Den norske velferdsstaten

Den norske velferdsstaten er en variant av velferdsstaten som kjennetegnes ved sin størrelse og sin utpregede grad av universialisme. Grunnstenen i den Norske Velferdsstaten er Folketrygden. Alle som bor eller jobber i Norge er pliktige medlemmer av folketrygden, og dermed også den Norske Velferdsstaten.

Det er i Norge bred tverrpolitisk enighet om opprettholdelsen av velferdsstaten. Uenigheten dreier seg hovedsakelig om hvilket omfang og hva slags organisering velferdsstaten skal ha. En typisk problemstilling er om velferdsoppgaver skal løses av offentlige eller private aktører. En annen typisk problemstilling er hvilke oppgaver som bør inngå i statens velferdsansvar.

Historikk

Den Norske Velferdsstatens utvikling startet i det små på slutten av det nittende århundre og har siden blitt kraftig utvidet både i forhold til hva og hvem som er omfattet av den.

På slutten av 1800-tallet gikk det en velferdsreformbølge gjennom Europa. I Norge det ble Arbeiderkommisjonen opprettet i 1885 og denne påbegynte et omfattende sosialforsikringssystem som blant annet førte til innføring av ulykkesforsikring og sykeforsikring.

Sentralt i utivklingen av den norske velferdsstaten står også Johan Castberg. De castbergske barnelovene i 1915, lovene om sykeforsikring 1909 og 1915, ulykkesforsikring for fiskere (1908), sjøfolk (1911) og industriarbeidere (1915) er alle reformer knyttet til Castberg. Castberg stod også bak opprettelsen av Sosialdepartementet i 1913. Titimersdagen ble innført i 1915 og åttetimersdagen ble innført i 1919. Velferdsstatsreformene som ble gjennomført i denne perioden var av typen sosialforsikrningsordninger.

I 1935 ble sosiallovkommiteen nedsatt, blant annet for å effektivisere og bygge ut velferdsstaten. Dette førte til opprettelsen av lov om alderstrygd (1936), lov om hjelp til blinde og vanføre (1936) og lov om arbeidsløshetstrygd (1938). Barnetrygden ble innført i 1946, i 1956 ble syketrygden utvidet til å gjelde alle og i 1957 ble behovsprøving av alderstrygsd avskaffet. I 1961 avløste loven om uføretrygd lov om hjelp til blinde og vanføre, men den nye loven forholdt seg til et langt mer omfattende uførebegrep. Det samme året ble attføringshjelp innført. Alminnelig enke og morstrygd ble innført i 1964. Samme år ble lov om sosial omsorg innført og denne markerer et vannskille i forhold til hvordan staten så på sin omsorgsoppgave gjennom velfersstaten, med en endring fra synet på fattighjelp som almisse og gave mot et mer rettighetsbasert og universialistisk system.

I 1966 vedtok Stortinget loven om folketrygd, som ble innført fra 1 januar 1967 og som samlet alle velfrdsordningene under ett. Den nye loven endret også pensjonsordningen fra å være en ordning som skulle gi en minimumshjelp til å bli en ordning som skulle ligge på et nivå som lå opp mot det mottager var vant til fra sitt yrkesaktive liv. I tillegg ble systemet med inflasjonssikringen G innført.

Utdanning i velferdsstaten

I 1950-årene var alle de politiske partiene enige om at alle unge, uansett foreldrenes økonomi og hvor i landet de bodde, skulle være sikret et likeverdig skoletilbud. Folkeskolen ble utvidet fra sju til ni år. Det ble likevel en hard strid. De borgerlige partiene ville at realskolen og framhaldsskolen skulle fortsette ved siden av den nye niårige folkeskolen. Arbeiderpartiet, derimot, ville nedlegge disse skolene og skape en ny ungdomskole, der elever fra alle samfunnslag skulle gå sammen under samme tak. Elevene skulle lære å samarbeide og respektere hverandre. Dette ble kalt enhetsskolen. Slik ble det.

En ny skolelov i 1959 gav kommunene mulighet til å innføre niårig skole, men det var kommunene selv som måtte sette dem i gang. Først i 1969 ble den niårige enhetsskolen obligatorisk i hele landet.

Fra slutten av 1950-årene bygde kommunene nye skoler. Skolepalasser ble de kalt, med parkettgulv, spesialrom og idrettshall, noen også med svømmebasseng.

Med retten til gratis og lik utdanning for alle i ni år var blitt en realitet, med like muligheter for jenter og gutter.