
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]
I de første årene etter andre verdenskrig ble et omfattende norsk og britisk arkivmateriale omkring flyktningtransporten over Nordsjøen destruert av plasshensyn. Den som særlig har æren for at englandsfarten er dokumentert, er historikeren Ragnar Ulstein som på 1960-tallet la ned et stort arbeide med lydbåndintervju av deltakerne og innsamling av arkivfragmenter, dagbøker, brev og private rapporter. Dette arbeidet er nedfelt i hans verk Englandsfarten I og II (1965-–67).
I litteraturen er englandsfarten først og fremst kjent gjennom Sigurd Evensmos roman Englandsfarere (1945), bygget på egne opplevelser. Romanen er også filmatisert (1946).
I 1995 ble det avduket et monument over englandsfarerne på Skateflukaia i Ålesund. Monumentet er utført av skulptøren Ola Stavseng.
«Siden slutten av 1980-åra har Englandsfarten vært mer eller mindre borte fra historiebøker (...) I Olav Svein Stugus Norske historie etter 1905 (2012) står bare dette: Flukt til England med båt hadde nådd eit stort omfang, og vart no møtt med trugsmål om dødsstraff,» skrev historikeren Andreas Raaum.[1]
Til minne om hendelsene på Telavåg under krigen og transporten over Nordsjøen ble Nordsjøfartmuseet åpnet i 1998 på Telavåg.[10]
I 2014 døde Erling Mæland, den siste overlevende av de 39 som ble arrestert i forbindelse med forberedelser til båtflukt fra Obrestad.[1]
Se også
[rediger | rediger kilde]- Ålesundsgjengen
- Englandsfarere (film)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Ulstein, Ragnar (1965): Englandsfarere I, Oslo: Det Norske Samlaget
- Ulstein, Ragnar (1967): Englandsfarere II, Oslo: Det Norske Samlaget
- Haga, Arnfinn (1979): Natt på norskekysten : den hemmelige militære nordsjøtrafikk 1940-43, Cappelen, ISBN 82 02 04423 5
- Haga, Arnfinn (1980): Kystens partisaner : den hemmelige militære nordsjøtrafikk 1943-45, Cappelen, ISBN 82 02 04659 9
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e Raaum, Andreas: «Tragedien på Jæren» Arkivert 23. februar 2016 hos Wayback Machine., Raanett.no
- ^ Flukten fra Arendal mai 1940, Avtrykk.no, 27.02.2019
- ^ Ulstein, Ragnar (1967): Englandsfarten II, Det Norske Samlaget, Oslo, s. 373-377
- ^ Større grupper hentet ut sjøveien under militære operasjoner som eksempelvis Lofotraidet eller evakueringen av Svalbard er ikke medregnet i antall englandsfarere
- ^ Nøkleby, Berit (1996): Skutt blir den... : tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940–1945, Gyldendal, Oslo, ISBN 82 05 22173 1, s. 59
- ^ a b c d Lode, Asgeir (10. februar 2010): «Erling slapp å bli henretta» Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine., Aftenbladet
- ^ Stavanger Aftenblad, 22. mai 2012; forfatter ??, artikkel ??, side ??
- ^ Stavanger Aftenblad 18. mai 2012 Forfatter ??, artikkel ??, side ??
- ^ Lode, A. s. 67
- ^ Om oss Arkivert 22. desember 2015 hos Wayback Machine. Nordsjøfartmuseet