Dicuil

Dicuil var en irsk munk og geografer som ble født en gang i den andre halvpart av 700-tallet. Det er ukjent når han døde. Ca 825 utga han boken De mensura Orbis terrae – Om jordklodens utstrekning. I boken nevnes blant annet «Thule», hvilket menes Island, og er således ett av de aller første skriftlige kilder som nevner øya mellom Norge og Grønland. Boken nevner også ferskvannskanalen mellom Nilen og Rødehavet.

Det har vært forsøk på å identifisere forfatteren med en viss Dicuil eller Dichull som var abbed av Pahlacht, født en gang rundt 760, men det er ikke bevist. Av livet til Dicuil vet man derfor knapt noe som helst, unntatt at han tilhørte ett av de tallrike irske klostrene i det frankiske kongedømmet, ble kjent med via egne observasjoner øyene i nærheten av England og Skottland, og skrev mellom 814 og 816 et astronomisk verk, og i 825 et geografisk verk. Hans grammatikalske verk har derimot gått tapt.

Det astronomiske verket består av fire bøker i både prosa og vers, overlevert i kun et eneste manusskript som tilhører klosteret Saint-Amand, og blir i dag oppebevart ved Valenciennes.

Mest kjent er hans De mensura Orbis terrae, et geografisk sammendrag som gir presis informasjon om flere land. Arbeidet er basert på en «Mensuratio orbis» som ble satt sammen på bud fra den østromerske keiseren Theodosius II i 435, en avskrift av et manusskript som hadde funnet sin veg til det karolingiske hoffet. Godescale hadde allerede dratt nytte av denne kopien (781-783) i komposisjonen av hans feirede Evangelistarium. Dicuil trakk også lærdom fra Plinius den eldre, Gaius Julius Solinus, Orosius, Isidor av Sevilla, og andre forfattere, foruten resultatene av sine egne undersøkelser.

I de ni seksjonene behandler i tur og orden Europa, Asia, Afrika, Egypt, og Etiopia, områdene på jordens overflate, de fem store elvene, bestemte øyer, lengden og bredden av Tyrrenhavet (som ligger mellom Sardinia og Sicilia), og de seks høyeste fjellene.

Selv om det er hovedsakelig en kompilert samling har verket stor verdi. Dicuil er vår eneste kilde for den detaljerte informasjon om de undersøkelser som ble utført under Theodosius II. Dicuils sitater, som generelt er korrekte, har interesse for tekstkritikkere av de forfattere som nevnes. Tilsvarende interesse har også de få rapportene som han fikk fra reisende i sin tid, for eksempel fra munken Fidelis som kanskje i 762 reiste langs kanalen mellom Nilen og Rødehavet som da fortsatt eksisterte inntil den ble blokkert for godt i 767.

For nordboere er hans rapporter fra munker som hadde levd på Island i seks måneder av stor interesse. Fra 1. februar til 1. august 795 besøkte irske eremitter «Thule», det vil si Island, «hvor der ikke var noe mørke til å hindre en i å gjøre hva en ville». Eremittene navigerte først nord for Island som var isfri den første dagen inntil de etter hvert møtte en isvegg.

Den mest kuriøse informasjonen som vitner om den diplomatiske kontakten mellom Midtøsten og Europa var at Harlin al-Rashid i 801 sendte en levende elefant til Karl den Store.

Dicuils manusskript var kjent av Welser, Isaac Vossius, Claudius Salmasius, Jean Hardouin, og Schopflin. Det ble først trykket som Dicuili Liber de mensura orbis terrae ex duobus codd. mss. bibliothecae imperialis nunc primum in lucem editus a Car. Athan. Walckenaer (Paris, 1807). Den siste og beste utgaven er JJ Tierney, Diculi: Liber de Mensura Orbis Terrae, (Dublin 1967).