Hopp til innhold

Jotvingere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
De baltiske stammers omtrentlige bosetningsområder omkring år 1200. Østbalternes i brunt, vestbalternes i grønt.

Jotvingerne var et baltisk folk som bodde i dagens Sør-Litauen. De talte jotvingisk, et vestbaltisk språk som man kjenner forholdvis lite til i dag.

Geografi

Jotvingerne bodde i området Sudovia og Dainava (Jotvingia), sørvest for det øvre løp av elven Nemunas i området mellom de nåværende byer Marijampolė, Merkinė i Litauen, Slonim, Kobryn i Belarus, og Białystok og Ełk i Polen. I dag svarer dette område til deler av Dzūkija og Suvalkija i Litauen, deler av Hrodna og Brest oblast i Belarus og vojvodskapet Podlasie i Polen.

Historie

Jotvingia omtales som terra Sudorum av Vytautas den store i et brev til keiser Sigismund den 11. mars 1420.

Fra år 700 var det kamper mellom jotvingerne og deres slaviske naboer, med gjentatte angrep fra begge sider.

I 1260 reiste litauerne seg mot Den tyske orden, som var blitt invitert av hertug Konrad I av Masovia samme år for å kjempe mot den den baltiske stammen som kalles gammelprøysserne. Jotvingerne støttet forsvaret mot Den tyske orden og angrep dypt inn i de tyske erobringer på 1270-tallet, men hvor en angripende jotvingiansk hær ble beseiret. Fra 1281 satte ordenen med hele sin militære styrke inn på å nedkjempe den jotvingiske høvdings (jotvingisk: Skomantas) (fyrste/hedensk prest) forsvar. Fyrsten måtte kapitulere i 1283 og konverterte til kristendommen. Han og hans etterkommere fikk lov til å beholde sin jord og ble opptatt i den høyere prøyssiske adel, mens en del av jotvingere ble solgt som slaver.[trenger referanse] Rundt 1 600 ble bosatt på nytt i Samland, men en del av jotvingerne forble i sin hjemstavn, og ble etter hvert kristnet og germanisert.[trenger referanse]

Litteratur

  • Archäologie der UDSSR: Die Finno-Ugrier und die Balten im Mittelalter. Teil 2, Balten. Moskva 1987, s. 411-419.
  • Lepa, Gerhard (1998): Die Sudauer. In: Tolkemita-Texte. Nr. 55. Dieburg.
  • Lepa, Gerhard (1999): «Gedanken über die Prußen und ihre Lieder» i: Tolkemita-Texte. 25 Lieder der Sudauer. Nr. 56. Dieburg.
  • Litauische Enzyklopädie. Band XXVX. Boston 1963.
  • Salemke, Gerhard (2005): Lagepläne der Wallburganlagen von der ehemaligen Provinz Ostpreußen. (Karten 19/7-19/13). Gütersloh.
  • Sembrzycki, J. (1891): «Die Nord- und Westgebiete the Jadwinger und deren Grenzen» i: Altpreussische Monatschrift XXVIII. s. 76–89
  • Sjoegren, A. (1859): Ueber die Wohnsitz Verhaeltnisse der Jatwaeger, St. Petersburg.
  • Žilevičius, Juozas (1999): «Grundzüge der kleinlitauischen Volksmusik» i: Tolkemita-Texte. 25 Lieder der Sudauer. Nr. 56. Dieburg.

Eksterne lenker


Autoritetsdata