Abhidharma mahāvibhāṣaśāstra
Abhidharma mahāvibhāṣaśāstra (sanskrit; devanāgarī: अभिधर्म महाविभाष शास्त्र, tradisjonell kinesisk: 阿毘達磨大毘婆沙論, pinyin: āpí dámó dàpí póshā lùn, Wade-Giles: Ap'i tamo tap'i p'osha lun), ordrett «avhandling om det store kompendiet om abhidharma», er en buddhistisk tekst fra skolen vaibhāṣika. Dette var en ortodoks underavdeling av sarvāstivāda som holdt til i Kashmir.
Teksten er antatt å ha blitt forfattet omkring 150 e.Kr.
Forfatterskapet tilskrives tradisjonelt 500 store arhater. Sammensetningen av teksten, tilskrives Katyāyāniputra.
Teksten er et kildekodeks som presenterer og argumenterer mot teoriene til forskjellige andre skoler som var aktive på denne tiden. Den diskuterer vibhajyavāda, pudgalavāda, mahāsāṃghika, og andre skoler. Den diskuterer også tankesystemer i hinduismen, slik som saṃkhya, vaiśeṣika, og andre.
Tittelen
Teksten finnes ikke på tibetansk og er ikke bevart i den tibetanske buddhistiske kanon. Den rekonstruerte tittelen på wylie er bye brag bshad mdzod chen mo (བྱེ་བྲག་བཤད་མཛོད་ཆེན་མོ). Tittelen i THL Simplified Phonetic Transcription er jedrak shé dzö chenmo.[1]
Fragmenter av teksten på sanskrit finnes i Pelliotsamlingen, men Abhidharma mahāvibhāṣaśāstra (अभिधर्म महाविभाष शास्त्र) er en rekonstruert tittel.[2][3]
Teksten er bevart på kinesisk i den kinesiske buddhistiske kanon. Den er en massiv «mammut-tekst» på 200 bokruller. I størrelse blir den bare overgått av prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers (400 bokruller).[3][4][5]
Tittelen på tradisjonell kinesisk er 阿毘達磨大毘婆沙論, på pinyin er tittelen āpí dámó dàpí póshā lùn, og på Wade-Giles er tittelen Ap'i tamo tap'i p'osha lun.[3][4][5]
Den omtales noen ganger under de forkortede titlene Dà pípóshā lùn (大毘婆沙論), Dà pípósuō lùn (大毘婆娑論) og póshā (婆沙).[3][5][a]
Kinesisk oversettelse
Xuánzàng (玄奘, 602–664) oversatte teksten til kinesisk «mellom den 27. dagen i den 7. måneden i det første året og den 3. dagen i den 7. måned i det 4. året av Xiǎn qìng (顯慶) under Tang-dynastiet».[b] Etter moderne tidsregning vil dette si fra 18. august 656 e. Kr. til 27. juli 659 e. Kr.[4]
Forfatterskapet
Det tradisjonelle synet i kinesisk buddhisme er at teksten ble satt sammen av «500 store arhater» omkring 600 år etter Buddhas død og parinirvāṇa.[7]
Åstedet for sammensetningen av dette kompendiet skal ha vært bystaten Kāśmīra (罽賓, Jìbīn) i det nordvestlige India. Dette antas å være identisk med Kashmir, selv om dette navnet har blitt brukt om flere bystater i det nordvestlige India og det sentrale Asia.[8][c]
Moderne forskere antar at teksten ble satt sammen omkring 150 e.Kr. Xuánzàng på sin side hevdet at avhandlingen ble forfattet tre århundrer etter Buddhas bortgang, d.v.s. omkring 150 f.Kr.[3][2][13][14]
Sammensetningen av teksten tilskrives Kātyāyanīputra (迦多衍尼子, Jiāduōyǎnnízí). Han omtales også som kātyāyana (迦旃, jiāzhān), mahākātyāyana og mahākātyāyanīputra.[15][13]
Kātyāyanīputra var navnet på en av Buddhas 10 hoveddisipler. Men i dette tilfelle dreier det seg om en navnebror som tilhørte skolen sarvāstivāda. Han er tilskrevet forfatterskapet til en rekke banebrytende tekster, inkludert Abhidharma-jñānaprasthāna-śāstra[16] og Abhidharma vibhāṣā śāstra,[17][18] som er en kommentar til den førstnevnte.[13]
Kātyāyanīputra virket i det andre århundre f. Kr. i det nordvestlige India og Kashmir. Han regnes som grunnleggeren av sarvāstivāda. Problemet er at tidfestingen av teksten til 150 e.Kr. ikke er forenelig med han som organisator av teksten.[15][13]
Vaibhāṣika eller sarvâstivāda fra Kashmir
Utdypende artikkel: Vaibhāṣika
Abhidharma mahāvibhāṣaśāstra er en filosofisk avhandling og en sentral nøkkel for skolen vaibhāṣika (også kalt vaibhāṣikīya og apara).[19] Dette var en ortodoks forgreining og underskole av sarvâstivāda som var utbredt i Kashmir.[3][20][21]
Sarvāstivāda i Kashmir holdt Mahāvibhāṣā som en autoritativ avhandling. Av denne grunn ble de gitt betegnelsen vaibhāṣikas—«de som [holder oppe] (mahā)vibhāṣā».[22]
Vibhāṣā er et sanskritord som er avledet av prefikset vi + verb-roten √bhāṣ, som betyr «å snakke» eller «å forklare». Vibhāṣā betyr derfor «kompendium», «avhandling» eller «forklaring».
Det finnes sterke beviser på at andre vibhāṣā-tekster (flere kompendier) har eksistert, men nå har gått tapt. De kan ha vært autoritative avhandlinger blant sarvāstivāda i Gandhāra eller i andre sentere for ortodoksitet.[22][21][23]
Mahāvibhāṣā presenterer og argumenterer mot teoriene til forskjellige andre skoler som var aktive på denne tiden.[3] Det var på grunn av den overveiende dominansen til denne avhandlingen og dens lærdommer at yogācāra-filosofen Vasubandhu i det 4. eller 5. århundre e.Kr. engasjerte seg i studiet av den, som et kompendium som omfattet alle essensielle lærdommer.
Medlemmene av vaibhāṣika bidro signifikant til abhidharma-diskusjonene om bevissthetens natur og statusen til dharmaene. Dette omtales i abhidharmakośabhāṣya eller «Avhandling om abhidharma's skattkammer» (T.1559), side 162c19.[20][24][25]
Betydelige deler av *Mahāvibhāṣā oppsummeres i en serie artikler av Kawamura Kōshō (河村孝照).[3] Innholdet er også beskrevet av Willemen et al (1997),[26] Fukuhara Ryōgon (福原亮厳) (1965)[27][28] og Jonathan Silk (2008).[29]
Beslektede tekster
Det finnes to beslektede tekster, som begge er bevart i den kinesiske buddhistiske kanon. Alle tre tekstene er kommentarer til Jñānaprasthâna (T. 1544).[16][23] De to andre tekstene er:
- Abhidharma-vibhāṣā-śāstra (T. 1546), som ble oversatt av Buddhavarman (浮陀跋摩, fú tuó bá mó) og Dàotài (道泰) i årene 437–439 e. Kr.[17]
- Vibhāṣā-śāstra (T. 1547), oversatt av Saṃghabhūti/Saṃghabhadra (鞞婆沙論, gāng pó shā lùn) i året 383 e. Kr.[30]
Sammen med prakaraṇa-pāda (T. 1541) er disse to tekstene de eldste som er bevart av sarvâstivāda.[31]
T. 1546, som opprinnelig bestod av 100 bokruller, gikk tapt under en politisk forstyrrelse i året 549 e. Kr. Den ble bare delvis rekonstruert i 60 bokruller. Den rekonstruerte teksten dekker tre av åtte kapitler i Jñānaprasthâna, og vi kan ikke forvente å finne en samstemthet mellom T. 1545 og T. 1546 etter side 578a14 i T. 545 (begynnelsen på kapittel 4).[32]
T. 1547 er svært forskjellig i struktur fra T. 1545 og T. 1546, og kommenterer bare to kapitler i Jñānaprasthâna.[33]
Sammenligninger av T. 1545 og T. 1546 med sanskrit-fragmentet i Pelliot-samlingen tyder på at begge er oversettelser av den samme grunnteksten. Men mellom sanskrit-teksten og disse to «er det bevis for minst tre forskjellige gjengivelser av vibhāṣā». Willemen et al (1997) sier videre at:[34]
[Sanskrit]fragmentet presenterer en gjengivelse av vibhāṣā som er forskjellig fra det som er presentert i begge kinesiske oversettelsene, og ... begge de kinesiske oversettelsene representerer utvidede og muligens senere versjoner av teksten.
Innhold
Som en så enorm tekst inneholder den et stort utvalg av materiale. Den diskuterer stort sett alle doktrinære spørsmål som er fremsatt av andre buddhistiske skoler. Den diskuterer vibhajyavāda, pudgalavāda, mahāsāṃghika, og andre. Den diskuterer også tankesystemer i hinduismen, slik som saṃkhya, vaiśeṣika, og andre. Til slutt diskuterer den sarvāstivāda selv, som presentert av verker av ulike lærde og respektable ledere.
Skolenes «uortodokse» og «ukorrekte» doktriner blir sett fra perspektivet til sarvāstivāda; flere synspunkter er ofte uttrykt som utdypninger av ortodokse synspunkter. Disse har ofte en åpen slutt, der ingen forklaringer favoriseres fremfor en annen, selv om en spesiell forklaring noen ganger blir hyllet som spesielt klar og entydig og i harmoni med lærdommene.
Momenter for dateringen
Kushkongen Kaniṣka
Forfatterskapet har noen ganger blitt knyttet sammen med regjeringstiden til kong Kaniṣka av Kushriket (127–150 e.Kr.).[35] Kaniṣka kan ha vært en viktig beskytter av sarvâstivādas skolastiske bestrebelser.
På bakgrunn av en anekdote som nevner denne kongen — xī jiàn tuó luó guó jiā nì sè jiā wáng (昔健馱羅國迦膩色迦王, side 593a15) — har det blitt argumentert for at teksten må ha blitt skrevet etter hans regjeringstid.[36]
Prajñāpāramitā og mahāyāna
Et annet moment for datering av teksten i forhold til andre tekster har blitt fremmet av Akanuma Chizen (1884–1938). Det er at en setning i teksten refererer til prajñāpāramitā-litteraturen: cǐ zhōng bān ruò shuō míng fāng guǎng (此中般若說名方廣, side 660a29). Dette betyr at en eller annen versjon av prajñāpāramitātekstene må ha vært kjent for forfatterne.[37]
Det eldste eksemplaret av prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers er et manuskript fra Bamyan og Kushriket. Det er datert til mellom 150 og 200 e.Kr. og stemmer rimelig bra med dateringen av Abhidharma mahāvibhāṣaśāstra. Men igjen, vi vet ikke hvilken prajñāpāramitātekst som omtales.
Māhaprajñāpāramitōpadeśa, en massiv kommentar til prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers som kun er bevart på kinesisk (T.1509),[38] har også klare forbindelser med Vaibhāṣika. Denne teksten siterer Aṣṭaskandha (T. 1543) og Jñānaprasthāna (T. 1544).[39][16]
Ifølge teksten Mañjuśrīmūlakalpa, som i tibetansk buddhisme er klassifisert som en Kriyā-tantra (Toh. 543), presiderte kong Kaniṣka over etableringen av prajñāpāramitā-doktriner i det nordvestlige India.[40]
Uansett inneholder Abhidharma mahāvibhāṣaśāstra mye doktrinært materiale med en sterk tilhørighet til mahāyāna. Karl Potter har påvist at mahāyānalæren er svært viktig i teksten.[2] Mahāyānalæren blomstret under Kushriket, og dette illustreres av dens innflytelse på teksten.[41]
Teksten omtaler tre vogner (yānas) i buddhismen: Śrāvakayāna, pratyekabuddhayāna og bodhisattvayāna.[42]
Referanser til mahāyāna-idealet om bodhisattvayāna, og til praktiseringen av de seks pāramitāer, er noe som finnes i mange verker av sarvāstivāda.[43] Sarvāstivāda mente det var mulig å bli en fullt opplyst buddha (samyaksaṃbuddha), og betraktet derfor bodhisattvaens vei som gyldig.[44].
Teksten beskriver også tilpasninger som har blitt oppnådd mellom de tidlige buddhistiske skolene og den nye mahāyānaskolen. Den beskriver også måter og metoder som vil gjøre mahāyānalæren mer akseptabel.[2]
Abhidharma mahāvibhāṣaśāstra beskriver mahāyānalæren som Vaipulya (方廣, fāng guǎng) på følgende måte:[45]
Fotnoter
- ^ Den koreanske tittelen er Abidalma dae bibasa ron (아비달마대비바사론), den japanske tittelen er Abidatsuma dai bibasha ron (アビダツマダイビバシャロン) og den vietnamesiske tittelen er A tỳ đạt ma đại tỳ bà sa luận.[3]
- ^ Oppslagsverket kāi yuán shì jiào lù (開元釋教錄) i 20 bokruller (T. 2154), som ble samlet av Zhì-shèng (智勝) i det 18. året av Kāi-yuán (開元) under Tang-dynastiet, dvs. i år 730 e.Kr., på klosteret Xī chóng fú (西崇福寺, xī chóng fú sì), omtaler oversettelsen på side 557a:18.[4][6]
- ^ Navnet Kāśmīra (罽賓, Jìbīn) eller Kāśmīra-pura har blant annet blitt brukt om den gamle hovedstaden i Gandhāra, som idag tilsvarer Pushkalavati i det moderne Peshawar. Denne navnebruken er kjent fra keiser Wǔ (劉徹, 156–87 f. Kr.), som regjerte over det vestlige Han-dynastiet fra 141 f.Kr. til 87 f.Kr. Navnet ble brukt under Han-dynastiet om landet til den etniske gruppen den store Yuezhi (大月氏). Enmoto (1994) har påpekt at navnet også ble brukt om Tocharistan eller Bactria, Kapiśā, Karpiśaya, Caoguo (Sogdiana) i dagens Uzbekistan og Samarkand. Navnet Jìbīn ble brukt om Kashmir under dynastiene det østlige Jin (317–420) og Nord- og Sør-dynastienes tid (420–589). Under Sui-dynastiet (581–618) og Tang-dynastiet (618-907) mistet navnet denne betydning. Edwin G. Pulleyblank har rekonstruert den opprinnelige uttalen av navnet som * Kaspir.[9] For navnets ulike betydning gjennom ulike dynastier, se Enomoto (1994),[10] Kuwayama (1990)[11] og Sanderson (2016).[12][8]
Referanser
- ^ Rigpawiki 2021
- ^ a b c d Potter 2011, «Vibhāṣa»
- ^ a b c d e f g h i DDB 1997, 阿毘達磨大毘婆沙論
- ^ a b c d Tripikata Koreana K 952
- ^ a b c Taishō Shinshu Daizokyo, bind 27, tekst nr 1545
- ^ Taishō Shinshu Daizokyo, bind 27, tekst nr 2154, side 557a:18.
- ^ Taishō Shinshu Daizokyo, bind 27, tekst nr 1545, side 1a-1004a
- ^ a b DDB 2001, 罽賓 Jibin
- ^ Pulleyblank 1962, side 218
- ^ Enmoto, 1994
- ^ Kuwayama, 1990
- ^ Sanderson 2016
- ^ a b c d Dessein 2022
- ^ Yinshun 1968
- ^ a b DDB 1993, 迦多衍尼子, Kātyāyanīputra
- ^ a b c Taishō Shinshu Daizokyo, bind 27, tekst nr 1544
- ^ a b Taishō Shinshu Daizokyo, bind 27, tekst nr 1546
- ^ Taishō Shinshu Daizokyo, bind 27, tekst nr 1546, side 1a9-b11
- ^ Dhammajoti, 2007
- ^ a b DDB 2003, 毘婆沙師 Vaibhāṣika
- ^ a b Cox 1997
- ^ a b Willemen 1998, side 236
- ^ a b Willemen 1998, side 231
- ^ Taishō Shinshu Daizokyo, bind 29, tekst nr 1559, side 162c19
- ^ Cox 1995
- ^ Willemen 1998
- ^ Fukuhara 1965
- ^ Willemen 1998, side 239
- ^ Silk 2008
- ^ Taishō Shinshu Daizokyo, bind 27, tekst nr 1547
- ^ Taishō Shinshu Daizokyo, bind 27, tekst nr 1541
- ^ Willemen 1998, side 232-233
- ^ Willemen 1998, side 235, 228-229
- ^ a b Willemen 1998, side 233-234
- ^ Willemen 1998, side 232
- ^ Ōnishi, 1999
- ^ Hanayama, 1966
- ^ Taishō Shinshu Daizokyo, bind 25, tekst nr 1509
- ^ Williams 2000
- ^ Ray 1999, side 410
- ^ Willemen 1998, side 123
- ^ Nakamura , 1987, side 189
- ^ Baruah 2008, side 456
- ^ Baruah 2008, side 457
- ^ a b Walser 2005
Kilder
- Baruah, Bibhuti (2008). Buddhist Sects and Sectarianism. Sarup & Sons. ISBN 8176251526. ISBN 9788176251525.
- Cox, Collett (1995). Disputed Dharmas: Early Buddhist Theories on Existence with an Annotated Translation of the Section on Factors Dissociated from Thought from Saṃghabhadraʼs Nyāyânusāra. Tokyo: International Institute of Buddhist Studies. Studia Philologica Buddhica Monograph series XI. ISBN 490626736X. ISBN 9784906267361.
- Cox, Collett (1. desember 1997). «Kāśmīra: Vaibhāṣika Orthodoxy (Chapter 3)». I Willeqmen, Charles, Dessein, Bart og Cox, Collett. Sarvâstivāda Buddhist Scholasticism. Leiden: Brill. ISBN 978-90-04-10231-6.
- Dessein, Bart (15. august 2022). «Kātyāyanīputra and the Large Commentary (Mahāvibhāṣā). The Development of Abhidharma Literature and of a Sarvāstivāda Self-identity». I Edelglass, William; Harter, Pierre-Julien; McClintock, Sara. The Routledge Handbook of Indian Buddhist Philosophy. Routledge, London. eBook ISBN 9781351030908 , DOI: https://doi.org/10.4324/9781351030908.
- Digital Dictionary of Buddhism (15. september 1997). 阿毘達磨大毘婆沙論 Basic Meaning: Treatise of the Great Commentary on the Abhidharma. Digital Dictionary of Buddhism, buddhism-dict.net, oppdatert 13. oktober 2018.
- Digital Dictionary of Buddhism (1. september 1993). 迦多衍尼子 Basic Meaning: Kātyāyanīputra. Digital Dictionary of Buddhism, buddhism-dict.net, oppdatert 11. februar 2021.
- Digital Dictionary of Buddhism (8. september 2001). 罽賓 Basic Meaning: Jibin. Digital Dictionary of Buddhism, buddhism-dict.net, oppdatert 17. mai 2018.
- Digital Dictionary of Buddhism (31. mai 2003). 毘婆沙師 Basic Meaning: Vaibhāṣika. Digital Dictionary of Buddhism, buddhism-dict.net, oppdatert 1. juni 2010.
- Dhammajoti, Kuala Lumpur (2007). Sarvastivada Abhidharma, 3. utgave. Kyoto: Centre of Buddhist Studies, The University of Hong Kong. ISBN 9789889929619. http://hdl.handle.net/10722/117674.
- Enmoto, Fumio. (1994). «A Note on Kashmir as Referred to in Chinese Literature: Ji-bin». I Ikari, Yasuke. Nīlamata: A Study on the Nīlamata: Aspects of Hinduism in Ancient Kashmir. Kyoto: Institute for Research in Humanities. s. 357-365.
- Fukuhara Ryōgon (福原亮厳) (1965). Ubu Abhidastuma ronsho no hattatsu (有部阿毘達磨論書の発達). Kyoto: Nagata Bunshōdō. s. 529–598.
- Hanayama, Shōyū (花山勝友) (Februar 1966). A Summary of Various Research on the Prajñāpāramitā Literature by Japanese Scholars. Acta Asiatica : Bulletin of the Institute of Eastern Culture nr 10, Toho Gakkai [東方學會], Tokyo, Japan [東京, 日本]. s. 55.
- Kuwayama Shōshin (桑山正進) (1990). Kāpishī = Gandāra shi kenkyūカーピシー=ガンダーラ史研究. Kyoto: Institute for Research in Humanities.
- Nakamura, Hajime (1. januar 1987). Indian Buddhism: A Survey With Bibliographical Notes. Motilal Banarsidass Publishers Private Limited. ISBN 8120802721. ISBN 978-8120802728.
- Ōnishi, Yoshinori (16. juni 1999). Is the Aṣṭasāhasrikā Prajñāpāramitā Sūtra Really Arguing against the Sarvâstivādins?. Buddhist Studies Review, Volume 16, No. 2 (1999). s. 169. DOI: https://doi.org/10.1558/bsrv.v16i2.14629.
- Potter, Karl H. (1. januar 2011). Abhidharma Buddhism to 150 A.D. The Encyclopedia of Indian Philosophies, Volume 7, Motilal Banarsidass Publishers Private Limited. s. 511-569. ISBN 978 8120808959.
- Pulleyblank, Edwin George (1962). The Consonantal System of Old Chinese. Part II. Asia Major 9 (2). s. 206-261.
- Ray, Reginald (30. september 1999). Buddhist Saints in India: A Study in Buddhist Values and Orientations. Oxford University Press. ISBN 0195134834. ISBN 978-0195134834.
- Rigpawiki (5. mai 2021). bye brag bshad mdzod chen mo (བྱེ་བྲག་བཤད་མཛོད་ཆེན་མོ). Tibetan-English Dictionary, Dharma Glossaries and Resources.
- Sanderson, Alexis (2016). «Kashmir». I Jacobsen, Knut A., Helene Basu, Angelika Malinar, Vasudha Narayanan. Brillʼs Encyclopedia of Hinduism. Leiden: Brill Online.
- Silk Jonathan (31. oktober 2008). Riven by Lust: Incest and Schism in Indian Buddhist Legend and Historiography of Hinduism. University of Hawaii Press. ISBN 0824830903. ISBN 978-0824830908.
- Lancaster, Lewis R.; Park, Sung-bae (2004). Volumes 799-838 (chüan 369-388), K 952 (XXVI:1) (T. 1545) (H. 1275). The Korean Buddhist Canon: A Descriptive Catalogue.
- Walser, Joseph (11. mai 2005). Nāgārjuna in Context: Mahāyāna Buddhism and Early Indian Culture. Columbia University Press. s. 156. ISBN 978-0231131643. ISBN 023113164X.
- Willemen, Charles, Dessein, Bart og Cox, Collett (1. desember 1997). Sarvâstivāda Buddhist Scholasticism. Leiden: Brill. s. 229-239. ISBN 978-90-04-10231-6.
- Williams, Paul; Tribe, Anthony J. (23. desember 2000). Buddhist Thought: A Complete Introduction to the Indian Tradition. Routledge. s. 100. ISBN 0415207010. ISBN 978-0415207010.
- Wittern, Christian (2. desember 2002). T25N1509 大智度論 da4 zhi4 du4 lun4 だいちどろん. Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 25, tekst nr 1509, WWW Database of Chinese Buddhist texts, versjon 2A.
- Wittern, Christian (2. desember 2002). T27N1541 衆事分阿毘曇論 zhong4 shi4 fen1 a1 pi2 tan2 lun4 ししゅじぶんあびどんろん. WWW Database of Chinese Buddhist texts, versjon 2A.
- Wittern, Christian (2. desember 2002). T27N1543 阿毘曇八鍵度論 a1 pi2 tan2 ba1 jian4 du4 lun4 あびどんはっけんどろん. WWW Database of Chinese Buddhist texts, versjon 2A.
- Wittern, Christian (2. desember 2002). T27N1544 阿毘達磨發智論 a1 pi2 da2 mo2 fa1 zhi4 lun4 あびだつまほっちろん. WWW Database of Chinese Buddhist texts, versjon 2A.
- Wittern, Christian (2. desember 2002). T27N1545 阿毘達磨大毘婆沙論 a1 pi2 da2 mo2 da4 pi2 po2 sha1 lun4 あびだつまだいびばしゃろん. WWW Database of Chinese Buddhist texts, versjon 2A.
- Wittern, Christian (2. desember 2002). T27N1546 阿毘曇毘婆沙論 a1 pi2 tan2 pi2 po2 sha1 lun4 あびどんびばしゃろん. WWW Database of Chinese Buddhist texts, versjon 2A.
- Wittern, Christian (2. desember 2002). T29N1559 阿毘達磨倶舍釋論 a1 pi2 da2 mo2 ju4 she4 shi4 lun4 あびだつまくしゃしゃくろん. WWW Database of Chinese Buddhist texts, versjon 2A.
- Wittern, Christian (2. desember 2002). T55N2154 開元釋教録 kai1 yuan2 shi4 jiao4 lu4 かいげんしゃっきょうろ. WWW Database of Chinese Buddhist texts, versjon 2A.
- Yinshun, Venerable (1968). Study of the Abhidharma, Texts and Commentators of the Sarvāstivāda (說一切有部為主的論書與論師之研究). Zhengwen Publishing. s. 212.