Linolje
Linolje eller linfrøolje er fra gammelt av brukt som bindemiddel i maling. Blandet med terpentin, fyllstoffer og pigmenter, blir blandingen lett å stryke ut. Når løsemiddelet er fordampet, størkner linoljen og binder fargen til der den var ment å være. Stivnet ren linolje ligger som en svakt gulaktig lakk over der den er påført.
Over tid gulner linoljen når den utsettes for lys, og herder seg over tiår til den krakelerer. Dette forsøkes motvirket gjennom å legge over et strøk med ferniss eller to etter at hovedtørkingen er over, dvs. etter et års tid.
Linolje brukes som bindemiddel i husmaling. Linoljemaling er diffusjonsåpen og har høy inntrengningsevne i sugende overflater som for eksempel tre. Flater som er malt med linoljemaling slites fra overflaten og innover når de utsettes for vær og vind, og blir gradivs mattere ettersom bindemiddelet brytes ned. De kan da males på nytt, eller regenereres med ren, upigmentert linolje. Vedlikeholdsintervaller regnes i dag for å være 6-20 år avhengig av klima, kvaliteten på malingen og hvilke krav man stiller til glans og farge. Det finnes linoljemalte hus i Norge som har stått i vel 300 år uten vedlikehold og fortsatt har heldekkende fasadefarge. Moderne, industrielt fremstilte linoljemalinger tilsettes fungicider/ soppdrepende midler og inneholder organiske løsemidler. Etter at alkydolje som bindemiddel ble patentert under annen verdenskrig, tok alkyd over som det mest brukte bindemiddelet i industrielt fremstilt utendørs oljemaling.
Samme olje brukes som næringstilskudd (helsekost).