Hendelsen i Djatlovpasset

Hendelsen i Djatlovpasset
Dato		2. februar 1959
Sted		Nord-Ural, Djatlovpasset
Antall døde		9
Antall skadde		0
Antall overlevende		0
Posisjon
Hendelsen i Djatlovpasset 61°45′17″N 59°27′46″Ø

Hendelsen i Djatlovpasset (russisk: гибель тургруппы Дятлова) var en ulykke der ni russiske turgåere døde i de nordlige Uralfjellene mellom 1. og 2. februar 1959. Hendelsesforløpet er ukjent. En turvant gruppe fra Urals polytekniske institutt under ledelse av Igor Djatlov hadde slått leir på østhellingen av Kholattsjakhl. Om natten skjedde noe som fikk dem til å skjære gjennom teltduken og flykte fra leiren, i bare lett påkledning.

Etter at likene av gruppa ble oppdaget og undersøkt konkluderte sovjetiske myndigheter med at seks av dem hadde dødd av hypotermi, mens de tre andre hadde dødd av fysiske skader. Ett offer hadde store skader i hodeskallen, to hadde alvorlige skader i brystet, og en annen hadde en liten sprekk i hodeskallen. Fire av likene ble funnet liggende i en bekk, og tre av disse hadde bløtvevsskader i hode og ansikt. To av likene manglet øyne, ett tungen, og ett øyenbrynene. Etterforskningen konkluderte med at «mektige naturkrefter» hadde forårsaket dødsfallene. Mange teorier har blitt fremmet for å forklare dødsfallene, deriblant angrep fra rovdyr, hypotermi, snøskred, katabatisk vind, infralyd-indusert panikk, militær påvirkning, eller en kombinasjon av disse.

Russland åpnet en ny granskning av hendelsen i 2019, og konklusjonene ble presentert i juli 2020: at et snøskred hadde ført til dødsfallene. De overlevende etter snøskredet hadde blitt tvunget til å plutselig forlate leiren sin i en periode med dårlig sikt og med utilstrekkelig påkledning, og døde av nedkjøling. Andrej Kurjakov, nestleder i den lokale påtalemyndigheten, sa: «Det var en tøff kamp. Ingen hadde panikk. Men gitt omstendighetene hadde de ingen sjanse til å klare seg.» Forskere fra EPFL og ETH Zürich foreslo i en studie fra 2021 at en type snøskred kjent som flakskred kunne forklare noen av skadene.

Et fjellpass i området har senere fått navnet Djatlovpasset, til minne om gruppen. På mange språk kalles nå hendelsen «hendelsen i Djatlovpasset», til tross for at hendelsen inntraff omtrent 1700 meter unna, på østhellingen av Kholattsjakhl. En fremtredende bergknaus i området er nå minnesmerke om gruppen. Det ligger rundt 500 meter øst-sørøst for leiren deres.

Bakgrunn

I 1959 ble det satt sammen en gruppe for en skiekspedisjon gjennom det nordlige Ural i Sverdlovsk oblast i Sovjetunionen. Ifølge aktor Tempalov tyder dokumenter som ble funnet i teltet til ekspedisjonen på at ekspedisjonen var oppkalt etter den 21. kongressen til Kommunistpartiet i Sovjetunionen, og den var muligens sendt ut av det lokale Komsomol-laget. Igor Djatlov var lederen, han var en 23 år gammel radioingeniørstudent ved Ural polytekniske institutt (Уральский политехнический институт, УПИ; nå Urals føderale universitet). Han satte sammen gruppen med ni andre til turen, de fleste av dem medstudenter ved universitetet. Alle medlemmene av gruppen, som besto av åtte menn og to kvinner, var erfarne utendørsfolk. De hadde en sovjetisk sertifisering som «klasse II»-turgåere med erfaring fra skiekspedisjoner, og ville ha mottatt sertifisering for klasse III da de var ferdig med denne turen. På den tiden var klasse III den høyest tilgjengelige tursertifiseringen i Sovjetunionen. For å oppnå graden måtte kandidatene gå 300 kilometer. Ruten ble utformet av Djatlovgruppen slik at de ville nå de nordlige delen av Sverdlovsk oblast og langt oppstrøms omkring Lozvaelven. Ruten ble godkjent av Sverdlovsk bys rute-kommisjon. Dette var en del av Sverdlovsks komité for fysisk kultur og idrett, og de godkjente ti-personers-gruppen den 8. januar 1959. Målet med ekspedisjonen var å nå Otorten (Отортен), et fjell 10 kilometer nord for stedet der hendelsen skjedde. En februartur langs denne ruten talte som en kategori III-rute, det var den vanskeligste tiden å gå den.

23. januar 1959, fikk Djatlovgruppen tildelt sin rutebok, der det stod oppført at ruten deres skulle følge vandrevei nr. 5. Sverdlovsk bys komité gav godkjenning for 11 personer. Den 11. personen var Semjon Zolotarjov, som tidligere hadde fått godkjenning til å reise med en annen ekspedisjon av lignende vanskelighetsgrad (Sogrinekspedisjonsgruppen). Djatlovgruppen forlot byen Sverdlovsk (i dag Jekaterinburg) på samme dag som de mottok ruteboka si.

Ekspedisjonsmedlemmene
Navn (romanisert)	Russisk navn	Fødselsdato	Alder	Kjønn	Antatt dødsårsak	Ref.
Igor Aleksejevitsj Djatlov	Игорь Алексеевич Дятлов	13. januar 1936	23	Mann	Hypotermi
Jurij Nikolajevitsj Dorosjenko	Юрий Николаевич Дорошенко	29. januar 1938	21	Mann	Hypotermi
Ljudmila Aleksandrovna Dubinina	Людмила Александровна Дубинина	12. mai 1938	20	Kvinne	Indre blødninger som følge av alvorlig brystskader
Georgij (Jurij) Aleksejevitsj Krivonisjtsjenko	Георгий (Юрий) Алексеевич Кривонищенко	7. februar 1935	23	Mann	Hypotermi
Aleksandr Sergejevitsj Kolevatov	Александр Сергеевич Колеватов	16. november 1934	24	Mann	Hypotermi
Zinaida Aleksejevna Kolmogorova	Зинаида Алексеевна Колмогорова	12. januar 1937	22	Kvinne	Hypotermi
Rustem Vladimirovitsj Slobodin	Рустем Владимирович Слободин	11. januar 1936	23	Mann	Hypotermi
Nikolaj Vladimirovitsj Tibo-Brinol	Николай Владимирович Тибо-Бриньоль	5. juli 1935	23	Mann	Dødelig hodeskade
Semjon (Aleksandr) Aleksejevitsj Zolotarjov	Семён (Александр) Алексеевич Золотарёв	2. februar 1921	38	Mann	Alvorlige brystskader
Jurij Jefimovitsj Judin	Юрий Ефимович Юдин	19. juli 1937	21	Mann	Forlot ekspedisjonen 28. januar på grunn av sykdom, døde 27. april 2013 75 år gammel

Ekspedisjonen

Gruppen ankom byen Ivdel (Ивдель), nord i Sverdlovsk oblast, med tog i de tidlige morgentimene 25. januar 1959. Deretter reiste de med lastebil til Vizjaj (Вижай), en landsby som er den siste bebodde utposten mot nord. De tilbragte natten der, og kjøpte og spiste brød for å holde energinivået oppe før turen som skulle starte neste dag.

Den 27. januar la de ut på turen mot Gora Otorten. Dagen etter, den 28. januar, avbrøt Jurij Judin turen på grunn av kne- og leddsmerter som gjorde at han ikke klarte å fortsette. Han led av flere helseplager (inkludert revmatisme og en medfødt hjertefeil). De øvrige ni turgåerne fortsatte.

Dagbøker og kameraer som ble funnet i den siste leiren gjorde det mulig å følge gruppens rute inntil dagen før hendelsen. Den 31. januar kom de til utkanten av et høyfjellsområde og begynte å forberede seg på klatring. De la igjen et depot med mat og utstyr som skulle brukes på tilbaketuren i en skogkledd dal. Neste dag begynte gruppen å ta seg gjennom passet. Det virker som de planla å komme gjennom passet og slå leir på motsatt side den kvelden, men fordi været ble verre – med snøstorm og redusert sikt – gikk de i feil retning, lengre vest enn planlagt, mot toppen av Kholattsjakhl. Da de innså hva som hadde skjedd bestemte de seg for å slå leir i fjellskråningen, heller enn å flytte seg 1,5 kilometer ned lia til et skogsområde som ville ha gitt noe ly fra vær og vind. «Djatlov ønsket sannsynligvis å ikke miste høyden de hadde gått opp, eller han bestemte seg for å øve på overnatting i fjellet.», spekulerte Judin.

Leteaksjon og funn

Før han reiste hadde Djatlov sagt at han skulle sende et telegram til idrettsklubben sin så snart gruppen kom tilbake til Vizjaj. Det var forventet at dette skulle skje innen 12. februar, men Djatlov hadde sagt til Judin (før han forlot gruppen), at han regnet med at det kom til å ta lengre tid. Den 12. kom og gikk uten at noen melding hadde blitt mottatt, men det kom ingen umiddelbar reaksjon. Forsinkelser på et par dager var vanlig på slike ekspedisjoner. Den 20. februar krevde turgåernes familier en redningsaksjon og instituttlederen sendte de første letemannskapene. De bestod av frivillige studenter og lærere. Senere ble hæren og politiet involvert, med fly og helikoptre beordret til å delta i operasjonen.

Den 26. februar fant letemannskapene gruppens forlatte og ødelagte telt på Kholattsjakhl. Leiren forbløffet letemannskapene. Mikhail Sjaravin, studenten som fant teltet, sa: «teltet var halvveis revet og dekket med snø. Det var tomt, og alle gruppens eiendeler og sko hadde blitt etterlatt i teltet.» Etterforskerne sa teltet hadde blitt skåret åpent fra innsiden. Ni sett fotspor - etterlatt av folk som gikk barføtt, kun iført sokker eller én enkelt sko – kunne følges ned til skogbrynet på motsatt side av passet, 1,5 kilometer mot nordøst. Etter 500 meter var sporene snødekte. Under en stor sibirsk sembrafuru i skogbrynet fant letemannskapene restene av et lite bål. Der lå de to første likene, Krivonisjtsjenko og Dorosjenko, uten sko og i bare undertøyet. Greinene på treet var brukket opp til fem meters høyde, hvilket tydet på at en av ekspedisjonsdeltakerne hadde klatret opp for å se etter noe, kanskje leiren. Mellom furua og leiren fant letemannskapene tre lik til: Djatlov, Kolmogorova og Slobodin. De hadde dødd i positurer som tydet på at de hadde prøvd å vende tilbake til teltet. De ble funnet henholdsvis 300, 480 og 630 meter fra treet.

Det tok mer enn to måneder å finne de resterende fire ekspedisjonsmedlemmene. De ble til slutt funnet 4. mai under fire meter snø i en ravine 75 meter unna furua. Tre av de fire var bedre kledd enn de andre, og det var tegn til at noen av plaggene til de som var døde først hadde blitt tatt av de andre. Dubinina hadde på seg Krivonisjtsjenkos brente, opprevne bukser, og den venstre foten og leggen hennes var omviklet med en opprevet jakke.

Etterforskning

Teltet slik det ble funnet av redningsarbeiderne 26. februar 1959: teltet hadde blitt skåret åpent fra innsiden, de fleste av turdeltakerne hadde flyktet i sokkelesten eller barbent.

En rettslig undersøkelse startet umiddelbart etter at de første fem likene ble funnet. En medisinsk undersøkelse fant ingen skader som kunne ha forårsaket dødsfallene, og det ble konkludert med at alle hadde dødd av nedkjøling. Slobodin hadde en liten fraktur i kraniet, men det ble ikke ansett for å være noen dødelig skade.

En undersøkelse av de fire likene som ble funnet i mai endret synet på hendelsen. Tre av turgåerne hadde dødbringende skader: Tibo-Brinol hadde alvorlig skade på hodeskallen, og Dubinina og Zolotarjov hadde brudd i brystet. Ifølge Boris Vozrozjdennyj måtte kreftene som skulle til for å forårsake slike skader ha vært svært store, sammenlignbare med en bilulykke. Det ble særlig bemerket at ingen av likene hadde ytre skader forbundet med benbruddene, som om de hadde vært utsatt for høyt trykk.

Alle fire likene som ble funnet i vannet i bekken hadde bløtvevsskader i hode og ansikt. Dubinina manglet for eksempel tungen, øynene, en del av leppene, samt ansiktsvev og et kraniebeinsfragment, mens Zolotaryov manglet øyeeplene, og Aleksander Kolevatov øyenbrynene. V. A. Vozrozjdennyj, den rettsmedisinske eksperten som utførte obduksjonen, antok at disse skadene inntraff etter døden fordi likene ble funnet i en bekk.

Det var først spekulasjoner om at urfolket mansiene, reingjetere som bor i området, hadde angrepet og drept gruppen fordi den var kommet inn i deres landområder. Flere mansier ble avhørt, men etterforskningen viste at måten turgåerne døde på ikke ga støtte til denne hypotesen: kun fotspor fra turgåerne ble funnet, og sporene tydet ikke på at det hadde vært noen slåsskamp.

Selv om temperaturen var svært lav, rundt -25 til -30°C og det blåste storm, var de døde bare delvis påkledd. Noen hadde bare én sko, mens andre kun var iført sokker. Noen ble funnet pakket inn i tøystykker revet av plagg som så ut til å ha kommet fra de som allerede var døde.

Journalister som rapporterte fra de tilgjengelige delene av etterforskningsdokumentene hevder at dokumentene sier at:

• Seks av gruppens medlemmer døde av nedkjøling og tre av dødelige skader.
• Det var ingen indikasjoner på at det var andre mennesker enn de ni ekspedisjonsmedlemmene i nærheten av Kholattsjakhl.
• Teltet hadde blitt revet åpent fra innsiden.
• Ofrene hadde dødd seks til åtte timer etter at de spiste sitt siste måltid.
• Spor fra leiren viste at alle medlemmene av gruppen forlot leiren for egen maskin, til fots.
• Det ene offerets klær avga noe radioaktiv stråling.
• For å avkrefte teorien om et angrep av urfolket mansiene, uttalte Vozrozjdennyj at de dødelige skadene på tre av likene ikke kunne ha blitt forårsaket av mennesker. «Kreftene de hadde blitt utsatt for var for store, og det fantes ingen bløtvevsskader».
• Frigitte dokumenter inneholdt ingen opplysninger om tilstanden til gruppemedlemmenes indre organer.
• Det var ingen overlevende.

På det tidspunktet var den offisielle konklusjonen at ekspedisjonsmedlemmene hadde dødd som følge av mektige naturkrefter. Undersøkelsen ble offisielt avsluttet i mai 1959 fordi det ikke fantes noen skyldig part. Dokumentene ble sendt til et hemmelig arkiv.

I 1997 kom det for en dag at negativene fra Krivonisjtsjenkos kamera ble oppbevart i det private arkivet til en av etterforskerne, Lev Ivanov. Negativene ble donert av Ivanovs datter til Djatlovstiftelsen. Dagbøkene til ekspedisjonsmedlemmene falt i det fri i 2009.

12. april 2018 ble Zolotarjovs levninger gravd opp på initiativ fra journalister i den russiske tabloidavisen Komsomolskaya Pravda. Man fant motstridende resultater: en av ekspertene sa at skadene lignet det man kan se når noen blir påkjørt av en bil, og DNA-analysen ga ingen likhet med DNA-et til nålevende slektninger. I tillegg viste det seg at Zolotarjovs navn ikke fantes på listen over de som er gravlagt på Ivanovskoje-kirkegården. Rekonstruksjonen av ansiktet til kraniet som ble gravd opp passet likevel med bilder av Zolotarjov fra etterkrigstiden, men journalister uttrykt mistanke om at en annen person levde under Zolotarjovs navn etter Andre verdenskrig.

I februar 2019 gjenåpnet russiske myndigheter etterforskningen av hendelsen, men bare tre mulige årsaker ble vurdert: snøskred, flakskred eller en orkan. Muligheten for en forbrytelse hadde blitt avkreftet.

Relaterte hendelser

• Tolv år gamle Jurij Kuntsevitsj deltok i fem av ekspedisjonsmedlemmenes begravelser. Han ble senere leder av Djatlovstiftelsen, som holder til i Jekaterinburg. Han mintes at huden deres hadde en «dypbrun lød».
• En annen gruppe turgåere (ca 50 kilometer sør for hendelsen) rapporterte at de så rare oransje kuler på himmelen mot nord den natten hendelsen fant sted. Lignende kuler ble kontinuerlig observert i Ivdel og tilstøtende områder i perioden fra februar til mars 1959, av ulike uavhengige vitner (inkludert meteorologtjenesten og militæret). Disse observasjonene ble ikke nevnt i etterforskningen i 1959, de ulike vitnene stod frem flere år senere.

Etterspill

Minnesmerke over de avdøde på Mikhailovskoje-kirkegården i Jekaterinburg i Russland.

Anatolij Gusjtsjin (Анатолий Гущин) oppsummerte sin forskning i boken Prisen på statshemmeligheter er ni liv (Цена гостайны – девять жизней, Sverdlovsk, 1990) Noen forskere kritiserte boka fordi den handlet om en spekulativ teori om et hemmelig sovjetisk våpeneksperiment, men utgivelsen førte til offentlig diskusjon, stimulert av interesse for det paranormale. Den førte faktisk til at mange av dem som hadde foldt seg tause i tretti år rapporterte nye fakta om ulykken. En av dem var den tidligere politimannen Lev Ivanov (Лев Иванов), som ledet det offisielle likskuet i 1959. I 1990 publiserte han en artikkel. I den innrømte han at undersøkelsesgruppen ikke hadde noen rasjonell forklaring på hendelsen. Etter at teamet hans rapporterte at de hadde sett svevende kuler, skulle de også ha fått direkte ordre fra høytstående regionale myndighetspersoner om å trekke tilbake denne påstanden.

I 2000 produserte et regionalt fjernsynsselskap dokumentarfilmen Mysteriet i Djatlovpasset (Тайна перевала Дятлова). Med hjelp fra filmteamet publiserte forfatteren Anna Matvejeva (Анна Матвеева) fra Jekaterinburg en kort tekst med samme navn. En stor del av boken inneholder brede sitater fra den offisielle saken, ofrenes dagbøker, intervjuer med letearbeiderne og andre dokumentarer som ble samlet inn av de som lagde filmen. Boka skildrer en nålevende kvinnes liv og tanker (et alter ego av forfatteren selv) som forsøker å løse saken. Til tross for at den er fiksjon er Matvejevas bok den største kilden til dokumentasjon som noensinne er gjort offentlig tilgjengelig om hendelsen. Enkeltdokumenter fra etterforskningen og annen dokumentasjon (i form av fotokopier og transkripsjoner) blir gradvis publisert på et nettforum for entusiastiske forskere.

Djatlovstiftelsen ble grunnlagt i 1999 i Jekaterinburg, med hjelp fra Urals statlige tekniske universitet. Den ledes av Jurij Kuntsevitsj (Юрий Кунцевич). Stiftelsen har som uttalt mål å fortsette etterforskningen av saken og å opprettholde Djatlovmuseet for å holde minnet om de døde turgåerne i live. 1. juli 2016 ble en minnetavle dedikert til Jurij Judin innviet i Solikamsk i Permregionen. Han var den eneste av ekspedisjonsgruppen som overlevde turen, han levde til 2013.

Mulige forklaringer

Snøskred

11. juli 2020 annonserte Andrej Kurjakov, nestleder i Den uralske føderasjonskrets sin påtalemyndighet, at snøskred var «den offisielle dødsårsaken» for Djatlovgruppen i 1959. Senere, uavhengige datasimuleringer og analyse fra sveitsiske forskere foreslår også skred som mulig årsak.

Dieter Issler ved Norges Geotekniske Institutt har jobba med snøskred i 30 år. Han har vært en uavhengig kontrollør av den sveitsiske forskninga, en såkalt «reviewer».Han mener at sveitserne kommer med en nøktern vurdering av noe som kan ha skjedd. Store snøplater gled nedover og traff teltet mens alle ni befant seg på innsida. Det kan forklare hvorfor de skar seg ut av teltet og forlot plassen, og noen av skadene.

Opprinnelig forklaring

Den amerikanske skeptikerforfatteren Benjamin Radford vurderte en «yeti»-hypotese som årsak til ulykken, men foreslår snøskred som mer plausibelt: «at gruppen våknet i panikk (...) og skar seg ut av teltet enten fordi et snøskred hadde dekket inngangen, eller fordi de fryktet at et snøskred snart skulle finne sted (...) (det var bedre å ha en potensielt reparerbar åpning i teltet enn å risikere å bli begravd levende under mange tonn snø). De var dårlig kledd fordi de hadde ligget og sovet, og løp i sikkerhet mot skogen hvor trærne ville saktne skredet. I nattemørket mistet de hverandre av syne og endte opp i to eller tre grupper, en gruppe lagde bålet (derav de forbrente hendene) mens de andre prøvde å komme seg tilbake til teltet for å hente klærne, siden faren var over. Men det var for kaldt, og de frøs i hjel alle sammen, før de kunne finne teltet i mørket. På ett eller annet tidspunkt kan de ha funnet noen av klærne sine, eller tatt dem fra de døde. Gruppen med de fire likene som var mest skadd hadde blitt tatt av et skred og begravd under fire meter snø – det var mer enn nok til å forklare de «mektige naturkreftene» som obdusenten hadde beskrevet). Dubininas tunge ble sannsynligvis tatt av åtseletende dyr.

Motstridende bevis

Bevis som taler mot snøskredteorien omfatter:

• Leirplassen og området omkring viste ingen åpenbare tegn til at det hadde gått noe snøskred. Likene som ble funnet innen en måned etter hendelsen var dekket med et svært tynt snølag. Hadde det funnet sted et snøskred av tilstrekkelig styrke til å feie unna den andre delen av gruppen, ville også de første ha blitt flyttet. Dette ville ha ført til mer alvorlige og andre skader og ville ha ødelagt de øverste trærne i skråningen.
• Det hadde gått over hundre ekspedisjoner til regionen siden ulykken, og ingen av dem rapporterte noen gang om forhold som kunne føre til snøskred. Det var helt usannsynlig at et snøskred skulle finne sted i området, ifølge en studie som brukte moderne terreng-relatert fysikk. De «farlige forholdene» som fantes i et annet nærliggende område (som hadde betydelig brattere bakker og større skavler) ble observert i april og mai når snøen smeltet om våren. Da hendelsen fant sted, i februar, fantes ingen slike forhold.
• En analyse av terrenget og skråningen viste at det fantes et veldig spesifikt skred som kunne ha berørt området, men at det ville ha gått forbi teltet. Teltet hadde kollapset fra siden, men ikke i horisontal retning.
• Djatlov var en erfaren skiløper, og den mye eldre Zolotarjov jobbet med å bli sertifisert som skiinstruktør og fjellgaid. Det er usannsynlig at noen av disse to ville ha slått leir i utløpssonen til et potensiell skred.
• Alle fotavtrykkene som førte bort fra teltet og mot skogen tydet på personer som gikk i normalt tempo, ikke på noen som løp i panikk fra en enten reell eller innbilt fare.

Gjenoptatt etterforskning fra 2015

Mellom 2015 og 2019 gikk erfarne etterforskere fra en granskingskomité gjennom bevisene fra 1959, på anmodning fra ofrenes familier. Undersøkelsen bekreftet at et snøskred hadde funnet sted, og la til flere viktige detaljer. For det første bekreftet granskingskomiteen at været den natten tragedien skjedde var veldig dårlig. Det blåste storm med vindhastigheter opp til 20–30 m/s, det snødde og temperaturene kom ned i −40 °C. Disse faktorene ble ikke vurdert i 1959. Etterforskerne den gang ankom ulykkesstedet tre uker senere, da været var mye bedre og eventuelle spor etter snøskredet hadde blitt dekket med nysnø. Det dårlige været spilte en avgjørende rolle i hendelsene den tragiske natten, og har blitt rekonstruert som følger:

• 1. februar ankommer ekspedisjonen Kholattsjakhl og setter opp et stort nimannstelt på en bar skråning. Det finnes ingenting som kan ta av for vinden. Den dagen og et par foregående dager falt det mye snø og det var sterk vind og kulde.
• Det at gruppen tar seg opp skråningen og graver plass til teltet svekker snøen. I løpet av natten begynner snøflaket over teltet gradvis å gli ned under vekten av nysnøen. Det dytter på teltduken, nær inngangen først. Gruppen våkner opp og evakuerer i panikk, og bare noen klarer å ta på seg varme klær. Siden inngangen er blokkert forlater gruppen teltet gjennom et hull skåret i teltveggen. De tar seg ned lia for å finne et sted som oppleves tryggere for snøskredet, bare 1500 m nedover, i skoggrensen.
• Fordi noen av medlemmene bare var ufullstendig påkledd delte gruppen seg. To personer, bare i undertøyet og pyjamas, ble funnet ved sibirsk sembrafurua, nær et bål. Likene deres ble funnet først og bekreftet å ha dødd av hypotermi.
• Tre turgåere, inkludert Djatlov, forsøkte å klatre tilbake til teltet, muligens for å hente soveposer. De hadde bedre klær enn de ved bålet, men var likevel ganske tynnkledde og dårlig skodd. Likene deres ble funnet i ulike avstander 300–600 m fra bålet, i stillinger som tyder på at de hadde falt utmattet om mens de prøver å ta seg gjennom dyp snø i svært kaldt vær.
• De resterende fire, utstyrt med varme klær og fottøy, prøvde å finne eller bygge et bedre skjul i skogen lenger ned skråningen. Likene deres ble funnet 70 m fra bålet, under flere meter snø og med skader som tyder på at de hadde falt ned i et hull i snøen over en bekk. Disse likene ble først funnet etter to måneder.

Ifølge ICRF-etterforskerne var faktorene som bidro til tragedien ekstremt dårlig vær og gruppelederens manglende erfaring med slike forhold, hvilket førte til at de valgte et farlig sted å slå leir. Etter snøskredet gjorde gruppen nok en feil, nemlig at de skilte lag med hverandre, i stedet for å bygge en midlertidig leir i skogen og prøve å overleve natten. Dårlig arbeid fra etterforskerne i 1959 har bidratt til at arbeidet deres har skapt flere spørsmål enn svar og har gitt næring til mange konspirasjonsteorier.

Støtte fra en modell fra 2021

I 2021 publiserte en gruppe fysikere og ingeniører ledet av Alexander Puzrin og Johan Gaume en modell i Communications Earth & Environment. Den viste hvordan selv en relativt liten bevegelse fra et snølag på skråningen på Kholattsjakhl kunne føre til skader på teltet og turdeltakerne som samsvarer med det som ble observert i virkeligheten.

Katabatisk vind

I 2019 reiste en svensk-russisk ekspedisjon til stedet, og etter at de hadde gjort undersøkelser foreslo de en voldsom katabatisk vind som sannsynlig forklaring på hendelsen. Katabatisk vind er relativt sjeldne hendelser, og vinden kan være svært voldsom. Katabatisk vind ble ansett for å ha bidratt til en ulykke på Anarisfjellet i Sverige i 1978. Der frøs åtte turgåere i hjel, og en person ble alvorlig skadd. Det ble bemerket at topografien i Anaris var svært lik den i Djatlovpasset.

En plutselig katabatisk vind ville ha gjort det umulig å forbli i teltet, og den mest rasjonelle handlemåten ville ha vært for turgåerne å dekke teltet med snø og søke ly i skogen. På toppen av teltet ble det også funnet en påslått lommelykt, kanskje etterlatt med vilje slik at turgåerne kunne finne tilbake til teltet da vinden stilnet. Ekspedisjonen foreslo at turgruppen bygget to snøhuler. En av snøhulene kollapset og begrov fire av turgåerne.

Infralyd

En annen hypotese, popularisert i Donnie Eichars bok Dead Mountain fra 2013, er at vinden rundt Kholattsjakhl dannet en Kármánsk virvelgate. Slike virvler kan danne infralyd som kan gi panikkangst hos mennesker.

I henhold til Eichars teori var det infralyd dannet av vinden i det den blåste over toppen av Kholattsjakhl som var årsaken til fysisk ubehag og psykiske plager hos turgåerne. Eichar hevder at de i panikk forlot teltet og flyktet ned lia. Da de kom lenger ned i bakken hørte de ikke lengre infralyden, og de ville ha klart å samle seg mentalt. I mørket ville de dog ikke ha vært i stand til å returnere til teltet. De alvorlige skadene tre av turgåerne hadde fått var et resultat av at de snublet over kanten av et lite dalsøkk i mørket og landet på steinene i bunnen.

Militære tester

En spekulasjon er at leiren havnet i veien for en sovjetisk luftmineøvelse. Denne teorien hevder at turgåerne våknet av høye eksplosjoner, flyktet fra teltet i panikk og ikke klarte å vende tilbake for å hente klær og utstyr. Etter at noen medlemmer frøs i hjel i et forsøk på å holde ut bombardementet, tok de andre klærne deres, bare for senere å bli dødelig skadd av påfølgende luftmineeksplosjoner.

Det finnes faktisk dokumentasjon på at sovjetiske militære styrker testet luftminer i området omkring den tiden turgåerne var der. Luftminer detonerer mens de fortsatt er i luften og gir skader som ligner de turgåerne fikk: stor indre skade med relativt små ytre traumer. Teorien sammenfaller med rapporterte observasjoner av glødende, oransje kuler som svevde på eller dalte fra himmelen i nærheten av turgåerne, og som de angivelig fotograferte, det kan ha dreid seg om militære fly eller dalende luftminer.

Denne teorien (og andre) bruker åtseletende dyr til å forklare Dubininas skader. Noen spekulerer på om likene var unaturlig manipulert, på grunnlag av karakteristiske dødsflekker oppdaget under en obduksjon, samt brannskader på hud og hår. Bilder av teltet viser angivelig at det var satt opp feil, noe erfarne turgåere sannsynligvis ikke ville gjort.

En lignende teori framsetter testing av radiologiske våpen. Den baserer seg påfunn av radioaktivitet på noen klesplagg og de etterlattes beskrivelse av lik som hadde oransje hud og grått hår. Radioaktivt nedfall ville imidlertid ha påvirket alle, ikke bare noen, av turgåerne og utstyret. Likenes misfargede hud og hår kan forklares med naturlig mummifisering etter å ha vært eksponert for kulde og vind i tre måneder.

Det at sovjetiske myndigheter først holdt tilbake dokumenter som beskriver gruppens forsvinning nevnes noen ganger som bevis for en dekkopperasjon, men fortielse av opplysninger om innenlandske hendelser var standard prosedyre i Sovjetunionen og dermed langt fra merkelig. Og innen slutten av 1980-tallet hadde alle Djatlovdokumentene blitt frigitt på en aller annen måte.

Paradoksal avkledning

International Science Times fremsatte en teori om at turgåernes dødsfall var forårsaket av hypotermi. Slik alvorlig nedkjøling kan føre til paradoksal avkledning fordi de nedkjølte personene føler at de blir varme. Det er ubestridt at seks av de ni turgåere døde av nedkjøling. Andre i gruppen synes imidlertid å ha fått tak i ekstra klær (fra de som allerede hadde dødd), noe som tyder på at de var mentalt til stede og i stand til å skjønne at de burde kle på seg.

Annet

Keith McCloskey, som har forsket på hendelsen i mange år og har deltatt i flere TV-dokumentarer om emnet, reiste til Djatlovpasset i 2015 med Yury Kuntsevich fra Djatlovstiftelsen og flere andre. Ved Djatlovpasset bemerket han:

• Det var store avvik i de oppgitte avstandene mellom de to mulige snøhulene/biuvakkene der Dubinina, Kolevatov, Zolotarev, og Thibault-Brignolles ble funnet.
• Teltet ble plassert nær toppen av åsryggen, og her skal det ikke kunne ha bygget seg opp nok snø til et skred. Den fremherskende vindretningen skal ha bidratt ytterligere til å minke snømengden, ved å blåse snøen bort fra teltsiden av ryggen. Snømangelen på toppen og nær toppen av ryggen ble også påpekt av Sergey Sogrin i 2010.

McCloskey påpekte også:

• Lev Ivanovs sjef, Evgeny Okishev (Nestleder i undersøkelsesavdelingen hos påtalemyndigheten i Sverdlovsk Oblast), var fortsatt i live i 2015. Han hadde gitt et intervju hvor han uttalte at han hadde planlagt en ny tur til passet for å undersøke de merkelige dødsfallene til de siste fire ekspedisjonsmedlemmene. Viseadvokat og general Urakov skal ha kommet fra Moskva og beordret Okishev til ikke å gjennomføre turen.
• Evgeny Okishev uttalte også i intervjuet at Klinov, leder av påtalemyndigheten i Sverdlovsk, var til stede ved de første obduksjonene. Klinov tilbrakte tre dager der, hvilket Okishev anså som svært uvanlig. Det var eneste gang at det hadde skjedd, så vidt han kunne huske.

Donnie Eichar, som gransket og laget en dokumentar om hendelsen, vurderte flere andre teorier som anses som usannsynlige eller som har blitt diskreditert:

• De ble angrepet av mansier eller andre lokale stammefolk.

  Stammene i området var kjent for å være fredelige, og det var ingen spor som indikerte at noen hadde nærmet seg teltet.

• De ble angrepet og jaget av dyr.

  Det fantes ingen dyrespor.

• Kraftig vind blåste en av turgåerne vekk, og de andre forsøkte å redde personen.

  En stor, erfaren gruppe ikke ville ha oppført seg sånn. Og var vinden sterk nok til å blåse vekk folk, ville den også ha blåst bort teltet.

• En krangel, kanskje relatert til et romantisk møte som etterlot noen av dem bare delvis påkledd, førte til en voldelig konflikt.

  Om dette sier Eichar at det er "svært usannsynlig. Alt tyder på at gruppen var fredelig, og seksuell spenning var begrenset til platonisk flørt og avstandsforelskelser. Det fantes ingen rusmidler, med unntak av en liten flaske medisinsk alkohol, som ble funnet hel på stedet. Gruppen hadde til og med latt være å ta med sigaretter på ekspedisjonen." Videre kunne ingen kamp ha etterlatt de store skadene som fantes på ett av likene.

Andrey Shepelev er luftfartshistoriker på hobbybasis og vurderte om turgruppen kunne ha dødd på grunn av en lysbombe sluppet fra et amerikansk spionfly. Et nedgradert amerikansk dokument bekrefter at det i første halvdel av 1959 faktisk fant sted et hemmelig oppdrag nær Nizhnyaya Salda. Shepelev hevder at det amerikanske flyet kunne ha sluppet en lysbombe som eksploderte nærmere bakken enn forventet, på grunn av det uregelmessige terrenget i fjellområdet. Eksplosjonen kunne ha skremt turgåerne, slik at de forlot teltet og frøs i hjel. Noen av turgåerne kunne også ha blitt direkte skadd i eksplosjonen.

I populærkulturen

• Interessen for saken i Russland ble gjenopplivet på 1990-tallet i kjølvannet av Anatoly Gushchins (Анатолий Гущин) roman, Prisen på statlige hemmeligheter er ni liv (Цена гостайны – девять жизней), utgitt i 1990.
• I 2000 produserte et regionalt TV-selskap en dokumentar, med en påfølgende dagboklignende novellette utgitt i 2005, basert på en fiksjonalisert beretning av hendelsen.
• I 2015 ga det russiske bandet Kauan ut albumet Sorni Nai, hvor de forsøker å rekonstruere stegene som førte til hendelsen.
• Djatlovpasshendelsen (også kjent som Devil's Pass) er en film regissert av Renny Harlin, som ble utgitt 28. februar 2013 i Russland og 23. august 2013 i USA. Den viser fem amerikanske studenter som følger i ofrenes fotspor. Den er dog fiksjon, og flere detaljer er endret, for eksempel rekkefølgen på ofrenes navn.
• Hendelsen er fremtredende i romanen City of Exiles av Alec Nevala-Lee, utgitt i 2012.
• Russia's Mystery Files: Episode 2 – The Dyatlov Pass Incident, 28. november 2014, National Geographic.
• En Discovery Channel-spesial fra 2014: "Russian Yeti: The Killer Lives", som påstås å undersøke hendelsen i lys av Yeti-myten.
• Det polske horrorspillet Kholat fra 2015 er inspirert av hendelsen. Spilleren reiser til Djatlovpasset for å følge i fotsporene til den forsvunne ekspedisjonen, og begynner å avdekke "den sanne årsaken" til turgåernes dødsfall.
• I 2019 satte Travel Channel av to episoder (4 og 5) i den sjuende sesongen til programmet Expedition Unknown til å utforske flere forklaringer rundt hendelsen.
• I 2019 ble hendelsen omtalt i My favorite Murder episode 188 "The you & me of this group".
• Paranormal-/komediepodcast'en Let's Get Haunted startet i 2019 med en episode som beskriver hendelsen og teorier fremsatt fra både vitenskapelig og paranormalt/overnaturlig hold.
• I 2020 ble det utgitt en russiske TV-serie på åtte episoder "Dead Mountain: The Dyatlov Pass Incident", originaltittel "Pereval Dyatlova".
• I 2021 publiserte NRK Viten en langlesningsartikkel om hendelsen med tittelen De dødes fjell.

Se også

• Hendelsen i Chivruaypasset, en mindre kjent tragedie som skjedde i 1973, også den involverte en gruppe turgåere som døde på mystisk vis i den russiske villmarken
• Hendelsen i Hamar-Dabanpasset, en mindre kjent tragedie som skjedde i 1993, også den involverte en gruppe turgåere som døde på mystisk vis i den russiske villmarken
• De fem i Yuba County, kjent som det "amerikanske Dyatlovpasset", en tragedie i 1978 der fem menn døde eller forsvant på mystisk vis på vei hjem fra en basketballkamp i Yuba County, California
• Anarisulykken, en ulykke som skjedde i Anarisfjellene i Sverige i 1978. Åtte personer frøs ihjel, én overlevde.
• Liste over uoppklarte dødsfall

Siterte verk

• Anderson, Launton. Death of Nine: The Dyatlov Pass Mystery. KDP Print. ISBN 978-0-578-44522-9. 
• Eichar, Donnie. Dead Mountain: The Untold True Story of the Dyatlov Pass Incident [Det døde fjellet: Den ufortalte, sanne historien om hendelsen i Djatlovpasset.] (på engelsk). San Francisco: Chronicle Books. ISBN 978-1-4521-2956-3. 
• McCloskey, Keith. Mountain of the Dead: The Dyatlov Pass Incident. The History Press. ISBN 978-0-7524-9148-6. 
• McCloskey, Keith. Journey to Dyatlov Pass: An Explanation of the Mystery 2nd Edition. CreateSpace Independent Publishing Platform. ISBN 979-86-5779267-6. 

Videre lesning

• Irina Lobatcheva, Vladislav Lobatchev, Amanda Bosworth (2013). Dyatlov Pass Keeps Its secret. Parallel Worlds' Books  
• Svetlana Oss (2015). Don't Go There: The Mystery of Dyatlov Pass. CreateSpace, ISBN 978-1517755591

Eksterne lenker

• Full etterforskning av saken, inkludert originale dokumenter, obduksjonsrapporter, bilder fra likhuset og detaljert informasjon om mulige årsaker
• Kart over Djatlovpass-regionen (blad P-40-83,84) målestokk 1:100000 (på russisk)
• Ekstrem turisme i Djatlov's fotspor Arkivert 9. april 2020 hos Wayback Machine.
• Fullstendig billedgalleri inkludert bilder tatt av letemannskapet (på russisk)
• Noen bilder og tekst Arkivert 3. desember 2013 hos Wayback Machine. (på russisk)
• Bildegalleri som omfatter: bilder av gruppen, bilder av noen ettersøkeres dokumenter (på russisk)
• Ulykken i Djatlovpasset
• Foto-video-nettsted med engelsk
• Atlas Obscura-artikkel om Djatlovpasshendelsen
• DNA-mysteriet (på russisk)
• "The Documentary"-podcasten: The Dyatlov Pass Mystery (BBC World Service, 14. juli 2019)