Rutupiæ
| Rutupiæ | |||
|---|---|---|---|
 Levningene av Rutupiæ eller Richborough Castle | |||
| Land | Storbritannia | ||
| Sted | Ash | ||
| Historiske fakta | |||
| Eier(e) | English Heritage | ||
| Bygningsdata | |||
| Gulvareal | 4,5 hektar[1] | ||
| Kart | |||
 Rutupiæ 51°17′38″N 1°19′55″Ø | |||
| Nettsted | |||
| Nettsted | Offisielt nettsted | ||
Rutupiæ er en romersk festning i Richborough i England, vanligvis omtalt som Richborough Castle eller Richborough Roman Fort. I dag er det kun ruiner igjen av en betydelig romersk festningsanlegg tilhørende forsvarsanlegget Den saksiske kysten med festningsanlegg på begge siden av Den engelske kanal. Den er lokalisert i Richborough i nærheten av byen Sandwich i Kent. Stedet har mange faser av romerske levninger som fortsatt er synlig i dag og bevart av English Heritage.
Rutupiæ ble opprettet av romerne da de gjorde landgang i England i år 43. Den var en betydelig havn for Romersk Britannia og sammen med Portus Dubris (i dag Dover), var det begynnelsen på den romerske vegen Watling Street (angelsaksisk Wæcelinga Stræt), som gikk til Canterbury og London, og videre til Wroxeter i Shropshire.
Jordvoller som festningsverk ble først grav på dette stedet på 100-tallet, muligens som lagringsdepot og som brohode for den romerske hæren. Det utviklet seg videre til en sivil og kommersiell by som senere ble erstattet av saksisk kystfestning en gang rundt året 277. Den senere festningen er antatt å ha blitt konstruert av Carausius.[2]
Historie
[rediger | rediger kilde]Invasjon i år 43
[rediger | rediger kilde]
Det generelt akseptert at Richborough var det stedet som den romerske invasjonen i år 43 gjorde landgang. Dette grunnet eksistensen av jordvoller og befestningsverk fra 100-tallet på stedet. Festningsverkene er antatt å ha blitt bygget for å beskytte deres bruhode og forskyningsdepot. Imidlertid er stedet for keiser Claudius' invasjon i år 43 ikke bekreftet i bevarte skriftlige kilder og er fortsatt omdiskutert blant forskerne.[3][4]
Den sivile byen
[rediger | rediger kilde]Da krigen gikk videre nordover ble Rutupiæ i økende grad en stor sivil bosetning. Det var templer, et amfiteater (synbart som en haug i gresset fem minutters gangtur fra hovedstedet), og en mansio, først bygd i år 100. Det var en bygning som gikk gjennom flere faser, og fungerte som hotell for besøkende myndighetspersoner, badehus og adminstrasjonsbygning.
Som en havn kom stedet alltid til å konkurrere med Portus Dubris (dagens Dover), rundt 25 km sørover langs kysten, men Rutupiæ var høyt ansett over hele Romerriket for kvaliteten på dets østers. De er nevnt som likestilt med de fra den italienske Lucrinosjøen (latin: Lucrinus Lacus) i Campania i Juvenalis' Satirer,[5] mens «Rutupinekysten» ble benyttet som et synonym for hele den britiske kysten i en del litterære tekster.[6]
Triumfbue
[rediger | rediger kilde]En stor triumfbue, formet som quadrifrons, latin for en bygning med firesider, var reist over Watling Street, hovedvegen til London. Dens posisjon og størrelse tyder på at den ble bygget for feire den endelige erobringen av Britannia etter Agricolas seier ved Mons Graupius.[7] Den var bortimot 25 meter høy, hadde en fasade av høy kvalitet i italiensk marmor. Slik den sto plassert fungerte den som porten mellom romerske Britannia og resten av Romerriket. Den formelle ankomsten til Britannia gikk gjennom buen (sammenlign med en tilsvarende maritim triumfbue ved Ancona i Italia). Kun fundamentene og jordhaugen er i dag igjen etter byggverket.
Den saksiske kystbefestningen
[rediger | rediger kilde].jpg)
På slutten av 200-tallet ble den sivile byen, nå vokst til en betydelig størrelse, militarisert på nytt ved at den ble omgjort til kystfestning som var knyttet forsvaret av kysten. Det som kalles for den saksiske kysten var en rekke av romerske festninger på begge sider av Den engelske kanal som voktet mot invasjoner og hærtokt fra saksiske sjørøvere. Byggingen av festningen ved Rutupiæ er antatt å ha begynt i 277 og blitt fullført i 285. Det involverte rivingen av triumfbuen og gjenbruk som av materialet som spolia.[8] Tallrike bevis antyder at dette skjedde i styret til Carausius, død 293, en romersk usurpator i Britannia.[2]
Festningen utgjorde et område på 5 acrer eller 2 hektar. Det var omgitt av massive murer som dannet en bortimot perfekt kvadrat. Imidlertid var murene i nord og sør bygget forskjellig. Nordmuren var bygget av ulike arbeidsgjenger mens sørmuren synes å ha blitt bygget av en enkel enhet. Det antyder at nordmuren var reist en gang etter konstruksjonen av sørmuren. På noen steder strakte muren seg over 8 meter i høyden, og var bygd i mindre natursteiner og med doble frislag. Hovedinngangen var i vestmuren. Murene sto på en høyde og var bygget av en slik kvalitet at de først i moderne tid trengte nye fuger.
Selv om en del steinbygninger eksisterte på innsiden av festningen, synes det beste av dens bygninger ha vært reist i tømmer. Det eksisterte en sentral rektangulær bygning bygd i stein som antagelig var principia, hovedkvarteret. Mindre bad bygd i stein var også reist ved Richborough.[9]
Kirken ved Richborough
[rediger | rediger kilde]Det eksisterte en ikke forklart struktur ved Richborough som er antatt å ha vært en døpefont. I dag er denne strukturen bortimot helt ødelagt. Den heksagonale (sekskantet) fonten ble oppdaget under utgravningene av Richborough og antyder at kristne dåp har vært en funksjon ved en kirke på stedet som i dag ikke eksisterer lengre. Kirken ble antagelig bygd på slutten av 300-tallet eller på begynnelsen av 400-tallet. Det synes sannsynlig at kirken var bygd av tømmer.[10]
Romersk tilbaketrekning
[rediger | rediger kilde]I løpet av Romerrikets tilbakegang ble Rutupiæ og Richborough til sist oppgitt av romerne, og etter at de var bort, ble festningen overtatt av de angelsaksere som den ble reist for å beskytte mot. Det synes som om den ble benyttet for en religiøs virksomhet i en aller annen form.
Arkeologiske utgravninger
[rediger | rediger kilde]De siste utgravninger ble utført på slutten av 2008 av en 90 meter seksjon av den romerske muren som avdekket den opprinnelige romerske kystlinjen sammen med levningene av en havn fra middelalderen. Oppdagelsen og utgravningen av stranden i seg selv hadde bestemt den nøyaktige posisjoneringen av stedets jordvoller, noe som beviste at jordvollene var et forsvar på stranden og beskyttet rundt 700 meter av kysten. Stedet er i dag rundt 4 km på innlandet ved dagens kystlinje.[11][12]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ https://historicengland.org.uk/listing/the-list/list-entry/1014642.
- ^ a b White, Donald (1961): Litus Saxonicum; The British Saxon Shore in Scholarship and History, s. 36. Madison: State Historical Society of Wisconsin for Dept. of History, University of Wisconsin.
- ^ Sheppard Frere (1967): Britannia: A History of Roman Britain, Routledge and Kegan Paul, London
- ^ Hind, J. G. F. (1989): '"The Invasion of Britain in AD 43" i: Britannia, 20, s. 1-21
- ^ Juvenalis: Satirer 4.141
- ^ Victoria County History of Kent: Romano-British Kent Arkivert 6. februar 2012 hos Wayback Machine., (1932), s. 39
- ^ Stillwell, Richard; William Lloyd MacDonald, Marian Holland McAllister (1976): The Princeton Encyclopedia of Classical Sites. Princeton University Press. s. 778.
- ^ Spolia, latin, tilsvarende det engelske ordet spoils, «ødelegge, gjenvinning». Begrepet innebærer en romersk praksis i senantikken med gjenbruk av tidligere byggematerialer eller dekorative skulpturer i nye monumenter.
- ^ Johnson, J.S. (1970): «The Date of the Construction of the Saxon Shore Fort at Richborough» i: Britannia (Society for the Promotion of Roman Studies) 1: 240–248. doi:10.2307/525843. JSTOR 525843.
- ^ Brown, P.D.C (1971): «The Church at Richborough» i: Britannia (Society for the Promotion of Roman Studies) 2: 225–231. doi:10.2307/525812. JSTOR 525812.
- ^ «Dig Uncovers Roman Invasion Coast», BBC News
- ^ «Roman Invasion Beach Found In Kent», The Independent
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Offisielt nettsted
- (en) Rutupiæ – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Richborough Roman Fort, nettside hos English Heritage
