The Wall
| The Wall | ||||||
|---|---|---|---|---|---|---|
 | ||||||
| Studioalbum med Pink Floyd | ||||||
| Format | Dobbel LP/kassett, enkel 8-spor (1979), Dobbel CD (1984) Dobbel Minidisc (1994) | |||||
| Utgitt | 30. november 1979 | |||||
| Innspilt | Desember 1978 – november 1979 | |||||
| Sjanger | Progressiv rock Art rock Space rock | |||||
| Lengde | 01:21:09 | |||||
| Lengde | 86:20 | |||||
| Språk | Engelsk | |||||
| Plateselskap | Harvest Records Capitol Records/Columbia Records | |||||
| Produsent(er) | Bob Ezrin David Gilmour Roger Waters | |||||
| Anmeldelse(r) | ||||||
| ||||||
| Plass i kronologi | ||||||
| ||||||
| Singler fra The Wall | ||||||
| «Another Brick in the Wall Part II» (Utgitt: 23. november 1979) «Run Like Hell» (Utgitt: Januar 1980) | ||||||
The Wall er et dobbelt konseptalbum utgitt av Pink Floyd i 1979. I tillegg utviklet det seg til å bli et konsertshow – også omtalt som rockeopera – og en film. The Wall blir regnet som Pink Floyds største suksess etter The Dark Side of the Moon fra 1973. Det regnes også som verdens mest solgte dobbeltalbum, selv om det bare nådde 3.-plass på den britiske albumlisten. I USA derimot toppet The Wall salgslistene. Pink Floyd fikk også sin første og eneste nr. 1 singel på den britiske singel-lista og Billboard Hot 100 med «Another Brick in the Wall pt. 2».
Konseptet tar for seg ensomhet, depresjon og isolasjon. Det tok utgangspunkt i Waters' misnøye med å spille konserter på store fotballarenaer, der han følte at kontakten og intimiteten mellom bandet og publikum ble borte. Foranledningen var en konsert i Montréal i 1977, der Roger Waters spyttet på en tilhenger i fremste rekke som oppførte seg temmelig utagerende. (På samme konsert nektet David Gilmour å bli med på det siste ekstranummeret fordi han var misfornøyd med bandets opptreden). Sjokkert over sin egen oppførsel og opplevelsen i Montreal, begynte Waters umiddelbart på det som skulle bli The Wall.
Albumet hadde i 2021 solgt over 33 millioner eksemplarer.[1]
Musikk og tekst
[rediger | rediger kilde]Hovedpersonen i konseptet er Pink som mistet sin far under andre verdenskrig (slik også Waters gjorde). Han hadde en overbeskyttende oppvekst hvor både moren og samfunnet rundt ham bidrar til å gjøre ham isolert. Han begynner å lage sin egen fantasiverden der hver negative opplevelse i livet er en stein i muren som han begynner å bygge rundt seg selv i sitt eget hode. Til slutt innser han at han er innestengt bak muren, og tilkaller hjelp, men innser at det er for sent. Til slutt tror Pink at han er fascist, og må sette i gang en rettssak mot seg selv. Dommeren i hans eget hode beordrer ham til å rive ned muren slik at han kan åpne seg mot verden på utsiden igjen. Hovedpersonen Pink bygger ikke bare på Waters' egne livserfaringer. I likhet med Wish You Were Here (1975) har også dette albumet klare referanser til Pink Floyds første frontfigur Syd Barrett. Noen trekk hos Pink tar også utgangspunkt i keyboardist Richard Wrights livskrise, som han opplevd på samme tid som albumet ble laget.
Musikalsk er albumet i mindre grad preget av David Gilmours gitarer enn de to foregående albumene Wish You Were Here og Animals (1977), men inneholder likevel det som av mange regnes som hans mest berømte gitarsolo («Comfortably Numb»), i tillegg til videreutvikling av hans gitarlyd i sanger som «Another Brick In The Wall» (alle tre delene) og «Run Like Hell». Bandet hentet inn Bob Ezrin til å produsere albumet sammen med Gilmour og Waters, og han arbeidet sterkt for utstrakt bruk av symfoniorkester på albumet. Samtidig var det også Ezrin som påvirket David Gilmour til å utvikle «Another Brick in the Wall Part 2» i en nærmest discoaktig retning. Den samme sangen er også berømt for bruken av elevene fra Islington Green School til å synge det ene verset. Referansene til andre verdenskrig har i lydbildet fått et snev av militære rytmer.
Da de andre medlemmene for første gang fikk høre demoen til The Wall, presenterte også Roger Waters et annet konsept for bandmedlemmene. Han ga Gilmour, Mason og Wright valget om hvilket de ville satse på, og hvilket Waters skulle lage som et soloalbum. Konseptet som ble avvist var grunnlaget for det som skulle bli The Pros and Cons of Hitch Hiking som Waters ga ut i 1984. Dessuten ble noen av låtene som ble forkastet fra The Wall funnet frem igjen på The Final Cut.
På grunn av plassmangel måtte Pink Floyd droppe sangen «What Shall We Do Now» fra originalinnspillingen. Det var en fortsettelse av «Empty Spaces», som både er funnet plass til i filmen, og under konsertshowet.
Innspilling og produksjon
[rediger | rediger kilde]
Wrights problemer var medvirkende årsak til at innspillingen var preget av interne stridigheter i bandet, noe som blant annet førte til at Wright ble tvunget til å forlate bandet. Roger Waters mente at Wright ikke bidro med noe som helst til albumet. Da Wright ikke gikk med på å forkorte ferien en uke for at bandet skulle klare å bli ferdige med albumet innen sin selvpålagte deadline, ga Waters ultimatet om at Wright enten måtte slutte, eller så ville det ikke bli noe album som ville hjelpe bandet til å nedbetale den store gjelden de hadde pådratt seg etter noen uheldige økonomiske transaksjoner. Heller ikke David Gilmour var særlig fornøyd med Wrights innsats på denne tiden. Wright var likevel til en viss grad med på å gjøre albumet ferdig, selv om Gilmour, Waters, Bob Ezrin og en innleid studiomusiker måtte spille tangentinstrumenter på deler av platen.
Også da bandet la ut på turné med materialet senere, var Richard Wright med. Som betalt per konsert var han den eneste i bandet som tjente på turnéen som ellers gikk med store tap fordi den var så dyr å produsere. Først da The Final Cut ble lansert i 1983 ble det kjent for omverdenen at Wright hadde sluttet i bandet, for øvrig det eneste albumet utgitt av bandet der Wright ikke medvirker.
Mottagelse
[rediger | rediger kilde]
The Wall er bandets mest kjente album ved siden av The Dark Side of the Moon. Da albumet ble lansert i november 1979, nådde The Wall nummer én på Billboard 200. Albumet ga Pink Floyd internasjonal anerkjennelse. The Wall oppnådde 23 x platina-status i USA, dobbel diamant – som er det samme som 20 x platina – i Canada, og platina-status i Storbritannia og Nederland.
Stephen Thomas Erlewine ved Allmusic uttalte: «Vanligvis er de fullt utviklete sangene blant de fineste av Pink Floyds senere arbeid, men The Wall er først og fremst en triumf av en produksjon: den lukkede overflaten, blandingen av melodiske fragmenter og lydeffekter som gjør dens musikalske mangler og tvilsomme tekster lett å ignorere. Men går man The Wall nøyere etter i sømmene faller den fra hverandre, siden den ikke har nok bra sanger til å støtte sine ambisjoner, sitt budskap og sin briljante produksjon, som arter seg som et relikvie fra slutten av 70-årene.»[trenger referanse]
En CD med konsertopptak av hele The Wall ble gitt ut under navnet Is There Anybody Out There? The Wall Live 1980-81. I tillegg til «What Shall We Do Now» var det også en medley fra andre sanger på The Wall som var ny. Den ble spilt mot slutten av første halvdel under konserten for at scenearbeiderne skulle bli ferdig med å bygge opp muren, og fikk navnet «The Last Few Bricks». På grunn av den omfattende produksjonen ble konsertene bare oppført i noen få større byer i 1980 og 1981. I tillegg fikk Roger Waters med seg en rekke kjente artister til å fremføre The Wall på ruinene av Berlinmuren 21. juli 1990, fem år etter at han selv hadde forlatt Pink Floyd. Konserten ble sendt direkte på TV i 35 land, og opptakene ble utgitt på CD og VHS 10. september 1990 under tittelen The Wall Live in Berlin. Dette var verdens største rockekonsert noensinne.
Pink Floyd: The Wall
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Pink Floyd: The Wall
,_London,_2012_(cropped).jpg)
Pink Floyd: The Wall er en britisk film utgitt av Metro-Goldwyn-Mayer og regissert av Alan Parker i 1982 basert på albumet Pink Floyd-albumet The Wall, som ble lansert i 1979 av Pink Floyd. Filmmanuset ble skrevet av Pink Floyd-vokalisten og bassisten Roger Waters. I utgangspunktet var Waters selv tiltenkt hovedrollen, men valget ble ptilslutt på Bob Geldof. Denne rollen var mer eller mindre basert på biografien til både Roger Waters og det tidligere bandmedlemmet Syd Barrett, som begge var grunnleggende medlemmer av bandet.
Filmen baserte seg på musikken fra det opprinnelige Pink Floyd-albumet, hvor mye ble innspilt av bandet på nytt, med ekstra orkestrering ledet av Michael Kamen og med små forandringer i tekst og musikk. To sanger fra albumet ble ikke inkludert i filmen («The Show Must Go On» og «Hey You»), mens to sanger som ikke er med på albumet var inkludert i filmen: «When the Tigers Broke Free» (som ble skrevet spesielt til filmen av Roger Waters) og «What Shall We Do Now?» (som originalt var innspilt til albumet, men ikke gitt ut før filmversjonen, selv om den ble spilt på konsertene). Låten «Empty Spaces» ble utstrakt til to minutter for å passe til en animasjonssekvens.
The Wall-turné
[rediger | rediger kilde]Pink Floyd
[rediger | rediger kilde]The Wall-turneen i 1980 og 1981 med Pink Floyd, konserten ble kun fremført i fire byer: Los Angeles, New York, London og Dortmund. Konsertene ble fremført mange ganger på samme stedet, og nærmest samtlige konserter var utsolgt. Konsertalbumet Is There Anybody Out There? The Wall Live 1980–81 ble utgitt i et vanlig dobbel-CD-boks og i en limited edition, der CD-ene ligger inni en bok med bilder og intervju av bandmedlemmene og crew.
Roger Waters
[rediger | rediger kilde]
Konsertalbumet fra 1990, The Wall – Live in Berlin, er hentet fra Waters sin konsert Pink Floyd's The Wall i Berlin. Konserten holdt til minne om Berlinmurens fall. Den ble filmet og gitt ut på VHS og senere på DVD i 2003. Denne konserten var større enn de som ble holdt av Pink Floyd. Waters bygget en 168 meter lang, og 25 meter høy vegg på scenen under konserten, som også ble revet ned på slutten.
Waters dro på en solo- verdensturne med The Wall Live, turneen startet 15. september 2010 og varer frem til 21. september 2013. Han forsøker å gjenskape Pink Floyd showet som er delt i to deler, hvor en vegg bygges foran scenen i første halvdel av showet, deretter kommer det en pause, og etter pausen fortsetter konserten med deler fremført både bak, foran og gjennom deler av veggen i den andre halvdelen av showet. I andre halvdel av showet vises flott animasjon på veggen.
Waters besøkte Norge 4 ganger i løpet av turneen: 29. april og 1. mai 2011 og 14. og 15. august 2013, alle gangene på Telenor Arena i Oslo.
Roger Waters har også arbeidet med å få oppført The Wall som en musikal.
Sporliste
[rediger | rediger kilde]
LP/CD1[rediger | rediger kilde]
|
CD/LP2[rediger | rediger kilde]
|
Personell
[rediger | rediger kilde]- Pink Floyd
- David Gilmour – Gitarer, bass, tangentinstrumenter, synthesizer, sequencer, vokal, perkusjon, produsent
- Nick Mason – Trommer, perkusjon, lydeffekter
- Roger Waters – Vokal, bass, gitar, synthesizer, lydeffekter, albumdesign, produsent
- Richard Wright – Tangentinstrumenter, synthesizer, pedalbass
|
|
- Andre medvirkende i produksjonen
- Brian Christian – Lydtekniker
- Nick Griffiths – Lydtekniker
- Rick Hart – Lydtekniker
- Robert Hrcyna – Lydtekniker
- Michael McCarthy – Lydtekniker
- John McClure – Lydtekniker
- Patrice Quef – Lydtekniker
- Gerald Scarfe – Albumdesign
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Dimery, Robert m.fl. (2006). 1001 album du må høre før du dør. Oslo: Orion Forlag AS. s. 441. ISBN 82-458-0759-1.
- Fitch, Vernon og Mahon, Richard (2006). Comfortably Numb - A History og «The Wall» Pink Floyd 1978-1981. St. Petersburg, Florida: PFA Publishing.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) The Wall på Discogs
- (en) The Wall på MusicBrainz
- (en) The Wall på Spotify
- (en) The Wall på Last.fm
- (en) The Wall på AllMusic
- (en) The Wall på YouTube Music
