Prometheus
Prometheus betyr den som tenker på forhånd, den kloke (gr. av pro-, i forveien og meth, lærer). Han er sønn av titanen Iapetos og er en trollmann og oppfinner. Mest kjent er han for å ha gitt menneskene ilden og for å være menneskets beskytter mot gudene. Prometeus egenskap er en kombinasjon av klokskap og evne til å se inn i fremtiden. Han ble derfor hyppig brukt av gudene til å gi råd. Prometheus er kjent for å ha funnet opp kalenderen, tall og bokstaver, skipsfart og metallstøping.
Myter om Prometheus
Prometheus ble først nevnt av Hesiod, men mange kjente antikke forfattere nevnte ham, deriblant Platon, Sappho, Aiskylos, Æsop og Ovid. Prometheus er noen steder en forkjemper for mennesket, andre steder en rival av Zevs og andre steder igjen en mer lokeaktig lurendreier.[1] I motsetning til Hesiod, mente Platon, Sappho og Ovid at det var Prometheus som skapte mennesket av leire. Videre ble det nevnt av Platon at det var han og broren, Epimetheus (=etterpåklokskap), som skulle gi dyrene og menneskene egenskaper. Epimetheus ga alle dyrene egenskaper, men da han skulle gi mennesket noe, var det ingenting igjen. Det var da Prometheus ga menneskene ilden, i tillegg til at han stjal Athenes og Hefaistos' håndverkskunnskaper og ga dem også til menneskene.
Prometheus og ilden
Som med de fleste andre guddommene i gresk mytologi, er det flere historier om Prometheus, og de er ofte i noe konflikt med hverandre. Gjennomgangstonen ser ut til å være Prometheus' forkjærlighet for mennesket. Den mest kjente historien om Prometheus handler om at han spiller en avgjørende betydning i menneskets utvikling. Da gudene og menneskene kjempet mot hverandre, fungerte Prometheus som en slags mekler. Han slaktet en okse, og la kjøttet og alt det spiselige inni innvollene, med magesekken på toppen. Bena og annet uspiselig ble dekket av fett. Han ba Zevs om å velge hvilken haug gudene skulle få, og hvilken som skulle gå til menneskene. Zevs valgte haugen som var dekket av fett, og som så mest appetittlig ut. Dette satte standarden for ofring; menneskene skulle ha kjøttet, mens bena og fettet skulle ofres til gudene. Zevs ble så provosert at han gjemmet ilden fra menneskene. Prometheus greide å lure med seg ilden gjennom et hult rør eller en fennikelstilk. Han ga ilden til menneskene slik at de igjen kunne stille opp mot gudene.
Zevs straffet imidlertid både Prometheus og menneskene. Han skapte Pandora av leire og vinder, og alle gudene ga henne attributter slik at hun skulle virke uimotståelig (en alternativ tolkning var at Athene ga henne alle attributtene). Zevs ga Pandora (="alle gaver") til Epimetheus, som nå på egen hånd passet på menneskene etter at Prometheus hadde blitt fanget. Epimetheus ignorerte Prometheus' råd om aldri å ta imot gaver fra Zevs, og han tok henneimot. Hennes fatale nysgjerrighet gjorde at hun åpnet krukken der Prometheus hadde gjemt all sult, kriminalitet, nød, krig og andre lidelser i sitt framsynthet hadde gjemt. Alle lidelsene kom seg ut, men da Pandora oppdaget hva hun hadde gjort, lukket hun igjen krukken før håpet kom ut. Prometheus selv ble lenket til en søyle i Kaukasus (noen steder nevnes Tartaros), og hver dag kom en av Zevs' ørner for å spise leveren hans, som vokste ut igjen hver natt. Prometheus ble senere sluppet fri av Herakles, som skjøt og drepte ørnen.[2][3]
Prometheus i senere tid
Prometheus var en svært populær skikkelse under Romantikken, der han som oftest framstår som en tragisk helt. Mary Shelleys mest kjente bok, Frankenstein har undertittelen The modern Prometheus, som en analogi mellom Dr. Frankensteins og Promethevs skjebne. Andre som har tatt for seg Prometheus er Percy Bysshe Shelley. Lord Byron, Ludwig van Beethoven og Franz Liszt.
Grunnstoffet promethium er oppkalt etter Prometheus. I tillegg er en av Saturns måner oppkalt etter ham.[4]