Hopp til innhold

Max Manus (film)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Max Manus
Fra innspillingen av Max Manus (2008).
Generell informasjon
SjangerKrig / Biografi
Utgivelsesår2008
Prod.landNorge
SpråkNorsk
Aldersgrense12 (Norge)
Bak kamera
RegiJoachim Rønning/Espen Sandberg
ProdusentSveinung Golimo/John M. Jacobsen
ManusforfatterThomas Nordseth-Tiller
MusikkTrond Bjerknæs
SjeffotografGeir Hartly Andreassen
KlippAnders Refn
Foran kamera
MedvirkendeAksel Hennie
Nicolai Cleve Broch
Petter Næss
Agnes Kittelsen
Christian Rubeck
Annen informasjon
FilmformatSuper 35, 2,39:1
Budsjett55 000 000 NOK[1]
Prod.selskapFilmkameratene AS
Premiere19. desember 2008 (Norge)
Eksterne lenker
Offisielt nettsted
IMDb · Norsk Filmografi

Max Manus er en norsk biografisk krigsfilm fra 2008, regissert av duoen Joachim Rønning og Espen Sandberg med Aksel Hennie i hovedrollen som motstandsmannen Max Manus. Filmmanuset, som er skrevet av debuterende manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller, er basert på den virkelige historien om Manus med utgangspunkt i to av hans bøker. Det er omstridt i hvilken grad alle hendelsene i filmen faktisk fant sted.

Filmen starter ved å vise Manus som deltar i vinterkrigen i Finland. Videre følger filmen Manus gjennom andre verdenskrig og fram til fredssommeren 1945. Filmen har et samlet budsjett på 55 millioner norske kroner[1], og er dermed et av Norges hittil dyreste filmprosjekter. Filmen hadde norsk premiere 19. desember 2008, og hadde over 140 000 besøkende den første helgen. Dette er tidenes beste åpningshelg for en norsk film.[2] Den ble også en av de best besøkte julefilmene siste tiår og har plassert seg i klasse med Ringenes Herre – Atter en konge i 2003 og den første Narnia-filmen i 2005. I perioden 25. til 28. desember så 133 923 filmen. Det gjør den til den best besøkte filmen i julen, med 55 prosent av det totale kinobesøket i julen på 243 120 personer.[3] 2. juli 2009 hadde filmen solgt 1 161 976 billetter og lå an til å bli den mest sette norske kinofilmen i både 2008 og 2009.[4] Filmen tok inn over 95 millioner kroner på kinosalg i Norge.[5] Den vant syv priser under Amandaprisen 2009 og fem priser under Kanonprisen 2008.

Handling

[rediger | rediger kilde]
Fra innspillingen av den norske spenningsfilmen om motstandsmannen Max Manus: Statister i tidsriktige klær og tyske Wehrmacht-uniformer opptrer på Karl Johans gate i Oslo.
John Erling Blad (2008)

Etter å ha kjempet mot kommunistene i Finland kommer Max hjem til et Norge okkupert av tyskerne. Han stiller seg til disposisjon for motstandsbevegelsen, og etter en arrestasjon og påfølgende spektakulær flukt kommer han seg til England.

I London blir han rekruttert til NORIC 1 (Kompani Linge) og gjennomgår kompaniets opplæringsprogram i Storbritannia. Sammen med vennen Gregers Gram sendes han tilbake til Oslo med oppdrag å ødelegge tyske forsyningsskip. Han lykkes til overmål takket være en blanding av mot, dumdristighet og dyktighet – og blir snart en mann Gestapoleder Sigfried Fehmer anstrenger seg hardt for å få tak i. Men Max Manus kommer unna. Han deltok også i den meget kjente sprengningen av arbeidstjenestens arkiver sammen med Gunnar Sønsteby og Gregers Gram i den såkalte Oslogjengen.

Stockholm blir et møtepunkt for nordmenn i den allierte militærtjeneste. Gregers introduserer Max for Tikken. Hun arbeider som norsk kontakt for det engelske konsulatet, og etter hvert utvikler de et nært vennskap som blir viktig for dem begge. Krigen blir stadig mer brutal. Max mister flere av sine beste venner i kampen mot tyskerne og han begynner å klandre seg selv for at han er den som overlever. I møte med den tyske gestaposjefen Fehmer opplever Max Manus at de alle er ofre for krigens meningsløshet.[6]

Produksjon

[rediger | rediger kilde]

Filmen mottok støtte fra Norsk filmfond 3. desember 2007, og opptakene begynte i februar 2008.[7] Med et budsjett på over 50 millioner NOK var det en enorm filmproduksjon etter norske standarder. Omkring 1800 statister var involvert, og opptil 2000 personer var engasjert på filmsettet.[8] For å skape et realistisk inntrykk ble deler av Oslo transformert til et tidlig 1940-talls utseende - en prosess som inkluderte heisingen av Nazi-Tysklands flagg fra Stortingets tak for første gang på over 60 år.[8]

Manus

[rediger | rediger kilde]

Thomas Nordseth-Tiller har skrevet filmmanuset, som er basert på to av Max Manus' egne bøker. Han har siden han var liten vært interessert i krigen og den norske motstandskampen. Da han leste Max Manus’ bok Det vil helst gå godt, som ble skrevet rett etter krigen, ble han svært fascinert av den norske sabotøren og ønsket å lage en film om ham.[9] Manuset vant pitche-konkurransen i 2007 på filmfestivalen Kosmorama i Trondheim. Han har en tre-årig utdannelse innen filmregi og manus fra San Francisco. Max Manus er hans første spillefilmmanus. Forfatteren Roy Jacobsen har deltatt i manusarbeidet som konsulent.[6] Nordseth-Tiller har også jobbet som medprodusent på filmen, og har samarbeidet tett sammen med regissørene. Som medprodusent fikk han anledning til å være med på produksjonen til siste slutt, og kunne derfor også endre på dialogene i manuset underveis etter behov.[10]

Regi

[rediger | rediger kilde]

Max Manus er regissert av duoen Joachim Rønning og Espen Sandberg. De har samarbeidet tett i mange år som et regissørteam med navnet Roenberg.[6] Rønning og Sandberg gikk sammen på filmskolen i Stockholm fra 1992 til 1994. I 2006 debuterte de som spillefilmregissører med westernkomedien Bandidas med Penelope Cruz og Salma Hayek i hovedrollene. Max Manus er deres første helnorske prosjekt som regissører.

Rolleliste

[rediger | rediger kilde]
Hakekorsflagget ble heist på Stortingsbygningen under filmproduksjonen.
Skuespiller Rolle
Aksel Hennie Max Manus
Agnes Kittelsen Ida Nikoline 'Tikken' Lindebrække
Nicolai Cleve Broch Gregers Gram
Knut Joner Gunnar Sønsteby
Petter Næss Kaptein Martin Linge
Christian Rubeck Kolbein Lauring
Viktoria Winge Solveig Johnsrud
Kyrre Haugen Sydness Jens Christian Hauge
Eirik Evjen Sigurd Jacobsen
Jakob Oftebro Lars-Emil Erichsen
Pål Sverre Valheim Hagen Roy Nilsen
Julia Bache-Wiig Sykesøster Liv
Mats Eldøen Edvard Tallaksen
Rolf Kristian Larsen Olav Ringdal jr.
Ken Duken Kriminalrat Siegfried Fehmer
Oliver Stokowski Oberscharführer Karl Höhler
Stig Henrik Hoff Politikaptein Eilertsen
Sondre Krogtoft Larsen Dick Zeiner-Henriksen
Erik Aleksander Schjerven Jon Hatland
Jeppe Beck Laursen Per Stranger-Thorsen
Stig Hoffmeyer Kong Haakon VII
Ron Donachie Oberst John Skinner Wilson
Kjersti Holmen Kristine Jacobsen
Knut Husebø Dr. Carl Semb

Mottakelse

[rediger | rediger kilde]

Førpremieren den 17. desember var en stor begivenhet, med deltakelse av både Kong Harald V og den 90-årige Gunnar Sønsteby, som var en av motstandskjemperne portrettert i filmen.[11] Både Sønsteby, det eneste gjenlevende medlem av Manus' gruppe, og Max Manus' enke, Tikken Manus roste filmen for dens autentisitet.[12] Blant de andre gjestene var forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen og kulturminister Trond Giske.[13]

Per Haddal, filmanmelderen i Aftenposten, gav filmen en firer på terningen. Han roste Hennies innsats som Manus, i tillegg til regien og den høye kvaliteten på produksjonen. Samtidig følte han at filmens format var altfor tradisjonelt og manglet originalitet.[14] NRKs Einar Guldvog Staalesen filmen gav filmen en femmer. Han poengterte et par realistiske brister, men generelt syntes han filmen var god og sannferdig.[15] Eirik Alver fra Dagbladet gav også filmen terningkast fem og roste filmens tekniske kvaliteter samt Hennies skuespillerferdigheter. Likevel følte Alver at filmen hadde et tradisjonelt uttrykk, og liknet for mye på en Hollywood-produksjon.[16]

VGs hovedfilmkritiker Jon Selås gav også filmen terningkast fem og kalte filmen et gripende portrett som er «en påminnelse til nye generasjoner om hva det faktisk har kostet å skape det Norge vi lever i i dag».[17] Mode Steinkjer fra Dagsavisen fulgte opp denne kritikken med å rose Aksel Hennies portrett av «eventyreren» Max Manus.[18] TV 2s anmelder Geir Jardar Olsen kalte filmen «tidenes beste norske film», og gav den terningkast seks. Han roste filmen spesielt for sin troverdige og varme portrettering av forholdet mellom Manus og hans medsammensvorne sabotører, i tillegg til romansen med sin fremtidige kone Tikken.[19]

Etter fire uker på kino var filmen sett av 734 912 personer på norske kinoer, og den slo med det Kristin Lavransdatter, som var den av de nyere norske filmene som var sett av flest. Den mest sette norske filmen er Flåklypa Grand Prix. Siden premieren har filmen blitt sett av 938 339 personer på norske kinoer.[20][21]

Kritikk

[rediger | rediger kilde]

I forkant av premieren stilte forfatteren Erling Fossen seg kritisk til glorifisering av motstandskampen, som han skrev hadde «fått altfor store proporsjoner». Fossen mente at den norske motstandsbevegelsen hadde spilt en helt ubetydelig rolle, og at krigen ikke ble vunnet av folk på sykkel i Oslo.[22] Arnfinn Moland beskyldte Fossen for å være ignorant og påsto at hans argumenter var overdrevne.[23] Også Gunnar Sønsteby, som i 2008 var den siste gjenlevende av hovedkarakterene i filmen, kom med tilsvar til Fossens kronikk hvor han kalte det for «nedvurdering og sjikane» av motstandsmennene under krigen, og sammenlignet Fossen med nazister.[24] Fossen fikk derimot støtte fra historikere som Tore Pryser og Harald Berntsen, som mener «offisiell» norsk krigshistorie er unyansert, ensidig nasjonal og bevisst til­slørende, og at hjemmefrontsledelsen i Oslo har glorifisert seg selv, mer eller mindre.[25]

Filmen om Max Manus har fått kritikk for faktafeil. Krigshistorikeren Lars Borgersrud hevder at Manus aldri var i kamp i vinterkrigen, slik det fremstilles i filmens åpningsscene. Krigshistorikere kjenner ikke til at noen nordmenn var i kamp i vinterkrigen, hevder Borgersrud. Han betegner deler av filmen som «ren fiksjon».[26]

Både Max Manus' kone, Tikken, og Gunnar Sønsteby var derimot uenige i kritikken. Begge sa at han selv fortalte om kampene i Finland, som plaget ham senere i livet. Manus skriver om innsats i Finland i Det vil helst gå godt (Oslo, 1946) og nevner bl.a. et russisk angrep et par dager før fredslutningen som kostet russerne rundt hundre mann. Leif Larsen som var i samme avdeling omtaler det samme angrepet da russerne stormet fram, at avdelingen skjøt tilbake og de store russiske tap (Frithjof Sælen, Sjetlands-Larsen Oslo, 1947).

Historikerens uttalelser ble også avvist blankt av manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller. Han leste høyt fra dagbøkene til motstandsmannen Kolbein Lauring som var sammen med Manus i vinterkrigen: «8. mars: Mange ble såret, og en fallen, den falne var nordmann og het Christensen. Nordmannen fikk en kule gjennom hjertet og så døde han momentant», står det i Laurings dagbok. «Det høres ut som strid for meg!» sa Nordseth-Tiller til VG Nett. – «Jeg har stor respekt for Borgersrud som historiker og har lest bøkene hans. Men det han kommer med her er helt usaklig. Det står om trefninger i Laurings dagbøker og det er helt uforståelig for meg at Borgersrud ikke kjenner til dette.»[27]

Priser og nominasjoner

[rediger | rediger kilde]

Den 25. Amanda-utdelingen

[rediger | rediger kilde]

Max Manus var i 2009 nominert til 10 Amandapriser i tillegg til Folkets Amanda,[28] og vant 7 av disse under utdelingen 21. august inkludert Folkets Amanda.[29]

Vant
Nominert

Kanonprisen

[rediger | rediger kilde]

Under Kanonprisen 2008 vant prisen fem av prisene og var nominert i ytterligere fire klasser.[30][31]

Vant
Nominert

Feil og unøyaktigheter

[rediger | rediger kilde]

Under utarbeidelsen av filmen ble det gjort enkelte tilpasninger:[32]

  1. I boken beskriver han oppholdet ved Salla-fronten i finsk Lappland, sammen med de andre 124 norske frivillige, som en tid med sportslig preg, med god kameratskap mellom de frivillige. De 124 norske frivillige ankom Salla-fronten den 22. februar, tre uker før krigens slutt. Det finnes ingen kildemateriale som gjør rede for om Max drepte noen på Sallafronten. I boken nevner han et russisk angrep et par dager før fredslutningen som kostet russerne en hundre mann. Leif Larsen som var i samme avdeling i Finland som Manus omtaler det samme angrepet da russerne stormet fram, avdelingen skjøt tilbake og de store russiske tap (Frithjof Sælen, Sjetlands-Larsen Oslo, 1947). Max ville aldri snakke om Finland etter krigen og, som filmen viser, var det scener fra Finland som stadig kom tilbake til ham i form av mareritt. Historikere er uenige på dette punktet.
  2. Etter krigen angret han på sin deltakelse i vinterkrigen, han følte at han var blitt lurt dit av finsk propaganda. Derimot viste han stor beundring for innsatsen til de sovjetiske troppene.[trenger referanse]
  3. I filmen blir tre motstandsmenn skutt under aksjonen i Kirkeveien 90. I virkeligheten ble disse henrettet en uke etterpå etter å ha blitt tatt til fange av tyskerne.
  4. I filmen får Manus beskjed om Gregers Grams død personlig av Tikken. I virkeligheten fikk han vite det per telefon rett før han skulle tilbake til Norge fra Sverige.
  5. Filmen hopper over at Max Manus og Kolbein Lauring deltok i kampene ved Kongsvinger før de kom tilbake til Oslo (det blir bare nevnt i scenen med Martin Linge). I denne forbindelse ble Lauring også arrestert, men sluppet ut i begynnelsen av juni 1940 – der filmen nå starter med at Max og Kolbein møter Sønsteby på Karl Johan. Max var aldri stolt over sin innsats ved Kongsvinger men han rakk bli forfremmet til offiser, noe som gav store fordeler under oppholdet med britene.
  6. I filmen blir Stockholm fremstilt som et fristed der de norske motstandsfolkene kunne puste ut. I virkeligheten var svenskene svært tyskvennlige til å begynne med og Max Manus holdt på å bli pågrepet av kriminalpolitiet i 1941. Han klarte bare såvidt å flykte til Helsingfors. Men scenene i filmen hvor de er i Stockholm finner allikevel sted i 1943-44, hvor svenskene hadde en mye mer positiv holdning til de allierte.
  7. Filmen hopper over Max' lange og strabasiøse reise til Skottland etter å ha flyktet fra Ullevål og over til Stockholm. I virkeligheten ble han gitt en neve dollar av det norske konsulatet og brukte syv måneder for å komme seg til Storbritannia via Sovjetunionen, Tyrkia og Nord-Afrika for så å fortsette turen med dampskipet Empress of Asia til Canada.
  8. I filmen møter Max Manus Kaptein Martin Linge ved Forest Lodge i Skottland. I virkeligheten møtte han ham ved Patriotic School i London, flere måneder før han kom opp til Forest Lodge. Max Manus var i Storbritannia i 14 måneder før han fikk hjemreise i mars 1943.
  9. Som offiser hadde han det forholdsvis komfortabelt i Skottland og brukte mye av fritiden på illegal jakt (han skjøt titalls hjorter, ryper, harer osv.)
  10. I virkeligheten var det Einar Riis og Halvor Haddeland som var med Max og Gregers i kanoene under Operasjon Mardonius (den første aksjonen i filmen). I filmen er disse byttet ut med Edvard Tallaksen og Lars Emil Erichsen av dramaturgiske årsaker.
  11. I filmen får Max og Gregers krigskorset foran Forest Lodge. I virkeligheten skjedde overrekkelsen ved Nethy Bridge hvor også tungtvannsabotørene var til stede.
  12. I filmen er Kolbein Lauring med på Donau-aksjonen. I virkeligheten var det Kåre Halvorsen som hadde denne jobben.
  13. Etter Donau-aksjonen i filmen, går Kolbein på Fehmer. Dette møtet er fiktivt.
  14. I en av sluttscenene i filmen finner Tikken Max døddrukken i leiligheten sin i perioden før han var Kong Haakons livvakt den 7. juni 1945. I virkeligheten jobbet Max fulle dager sammen med de andre guttene i Oslogjengen med å arrestere NS folk og å sørge for ro og orden og ville ikke ha hatt tid til å låse seg inn i leiligheten sin. Scenen skjedde i virkeligheten mye senere i livet til Max og Tikken.
  15. I filmen møter Max en tysk marinegast på toget til Ljan, julaften 1944. Dialogen i denne scenen er hentet direkte fra boken Det blir alvor, også det berømte sitatet: «Vi skal begge dø. Men det er bare jeg som kan dø med et smil om munnen, for jeg vet at vi kommer til å vinne».
  16. I filmen ser man at de tre sabotørene lurer seg forbi de tyske vaktene med tre store kasser fulle av alt sprengstoff, uniformer og alle våpen de trengte under aksjonen for å senke troppeskipet Donau. Ingen av de store kassene ble undersøkt av tyskerne. Slik var det ikke, da tyskerne var meget nøye med å undersøke alt som skulle i nærheten av Donau. I virkeligheten ble utstyret gjemt inne på området før Donau hadde ankommet, da det var færre vakter til stede. Scenen hvor den høye Roy ramlet rett foran tyskerne så de begynte å le og slapp inn nordmennene uten å sjekke papirene grundig er imidlertid riktig.
  17. I filmen er Edvard Tallaksen gitt moldedialekt, men han kom fra Kristiansand. Tallaksen kom heller ikke til Oslogjengen før i 1944, men er i filmen med fra begynnelsen.
  18. I filmen bærer Fehmer ikke preg av å ha blitt skutt i øyet våren 1944. Han var til stede da tre unge motstandsgutter ble skutt i en aksjon på Flaskebekk på Nesodden utenfor Oslo, og ble selv skutt og livstruende skadet under aksjonen.
  19. I en scene sier en politikonstabel «Ha en god dag», dette uttrykket kom ikke inn i norsk fra engelsk før på 1960-tallet.[33]
  20. I filmen og i mange referanser kan en få det inntrykket at Donau ble senket med store tap av liv. Det var kun en som omkom i forbindelse med sprengningen; en sivil sjømann. Og skipet ble ikke senket, men satt på land. Dette skjedde i januar 1945, etter at skipet hadde seilt med mange - både jøder og andre - som skulle til konsentrasjonsleirene, og med tyske soldater.
  21. Under aksjonen i Kirkeveien 90 finnes det ingen kilder som oppgir at Max drepte noen. I Max Manus' bøker Det vil helst gå godt og Det blir alvor beskrev Max at han ble anropt av Statspolitiet under flukten, beskutt og såret i halsen. Max skjøt tilbake, men han var aldri sikker på om han traff noen. Han fikk tak i en sykkel fra en imøtekommende og kom seg avgårde.
  22. I en scene tidlig i filmen hilser Max på Jens Christian Hauge som er igang med å organisere motstandsarbeid. I virkeligheten var Jens Christian Hauge i fengsel på denne tiden, og ble ikke involvert i motstandsbevegelsen før senere. [trenger referanse]
  23. Under aksjonen i Kirkeveien 90 brukte sabotørene masker. I filmen er det ingen som brukte masker.[trenger referanse]
  24. I scenen der Edvard Tallaksen og Gregers Gram møter tyskeren på plasskaféen, er det Gregers Gram som tok seg av dialogen på tysk. I virkeligheten hadde Edvard Tallaksen et studieopphold i Tyskland i 1939, der han tilegnet seg flytende tysk. Det var Tallaksen som først ankom plasskaféen og hilste på tyskerne før Gregers Gram ankom. Dette tyder mest sannsynlig på at det var Edvard Tallaksen som førte dialogen på tysk, ikke Gregers Gram som det er vist i filmen.
  25. Da Edvard Tallaksen og Gregers Gram skulle møte tyskerne på plasskaféen var det midt på lyse dagen. I virkeligheten fant møtet sted på kvelden klokken 21:30.
  26. I filmen dør Gregers Gram nesten umiddelbart etter å ha blitt skutt i halsen og falt ut gjennom et vindu. I virkeligheten ble Gram truffet flere ganger under skuddvekslingen derav i halsen og falt om dødelig såret. Gram forsøkte deretter å utløse en håndgranat, men den ble sparket unna. Gregers Gram døde på veien til sykehuset.
  27. I filmen dukker Max Manus opp på kontoret til Kaptein Martin Linge og overrasker ham med sin store vilje til å gjøre innsats. Dette minner heller om møtet Max Manus hadde med Leif Tronstad. I slutten av september 1942 kom Max Manus på kontoret til Leif Tronstad i London og imponerte Tronstad med å tilby seg "hva som helst - intet oppdrag er for farlig."

Piratkopiering

[rediger | rediger kilde]

Få dager etter premièren, var en piratkopi av filmen tilgjengelig via det lukkede norske fildelingsnettverket NorBits og svenske Piratebay. Piratkopien var laget ved at noen filmet med kamera i kinosalen. Filmselskapet mistenkte at en kinoansatt kunne være involvert.[34][35]

Litteratur om filmen

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Selås, Jon (17. desember 2008). «Spår folkevandring til «Max Manus»-filmen». VG. Arkivert fra originalen 20. desember 2008. Besøkt 20. desember 2008. 
  2. ^ Roaldset, Live Karoline (22. desember 2008). «Besøksrekord for Max Manus». Filmweb. Besøkt 22. desember 2008. 
  3. ^ ««Max Manus» julens kinovinner». Bergens tidende. 29. desember 2008. Besøkt 29. desember 2008. 
  4. ^ «KINOTOPPEN». Filmweb. 2. juli 2009. Besøkt 3. juli 2009. 
  5. ^ «Norway Box Office - May 29–31, 2009». Box Office Mojo. 31. mai 2009. Besøkt 26. juni 2009. 
  6. ^ a b c «Max Manus». Norsk filmfond. 3. desember 2007. Arkivert fra originalen 17. desember 2007. Besøkt 19. februar 2008. 
  7. ^ «Aksel Hennie skal spille Max Manus». Dagbladet. 3. desember 2007. Besøkt 18. desember 2008. 
    Thorkildsen, Joakim (6. februar 2008). «Disse skal lage norsk krigsfilm til 50 mill.». Dagbladet. Besøkt 18. desember 2008. 
  8. ^ a b Solheim, Erik Møller (13. desember 2008). «Tidsmaskinen». Dagbladet. Besøkt 18. desember 2008. 
  9. ^ Roaldset, Live Karoline (17. desember 2008). «Myten Max Manus». Filmweb. Besøkt 22. desember 2008. 
  10. ^ Anderssen, Marit C. (16. april 2008). «Så manus bli film». Romerikes Blad. Besøkt 20. desember 2008. 
  11. ^ «- Et viktig kapittel i norsk krigshistorie». Verdens Gang. 17. desember 2008. Arkivert fra originalen 20. desember 2008. Besøkt 17. desember 2008. 
  12. ^ Kleive, Marie L. (17. desember 2008). «Kan sette billettrekord». Dagbladet. Besøkt 18. desember 2008. 
  13. ^ «Billedspesial». Dagbladet. 17. desember 2008. Arkivert fra originalen 21. desember 2008. Besøkt 17. desember 2008. 
  14. ^ Haddal, Per (17. desember 2008). «Flott,men friksjonsfri». Aftenposten. Arkivert fra originalen 19. desember 2008. Besøkt 17. desember 2008. 
  15. ^ Staalesen, Einar Guldvog (17. desember 2008). «Vellykket Max Manus». NRK. Besøkt 17. desember 2008. 
  16. ^ Alver, Eirik (17. desember 2008). «Garantert Kassasuksess». Dagbladet. Besøkt 17. desember 2008. 
  17. ^ Selås, Jon (18. desember 2008). «Stor «Max Manus»». Verdens Gang. Arkivert fra originalen 19. desember 2008. Besøkt 18. desember 2008. 
  18. ^ Steinkjer, Mode (17. desember 2008). «Max effektiv Manus-film». Dagsavisen. Arkivert fra originalen 19. desember 2008. Besøkt 18. desember 2008. 
  19. ^ Olsen, Geir Jardar (17. desember 2008). «Tidenes beste norske film». TV 2. Besøkt 17. desember 2008. 
  20. ^ Røyseland, Halstein (26. januar 2009). ««Max Manus» nærmer seg millionen». VG. Arkivert fra originalen 2. februar 2009. Besøkt 27. januar 2009. 
  21. ^ Furuly, Jan Gunnar (26. januar 2009). «Max Manus med 3,8 mill. i pluss». VG. Besøkt 27. januar 2009. 
  22. ^ Fossen, Erling (14. desember 2008). «Motstand glorifiseres». Aftenposten. Besøkt 18. desember 2008. 
  23. ^ Nordstoga, Anders (16. desember 2008). «Historikere støtter Sønsteby». Aftenposten. Besøkt 18. desember 2008. 
  24. ^ Sønsteby, Gunnar (16. desember 2008). «NS-argumentasjon». Aftenposten. Besøkt 22. desember 2008. 
  25. ^ Tollef Mjaugedal: «Har skapt et glansbilde» Arkivert 26. desember 2008 hos Wayback Machine., Klassekampen, 23. desember 2008
  26. ^ Johansen, Elin Reffhaug (22. desember 2008). «- Ren fiksjon». Budstikka. Arkivert fra originalen 24. desember 2008. Besøkt 22. desember 2008. 
  27. ^ «Avviser blankt «Max Manus»-kritikk». Verdens Gang. 22. desember 2008. Arkivert fra originalen 5. juni 2009. Besøkt 19. juni 2009. 
  28. ^ «Max Amanda-uttelling». Side2. 17. juni 2009. Besøkt 11. oktober 2013. 
  29. ^ «Max uttelling i Haugesund». ABC Nyheter. 21. august 2009. Arkivert fra originalen 22. juli 2012. Besøkt 11. oktober 2013. 
  30. ^ «Filmbransjen på linje med folket: «Max Manus» topp-nominert!». vg.no. 19. februar 2009. Besøkt 31. mars 2021. 
  31. ^ «Max Manus med fem priser». aftenposten.no. 10. mars 2009. Besøkt 31. mars 2021. 
  32. ^ Max Manus Film og virkelighet Arkivert 2008-12-24, hos Wayback Machine.
  33. ^ Finn-Erik Vinje En anakronisme: “Ha en god dag!” 31.01.2011
  34. ^ «Max Manus på NorBits». ITavisen. 30. desember 2008. Arkivert fra originalen 5. februar 2009. Besøkt 30. desember 2008. 
  35. ^ «Kinomaskinist piratkopierte Max Manus». Aftenposten. 30. desember 2008. Besøkt 30. desember 2008. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Max_Manus_(film)&oldid=24147284»