Hopp til innhold

Puritanisme: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slettet innhold Innhold lagt til
Luckas-bot (diskusjon | bidrag)
m r2.7.1) (robot Legger til: hr:Puritanizam
Ripchip Bot (diskusjon | bidrag)
m r2.7.1) (robot Endrer: ar:تطهيرية
Linje 21: Linje 21:
[[Kategori:Protestantisme]]
[[Kategori:Protestantisme]]


[[ar:بروستنت]]
[[ar:تطهيرية]]
[[az:Puritanlar]]
[[az:Puritanlar]]
[[bg:Пуританство]]
[[bg:Пуританство]]

Sideversjonen fra 14. des. 2011 kl. 03:37

Artikkelen inngår i serien om

Protestantisme


Reformasjonen (1500-tallet)

Reformasjonskirker (Europa)

Protestantiske bevegelser

Lutherdom (Tyskland)

Kalvinisme (Sveits)

Den reformerte kirke

Anabaptisme

Hugenotter (Frankrike)

Mennonitter (Nederland)

Den engelske kirke

Den anglikanske kirke

Puritanisme

Presbyterianisme (Skottland)

Etterreformatoriske kirkeretninger

Adventisme (USA)

Baptisme (USA)

Evangelikalisme (USA)

Metodisme (England)

Norske, protestantiske kirker

Den norske kirke

Pinsebevegelsen i Norge

Det Norske Baptistsamfunn

Misjonskirken Norge

Den Evangelisk Lutherske Frikirke

Brunstad Christian Church

Puritanisme var en retning innen protestantisme som søkte videre reformer eller til og med separasjon fra den etablerte kirken under reformasjonen. Begrepet er særlig knyttet til Storbritannia, men spredde seg også til andre land.

Ordet puritaner blir nå satt på et ujevnt antall protestantiske reformerte kirker fra sent i det 16. århundre til tidlig i det 18. århundre. Men puritanerne brukte ikke begrepet om seg selv. Det var et skjellsord som først dukket opp i 1560-årene. Puritanerne foretrakk å kalle seg selv «de gudelige». Ordet «puritaner» ble dermed alltid en beskrivelse av en type religiøs tro, mer enn en spesiell form for kirke.

Historie

1559 til 1625

En puritansk kvinne i enkel kledning, forkle og hette, ofte omtalt som «puritanerdrakt».

Puritanisme synes å oppstått ut fra misnøye med Det elisbethanske religiøse forlik, noe som en del radikale protestanter følte var å hengi seg til «papisme», det vil si til den romersk katolske kirke. Mens den protestantiske bevegelse i Europa var drevet av teologiske spørsmål og brutt radikalt med den katolske modellen for kirkeorganisasjon hadde den engelske reformasjonen brakt kirken inn under monarken mens store deler av den religiøse praksis var stort sett fortsatt katolsk. Slik puritanere så det var doktrinen blitt gjort uakseptabel underordnet politikken. Forfulgt under «Maria I av England» («Maria den blodige») hadde mange protestanter som Thomas Cartwright, Walter Travers, og Andrew Melville dratt i landflyktighet som puritanere i Europa hvor de kom i tett kontakt med skolereformatorer i det kalvinistiske Genève og det lutherske Tyskland. Disse kontaktene formet deres posisjon i henhold til dronning Elizabeth Is religiøse via media - et latinsk begrep for mellomveg, noe som den anglikanske kirke benyttet for å stedbeskrive seg selv som mellom protestantismen og katolisismen. For puritanere var via media ikke godt nok.

Protestanter daterer normalt separasjonen fra Den katolske kirke til begynnelsen av det 16. århundre. Protestene mot forskjellige sider ved den katolske tro, mot kirkelig forfall og mot kirkens deltagelse i verdslig styre var framtredende flere steder i Europa, men spesielt i Tyskland.

En forløper for denne bevegelsen var husittene. Jan Hus, som var tilknyttet universitetet i Praha, ledet en kirkelig protestbevegelse som av mange blir regnet som «proto-protestantene». Samtidig oppsto en lignende bevegelse i Oxford, ledet av John Wyclif. Ved konsilet i Konstanz (1414-1418) ble begge bevegelser fordømt. Jan Hus ble henrettet, og Wyclifs lik ble gravet opp og brent som kjetter. Dette forhindret ikke et skisma og husitterkrigene i Böhmen.

Protestene tok en ny vending i 1517 da augustinermunken Martin Luther spikret opp sine 95 teser om avlaten på kirkedøren i Wittenberg. På samme tid oppsto en protestbevegelse i Sveits, ledet av Ulrich Zwingli. De to gruppene ble enige om de fleste teologiske spørsmål, men ble aldri helt forent. Zwingliansk lære overlevde i den reformerte kirke (men ikke i ren form).

I 1521 ble Luther ekskommunisert av paven. Arbeidet med å samle de forskjellige reformasjonsbevegelsene skjøt fart. Jean Calvin ble sentral i arbeidet med å finne fram til en slags konsensus, men de reformert/kalvinistiske og lutherske grupper ble heller aldri fullt ut forent.

I årene 1529 til 1536 ble kirken i England løsrevet fra Pavestolen. Den engelske kirke fulgte dog ikke den kontinentale Reformasjonen, og Henrik VIII av England skrev selv en traktat der han fordømte Luthers lære.