Hopp til innhold

Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tre bevæpnede motstandsfolk i Oslo hilser på en major i Royal Air Force da britiske styrker ankommer 11. mai 1945, få dager etter frigjøringen etter andre verdenskrig.

Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig, eller bare Motstandsbevegelsen, er en betegnelse på diverse grupperinger og organisasjoner som gjorde aktiv og passiv motstand mot det nasjonalsosialistiske Tysklands okkupasjon av Norge under andre verdenskrig. Et mer omfattende begrep er «Hjemmefronten».

Aktiviteter

Den første kimen til en norsk motstandsbevegelse kom allerede sommeren og høsten 1940, da var Arendalsgruppen aktiv. Utover i 1941 ble den militære motstanden organisert i Milorg, mens sivil motstand i alle fall var tenkt organisert i Sivorg. Sommeren 1941 godkjente regjeringen Nygaardsvold i London Milorg som en del av det norske forsvaret. Kommunistene hadde sine egne motstandsgrupper, i tillegg til flere løst organiserte grupper. Disse fikk ikke støtte fra regjeringen i London, og ble kraftig motarbeidet fordi regjeringen ikke ønsket aktiv voldelig motstand i Norge – av frykt for represalier mot sivilbefolkningen.

Etter hvert ble motstandsbevegelsen bedre organisert, og fikk forsyninger fra Storbritannia. Tanken var at tyske styrker skulle bindes i Norge, slik at de ikke ble satt inn på andre frontavsnitt. Britiske raid mot kysten av Norge ga inntrykk av en forestående invasjon. På det meste var det 380 000 tyske soldater i Norge. De aller fleste av de sterkeste kampavdelingene ble mot slutten av krigen trukket ut av Norge, uten at motstandsbevegelsen klarte å gjøre noe mer enn å såvidt forsinke uttrekkelsen. Isteden ble det overført tyske avdelinger til Norge som bestod av soldater som var eldre eller som ikke var tyske.

Grupperingene under motstandsbevegelsen ble hovedsakelig brukt for å rapportere om tyskernes bevegelser i Norge. Særlig gjaldt dette bevegelser til tyske slagskip som «Bismarck» og «Tirpitz».

En viktig funksjon var å organisere fluktruter ut av landet, i tillegg til å hjelpe agenter inn i landet. Kommunikasjonen foregikk hovedsakelig med radio og kurerer. En av disse var ADRIAN/ADAM som kommuniserte med Stockholm. Logistikken gjorde at mye av forsyningene måtte orges både til personer med falske identiteter og i dekning før eller etter illegale operasjoner.

Tyskerne prøvde å kvele motstanden ved å utrope motstandsbevegelsen som «terrorister». En del motstandsfolk ble fengslet, og noen få torturert eller henrettet som straff eller gjengjeldelse. Vest-Tyskland vedgikk indirekte at denne behandlingen av norske motstandsfolk var brudd på folkeretten, da Vest-Tyskland i 1959 utbetalte erstatninger til tidligere overlevende fanger eller etterlatte av motstandsfolk.

Kjente motstandsgrupper

Ledelsen i Milorg og Sivorg (med Kretsen og Koordinasjonskomiteen i spissen) dannet Hjemmefrontens ledelse.[1]

Sivil motstand

Militær motstand

  • Milorg (samlet organisasjon for militær/aktiv motstand)

Etterspill

Landkrigsordningen definerer partisanvirksomhet som en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform og ikke forkle seg som sivil. Haag-konvensjonen forbød med andre ord ikke væpnet motstand mot en okkupasjonsmakt, men satte regler for hvordan motstanden skulle foregå. Hensikten var å beskytte sivilbefolkningen. Landkrigsordningen pålegger også den sivile befolkningen innenfor visse rammer å adlyde en okkupasjonsmakt, som den faktiske makthaveren i landet. 11. mai 1940 sendte kommuneadvokaten i Bergen en redegjørelse om «hvilke ytelser den tyske krigsmakt folkerettslig sett kan forlange av den sivile befolkning i anl. anlegg av flyveplass på Bømoen». Her het det: «Spørsmålet om hvilke ytelser den tyske krigsmakt folkerettslig sett kan forlange av den sivile befolkning, er nærmere regulert ved den overenskomst om landkrigens love og sedvaner, inngått i Haagkonvensjonen 18.10.1907...tiltrått såvel av Tyskland som av Norge...Etter artikkel 52 kan «ytelser in natura og tjenester» alene fordres av kommuner og innvånere, når det er til okkupasjonshærens behov, hærens rent materielle behov for mat m.v. Under «ytelser og tjenester» kan derfor ikke arbeidet med anlegg for flyveplass henregnes. Dertil skal vel flyveplassen benyttes under krigsoperasjonene, og befolkningen er ikke forpliktet til å utføre arbeide som innebærer å ta del i krigsoperasjonene mot fedrelandet. Det må henregnes som deltagelse i krigsoperasjonene mot sitt eget land, hvis man utfører arbeide som setter fienden i stand til å bruke et krigsvåpen det ellers ikke, eller iallfall alene med vanskelighet, kunne benytte.»[2]

I ettertid har Milorgs virksomhet blitt rettferdiggjort med at tyske myndigheter heller ikke respekterte alle konvensjoner (i likhet med de allierte krigførende, enten det gjaldt de amerikanske atombombene over Hiroshima og Nagasaki med massedrap på sivilbefolkning, den britiske senkningen av det italienske hospitalskipet «Po» i 1943,[3] eller tyske krigsfanger brukt til minerydning med store tap av menneskeliv, både i Norge[4] og i Danmark[5]).

Kommunistenes motstandsarbeid

Dokumentarfilmskaper Øystein Rakkenes, som står bak en film om den kommunistiske Pelle-gruppen som etter krigen fikk yrkesforbud og ble overvåket, uttaler at «elitene i Norge er så fåtallige, og når de snakker med hverandre og blir enige om en versjon, så blir det sånn», at historiske feil som påpekes, ikke blir korrigert i den «offisielle historien», og at «da jeg gikk på skolen, lærte vi at «Gunnar Sønsteby og Max Manus vant krigen». Og det lærer barna fortsatt».[6] Harald Berntsen hevdet at hjemmefrontsledelsen hadde fortiet kommunistenes aktive motstandskamp helt fra starten av – og som sto i motsetning til det han hevdet var hjemmefrontsledelsens passive linje.[7] Ifølge Stein Ugelvik Larsen fryktet okkupasjonsmakten den kommunistiske motstandsbevegelsen mer enn Milorg.[8]

Se også

Referanser

  1. ^ a b c d Kluge, Rolf (1970). Norge og den annen verdenskrig: Hjemmefrontledelsen tar form ; Kretsen dannes sommeren 1941. Oslo: Universitetsforlaget. 
  2. ^ Mappe 1432/1940: «Bømoen flyplass og siviles plikter overfor en okkupasjonsmakt». A-0155 arkivet etter finansrådmannen, Bergen byarkiv
  3. ^ Italian hospital ship «Po»
  4. ^ Hedda Flatø: «Tyskere ofret som mineryddere», Nettavisen 08. april 2006
  5. ^ «Landminer ved Vestkysten»
  6. ^ Kjersti Nipen: «Omskriver krigshistorien med film», Aftenposten, 19.06.2012, del 2, s. 8-9
  7. ^ «Har skapt et glansbilde». Klassekampen. 23. desember 2008. Arkivert fra originalen 17. februar 2011. Besøkt 23. desember 2008. «Norsk krigshistorie er unyansert, ensidig nasjonal og bevisst tilslørende, mener historikere.» 
  8. ^ «Fryktet kommunistene mer enn Milorg». forskning.no. 31. mars 2008. Besøkt 16. april 2017. 

Eksterne lenker


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Norsk_motstandsbevegelse_under_andre_verdenskrig&oldid=22723152»