Hai jin

Hai jin (海禁, pinyin: Hǎijìn) var forbudet mot privat sjøfart i Kina under Ming-dynastiet. Forbudet gjaldt fra 1368 til 1405, og ble gjentatt i perioden 1550 og 1567. Det var også en kortere periode under Qing-dynastiet da det gjaldt lignende restriksjoner.

Bakgrunn og utvikling

Sjøforbudet gjaldt den private sjøhandel. Allerede i 1277/78 ble det opprettet en skipsfartsmyndighet som skulle føre kontroll med slik handel.

Selve sjøforbudet går tilbake til Hongwu-keiseren, den første av ming-keiserne, og ble innført som ming-lovgivning. Overtredelser kunne straffes korporlig, og i noen tilfeller med henrettelse.

Den eneste måte utlendinger kunne besøke Ming-Kina på, skulle være i forbindelse med tributtreiser. Under Yongle-keiseren ble sjøforbudet ledsaget av tre andre tiltak: Bygging av en flåte på 110.000 for å forsvare kystprovinsene, forsøke å få japanske myndigheter med på å slå ned på sjørøverbaser, og regulere sjøfartshandelen for å få kontroll med smuglervirksomheten. Man forsøkte å hindre oversjøisk illegal privathandel ('ssu'), og mente at en sterk skipsfart i de kinesiske farvann ville medføre økt sjørøveri, blant annet av japanske «wokou». Dette var en tid da mingherskerne ville befestige sin militære kontroll over riket. Det var særlig tidlig under mingtiden (1368-1402) truet både av indre uro og samtidig av ytre farer i randområdene, blant annet fra mongoler, timurer og oirater. Man ville ikke ha kilder til uroligheter i kystområdene også. En ytterligere grunn kan være at de herskende ikke ønsket at det skulle vokse seg sterk og rik handelsstand i kystområdene, og at den konfucianske samfunnsorden ikke ønsket noen kinesisk ekspansjon som i sin tur kunne bringe med seg fremmede og uønskede kulturimpulser.

De kinesiske keisere ønsket seg et handelsmonopol i forholdet til oversjøiske områder, og det ble regulert gjennom den offisielle tributt. Det innebar at kystbefolkningen egentlig ikke skulle dra kommersiell nytte av sjøhandel. Men noen steder, som for eksempel i kystprovinsen Fujian, oppstod det et blomstrende kontrabandesystem, som ble beskyttet ved bestikkelser av de stedlige borgelige og militære myndigheter.

Til tider gjorde sentralmyndighetene mer iherdige forsøk på å kontrollere den private handelssjøfarten, ved å tillate en regulert handel med det tributtpliktige utland.

Heller ikke kjøpmennene ved kystene ønsket seg en fullkommen liberalisering av handelssjøfarten, for en total frihet kunne rokke ved de innarbeidede nattverksfordeler og privilegier som de hadde i forhold til den øvrige og fattigere befolkning.

En bieffekt av det strenge sjøhandelsforbudet var økende fattigdom i kystområdene, med opprør og sjørøveri som følge. Videre stimulerte fortbudet mange bølger av utvandring nettopp fra Kinas sørøstlige kystprovinser, og heri er en viktig årsak til epokens fremvekst av kinesiske bosetninger i de ikkekinesiske sørøstasiatiske landene rundt Sørkinahavet.

Sjøforbudets opphør

Mot midten av 1500-tallet ble det erkjent av sjørøveriet i stor grad skyldtes at mange handelsfolk ble holdt ute fra markedene og fikk mannskaper til sitt sjørøveri fra en utarmet befolkning som ikke hadde mange alternative måter å livnære seg på. Man fortsatte fremdeles å kalle dem japanske wukou («dvergpirater»), med det var åpenbart mange av dem var kinesere som hadde seg sluttet seg til ronin-samuraier for å kjempe mot mingstyret.

Denne innsikten førte til at man opphevet forbudet, og slik skapte store befolkningsgrupper legal adgang til fredelig innbringende arbeid. Samtidig ble det satt spørsmålstegn ved oppbygningen av selve tributthandelssystemet.

Litteratur

• Bodo Wiethoff: «Die chinesische Seeverbotspolitik und der private Überseehandel von 1368- 1567», i: Mitteilungen der Gesellschaft für Natur- und Völkerkunde Ostasiens. Hamburg 1963. Bind 45, s. 235ff.