Hopp til innhold

Gu Yanwu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 20. jan. 2022 kl. 23:13 av 4ing (diskusjon | bidrag) (mmm)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Gu Yanwu
Født15. juli 1613[1]Rediger på Wikidata
Kunshan
Død15. feb. 1682[1]Rediger på Wikidata (68 år)
BeskjeftigelseLingvist, geograf, filosof, astronom, student, lærd, lyriker, historiker, filolog Rediger på Wikidata
FarGu Tongying[2]
Søsken顾氏
NasjonalitetQing-dynastiet[2]

Gu Yanwu (forenklet kinesisk: 顾炎武; tradisjonell kinesisk: 顧炎武; pinyin: Gù Yánwǔ; Wade–Giles: Ku Yen-wu, født 15. juli 1613 i Kunshan i provinsen Jiangsu i Kina, død 15. februar 1682 i Quwo i provinsen Shanxi), også kjent som Gu Tinglin (kinesisk: 顧亭林), var en kinesisk filolog og geograf.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

I Ming-tiden

[rediger | rediger kilde]
Statue av Gu Yanwu i Tinglinparken i Kunshan
Gu Yanwus gamle residens i storkommunen Qiandeng i Kunshan
Gu Yanwus grav

Gu var født Gu Jiang (forenklet kinesisk: 顾绛; tradisjonell kinesisk: 顧絳; pinyin: Gù Jiàng). Han sluttet seg i sine tidlige år til Fushe-bevegelsen, som mot slutten av Mingsynatiets tid fremmet en fornyelse av litteraturen. Våren 1645 ble han anbefalt til posten som Bingbu Siwu i det keiserlige hoff i Nanjing (der Ming-herskere på flukt holdt hoff). Der foreslo han mange forbedringer. Han var utilfreds med hvordan hoffet var organisert, og trakk seg etter en tid ut av hoffet og vendte tilbake til hjembyen.

I sine unge år var han aktivt med i anti-mandsjuisk arbeid etter at Ming-dynastiet var blitt styrtet.

Qing-tiden

[rediger | rediger kilde]

Han tjenestegjorde aldri under Qing-dynastiet. I stedet vandret han rundt i riket of viet seg til studier. I 1655 ble han satt under anklage av lokale embedsmenn og kastet i fengsel. Men en venn fikk ham snart løslatt.

Gu analyserte intensivt grunnene til Ming-dynastiets undergang. En av grunnene mente han å finne i hvordan de neokonfucianske høylærde utla Kinas gamle visdom; han så på det helle som tomt prat.[3] Han mente at de konfucianske klassiske skrifter var blitt forfalsket av ettertidige kommentarer som var tilkommet særlig fra og med Songdynastiets tid. Med tekstkritikk og forskjellige filologiske metoder prøvde han å finne en helt annen tilgang til konfucianismens kilder, og slik erkjenne denne lære slik den var fra dens opphavs tid. Ved siden av klassikerne var det for ham bare kommentarene fra Han-tiden som var av verdi i så måte. Gu krevde en substansiell og kritisk holdning hos de høylærde. Og han mente at kunskapsarven måtte komme til praktisk nytte for samfunnslivet.

Inspirert av Chen Di, som hadde vist at gammelkinesisk hadde hatt sitt eget fonologiske system, inndelte Gu de gammelkinesiske stavelsesrim i ti grupper. Han var den første til å gjøre så. Hans positivistiske tilnærming til en rekke fagdisipliner og hans kritikk av neokonfucianismen skulle få en stor innflytelse på mange senere lærde. Blant hans verker må særlig nevnes Yinxue Wushu (音學五書), Ri Zhi Lu (日知錄) og Zhao Yu Zhi (肇域志).

På samme vis som Wang Fuzi og Wang Zongxi er Gu blitt betegnet som en av de mest fremtredende konfucianske lærde i Ming/Qing-overgangen.[4]

I 1682 falt han av hesten sin på vei til sitt hjem i Huaying, og døde neste dag.[5]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Gu-Yanwu, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Kai Vogelsang. Geschichte Chinas (3. utg.). Stuttgart: Reclam-Verlag. s. 424-425. 
  4. ^ «顾炎武» [Gu Yanwu]. Guoxue. Beijing Culture Communication Company [北京国学时代文化传播]. Besøkt 10. oktober 2011. 
  5. ^ «顾炎武:天下兴亡,匹夫有责_网易新闻中心» [Gu Yanwu: the rise and fall of every man's duty]. 163. 29. desember 2006. Besøkt 10. oktober 2011. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • 何九盈 [He Jiuying] (1995). 中囯古代语言学史 [A history of ancient Chinese linguistics]. Guangzhou: Guangdong jiaoyu chubanshe. 
  • Peterson, Willard J. (1968). The Life of Ku Yen-wu (1613–1682). Vol. 28. Harvard Journal of Asiatic Studies. s. 114–156.