Hopp til innhold

Bruker:Phidus/sandkasse-25: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slettet innhold Innhold lagt til
Linje 26: Linje 26:
: <math> \text{Y} + \text{B} = \text{W} </math>
: <math> \text{Y} + \text{B} = \text{W} </math>


To farger som til sammen gir hvitt, sies å være [[Komplementærfarge|komplementære]]. Av samme grunn er derfor cyan <math> \text{C} = \text{B} + \text{G} </math> komplementær til rødt og magenta. <math> \text{M} = \text{B} + \text{R} </math> er komplementær til grønt.
To farger som til sammen gir hvitt, sies å være [[Komplementærfarge|komplementære]]. Av samme grunn er derfor cyan <math> \text{C} = \text{B} + \text{G} </math> komplementær til rødt og magenta <math> \text{M} = \text{B} + \text{R} </math> er komplementær til grønt.


* [[Fargeblanding]]
* [[Fargeblanding]]

Sideversjonen fra 23. des. 2024 kl. 16:47

Fargeblanding

Additiv fargeblanding av rødt, grønt og blått gir sekundærfargeene cyan, magenta og gult.

Fargeblanding eller fargesyntese kan skje på flere forskjellige måter. Ved additiv syntese adderes lys fra to lyskilder og blandingen blir lysere. Derimot ved subtraktiv blanding fjernes én eller flere farger fra en lyskilde slik at den gir opphav til en annen kulør eller farge som da vil være mørkere. Fargen til de fleste gjenstander som omgir oss, fremkommer på denne måten.

Disse to blandinger er de viktigste. Hver av dem vil avhenge av hvilken fargemodell som benyttes. Det vil vanligvis være bestemt av hvilke primærfarger som er valgt. For additive blandinger er disse oftest rødt, grønt og blått, mens for subtraktive blandinger benyttes vanligvis gult istedenfor grønt.

En tredje, mye mindre brukt blandingsmetode er basert på gjennomsnittet av flere farger. Den fremkommer for eksempel ved å rotere en fargesirkel eller en skive med flere påmalte farger. Metoden ble benyttet allerede av Isaac Newton i hans fargeskive da han for første gang systematisk prøvde å forstå fargenes egenskaper basert på syv primærfarger. En tilsvarende, roterende skive ble benyttet nesten to hundre år senere av James Clerk Maxwell da han la grunnlaget for en kvantitative beskrivelse av additive fargeblandinger basert på tre primærfarger.

Bakgrunn

Mens Newton trodde at lys besto av små partikler, viste Thomas Young på begynnelsen av 1800-tallet at det kunne beskrives som bølger. Han målte også bølgelengden til hver farge i det synlige spektret. Ved å kombinere flere slike farger, kunne han skape nye farger. For eksempel vil gult og blått lys tilsammen gi en grønnfarge, men denne vil da ikke ha en bestemt bølgelengde. I stedet må denne blandingen beskrives ved en «spektralfordeling» som tilsvarer at dets spektrum inneholder flere bølgelengder.[1]

Undersøkelsene til Young ble vidreført av Hermann von Helmholtz og sammenfattet i en trikromatisk teori for fargepersepsjon. Den er basert på antagelsen at alle fargenyanser eller kulører kan fremkomme ved å kombinere kun tre primærfarger som hver for seg inneholder vidt adskilte bølgeengder. Tilsammen skal disse tre fargene gi hvitt lys. Young og Helmholtz kom frem. til at disse måtte være rødt, grønt og blått. Den fysiologiske begrunnelsen for denne antagelsen var basert på at øyet ineholder tre forskjellige tapper som er spesielt følsomme for bølgelengder i disse tre områdene av det synlige spektret.

Ved å opplyse en flate samtidig med en rød (R) og en grønn (G) lampe eller lyskaster, blir den gul (Y). Likedan vil kombinasjonen av grønt og blått (B) gi en ny farge. Den blir ofte omtalt som cyan (C) elller turkis. En tilsvarende blanding av rødt og blått gir en nyanse av lilla som vanligvis kalles magenta (M). De tre primærfargene RGB gir på denne additive måten opphav til de tre sekundærfargene CMY som. inngår i CMYK-systemet.[2]

Formell addisjon av farger

De tre primærfargene og må være valgt slik at de til sammen gir hvitt lys. Det kan formelt uttrykes som

På denne måten kan man da skrive for at rødt og grønt gir gult når de adderes sammen. Det betyr at

To farger som til sammen gir hvitt, sies å være komplementære. Av samme grunn er derfor cyan komplementær til rødt og magenta er komplementær til grønt.

  • Fargeblanding
  • Her med addisjon a la Hecht mens komponent-addisjon spesielt på RGB

Next

Additive colors for RGB.
Subtractive colors for CMYK.
Eksempel på additive fargeblanding for additiv fargesyntese.
The first permanent color photograph, taken by Thomas Sutton in 1861 using James Clerk Maxwell's proposed method of three filters, specifically red, green, and violet-blue
Linear RGB color circle

Eksterne lenker

Newtons faargeskive

Se mer på fransk WP.

Color mixing

Kolorimetri

Referanser

  1. ^ .J.C.D. Brand, Lines of Light, Gordon and Breach Publishers, Luxembourg (1995). ISBN 978-28-8449-1624. Web Archive.
  2. ^ E. Hecht, Optics, Addison-Wesley, Reading, Massachusetts (1998). ISBN 0-201-30425-2.
candela
Generell informasjon
Navncandela
EnhetssystemSI baseenhet
Enhetssymbolcd
Enhetskonvertering
1 candela i …… er det samme som …
   Normallys   ≈ 1,02 cp
   Hefner Kerze   ≈ 1,11 HK

Farger

Additive fargeblanding med RGB primærfarger
Fargesirkel med seks kulører.
Subtraktiv fargeblanding med CMY primærfarger. Se dansk WP.
Brukt på tysk WP Spektralfarbe.
Brukt på tysk WP Spektralfarbe.

Kulører

Goethhes fargesirkel fra 1809. Mer forklarende text følger med bildet. God fremstilling på italiensk WP.
Newtons fargesirkel fra 1730, med forbindelse til noter og planeter
Newtons fargesirkel fra 1704 i Opticks, med forbindelse til noter og

YouTube

Maxwell works

  • William Thomson, Account of Carnot's Theory of Heat, January 1849. First time that word thermodynamics is used. Preceeding paper by Maxwell - on rolling curves, he was then 17 years old!!
  • Alfred M. Bork, Maxwell and the development of electromagnetic theory, Am. J. Phys. 92, 498–510 (2024). EXCELLENT history of Maxwell Eqs, rewritten by Kirrk McDonald. Stored in 2024 as Maxwell EM Model

Lumen og lux

sandkasse-25
Informasjon
Vanlige symbolerΦv
SI enhetLumen
I SI-grunnenhetercdsr
DimensjonJ

Kilder til integrasjon

Litteratur

  • M.L. Boas, Mathematical Methods in the Physical Sciences, John Wiley & Sons, New York (1983). ISBN 0-471-04409-1.
  • M.J. Maron, Numerical Analysis: A Practical Approach, Macmillan Publishing Company, ISBN 0-02-376210-1.

Referanser

  1. ^ Gyldendals Store Konversasjonsleksikon, Hefnerlys, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo (1965).

Kratzenstein sources