Hopp til innhold

Aino Marsio-Aalto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 16. jan. 2018 kl. 11:49 av Joridma (diskusjon | bidrag) (Satt inn bilde.)
Aino Marsio-Aalto
FødtAino Maria Mandelin
25. jan. 1894[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Helsingfors[5][6]
Død13. jan. 1949[7][8]Rediger på Wikidata (54 år)
Helsingfors[9][10][5][6]
BeskjeftigelseArkitekt, designer Rediger på Wikidata
Utdannet vedAalto-universitetets tekniska högskola
EktefelleAlvar Aalto (19241949)[5]
NasjonalitetFinland[11][12][13]
GravlagtSandudds begravningsplats[14]

Aino Maria Marsio-Aalto (født Aino Maria Mandelin; 25. januar 1894, død 13. januar 1949) var en finsk arkitekt og designer.

Utdanning

Aino Mandelin ble født i Helsingfors og gikk på grunnskole der. Hun tok arkitektutdanning ved Teknillinen korkeakoulu (Helsinki tekniske høgskole) i 1913-1920, og blant en gruppe aktive kvinner som studerte arkitektur i Finland på 1910- og 20-tallet, noe som var et uvanlig yrkesvalg for kvinner på dette tidspunktet.[15] Etter dette arbeidet hun i tre år på Oiva Kallios arkitektkontor. I 1923 flyttet hun til Jyväskylä, hvor hun begynte å jobbe hos arkitekten Gunnar Achilles Wahlroos.

Samarbeid med Alvar Aalto

I Jyväskylä møtte hun arkitekten Alvar Aalto, som hun giftet seg med i 1924, og disse begynte å arbeide sammen. I begynnelsen av sitt ekteskap deltok ofte Aino og Alvar Aalto i samme arkitektkonkurranser, men med separate bidrag. Etter hvert begynte de å samarbeide på større prosjekt, hvor Alvar gjerne hadde ansvar for eksteriøret og Aino for interiør og innredning.[16] På 1920-tallet var ekteparet blant de første finske arkitektene som tegnet i funksjonalistisk stil.

I 1935 startet ekteparet innredningsfirmaet Artek sammen sammen med Marie Gullichsen og Nils-Gustav Hahl, som skulle være “et utsalgs- og propagandasenter for den nye boligideologien”.[16] Gjennom Artek solgte de blant annet møbler, lys, tekstiler og glass designet av ekteparet. For Artek designet også Aino Marsio-Aalto stolen “615”, som er blant hennes mest solgte produkter. Aino Marsio-Aalto var administrerende direktør for Artek fram til sin død i 1949.[15]

Design for Iittala

Aaltos glass for Iittala.
Aaltos glass for Iittala.

Aino designet flere glassprodukter for det finske selskapet Iittala. Blant hennes mest kjente design for dem er serien Bölgeblick fra 1932 med glass, skåler og mugger i presset glass med spiralmønster, som er fremdeles er i produksjon.[17] For disse glassene og sin utstillingsarkitektur vant hun også gullmedalje ved triennalen i Milano i 1936.

Referanser

  1. ^ Biografiskt lexikon för Finland, «Aino Marsio-Aalto», Biografisk leksikon for Finland ID 4312-1416928956918[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ KANTO, KANTO ID 000066395[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ NUKAT, NUKAT autoritetspost n2005105517[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ DACS register, DACS ID (tidligere) 27d84b8d-aa21-e111-9c2b-000c29604b72[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c Biografiskt lexikon för Finland, Biografiskt lexikon för Finland 1386[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b arch-pavouk.cz, besøkt 7. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Manufacturers»[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6w10j36, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «iittala Designer Series: Aini Aalto»[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Google Bøker, Google Bøker, «Alvar & Aino Aalto», Google-bokidentifikator glNJAQAAIAAJ[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 35, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ det svenske Nasjonalmuséets kunstnerliste, utgitt 17. februar 2016[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ oppført som Finnish, DACS ID (tidligere) 27d84b8d-aa21-e111-9c2b-000c29604b72, besøkt 4. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Hautahaku, besøkt 10. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ a b «BLF». www.blf.fi. Besøkt 16. januar 2018. 
  16. ^ a b «Midcentury Modernism’s Unsung Power Couple». Co.Design (på engelsk). 27. april 2016. Besøkt 16. januar 2018. 
  17. ^ «Aino Aalto - Iittala.com». Iittala (på engelsk). Besøkt 16. januar 2018. 

Eksterne lenker