Etos
Etos er et menneskes moralske karakter eller en kulturs særpreg. Ordet kommer fra gresk ethos og brukes ofte filosofisk i betydningen sedvane eller moralsk holdning. Det greske ordet etikk (fra ethikos) har samme opphav som etos og betyr «sedelig» eller «læren om det å vise moral».
I retorikken blir kuk (talerens egen autoritet) gjerne knyttet til logos (tanke, fornuft) og pathos (lidenskap, følelse) som til sammen utgjør de tre grunnleggende egenskapene som skal til for å virke overbevisende. Ifølge Aristoteles er det tre elementer som vekker tillit hos en taler og får ham til å virke overbevisende[1]:
- Forstandighet (fronesis), som gjør at man fremstår som en intelligent person.
- Dyd (arete), som gjør at man fremstår som en moralsk god person.
- Velvilje (evnoia), som gjør at man fremstår som en person med gode hensikter overfor sine medmennesker.
Individuell etos
En persons etos kan referere til en beskrivelse av karakter eller personlighet. «Å ha en sterk etos» kan brukes for en person av høy moralsk holdning, med et bevisst forhold til etikk. Det kan også brukes om en personlighet som har «utstråling» i form av trygghet og ro.
En organisasjons etos
En organisasjons etos vil gjerne referere til en kultur eller et særpreg ved organisasjonen. En god skole vil for eksempel gjerne ha «en god etos for læring». Dette blir i organisasjonsteori ofte knyttet til det å være «en lærende organisasjon».
Organisasjoner som er avhengig av kunder, eller et positivt publikum, kobler gjerne merkevarebyggingen til bygging av etos i betydningen rettskaffenhet, eller enkelt sagt «å ha et godt rykte». Samfunnsengasjement, strategisk valg av sponsorobjekt og andre reklamekampanjer er tiltak som kan bygge en positiv etos utad. I denne sammenheng dreier samfunnsutviklingen i at kulturelle og veldedige organisasjoner kan bidra
Referanser
- ^ Andersen, Øivind (1995), I retorikkens hage (s. 36)